Det amerikanske marionettregimets plutselige kollaps i Afghanistan på søndag er en ydmykende fiasko for amerikansk imperialisme. Det markerer sammenbruddet av et regime pålagt gjennom en kriminell krig og okkupasjon, promotert på grunnlag av løgner, og opprettholdt ved makten gjennom attentater, tortur og bombing av sivile.

Tidlig på søndag, amerikansk tid, kunngjorde Pentagon at to bataljoner av marinesoldater og en amerikansk infanteribataljon ankom Kabul internasjonale lufthavn for å bygge opp under det afghanske regimet. Den afghanske marionettpresidenten Ashraf Ghani publiserte en video der han oppfordret regimets sikkerhetsstyrker til å opprettholde «lov og orden».

Taliban-tropper erobret imidlertid i løpet av dagen sentrale punkter i den afghanske hovedstaden, etter at de ei kort stund hadde stanset deres lynraske framstøt ved Kabuls porter. Innen kvelden kom rapporterte offisielle Taliban-representanter at de hadde inntatt presidentpalasset, og snart ville kunngjøre etableringen av en ny regjering. Bagram-flybasen, det beryktede NATO-fengselet og tortursenteret, falt til Taliban, som frigjorde de 7 000 fangene som var der.

Etter hvert som søndagen skred fram flyktet Ghani og hans nasjonale sikkerhetsrådgiver fra landet. USAs utenriksminister Antony Blinken sa, i morgentimene amerikansk tid, at USAs embetsrepresentanter var i ferd med å forlate ambassaden for Kabul-lufthavn. Men innen kvelden måtte amerikanske diplomater innrømme at Washington ikke engang lenger kontrollerte Kabul-lufthavn, og at amerikanske statsborgere som befant seg i Kabul hadde blitt instruert å gå i skjul.

New York Times innrømmet, i en artikkel med tittelen «Talibans framrykking etterfølger år av amerikanske feilvurderinger»: «President Bidens topprådgivere innrømmer at de ble lamslått av den afghanske hærens raske kollaps i møte med Talibans aggressive, godt planlagte offensiv. … Så sent som ved slutten av juni estimerte etterretningsagenturene at selv om Taliban vant makt, ville det ta minst et-og-et-halvt-år før Kabul ville bli truet.»

I virkelighetens verden utgjorde det mye oppskrytte «demokratiske» regimet i Afghanistan, opprettet av Washington og USAs NATO-allierte, et politisk null. Det ble bare holdt ved makten av titusenvis av NATO-tropper og amerikanske krigsfly, og det gikk i oppløsning praktisk talt over natta da USAs og NATOs tropper ble trukket tilbake.

Om amerikanske styrende kretser ikke var forberedt på den plutselige kollapsen av regimet de hadde støttet til en så enorm kostnad, så var det fordi de i vesentlig grad trodde på deres egen propaganda. I løpet av to tiår var det ingen større aviser, fjernsynsnettverk eller hovedstrømsmedier som undersøkte denne nykoloniale okkupasjonskrigen med et minstemål av ærlighet.

De menneskelige og sosiale kostnadene av krigen i Afghanistan er katastrofale. Offisielle tall, uten tvil massivt undervurderte, hevder at 164 436 afghanere ble drept i løpet av krigen, i tillegg til 2 448 amerikanske soldater, 3 846 amerikanske militærkontraktører og 1 144 soldater fra andre NATO-land. Hundretusener av afghanere og titusenvis av NATO-personell ble såret. Den finansielle kostnaden, bare for USA, er anslått til $ 2 billioner, finansiert av gjeld som i rentebetalinger skal koste ytterligere $ 6,5 billioner.

Gårsdagens begivenheter påminner uunngåelig de berømte fotografiene av amerikanske diplomater som klatret ombord i helikoptre på ambassadetaket i Saigon, for nesten et halvt århundre siden, ved slutten av Vietnamkrigen. USAs fiasko i Afghanistan er imidlertid i dens implikasjoner og politiske konsekvenser, om noe, enda mer betydelige.

