Ingen annen sosialist har sitt navn så uadskillelig knyttet til kampen mot militarisme og krig som Karl Liebknecht. Hans mot og besluttsomhet, der han gjorde opprør mot hans eget parti SPD – Sozialdemokratische Partei Deutschlands, Tysklands Sosialdemokratiske Parti – og som den eneste av partiets parlamentarikere i Reichstag som stemte mot krigskredittene og agiterte mot den første verdenskrig, til tross for forfølgelse og undertrykking, vant ham respekt og støtte fra millioner av arbeidere.

Under November-revolusjonen i 1918 ledet han sammen med Rosa Luxemburg kampen mot SPDs forræderi, der partiet gjorde alt hva det kunne for å frata arbeider- og soldatrådene makten, der de hadde oppstått i masseskala, og for å få opprettholdt så mye som mulig av det gamle regimet. På et massemøte den 9. november utropte han «Den frie sosialistiske republikken Tyskland», og ved slutten av desember var han blant grunnleggerne av Tysklands Kommunistparti (KPD), og i begynnelsen av januar blant lederne av Spartakusbund-oppstanden.

Dette betalte han for med sitt liv. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg ble den 15. januar 1919 myrdet av en reaksjonær soldatenhet av spesialstyrkene Freikorps, som Sosialdemokrat-regjeringen til Friedrich Ebert og Philipp Scheidemann utkommanderte til hovedstaden Berlin for å drukne revolusjonen i blod. Drapene fant sted med Sosialdemokraten Gustav Noskes billigelse, som var Reichswehr-minister, for keiser-Tysklands væpnede styrker.

Fadderbarnet til Marx og Engels

Sosialismen ble på sitt vis introdusert for Karl Liebknecht fra krybben av. Han ble født 13. august 1871 i Leipzig, som den andre av de fem sønnene til Wilhelm Liebknecht, som sammen med August Bebel var det tyske sosialdemokratiets viktigste leder. Karl ble døpt i Leipzigs Thomaskirche, der Johann Sebastian Bach i sin tid var kantor og framførte sine mesterverk. Hans faddere – som ikke var tilstede ved dåpen, men tilkjennega deres skriftlige samtykke – var Karl Marx og Friedrich Engels.

Karl Liebknecht tilbrakte flere år av hans barndom under samme tak som Bebel, som på grunn av keiserens antisosialist-lover var forvist fra hovedstaden, og delte hus med Karls far i en forstad til Leipzig. Liebknecht meldte seg først i 1900 inn i SPD, i en alder av 29. Hans far hadde insistert på at han først måtte lære seg et yrke før han engasjerte seg i politikken. Han studerte jus i Leipzig og Berlin, tok sin doktorgrad i Würzburg i 1897, med magna cum laude, og ble advokat.

Hans advokatvirksomhet og hans politiske aktiviteter ble i stadig større grad flettet sammen. I et land hvor sosialister alltid hadde én fot i fengsel, selv etter at antisosialist-lovene var opphevet, ble rettssalen en scene å kunne agitere fra. Liebknecht demonstrerte allerede der det mot og den fryktløshet som skulle karakterisere hans aktivitet under krigen og November-revolusjonen.

Han oppnådde internasjonal berømmelse i 1904 under rettssaken Königsberger Geheimbundprozess. Der forsvarte han ni Sosialdemokrater, som statsadvokaten anklaget for å ha smuglet revolusjonære skrifter inn i Russland, for «hemmelig organisasjonskonspirasjon», og fornærmelse av den russiske tsaren. Otto Braun, den seinere ministerpresidenten i Bundesland Preussen, var blant de tiltalte, og ble arrestert og holdt fem måneder i varetekt under etterforskningen.

