Den europeiske sentralbanken (ECB) har gjort det klart at den vil fortsette å pumpe penger inn i finanssystemet, gjennom sin sterkt negative rentefastsettelse og dens oppkjøp av finanspapirer.

Møtet i bankens representantskap, det styrende rådet, i Frankfurt på torsdag demonstrerte sentralbankens opprettholdte støtte til en ultra-løs pengepolitikk, som det er favorisert av presidenten Christine Lagarde, mot et skyv imot fra noen nordeuropeiske representantskapsmedlemmer, som ønsker å se en nedtrapping av raten av obligasjonshandler.

Det var det første møtet i bankens styrende råd siden ECB vedtok en ny strategi tidligere denne måneden – den første endringen på to tiår – som hevet dens inflasjonsmål til 2 prosent, og droppet en tidligere forpliktelse til å holde prisstigninger under det nivået.

Som med den amerikanske sentalbanken US Federal Reserve, ECBs motstykke i USA, er ECBs politiske kunngjøringer alltid i noen grad tilslørte, fordi samtidig som de omsvøpes i formuleringer om inflasjon, er deres virkelige mål å få sikret den fortsatte strømmen av ultra-billige penger inn i finanssystemet.

I sin pressemelding sa ECB at det forventes at styringsrentene vil forbli «på deres nåværende, eller lavere nivåer» inntil banken vurderte at den underliggende inflasjonen var tilstrekkelig framskreden til å sikre at den stabiliserer seg på 2 prosent, på mellomlang sikt. Og i tråd med ECBs strategiendring, la den til: «Dette kan også innebære en overgangsperiode der inflasjonen er moderat over målet.»

ECB-uttalelsen sa at dens nye politiske retningslinje ville «understreke dens forpliktelse til å opprettholde en vedvarende imøtekommende pengepolitikk, for å oppfylle vårt inflasjonsmål».

Netto asset-oppkjøp fra et tidligere program ville fortsette med en rate på € 20 milliarder per måned, mens handlene under bankens pandemiberedskapsprogram (PEPP) på € 1 850 milliarder, vil fortsette «i det minste fram til slutten av mars 2022», eller inntil bankens styrende råd vurderer at «koronavirusets krisefase er over».

På et møte i september skal ECB bestemme hvorvidt den skal endre tempoet for sine oppkjøp under PEPP. I mars ble oppkjøpsraten hevet til € 80 milliarder i måneden, på grunn av stigninger for noen obligasjonsrenter i eurosonen – et tegn på innstramming i finansmarkedene.

Møtet i september vil kunne se en utvidelse av splittelsen innen representantskapets rekker, da nordeuropeiske representanter, ledet av den tyske sentralbanken, presser på for at opp oppkjøpene må nedtrappes, om ikke helt elimineres, i tråd med deres påstand om at den krisen de var innrettet på å motvirke nå har passert.

Det var en indikasjon på disse splittelsene allerede på det forrige rådsmøtet. Financial Times (FT) rapporterte at «ifølge personer som er kjent med diskusjonene» høstet ordleggingen i formuleringen av den nye politiske orienteringen «kritikk fra lederne for den tyske og den belgiske sentralbanken».

FT rapporterte fra debatten: «Jens Weidmann, president for Tysklands Bundesbank, klaget over at de nye betingelsene ECB hadde satt var for aggressive, og økte risikoen for at inflasjonen skulle stige over målet.»

Weidmann har lenge vært en kritiker av ECBs politiske retningslinjer, i tråd med synspunktene fra deler av tysk finanskapital, som anser at de er for tungt vektet til fordel for Italia og andre høyt forgjeldede sør-europeiske land.

Det ble rapportert at Klaas Knot, sjefen for den nederlandske sentralbanken, hadde bedt ECB om å skille tidspunktet for når den ville slutte å kjøpe opp obligasjoner, fra bekjentgjøringen av rentepolitikken, men dette saksanliggendet ble droppet, inntil planer for oppkjøp av assets skal diskuteres i september.

Opposisjonen vil kunne vokse i den kommende perioden, men for øyeblikket har Lagarde majoritetsstøtte i det styrende rådet. På en pressekonferanse etter møtet sa hun det hadde vært en «mindre meningsforskjell» angående erklæringen om den politiske orienteringen, og at den hadde vunnet støtte fra «et overveldende flertall».

Der hun kontret påstandene om at krisen var over, sa Lagarde at det «fortsatt er noen vei å gå før pandemiens innvirkning på inflasjonen er eliminert», i et tegn på at ECB sannsynligvis ikke vil nedtrappe sitt program for obligasjonsoppkjøp med det første.

Responsen fra finansmarkedsaktørene var gunstige. Martin Wolburg, seniorøkonom i Generali Investments, sa til FT at skiftet fra ECB betydde at «det nå er spillerom for banken til å skyve den første rentestigningen til ut forbi 2024.» Om så blir tilfelle vil det bety at et tiår vil ha passert siden ECB kuttet renta til under null, i 2014.

Elgar Bartsch, leder for makroforskning ved BlackRock Investment Institute, fortalte avisa at ECB hadde levert en «duete overraskelse», og det kunne bli en «oppjustering» av bankens asset-oppkjøp senere i år.

Bloomberg kommenterte at den nye veiledningen framover gjenspeiler en forpliktelse til «mer kraftig handling» og at «neste trinn vil være en økning i oppkjøp av assets på septembermøtet».

Det er en voksende tro på at ECBs politiske retningslinjer betyr at banken blir låst inn til å besørge støtte for statsgjeld i eurosonen. En spørreundersøkelse blant 250 tyske finansfolk og økonomer tidligere denne måneden viste at åtte av ti mente det var «stadig vanskeligere å vike fra ECBs lavrentepolitikk, etter hvert som eurosonens regjeringer blir stadig mer avhengige av kjøp av deres obligasjoner».

Siden starten av 2020, da pandemien rammet, har ECB kjøpt så godt som alt av de nye utstedelsene av statsobligasjoner i eurosonen, og dens totale beholdning av statsgjeld i blokka ligger nå på 42 prosent.

Dette betyr at situasjonen i eurosonen raskt nærmer seg den som allerede eksisterer i Japan, der ei grein av staten, regjeringen, utsteder ny gjeld mens ei annen grein, sentralbanken, kjøper den opp.

En slik situasjon har aldri eksistert i noen kapitalistøkonomi bortsett fra i krigstider. Det er et uttrykk for det totale sammenbruddet av det såkalte «fritt markedet»-systemet, som regelmessig framheves av styringsklassenes ideologer som den eneste levedyktige, og eneste mulige form for økonomisk organisering, og erstattes av direkte intervensjon fra kapitaliststaten, på daglig basis, i forsøk på å avverge utviklingen av en krise.