Den afghanske regjeringens kollaps knuser de illusoriske oppfatningene som den amerikanske styringsklassen helhjertet omfavnet etter stalinistbyråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991. Forsvinningen av Washingtons viktigste militære rival ble av den amerikanske styringsklassen sett som en anlednig til å overvinne sin globale tilbakegang og innenlandske motsetninger gjennom bruk av makt. Amerikanske militære og utenrikspolitiske planleggere forkynte et «unipolart øyeblikk», der USAs ubestridelige makt ville føre tilsyn med en «New World Order» i henhold til interessene til Wall Street.

USAs og landets alliertes seier i den første krigen mot Irak i 1991, før Sovjetunionens endelige kollaps, ble tatt som en demonstrasjon for at «Force Works!» [‘Makt funker!’], som Wall Street Journal den gangen proklamerte. President George Bush erklærte at amerikansk imperialisme, gjennom dens kriminelle bombing av et stort sett forsvarsløst land, hadde «kastet av seg Vietnam-syndromet, en gang for alle». Ett år seinere, i 1992, vedtok Pentagon et strategidokument som erklærte at USAs mål var militært å «fraråde avanserte industrinasjoner fra å utfordre vårt lederskap, eller engang håpe på en større regional eller global rolle».

På samme tid som NATO-bombingen av Serbia i 1999, under Clinton-administrasjonen, oppsto den vrangforestillingen at USAs dominans i presisjonsstyrt ammunisjon ville forvandle verdenspolitikken, og etablere Washington som en uimotsagt verdenshegemon. WSWS responderte på disse forestillingene, ved å skrive [engelsk tekst]:

USA nyter for tiden et «konkurransefortrinn» i våpenindustrien. Men verken denne fordelen eller denne industriens produkter kan garantere verdensdominans. Til tross for USAs sofistikerte våpen er det finans-industrielle fundamentet for USAs framtredende rolle i verdenskapitalismens anliggender langt mindre substansielt enn det var for 50 år siden. Landets andel av verdensproduksjonen har falt dramatisk. Dets internasjonale handelsunderskudd øker med milliarder av dollar hver måned. Forestillingen som ligger til grunn for kulten av presisjonsstyrt ammunisjon – at mestring i våpenteknologiens sfære kan kompensere for disse mer fundamentale økonomiske indeksene for nasjonal styrke – er en farlig vrangforestilling.

I kontekst av prosjektet for global erobring ble krigen i Afghanistan ansett å være sentral i USAs strategi for kontroll over Sentral-Asia og «verdensøya» Eurasia, for å styrke amerikansk imperialismes posisjon mot Kina, Russland og europeiske imperialistmakter. WSWS avviste [engelsk tekst] argumentene for at invasjonen, etter angrepene 11. september 2001, var del av en «krig mot terror» mot Al-Qaida og Taliban, som selv var produkt av USAs bestrebelser for å destabilisere Sovjetunionen to tiår tidligere:

Den amerikanske regjeringen startet krigen i den amerikanske styringselitens jakt på sine vidtrekkende internasjonale interesser. Hva er krigens hovedformål? Sovjetunionens sammenbrudd for ti år siden skapte et politisk vakuum i Sentral-Asia, som er hjemstavn for verdens nest-største forekomst av påviste reserver av olje og naturgass. … Ved å angripe Afghanistan, opprette et klientregime og flytte enorme militære styrker inn i regionen, har USA som formål å få etablert et nytt politisk rammeverk som landet vil utøve sin hegemonisk kontroll innen.