Liebknecht og Sosialdemokratenes Reichtags-representant Hugo Haase førte forsvaret i rettssalen; Haase og August Bebel stilte parallelt Reichskanzler Bernhard von Bülow til ansvar i parlamentet, der Reichstag. På den måten ble rettsprosessen, som endte med tre frifinnelser og seks fengselsdommer, hver på flere måneder, en knusende avsløring av tsaristisk despotisme og samspillet mellom prøyssiske myndigheter og gangsterne fra tsarens hemmelige politi, Okhrana.

Liebknechts avsluttende bemerkninger i retten var ikke et forsvar som plederte, men en skoldende aktorattale. Han sa:

Herr Statsadvokaten sier: Hva kan være mer skammelig enn de skriftene vi her har foran oss. Jeg kjenner noe mer skammelig: Det er forholdene i Russland, som disse skriftene er basert på. ...

Om vi tar de russiske forholdene i betraktning, det absolutte fraværet av enhver rettighet for folket, byråkratiets korrupsjon og blodige brutalitet, det uhyrlige rettssystemet, fritatt for enhver hemning, «rettsprosessene», piskingene, nedslaktingen av bønder, jøder og arbeidere, da ser vi at det henger to ord over den nyere russiske historie: Sibir og Schlüsselburg, det russiske monarkiets to emblemer.

[Schlüsselburg-festningen tjente som fengsel, mens Sibir var dit politiske fanger ble bannlyst. - PS]

Karl Liebknecht opprettholdt gjennom hele hans liv tette bånd til den revolusjonære fløyen av Russlands Sosialdemokrater, som han var mye nærmere enn det sedate og stadig mer konservative SPD-lederskapet. Hans andre kone, kunsthistorikeren Sophie Ryss, var født i Russland. Hun ble Rosa Luxemburgs nærmeste venninne.

Leo Trotskij ytret seg om anliggendet i minnetalen han holdt for en sesjon i Petrograd-sovjetet tre dager etter attentatet på Liebknecht, der han uttalte:

Liebknecht er for oss ikke den tyske lederen, og Rosa Luxemburg er for oss ikke den polske sosialisten som plasserte seg i spissen for de tyske arbeiderne, de er begge våre, de er våre søsken, vi er forbundet med dem av ubrytelige åndelige bånd ...

Liebknechts leilighet var hovedkvarteret for alle beste immigranter i Berlin, i Tyskland; hver gang en stemme måtte heves i det tyske parlamentet, og i den tyske pressen, mot de tjenestene som de tyske imperialistene besørget den russiske reaksjonen, da vendte vi oss til Karl Liebknecht, og han banket på hver ei dør, på hver en hodeskalle, medregnet hodeskallene til Scheidemann og Ebert, for å tvinge dem til å reagere på imperialismens forbrytelser.

Foredragsturné i USA

Hans urokkelige internasjonalisme, i tillegg til hans antimilitaristisme og faste overbevisning om at hovedoppgaven var å vinne ungdommen for sosialisme, var Karl Liebknechts viktigste politiske karaktertrekk. Selv om han tids- og arbeidsmessig var tungt belastet av to parlamentariske mandater – det ene fra 1908 i den prøyssiske representantforsamlingen, og det andre fra 1912 i det føderale parlamentet, Riksdagen – så vel som av hans advokatvirksomhet, engasjerte hans seg i Den andre internasjonale og Den sosialistiske ungdomsinternasjonalen, som han var blant de grunnleggende medlemmene for. I 1907 ble han valgt til styreleder for organisasjonens korrespondansebyrå.

I 1910 gjennomførte Liebknecht en foredragsturné i USA, på invitasjon fra Socialist Party of America, i forkant av kongressvalget. Han talte på 25 massemøter i løpet av tre uker, i industrisentre i delstatene i nordøst og i midtvesten, fra New York til Philadelphia, Pittsburgh, Detroit, Chicago og St. Paul.

