Det tunisiske regimet setter inn hæren, der protester brer seg ti år etter Den arabiske våren

Ti år etter at en revolusjonær arbeiderklasseoppstand styrtet president Zine El Abedine Ben Ali, setter det tunisiske regimet inn hæren mot demonstrasjoner som har brutt ut i dusinvis av byer over hele landet. 632 ungdommer ble i går arrestert av statsminister Hichem Mechichis regjering, i et forsøk på å knuse protester som brer seg over hele landet.

Eksplosivt raseri bygger seg opp i arbeiderklassedistrikter over hele Nord-Afrika. I begynnelsen av året sto Mechichis regjering overfor ei bølge av lokale streiker fra lærere som motsatte seg den morderiske politikken med å pålegge tilstedeværende undervisning til tross for spredningen av Covid-19. På det tidspunktet bestemte Mechichi seg plutselig for å erklære et fire-dagers portforbud som startet den 14. januar, ti-årsdagen for Ben Alis omvelting.

Politi konfronterer demonstranter under sammenstøt i Siliana, Tunisia, lørdag 16. januar 2021. [Foto: AP Photo/Hedi Sfar]

Denne kyniske og gjennomskuelige manipuleringen av pandemien som påskudd for undertrykking klarte ikke å kvele den voksende opposisjonen. Uautoriserte demonstrasjoner fant sted i flere byer, deriblant i hovedstaden Tunis. Natt til den 14. gikk demonstranter ut i Kasserine, en i all vesentlig grad arbeiderklasseby i den sør-sentrale regionen av Tunisia som var et sentrum for 2011-opprøret mot Ben Ali. Demonstrantene protesterer mot mangelen på arbeid og sosial støtte til arbeidsledige, og har brent bildekk og konfrontert sikkerhetsstyrkene.

I Siliana protesterte befolkningen mot politivold etter at det på sosiale medier dukket opp videoer der en politimann banket løs på en gjeter, som angivelig hadde sluppet sine sauer inn i en offisiell bygning. Politiet skjøt tåregass mot demonstranter som svarte med å kaste stein og blokkere gater med brennende bildekk, for å forsinke sikkerhetsstyrkenes utplassering. Den 15. januar prøvde politifagforeninger å bilegge det voksende raseriet ved å presentere gjeteren med en beklagelseserklæring.

I løpet av de påfølgende dagene vokste protester og spredte seg i arbeiderklassedistriktene i [hovedstaden] Tunis, som Ettadhamen og Al-Karm, så vel som Kasserine, Sbeitla, Bizerte, Beja, Kairouan og Monastir. Det ble også rapportert om sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og ungdom i Manzel Bourguiba, Sousse og Nabeul, så vel som i andre byer.

Den 17. januar, da det tunisiske innenriksdepartementet kunngjorde arresteringen av 242 personer, bekreftet forsvarsdepartementets talsmann Mohamed Zikri at hæren ville bli utplassert mot demonstranter i regionene Siliana, Kasserine, Bizerte og Sousse. Hærenheter ble også sendt til sentrum av Tunis. Zikri bekreftet at målet med militærets inngripen var å forhindre at befolkningen stormet viktige regjeringsbygninger.

Som tegn på den voksende panikken innen styringsmiljøer meldte det nasjonale fagforbundet UGTT – Sentralforbundet for tunisisk arbeid – som historisk er tilknyttet Ben Ali-regimet, en uttalelse som fordømte og forsøkte å demoralisere bevegelsen.

UGTT kritiserte politiets undertrykking som «ineffektiv» og erklærte ungdommens sosiale raseri for å være «legitimt», men fordømte demonstrasjonene som kriminelle handlinger. UGTT uttalte at de «advarer unge demonstranter mot å utføre nattlige demonstrasjoner, da det er en risiko for at de kan bli infiltrert, og fordømmer hærverk og plyndring av offentlig og privat eiendom begått de siste dagene».

I går kunngjorde talsmannen for innenriksdepartementet Khaled Hayouni arresteringen av 632 personer, hovedsakelig i alder fra 15 til 25 år. I stor grad som ekko av UGTTs retorikk, fordømte han protestene: «Dette har ingenting å gjøre med bevegelser med forlangender, som er beskyttet av grunnloven. Slike bevegelser skjer normalt på dagtid, og inkluderer ikke kriminelle handlinger.»

Demonstrasjoner fortsatte i går i dusinvis av byer over hele Tunisia, der de trosset hærens trusler og regimets bølger av arresteringer. I Tunis dro én protestmarsj nedover Habib Bourguiba Avenue, som var åsted for masseprotester under 2011-opprøret mot Ben Ali. Demonstrantene ropte slagord som «Ingen frykt, ingen skrekk, makten tilhører folket!»