I 2003 invaderte USA Irak, basert på løgnaktige påstander, utbasunert av helheten av amerikanske medier, om at den irakiske regjeringen hadde masseødeleggelsesvåpen (WMD) som den ville gi til Al-Qaida. WSWS sammenlignet det ikke-provoserte angrepet på forsvarsløse Irak med nazi-invasjonen av Polen i 1939, som innledet den andre verdenskrigen i Europa, og skrev [engelsk tekst]:

Uansett utfallet av de innledende stadiene av konflikten som har begynt, har amerikansk imperialisme et rendevouz med katastrofe. Den kan ikke erobre verden. Den kan ikke gjeninnføre koloniale lenker på Midtøstens folkemasser. Den vil ikke gjennom krigsmediet finne en levedyktig løsning på dens interne sykdommer. De uforutsette vanskelighetene og den voksende motstanden som oppstår av krig vil snarere intensivere alle de interne motsetningene i det amerikanske samfunnet.

Disse ordene resonerer kraftfullt i dag. Samlet sett har krigene i Afghanistan og Irak, sammen med invasjonen av Libya og den CIA-ansporede borgerkrigen i Syria, etterlatt millioner døde og hele samfunn knust. Så langt fra å etablere amerikansk imperialismes uimotsagte globale dominans, har de ført til den ene fiaskoen etter den andre. Betingelsene i Irak er, tre tiår etter den første Gulf-krigen, om noe, enda verre enn i Afghanistan.

Afghanistan er en metafor for helheten av amerikansk kapitalismes råtnende reisverk. Amerikanske budsjettunderskudd har blitt tilslørt av elektronisk trykking av billioner av dollar av fiktiv kapital som «kvantitativ lettelse»-fond, som er overlevert de superrike i bankredninger. Den fiktive makten besørget Pentagon med «smarte bomber» og dronemordangrep på land som Afghanistan, tilsvarer den fiktive kapitalen som amerikansk kapitalismes bobleøkonomi er basert på.

En alvorlig advarsel er på sin plass: Mektige elementer i den amerikanske styringseliten forbereder uten tvil mange beredskapsplaner, hver mer hensynsløs enn den forrige, for å respondere på denne fiaskoen. De har ingen intensjon om simpelt hen å svelge det knusende tapet av prestisje og troverdighet involvert i deres nederlag for en islamistisk bevegelse bare bevæpnet med lette håndvåpen, i et av verdens fattigste, mest krigsherjede land.

Bemerkningene fra tidligere CIA-direktør og pensjonert hærgeneral David Petraeus i et radiointervju sist fredag peker på diskusjonene som nå pågår bak kulissene. Petraeus kalte den amerikanske posisjonen i Afghanistan «katastrofal», og erklærte: «Dette er et enormt tilbakeslag for nasjonal sikkerhet, og det er på nippet til å bli mye verre, med mindre vi bestemmer oss for å gå til virkelig signifikant handling.»

Det amerikanske militæret har mye av sin prestisje investert i Afghanistan, og i det bredere prosjektet for imperialisterobring som det var del av. Den amerikanske styringsklassen vil ikke trekke seg tilbake fra dens bestrebelser for å kontrollere verden ved militær makt, som dens rikdom beror på.

I motsetning til Vietnam kan ikke den amerikanske styringsklassen klandre fiaskoen i Afghanistan på en antikrigbevegelse. Ved hjelp av den øvre middelklassens organisasjoner, som kjøpte inn i og aksepterte «krigen mot terror» og «menneskerettighetsimperialismen», har en breddebasert motstand mot krig innen USA blitt undertrykt, og avledet inn bak Det demokratiske partiet, som ikke mindre enn Republikanerne er et parti for Wall Street og militæret.

Styringsklassens mordiske respons på pandemien viser imidlertid at den ikke har mer aktelse for arbeideres liv i de vesentlige kapitalistlandene enn den har for folkemassene i Sentral-Asia og Midtøsten. Samtidig som pandemien fortsetter å spre seg er det voksende uttrykk for motstand fra arbeiderklassen.

Utviklingen av denne opposisjonen til en bevisst politisk bevegelse for sosialisme er uløselig knyttet til kampen mot imperialistkrig. Dette er den grunnleggende lærdommen i hele den kriminelle fiaskoen USAs krig i Afghanistan er.