Den tyskspråklige avisa New Yorker Volks-Zeitung rapporterte om den entusiastiske velkomsten han ble til del fra 4 000 arbeidere på møtet som innledet turnéen, i en forsamlingssal i Harlem River Park:

... at de ikke ble brakt dit av generell nysgjerrighet ble bevist og bevitnet av den entusiasmen som møtte vår tyske kamerats livfulle tale, som var mettet av brennende kampkraft og revolusjonær klassebevissthet, og den hjertelige, stormfulle tilslutningen som kom til uttrykk, og ble understreket av gjentatte avbudd av applaus, der publikum hyllet de utallige poengene i den glimrende talen holdt av dr. Karl Liebknecht, som varte mer enn en time.

Liebknecht overrasket hans tilhørere positivt, fordi han ikke leverte «en detaljert skildring av tyske partirelasjoner», som det var forventet. I stedet ga han «en fortreffelig analyse av det moderne samfunns tilstand, en uovertreffelig karakterisering av den interne essensen i det internasjonale Sosialdemokratiet, og samtidig en overordnet smart sammenligning av betingelsene for arbeidere og arbeiderbevegelsen i Europa og Amerika».

Amerika var ikke bare ei nødhavn for eksiliserte og forfulgte europeere, som var å betrakte som «det lovede Kanaan, med rennende melk og honning», det er «samtidig storkapitalismens land, storkapitalens heksesabbat», som Volks-Zeitung sammenfattet Liebknechts sentrale budskap.

Liebknecht sa den kapitalistiske utviklingen hadde skapt verdensøkonomien, og dermed bare ett land for kapitalen, ut av hele kulturverdenen. Men akkurat som kapitalen hadde blitt internasjonal, har den også en internasjonal innvirkning, og produserer uimotståelig dens motpart i det internasjonale proletariatet. ... Han fortsatte med å si at proletariatet må bli samlet, må bli organisert internasjonalt for å kunne utfordre kapitalistenes makt. De står nemlig på verdensmarkedet som rivaler, som glefsende ulver, men når det er snakk om å bekjempe de organiserte arbeiderne, da er imidlertid hele verdens kapitalistklasse «et forent broderfolk». (Bifall)

Sosialismen er i dag ikke lenger en utopi, den er ikke lenger en drøm. ... Dens grunnleggende konsept er klassekampen, erkjennelsen av at klassekampen er sentrum for alle den moderne tids bevegelser. ... Arbeideren som individ er et sandkorn, som kan blåses hit og dit i sandstormen, men det er bare så lenge det ikke er bundet av mørtel, til stein, til sement. Arbeidsklassens sement kalles solidaritet. De 90 prosent arbeidere kan oppnå alt, såframt de er forente, mot de 10 prosent kapitalistene.

Militarisme og antimilitarisme

Liebknecht ga ut hans viktigste bok i 1907, Militarisme og Antimilitarisme. Basert på et foredrag han holdt i Mannheim året før, på Den første generalforsamlingen for Forbundet av Tysklands unge arbeidere, var bokas hovedformål den sosialistiske utdanningen av ungdommen.

Boka ble umiddelbart forbudt, Liebknecht ble anklaget for høyforræderi, og dømt til halvannet års fengsel. Rettssaken, der han førte sitt eget forsvar, gjorde ham ekstremt populær blant arbeidere i Berlin, som stilte til æresvakt for ham da han ankom for å sone dommen.

Liebknecht oppfatter militarismen ikke bare som et instrument for ekstern aggresjon, men også for intern undertrykking:

Men militarismen er ikke bare et forsvar og et våpen mot den ytre fienden, den innehar også en oppgave nummer to, som kommer stadig mer i forgrunnen etter hvert som klassemotsetningene skjerpes og den proletariske klassebevisstheten vokser, som i tiltakende grad bestemmer militarismens ytre form og dens indre karakter: Oppgaven med å beskytte den rådende sosiale orden, et bolverk for kapitalismen og all reaksjon, mot arbeiderklassens kamp for frigjøring.

