President Kaïs Saïed sparket søndag ut regjeringen ledet av islamistbevegelsen Ennahda, suspenderte parlamentet og satte inn hæren for å vokte regjeringsbygninger. Dette etterfulgte protester sammenkalt over hele Tunisia mot arbeidsløshet og den offisielle misforvaltningen av Covid-19-pandemien.
I løpet av den siste måneden vokste raseriet samtidig som Delta-varianten har skaket landet, og har ført til et sammenbrudd av helsevesenet, der sykehusene er overfylte av syke og de døde. Med nesten 19 000 dødsofre av en befolkning på 11,9 millioner har Tunisia lidd 1 587 bekreftede Covid-19-dødsfall per million innbyggere, den høyeste andelen i Afrika. Da økonomien ble rammet av pandemien økte arbeidsledigheten dessuten til nesten 18 prosent, og for ungdom til over 40 prosent.
For et tiår siden, i desember 2010, brøt det ut protester i de fattige gruveområdene i Sør-Tunisia etter den unge frukt- og grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizis selvantenning. De protestene, som brøt ut helt utenfor det politiske etablissementet, overvant sikkerhetsstyrkenes blodig undertrykking og utløste til slutt en massemobilisering av tunisiske arbeidere og ungdommer, som i januar 2011 fikk brakt ned president Zine El Abidine Ben Ali. Måneden etter brakte egyptiske arbeidere ned president Hosni Mubarak, med masseprotester og en generalstreik.
Selv om Ennahda-regjeringen er dypt upopulær blant arbeidere og ungdommen, viser rapporter om søndagens protester før Saïeds kupp at de ikke var noen massemobilisering av arbeidere og ungdommer, i likhet med januar 2011-bevegelsen. Ikke bare var de langt mindre, men de involverte krefter som jobber tett med presidentskapet.
Hundrevis av demonstranter marsjerte på søndag mot parlamentet i Tunis, og ble blokkert av opprørspoliti. Flere tusen deltok i en marsj i feriebyen Sousse, og deretter stormet mindre grupper demonstranter byens Ennahda-hovedkvarter, og brant det ned. Protestene i Sidi Bouzid var angivelig organisert av sivilsamfunnsaktivister, basert på krav om «regjeringens avgang og oppløsing». Det var lignende protester mot Ennahda-partikontorene i Monastir, Sfax og El Kef, mens Ennadha-kontorer ble brent ned i Sidi Bouzid og Tozeur.
Mens det i visse pressemeldinger hevdes at ingen partier støttet bevegelsen, utstedte det arabiske nasjonalistpartiet Folkelig Strømning på lørdag en uttalelse som kalte for protester for å få brakt ned Ennahda. Partiet hadde allerede i vår oppfordret Saïed til å fjerne regjeringen. Sist helg appellerte partiet til Tunisias «politiske partier, organisasjoner og samfunnseliten til å organisere en folkelig mobilisering,» og oppfordret «alle nasjonale krefter til å mobilisere massivt, for å innføre en nasjonal overgangsregjering og en kortsiktig økonomisk og sosial strategi, for å redde landet fra bankerott og konkursforvaltning».
Saïed reagerte med et kupp, suspenderte utenomkonstitusjonelt parlamentet, og beordret den tunisiske hæren til å vokte parlamentet og regjeringsbygningene, og til å håndheve responsen på pandemien. Parlamentet ble omringet av væpnede kjøretøy.
Mens det er et legitimt raseri mot Ennahda blant arbeidere og unge er det samtidig påkrevet med de sterkeste advarslene om Saïeds handlinger. Han har ikke overført makten til arbeiderne, men til presidentskapet og de væpnede styrkene, som er impliserte i Ennahdas reaksjonære politiske orienteringer.
Erfaringene fra den egyptiske revolusjonen, som begivenhetene i Tunisia er nært tilknyttet, har viktige lærdommer for dagens situasjon. Den egyptiske hæren gjennomførte i 2013 et kupp, støttet av middelklassens koalisjon Tamarod («Opprører»), og styrtet den upopulære islamistpresidenten Mohamed Morsi. Mens Tamarod og koalisjonens allierte feiret kuppet i gatene, førte det faktisk til installeringen av general Abdel Fattah Al-Sisis blodige diktatur, som fortsatt i dag internerer og torturerer titusenvis av politiske fanger i landets enorme fengselssystem.
Alt peker i retning av at Saïed også, om ikke arbeiderklassen griper politisk inn, vil opprette et kontrarevolusjonært diktatur.
