Perspective

Krigsforbryteren Rumsfeld dør, men hans militaristarv lever videre

Donald Rumsfeld, forsvarsministeren under George W. Bush, som var en hovedarkitekt for de kriminelle amerikanske krigene i Irak og Afghanistan, har dødd på sin ranch i New Mexico «omgitt av den nære familie», ifølge en kunngjøring utgitt sent onsdag.

At Rumsfeld nådde en alder av 88 år uten noen gang å bli stilt for retten som krigsforbryter, langt mindre buret inne for hans forbrytelser, er et vitnesbyrd om et sammenbrudd av internasjonal lov-og-rett under amerikansk militarismes ubarmhjertige angrep. Det er også produkt av alle det amerikanske etablissementets institusjoners medskyldighet, dets to vesentlige partier, dets storselskaper, mediene og akademia, i forbrytelsene massemord og tortur, sammen med angrepet på grunnleggende demokratiske rettigheter, som Rumsfelds navn for alltid vil være synonymt med.

USAs tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld taler, under et event i National Constitution Center i Philadelphia, for å sparke i gang hans bokturné for memoarboka «Kjent og ukjent», onsdag 9. februar 2011. [Foto: AP Photo/Joseph Kaczmarek]

Disse forbrytelsene, bredt tolket som et foraktelig avvik da han var i embetet, har siden blitt fullstendig normalisert, under både Demokratiske og Republikanske administrasjoner.

Rumsfeld var en statens mann, som begynte sin karriere med tre perioder som kongressrepresentant før han deretter ble medlem av Nixon-administrasjonen som direktør for Office of Economic Opportunity, et byrå opprettet som en del av president Lyndon Johnsons Great Society-program. Han ble ansatt med det uttrykkelige formål å sløye programmets antifattigdomstiltak. Deretter inntok han andre stillinger, blant annet som rådgiver for presidenten og som USAs ambassadør til NATO. Nixon ble dokumentert på hans lydbåndopptak fra Det hvite hus, der han beskrev Rumsfeld som «en nådeløs liten faen» [‘a ruthless little bastard’], uten tvil en betegnelse som var storstilt ros der den kom fra ham.

Etter Nixons tvungne fratredelse ledet Rumsfeld Gerald Fords overgangsteam for hans inntreden i Det hvite hus, for deretter å bli hans stabssjef og siden tjene bare litt over et år som forsvarsminister, der han arbeidet for å undergrave forhandlingene med Sovjetunionen om reduksjon av kjernefysiske våpen og han frontet oppbyggingen av nye våpensystemer som cruisemissiler og B-1-bombeflyet. Han hadde også tilsyn med erstatningen av militær verneplikt med fullt-frivillige væpnede styrker, et tiltak som ble iverksatt for å skjerme militæret fra den slags folkelig press som så dødelig undergravde den amerikanske krigen i Vietnam.

Før han begynte i Bush-administrasjonen, igjen som forsvarsminister, gjorde Rumsfeld seg ei formue som direktør for diverse selskaper, og var medlem av den nykonservative tankesmia Prosjekt for et nytt amerikansk århundre (PNAC) [Project for a New American Century]. I tiåret mellom den første Persiagulf-krigen og invasjonen av Irak i 2003, forfektet PNAC perspektivet om at amerikansk imperialisme, i etterdønningene av Sovjetunionens oppløsing, kunne sikre sine interesser gjennom tøylesløs anvendelse av militærmakt. PNAC førte lobbyvirksomhet for militær intervensjon og regimeskifte i Irak, for å gripe landets oljerikdom, sikre amerikansk hegemoni over Gulf-regionen og forsikre «en global sikkerhetsorden som er unikt vennligsinnet til amerikanske prinsipper og velstand.»

Sammen med Rumsfeld ble ni andre underskrivere av PNAC’s stiftelsesuttalelse med i George W. Bush-administrasjonen, deriblant visepresident Dick Cheney, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og andre ledende embetsrepresentanter fra Pentagon.

Angrepene mot World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001 besørget påskudd for å føre kriger for regimeskifte i både Irak og Afghanistan, og Rumsfeld tjente som både en hovedforfekter for disse krigene og deres seniorstrateg.