Han besørger en oversikt over militarismens historiske framvekst, dens særtrekk i forskjellige kapitalistland og hvert av de sosialdemokratiske partienes kamp mot den. Han avslutter med skarpt å skille mellom sosialdemokratiets antimilitarisme og anarkistenes småborgerlige variant.

Endemålet for anarkisten, som for den sosialdemokratiske antimilitarismen ... er det samme: Overvinningen av militarisme, både den eksterne og den interne militarismen. Sosialdemokratiet mener imidlertid, i samsvar med sin oppfatning om militarismens vesen, at den fulle overvinningen av kun militarisme er umulig: Bare med kapitalismen – den siste formen for klassesamfunn – kan militarismen samtidig falle.

Anarkismen, på sin side, opererer i første rekke med:

... etisk entusiasme, med moralsk ansporing, med argumenter om medmenneskelighet, rettferdighet, kort sagt med alle slags viljeimpulser, som underkjenner antimilitarismens karakter av klassekamp, og forsøker å stemple den som den abstrakte utgytelsen av et allmengyldig kategorisk imperativ. Den vender seg derfor, helt berettiget, ikke bare til mannskapene, men også til offiserene. ...

Den sosialdemokratiske antimilitaristiske propagandaen er derimot klassekamppropaganda, og orienterer seg derfor fundamentalt og utelukkende mot de klassene som i klassekampen nødvendigvis er fiender av militarismen. … Den avklarer for å vinne, men den klargjør ikke ved hjelp av kategoriske imperativer, humanitære standpunkter, etiske postulater om frihet og rettferdighet, men snarere ved hjelp av klassekampen, proletariatets interesser i klassekampen, militarismens rolle i klassekampen, og ved hjelp av rollen som proletariatet spiller og må spille i klassekampen. ...

Den militaristiske åndens gradvis organisk nedbrytning og fragmentering, det er sosialdemokratenes virkemiddel i kampen mot militarismen.

Liebknecht la særlig vekt på antimilitaristisk agitasjon blant ungdommen. Det tyske keiserriket hadde den gang obligatorisk militærtjeneste, og soldatene som var hentet fra arbeiderklassen og bondestanden ble hundset med og mobbet på de mest foraktelige måter av offiserene, som i overveldende grad hadde aristokratisk bakgrunn. Bokas siste avsnitt lyder:

Proletariatets ungdom tilhører sosialdemokratiet, den sosialdemokratiske antimilitarismen. Den vil og må vinnes, såframt alle oppfyller deres forpliktelser. Den som har ungdommen, har hæren.

Militarisme og Antimilitarisme resulterte ikke bare i at Liebknecht ble forfulgt av den prøyssiske staten, men boka fremmedgjorde ham også fra SPD-ledelsen, som så hans åpne utfordring av militarismen som galskap. Grigoryj Zinoviev beskrev dette i hans minnetale for Liebknecht, som han holdt på den samme sesjon i Petrograd-sovjetet der Trotskij talte:

Liebknecht hører med blant de få dristige menn i Det tyske sosialdemokratiet, som for ti år siden forlangte «antimilitaristisk» propaganda, slik man uttrykte seg i de tider, dvs. revolusjonær propaganda blant soldatene.

Kamerater, man må sette seg selv tilbake i den tidens atmosfære, i Den andre internasjonales selvtilfredse og ordnede Sosialdemokrati, som syntes Liebknechts krav var spinnville. Selv Bebel, som hadde kjent Liebknecht siden barndommen, og elsket ham som en egen sønn, angrep ham med skarpe uttrykk, for det han tok for å være hans «eventyrlystne» forslag. Hvorfor ikke bare gå til soldatene og forkynne sosialisme! Det tyske sosialdemokratiet mente bare en eventyrer kunne komme med et slikt forslag! De fryktet sosialdemokratiet skulle miste sin lovlighet, at det tyske borgerskapet og styringsklassene kunne tro Sosialdemokratene ikke lenger representerte et regjeringsparti!