Pressemeldinger indikerte storskala sammenstøt med politiet i flere byer og arbeiderforsteder i Tunis. Politiet skjøt store mengder tåregass mot demonstrantene, som tok igjen med å kaste stein og skyte fyrverkeri mot sikkerhetsstyrkene, ofte fra toppen av høye boligblokker.

Disse protestene gjør det klart at den politiske kampen som ble satt i gang ved at arbeiderklassen styrtet Ben Ali for et tiår siden, fortsetter til den dag i dag. Ingen av kravene om større sosial likhet og for demokratiske rettigheter, som drev arbeidernes og ungdommens opprør i januar 2011, er imøtekommet.

Hendelsesforløpet bekreftet fullstendig uttalelsen fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), publisert den 17. januar 2011, med tittelen «Masseoppstanden i Tunisia og perspektivet for permanent revolusjon». ICFI erklærte [engelsk tekst] at opprøret markerte «et vendepunkt i verdens affærer», og åpnet «en ny æra med revolusjonære omveltninger». Uttalelsen pekte på de internasjonale klassespenningene som hadde drevet opprøret, og rollen til WikiLeaks’ avsløringer om Ben Alis korrupsjon, for ansporingen av opprøret.

ICFI understreket også at det haster med å skape en internasjonal trotskistisk revolusjonær avantgarde i arbeiderklassen på tvers av Midtøsten og Nord-Afrika, som slåss for perspektivet om å omvelte kapitalismen og for en internasjonal sosialistrevolusjon:

** start of indented quote

Borgerskapet i land som Tunisia er svakt og avhengig, bundet av utallige tråder til utenlandsk imperialisme og innfødte føydalistiske krefter, og er tusen ganger mer redd for og fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassens revolusjonære styrke enn den er overfor imperialismen. ... Uten utviklingen av et revolusjonært lederskap vil et annet autoritært regime uunngåelig bli installert som erstatning for Ben Ali.

** end of indented quote

Den tunisiske oppstanden ble fulgt opp av et kraftfullt revolusjonært oppsving av den egyptiske arbeiderklassen, som styrtet Hosni Mubarak, så vel som forskjellige protester over hele regionen. I den grad småborgerlige grupper som Revolusjonære Sosialister (RS) i Egypt og Folkefronten i Tunisia blokkerte for arbeidsklassenss makterobring fikk regimet stabilisert seg. Imperialistmaktene satte i gang ei bølge av kriger i Libya, Syria, Elfenbenskysten og Mali. De tunisiske regjeringene som etterfulgte Ben Ali var knapt forkledde redskaper for internasjonale banker og utlånsagenturer.

Regjeringen til Mechichi – en tidligere innenriksminister som fortsatt innehar denne posisjonen, skjønt angivelig på midlertidig basis – er basert på en ustabil koalisjon av islamister, liberale og tidligere Ben Ali-supportere. Den vakler hele tiden på randen av statsbankerott og trues med å bli kvalt av storbankene, og er ute av stand til å tilby arbeiderklassen jobber, anstendige sosiale betingelser og demokratiske rettigheter.

Pandemien og den offisielle politiske orienteringen for «flokkimmunitet», som i Tunisia har fordret 5 570 dødsofre og sterkt intensivert landets sosiale og økonomiske krise, har avslørt den sosiale ordenens fallitt ikke bare i Nord-Afrika, men i Europa, Nord-Amerika og over hele verden. Det er allment oppfattet at protestene som nå utspiller seg i Tunisia er del av en global krise med revolusjonære implikasjoner utløst av pandemien.

Journalisten Fateen Hafsia sa til den arabiske utgaven av britiske Independent: «Den sosiale, økonomiske og helsemessige situasjonen skapt av Covid-19-krisen er gunstig for slike demonstrasjoner.» Han la til: «Januar i Tunisia har generelt vært den historiske motoren for protester, fra revolusjonen i 1952 [mot fransk kolonistyre] til 1978-konfrontasjonen med UGTT, og til begivenhetene i januar 2011 som styrtet Ben Ali.»

Donald Trumps fascistkuppforsøk mot Capitol i Washington D.C. den 6. januar 2021, er en ytterligere advarsel til arbeiderne, ikke bare i Amerika men over hele verden. Kapitalismen, som råtner i stående stilling, undergraver demokratiet selv i de rikeste og mektigste landene med de lengste demokratiske tradisjonene. For arbeiderklassen over hele verden er kampen for å etablere og forsvare demokratiske rettigheter i dag direkte knyttet til arbeiderklassens internasjonal kamp for sosialisme.

Loading