Rumsfeld var en av de mest prominente forfekterne av løgnene om «masseødeleggelsesvåpen» – «vi vet hvor de er,» fortalte han mediene – og om de ikke-eksisterende båndene mellom det sekulære irakiske regimet til Saddam Hussein og al-Qaida, som han hevdet det var «skuddsikre» bevis for.

Disse løgnene i krigens tjeneste ble forsterket av mediene, med New York Times, stemmen til Det demokratiske partiets etablissement, i front. I løpet av denne perioden ble Rumsfeld hyllet av pressen, med hans ansikt på alle magasinomslag, og hans platityder om å transformere militæret og utsagnet «det ukjente ukjente» behandlet som genialitet. US News & World Report bemerket i denne perioden at Rumsfeld «rutinemessig har pressekorpset doblet over i latterkramper». Det mediene fant festlig og morsomt avslørte helt mye om oppløsingen av demokratiske sentimenter innen det amerikanske styringsetablissementet.

Krigene Rumsfeld er identifisert med var aggresjonskriger, det sentrale lovbruddet den gjenlevende ledelsen av Tysklands naziregime var anklaget for i Nürnberg-prosessene, forbrytelsen hvorfra alle Det tredje rikets andre uhyrlige forbrytelser strømmet ut fra.

Disse krigenes menneskelige kostnader er svimlende. Ifølge Prosjektet krigens kostnad [Cost of War Project] utført av Brown University er antallet direkte drepte i USAs «krig mot terror» i Afghanistan, Irak, Syria, Pakistan og Jemen, anslått å være 800 000, mens «indirekte dødsfall» som konsekvens av ødeleggelsen av infrastruktur, desimeringen av helsevesener og massesult kan overstige 3,1 millioner. Hele 37 millioner mennesker har blitt tvunget til å flykte fra deres hjem i løpet av de to tiårene av uendelig amerikanske imperialistkrig.

Rumsfeld var likegyldig til denne massenedslaktingen, og like lite bekymret for livene til amerikanske soldater som ble sendt ut i disse skitne kolonistil-krigene. Da han ble tilnærmet av medlemmer av US National Guard i Kuwait, der de ba om hjelp fordi de var utilstrekkelig utrustet og deres militærkjøretøy var sårbare for rakettdrevne granater og veibomber, avleverte Rumsfeld en av hans pretensiøse banaliteter, der han erklærte: «Du går i krig med den hæren du har, ikke den hæren du kanskje gjerne vil ha, eller som du måtte ønske å ha på et senere tidspunkt.»

Mer enn 7 000 amerikanske tropper har blitt drept i Irak og Afghanistan, med hundretusener som har kommet tilbake med alvorlige fysiske og mentale skader. Per 2018 hadde 1,7 millioner veteraner rapportert om en funksjonshemming som følge av deres utplassering.

I tillegg til masseslakt var Rumsfeld nært involvert i forbrytelsene forsvinninger, utenomjuridisk overlevering [‘extraordinary rendition’] og tortur. Han overvåket personlig opprettelsen av den beryktede fangeleiren [på Cuba] i Guantanamo Bay og bruken der og andre steder, inkludert på Bagram-basen i Afghanistan, av såkalte «forbedrede avhørsteknikker» [‘enhanced interrogation techniques’] – dvs. tortur.

I januar 2002 utstedte Rumsfeld et dokument som erklærte at krigen mot terror «gjør Genève-konvensjonenes strenge begrensninger for avhør av fiendlige fanger både foreldede og ugyldige». Dokumentet kalte Genève-konvensjonenes regler for behandling av fanger «sjarmerende utdaterte» [‘quaint’]. Da fotografiene av amerikansk tortur og seksuell mishandling av fanger i det irakiske fengselet Abu Ghraib dukket opp i 2004, var den største bekymringen i Pentagon og Det hvite hus hvordan det hadde seg at militæret ikke klarte å holde dem hemmelige.

Rumsfeld ble tvunget til å trekke seg som forsvarsminister i 2006 etter skarp kritikk fra det amerikanske militærets uniformerte kommando, og i møte med den økende folkelige fiendtligheten mot krigen, som førte til at Republikanerne mistet kontroll over både Representantenes hus og Senatet.