En motstander av krigen

Liebknecht var følgelig kjent med SPD-lederskapets konservative og opportunistiske karakter da den første verdenskrigen brøt ut den 28. juli 1914. Likevel var det et bittert sjokk for ham da flertallet i SPD støttet tysk imperialisme, og den 4. august stemte for keiserens krigskreditter. I løpet av de foregående årene stemte SPD og Den andre internasjonale for ei rekke resolusjoner der de seremonielt uttalte seg mot krig. De respektive partiene sendte nå deres medlemmer ut i skyttergravene for å slakte hverandre.

Liebknecht bøyde seg for partidisiplinen og stemte den 4. august for krigskredittene, som partileder Hugo Haase (Bebel døde i 1913) begrunnet med de beryktede ordene: «I farens time vil vi ikke la fedrelandet i stikken». [‘Wir lassen in der Stunde der Gefahr das eigene Vaterland nicht im Stich’] Det var imidlertid ingen tvil om Liebknechts innbitte motstand mot krigen. Da krigskredittene den 2. desember igjen var oppe til avstemming var han den eneste representanten i der Reichstag som stemte imot.

Et nært samarbeid ble innledet med Rosa Luxemburg, som allerede den 5. august hadde stiftet Den internasjonale gruppa (‘die Gruppe Internationale’), som Spartakusbund og Kommunistpartiet seinere skulle oppstå fra. I løpet av sommeren og høsten reiste de begge på tvers av landet for å overbevise andre SPD-parlamentarikere om å motsette seg krigen. Liebknecht besøkte også Belgia, hvor tyske tropper hadde utført grusomme represalier mot sivilbefolkningen og ødelagt uvurderlige kulturartefakter, for å fordømme krigen sammen med belgiske sosialister. Dette framprovoserte anklager ikke bare fra regjeringen og hæren om at han «forrådte fedrelandet», men også fra medlemmer av hans eget parti.

Luxemburg kunne som kvinne, og med polsk opphav, verken stemme eller stille til valg til Riksdagen, men var den teoretiske og politiske lederen for den sosialistiske opposisjonen mot krigen, og var forfatter av de viktigste artiklene og pamflettene. Liebknecht, som i kraft av å være Reichtags-representant nøt en viss, om enn ekstremt begrenset immunitet var opposisjonens offentlige ansikt og drivende kraft.

Leo Trotskij, som kjente Liebknecht personlig, skrev om ham i hans selvbiografi, Mitt liv:

Selv om han var en utdannet marxist, var Liebknecht ingen teoretiker. Han var en handlingens mann. Som en mann av impulsiv, lidenskapelig og selvoppofrende karakter hadde han politisk intuisjon og et instinkt for massene og betingelsene, og var gjennomsyret av et uforlignelig mot til å gripe initiativet. Han var en revolusjonær. Det var derfor han alltid forble en semi-utlending i Det tyske sosialdemokratiets hus, med dets byråkratiske gradvishet, og stadige beredskap til å trekke seg tilbake. Hvor mange filistinere var det ikke som ironisk og ovenfra, langs deres neser, så ned på Liebknecht!

I arbeiderklassen nøt Liebknecht enorm respekt. Selv om mange arbeidere ei stund nølte – ikke minst på grunn av den massive undertrykkingen – med å melde seg inn i Spartakusbund, fulgte de nøye med på hans handlinger og uttalelser. Karl Retzlaw, en ung metallarbeider i en stor fabrikk i Berlin, som tilsluttet seg Spartakusbund og senere trotskistbevegelsen, beskrev dette i hans erindringer:

I løpet av de første månedene, da den ene tyske seieren fulgte den annen på krigsfrontene, var det knapt noen som ville høre et ord av kritikk. Pressen var full av krigsrapporter, men de rapporterte ingenting om Liebknechts aktiviteter. På min arbeidsplass kunne kolleger privat diskutere hva Liebknecht ville foreta seg. Som om det var åpenbart forventet de av ham en aktivitet mot krigen, uten at de solidariserte seg med ham.