Saïed kunngjorde drakoniske tiltak som innvilget ham selv store fullmakter. Han suspenderte parlamentet og eliminerte alle dets representanters parlamentarisk immunitet, samtidig som han kunngjorde at han ville presidere over påtalemyndighetene som forbereder anklager mot parlamentarikere. Han kunngjorde også at han personlig ville utpeke alle statsråder, og presidere i alle ministerrådets møter. Saïed uttalte han deretter ville forberede «dekreter for å sikre gjeninnføringen av sosial fred.»
Samtidig truet Saïed, en konstitusjonell advokat som representerte Ben Ali-regimet i Den arabiske liga og i internasjonale menneskerettighetsorganer, mot ytterligere protester mot hans regime. Han utstedte en uttalelse som ble opplest på offentlig fjernsyn, der han erklærte: «Jeg advarer alle som måtte tenke på å ty til våpen ... og hvem enn som skulle skyte ei kule, de væpnede styrkene vil respondere med kuler.»
Gitt de tunisiske sikkerhetsstyrkenes blodige historikk fra 2011-opprøret, er dette en utvetydig trussel om maktanvendelse mot arbeiderklasseprotester over Covid-19-pandemien.
Saïeds påstand at han pålegger en unntakstilstand, i henhold til Artikkel 80 i Konstitusjonen av 2014, som han selv bidro til å forfatte, er falsk. Denne artikkelen sier faktisk: «I tilfelle overhengende fare som truer nasjonens territoriale integritet, sikkerhet eller uavhengighet, og som blokkerer for at den offentlige makten fungerer tilfredsstillende, kan Republikkens president treffe tiltak for å pålegge en unntakstilstand, etter først å ha rådført seg med regjeringssjefen og presidenten for Forsamlingen av folkets representanter, og etter å ha informert presidenten for Forfatningsdomstolen.»
Juridisk var Saïed pålagt å skulle rådføre seg med statsminister Hichem Mechichi, og med Rached Ghannouchi, president i nasjonalforsamlingen, som begge er Ennahda-medlemmer, for å kunne påberope seg Artikkel 80. Ghannouchi utstedte imidlertid en offentlig uttalelse på tirsdag der han benektet at Saïed hadde konsultert med ham, og han kalte Saïeds handling «grunnlovsstridig» og «illegal». Ghannouchi kalte det «et kupp mot [2011-] revolusjonen og Konstitusjonen».
Dette avslører imperialistmaktenes reaksjonære hykleri, som alle avga uttalelser som tildekker Saïeds kupp, og oppfordrer ham til å respektere Konstitusjonen. Tysklands nyhetsmagasin Der Spiegel bemerket: «Inntil nå har Berlin, Paris og Brüssel kun avgitt generelle uttalelser, som krever respekt for grunnloven. Og det må håpes det ikke i det skjulte er den vanvittige oppfatningen at løsningen – ti år etter veltingen av diktatoren Ben Ali – er en ny sterk mann.»
Tilsvarende ga fagorganisasjonsbyråkratiet UGTT – Union générale des travailleurs tunisiens; Generalforbundet av tunisiske arbeidere – et mangeårig verktøy for det gamle Ben Ali-regimet, Saïed bakhåndsstøtte, og oppfordret ham til å «garantere den konstitusjonelle legitimiteten til alle handlinger som blir truffet i disse vanskelige tider».
Saïed beskytter imidlertid ikke grunnloven, men tråkker på den. Faren for diktatur er heller ikke begrenset til nykoloniale land i Afrika. En sterk indikasjon på dette er truslene om høyreekstreme kupp fra franske og spanske offiserer, som ble foruroliget over folkelig motstand mot politiske orienteringer for «flokkimmunitet», i kjølvannet av Trumps forsøkte 6. januar-kupp mot Capitol-bygningen i Washington.
Det å få bekjempet Covid-19-pandemien og faren for militærdiktatur krever en internasjonal revolusjonær mobilisering av arbeiderklassen, mot imperialisme og for sosialisme. Pandemien og politikken med å la viruset spre seg, som følges av styringsklassen internasjonalt, har avslørt kapitalistklassens morderiske tilsidesettelse av menneskeliv, i alle land. Det å få anvendt medisinsk teknologi og de sosiale distanseringstiltak som er nødvendige for å kunne utrydde viruset fordrer overføringen av makt til arbeiderklassen internasjonalt.
Det avgjørende spørsmålet som er reist i dag, som det var da arbeiderne først veltet Ben Ali for over ti år siden, er å få bygget en internasjonal revolusjonær avantgarde som kan lede arbeiderklassen i denne kampen.