For deres del ønsket generalene å videreføre krigene under et mer spiselig sivilt lederskap. Hva angår Demokratene mislyktes de ikke bare med å stoppe krigene, men stemte også for «bølga» [‘the surge’] i Irak som førte til en ny opptrapping av blodbadet.

I 2011, da Rumsfeld promoterte sine memoarer, med tittelen Kjent og ukjent, fortalte han en intervjuer: «For all kritikken av president Bush og menneskene som arbeidet rundt ham for de tingene han fikk på plass – Patriot Act, Guantanamo Bay [fengselet] og forskjellige ting, militærkommisjoner. ... Faktum er, de er der fortsatt. Hvorfor er de der fremdeles? De er der fordi de gir mening i det 21. århundre. De trengs. Og den nye administrasjonen har ikke klart å finne ut noen bedre måte å gjøre det på.»

Ja, under Obama fortsatte faktisk amerikanske militæroperasjoner i Irak, de ble massivt eskalert i Afghanistan og utvidet til katastrofale kriger for regimeskifte i Libya og Syria. Taktikkene for skitne kriger som ble utarbeidet under Bush ble utvidet til å inkludere et dronemissil-attentatprogram over hele kloden, mens storskala-utspioneringen av USAs befolkning, og forøvrig hele verdens, bare intensiverte.

Fengselsleiren i Guantanamo er fortsatt åpen i dag. Krigen i Irak som Rumsfeld forsikret mediene ikke ville vare i mer enn fem måneder fortsetter, med Biden-administrasjonen som denne uka beordret luftangrep mot mål på begge sider av grensa mellom Irak og Syria.

Det er denne kontinuiteten av imperialistpolitikken som forklarer forsøket på å hvitvaske Rumsfelds kriminelle arv. Der forsvarsminister Lloyd Austin talte for Biden-administrasjonen, hyllet han Rumsfelds «bemerkelsesverdige karriere», så vel som hans «grenseløse energi, søkende intellekt og evige forpliktelse til å tjene sitt land».

Associated Press-nekrologen beskrev ham som «ambisiøs, vittig, energisk, engasjerende og i stand til stor personlig varme», og beklaget at hans «renomé som en dyktig byråkrat og visjonær for et moderne amerikansk militære ble frynset opp av den lange og kostbare Irak-krigen».

For noe foraktelig tull og tøys! Man kunne like gjerne si at Hitlers renomé som en dyktig militærstrateg ble « frynset opp av den lange og kostbare» krigen mot Sovjetunionen.

Rumsfelds «visjon» for militæret var at mindre bakkestyrker støttet av overveldende luftmakt og presisjonsstyrt ammunisjon kunne underkaste hele befolkninger til amerikanske imperialistinteresser. I stedet resulterte disse taktikkene, både i Irak og Afghanistan, i massemord, ødeleggelsen av hele samfunn og utbrudd av folkelig opposisjon.

Hva angår amerikansk imperialismes bestrebelser for å bruke militærmakt til å erobre verden har krigene Rumsfeld er assosiert med resultert i den ene fiaskoen etter den andre. Som WSWS forutså [engelsk tekst] på tidspunktet for invasjonen av Irak i 2003:

Uansett utfallet av de innledende stadiene av konflikten som har begynt, har amerikansk imperialisme et rendezvous med katastrofe. Den kan ikke erobre verden. Den kan ikke gjeninnføre kolonilenker på Midtøstens folkemasser. Den vil ikke finne en levedyktig løsning på sine indre plager gjennom mediet krig. Snarere vil de uforutsette vanskelighetene og den tiltakende motstanden som krig gir opphav til, intensivere alle det amerikanske samfunnets interne motsetninger.

Langt fra å bli avskrekket av fiaskoene assosiert med Rumsfeld i Irak og Afghanistan, forbereder imidlertid den amerikanske styringsklassen bare et langt farligere utbrudd av amerikansk militarisme. Dens dreining til «stormaktskonflikt», spesielt rettet mot Kina, truer med å slippe løs en krig med verdenskatastrofale konsekvenser. Dette reiser den hastende nødvendigheten av å bygge et nytt sosialistisk og internasjonalistisk lederskap for å forene arbeiderklassen mot imperialistkrig og krigens kilde, kapitalistsystemet.

Loading