Regjeringen og Liebknecht politiske motstandere gjorde alt de kunne for å få brakt ham til taushet. Han ble sjelden tillatt å snakke i Riksdagen, og da han fikk anledning ble hans kommentarer ikke protokollført. I februar 1915 ble han innkalt til militærtjeneste. Han ble dermed underlagt militærloven, som forbød enhver politisk aktivitet utenfor Riksdagen.

Likevel brukte Liebknecht enhver anledning til å agitere mot krigen. Den 1. mai 1916 innkalte Spartakusbund i Berlin til en demonstrasjon mot krigen på Potsdamer Platz. Appellen, forfattet av Liebknecht, viste alle hans evner som agitator: Han skoldet de ansvarlige for krigen i brennende ordelag, og avsluttet med erklæringen:

Den 1. mai rekker vi på tvers av alle grensesperrer og slagfelt ei broderhånd til folket i Frankrike, Belgia, Russland, England, Serbia, til hele verden! Den 1. mai roper vi med tusener av stemmer: Ned med folkemordets skamløse forbrytelse! Ned med de ansvarlige for disse misgjerningene, ned med hetserne og nyttiggjørerne! Vår fiender er ikke det engelske, franske eller russiske folket, men de tyske junkerne [storgodseierne], de tyske kapitalistene og deres forretningsførende eksekutivkomité: Den tyske regjeringen! Opp, til kamp mot disse dødsfiendene av enhver frihet, til kamp for alt som betyr arbeiderklassens ve og vel, og menneskehetens framtid og sivilisasjons framtidige triumf.

Liebknechts lidenskapelige kampkarakter lot ham til tider forsømme relevante forsiktighetsregler, som hadde vært til interesse for det langsiktige arbeidet. Han stilte personlig opp som foredragsholder under en demonstrasjon der han etter å ha erklært: «Ned med krigen! Ned med regjeringen!» ble omringet av politiet, arrestert og anklaget for høyforræderi.

Demonstrasjonen hadde stor innvirkning. 50 000 arbeidere gikk ut i streik på den første dagen av rettssaken mot han, en streik organisert av Revolutionären Obleuten [revolusjonære arbeiderformenn]. Det var den første massestreiken mot krigen. Men arbeiderklassen var enda ikke sterk nok til å kunne påtvinge keiser-regimet sin vilje, enn si styrte det. Liebknecht tilbrakte resten av krigen bak lås og slå og mistet begge hans parlamentsmandater. Begge Spartakusbund-lederne – Luxemburg tilbrakte for hennes del nesten hele krigen i fengsel – fikk dermed ekstremt begrenset deres påvirkning og innflytelse.

November-revolusjonen

Krigen fortsatte i to-og-et-halvt år etter at Liebknecht var arrestert. Unge menn ble sendt til fronten til en meningsløs død, mens befolkningen hjemme sultet. Desillusjonen og misnøyen vokste. I april 1917 brøt det ut massestreiker i Berlin mot matknappheten, som var den andre streikebølga under krigen, etter Liebknecht-streikene i 1916.

Et voksende antall SPD-parlamentarikere reagerte på den stigende misnøyen ved å tilbakeholde deres støtte til krigskreditter. De ble utvist fra partiet av flertallet og grunnla, mer under tvang enn av eget initiativ, De uavhengige sosialdemokratene (USPD). USPD, der Spartacusbund fungerte som en egen fraksjon i rekkene, var et sentristisk parti som manglet enhver revolusjonær impuls.

Liebknechts venner og kamerater i Russland, Bolsjevikene, ledet i oktober 1917 arbeiderklassen til makten og fikk avsluttet krigen. Oktober-revolusjonen hadde en elektrifiserende innvirkning på arbeiderklassen og de undertrykte over hele verden.

I januar 1918 utviklet det seg ei tredje streikebølge, som involverte over en million arbeidere. Streikene var direkte rettet mot krigen og var forbundet med massedemonstrasjoner og etableringen av arbeiderråd. Spartacusbund, USPD og Revolutionären Obleuten, som var et et konspiratorisk nettverk i fabrikkene, spilte hovedrollen. Regjeringen fikk slutt på januarstreikene med en brutal innsats av militæret og politiet.

Da krigsnederlaget ikke lenger kunne avverges utnevnte keiseren den 3. oktober 1918 en ny regjering, ledet av prins Maximilian von Baden, som for første gang gang også inkluderte to SPD-medlemmer. Dens formål var å forhindre den forestående revolusjonen og forhandle om en våpenhvile.

Den 23. oktober ble Liebknecht løslatt tidlig fra fengsel, som del av et amnesti. Han reiste umiddelbart til Berlin for å omorganisere Spartakusbund og forberede en oppstand sammen med Revolutionären Obleuten og USPD-medlemmer. Deres tidsplan ble gjentatte ganger forskjøvet, inntil Kiel-matrosene til slutt kom dem i forkjøpet.

Matrosene gikk den 29. oktober til opprør for å forhindre den tyske marinens avgang for et siste selvmordsslag. I dagene som fulgte bredte revolusjonen seg som ild i tørt gress på tvers av hele landet. Arbeider- og soldatråd oppsto overalt, som effektivt sett utøvde makten, som de grep formelt i Bremen og München. Keiseren ble den 9. november tvunget til å abdisere. For å avverge en sosialistisk revolusjon utropte den høyreorienterte sosialdemokraten Philipp Scheidemann en republikk. Han gjorde det mot SPD-leder Friedrich Eberts vilje, som hadde erstattet prins von Baden som regjeringssjef, og som så for seg et konstitusjonelt monarki. Den nye regjeringen kalte seg Rådet for folkets representanter [‘Rat der Volksbeauftragten’]. Ved siden av tre SPD-medlemmer besto den av tre USPD-representanter, som hadde som oppgave å beskytte den mot massenes trykk. I praksis var de maktesløse og hadde ingen innflytelse.

Ebert og Scheidemann fokuserte på å få undertrykt den revolusjonære oppstanden og redde de gamle styringselitene. Storgodseierskap, aristokratiske privilegier og kapitalisteiendom forble uberørt. Statsfunksjonærer og offiserer, inkludert de på de høyeste nivå i regjeringen, administrasjonen og hæren forble i deres embeter. Ebert tilsluttet seg hærens overkommando og organiserte Freikorps av høyreekstreme soldater, for å drukne de revolusjonære kampene som gjentatte ganger blusset opp i blod.

Den tyske revolusjonen i 1918 var, som Leo Trotskij senere skulle oppsummere, «ingen demokratisk fullføring av den borgerlige revolusjonen, det var en proletarisk revolusjon som ble halshugget av Sosialdemokratene; eller mer korrekt, det var en borgerlig kontrarevolusjon, som ble tvunget til å bevare pseudo-demokratiske former etter dens seier over proletariatet.»

Liebknecht var den revolusjonære arbeiderklassebevegelsens sjel. Han var tilstede overalt og nøt enorm respekt. Han kjempet – som Bolsjevikene ett år tidligere i Russland – for arbeiderklassens maktovertakelse. Umiddelbart etter at Scheidemann utropte den borgerlige republikken forkynte han foran et jublende massepublikum i sentrum av Berlin arbeidernes rådsrepublikk. En egen artikkel ville være nødvendig for å beskrive disse ukenes revolusjonære kamper og Liebknechts rolle i dem.

Spartakusbund vokste nå raskt og brøt definitivt med USPD. Sammen med Rosa Luxemburg ga Liebknecht ut dagsavisa Rote Fahne (Rødt flagg). Ved årets slutt grunnla de i Berlin Tysklands Kommunistiske Parti (KPD).

Den store ulempen de tyske arbeiderne hadde til sammenligning med de russiske var fraværet av et revolusjonært parti som Bolsjevikene, som var stålsatt i årelang kamp mot opportunisme, og var dypt forankret i arbeiderklassen. De tyske revolusjonæres fullstendige brudd med SPD og USPD fant først sted da krigen og revolusjonen var i full gang.

Bare ei uke etter grunnleggingen av KPD brøt Spartakusbund-opprøret ut i Berlin. Revolutionären Obleuten reagerte på Ebert-regjeringens erstatning av lederen for Berlins politipresidium, Emil Eichhorn fra USPD, med lanseringen av en generalstreik og okkuperte blant annet redaksjonen til SPD-avisa Vorwärts. Liebknecht gikk inn i streikeledelsen, og oppfordret – mot Rosa Luxemburgs råd – til bevæpning av folket. Men opprørerne var for svake til å beseire reaksjonens samlede krefter. De slo ned opprøret og gjennomførte et blodbad.

I Berlins gater hang det nå plakater der det sto: «Drep deres ledere.» Luxemburg og Liebknecht, som hadde oppholdt seg i byen i skjul, ble den 15. januar tystet på, de ble arrestert og ført til Hotel Eden, hovedkvarteret for den kontrarevolusjonære Garde-Kavallerie-Schützendivision, hvor de ble forhørt, torturert og drept.

KPD ble frarøvet begge partiets to ledende størrelser, et slag partiet aldri kom seg fra. I oktober 1923 misaktet partiet en ekstremt gunstig revolusjonær anledning før det i årene som fulgte falt inn under Stalins påvirkning, som med hans katastrofale «sosialfascisme»-politikk avvæpnet arbeiderklassen og tilrettela for Hitlers vei til makten.

Et århundre etter Liebknechts død stilles igjen de sentrale spørsmålene som marxister av hans generasjon var konfrontert med, i skarpt fokus. Koronaviruspandemien har dramatisk intensivert det kapitalistiske verdenssystemets sosiale, økonomiske og politiske krise. Styringselitene bevæpner seg for en tredje verdenskrig, tråkker over pandemiofrenes lik for å beskytte selskapsprofittene og driver millioner ut i fattigdom og arbeidsledighet. Motstanden mot dette vokser i arbeiderklassen. Klassekampens revolusjonære prinsipper, arbeidernes internasjonale enhet og kampen mot krig, som Liebknecht kjempet for gjennom hele hans liv, vinner dermed avgjørende betydning.

Liebknechts liv er både eksemplarisk og inspirerende. Alt er nå avhengig av å få bygget et parti som kombinerer hans dristighet og revolusjonære entusiasme med et historisk og vitenskapelig begrunnet sosialistisk perspektiv. På dagen for hans død publiserte Rote Fahne hans artikkel «Til tross for alt» om Spartakusbund-opprørets nederlag. De ord han der slynget ut mot reaksjonen, er høyaktuelle:

Proletariatets revolusjon, som de kontrarevolusjonære håpet å få druknet i blod, vil heve seg over dem, stor som en kjempe. Dens første ord blir: Ned med arbeidermorderne, Ebert-Scheidemann-Noske! De beseirede av i dag, de vil ha lært. De er helbredet for vrangforestillingene om å finne deres frelse ved hjelp av massene av forvirrede soldater; helbredet for vrangforestillingen om å kunne stole på ledere som viser seg å være svake og maktesløse; helbredet for troen på det uavhengige Sosialdemokratiet, som foraktelig lot dem i stikken. Bare overlatt til seg selv, vil de slåss deres kommende slag, tilkjempe seg deres kommende seire. Og slagordet om at arbeiderklassens frigjøring bare kan være arbeiderklassens eget verk, vil ha vunnet en ny og dypere betydning for dem – gjennom denne ukas bitre lærdom.