Førti år siden PATCO-streiken:

Del fem Etterspillet

Del én | Del to | Del tre | Del fire

«De vil ha oss vekk. Men du kan ikke bare stryke nesten 12 000 mennesker vekk fra kartet.» – Bob Kenney, streikende flygeleder, til Bulletin, 26. oktober 1981.

«Reagan har ikke bare vunnet kampen. Han har vunnet hele fordømte krigen.» – UAW-president Douglass Fraser.

Streikevakter ved Detroit Metro Airport ved begynnelsen av streiken [WSWS Media]

PATCO-arbeiderne ble kastet ut i de arbeidslediges rekker midt under den verste sosiale krisen siden Den store depresjonen. De to første årene av Reagan-administrasjonen markerte en periode av blodbad for arbeiderklassen.

Fed-styreleder Paul Volckers rentesjokkterapi skapte et virvelsluk i den industrielle økonomien, som i 1982 sugde ned fabrikker og farmer, byer og tettsteder og hele regioner. I desember 1981 var det 10,7 millioner offisielt arbeidsledige, eller 8,9 prosent av arbeidsstyrken. I 1982 økte ledigheten til 10,7 prosent. Det var 2 696 masseoppsigelser eller fabrikknedleggelser, som resulterte i tap av mer enn 1 287 000 arbeidsplasser. [1]

Hva skjedde med de hundretusener av arbeidere som ble permittert, den flommen av menneskelig lidelse der PATCO-arbeiderne bidro med kun et lite tilsig? Svært få systematiske studier har noen gang blitt gjennomført. I et sjeldent unntak analyserte en studie fra 1982 utført av Cornell University status for 4 700 arbeidere som ble permittert ved bilfabrikken Mahwah, New Jersey Ford Plant i 1980. To år seinere var halvparten av de timelønnede arbeiderne fortsatt arbeidsledige. Blant de over 40 år var 61 prosent uten arbeid; blant kvinnene var 72 prosent arbeidsløse. Før nedleggelsen var medianinntekt $ 21 600. To år seinere var den mindre enn halvparten, $ 10 400. [2]

Lidelsene etter masseoppsigelsene ble forsterket av de mest brutale klassekrigbudsjettene i moderne historie. Reagans budsjetter fra 1981 og 1982 tok en fakkel til programmene som støttet de mest sårbare delene av arbeiderklassen – arbeidsledige, fattige, eldre, barn, funksjonshemmede, Vietnam-veteraner, til-og-med pensjonerte gruvearbeidere som led av svart lunge-sykdommen. Samtidig besørget budsjettene skamløst massive skattelettelser til de rike og storselskaper, og økte drastisk militæreutgiftene. Denne nakne klassekrigpolitikken ble hjulpet og støttet av Det demokratiske partiet, som i begge årene besørget de dusinvis av stemmer som var nødvendige for å sikre at de ble vedtatt. [3]

Det uttalte målet med å skape massearbeidsledighet var å få drevet ned arbeidskostnadene. En etter en falt fagforbundene inn på rekke – United Auto Workers (UAW), United Steelworkers (USW), Teamsters, United Rubber Workers, American Federation of Teachers (AFT) og National Education Association (NEA), og mange andre – gjenåpnet arbeidskontrakter og påla innrømmelser for grunnplanarbeidere.

Den livlige PATCO-kontingenten på Labor Day i Detroit, 1981 [WSWS Media]

Konsesjonsavtalene ble begrunnet med at de ville opprettholde «konkurranseevnen» for amerikanske virksomheter eller unngå budsjettunderskuddene på forskjellige regjeringsnivåer. «Godta disse kuttene,» sa fagorganisasjonene til arbeiderne, «ellers mister dere jobbene deres». Men arbeiderne mistet uansett jobbene. I årene fra 1981 til 1982 blødde AFL-CIO 739 000 medlemmer, i overveldende grad på grunn av permitteringer. [4]

Det katastrofale utfallet for arbeidere som følge av PATCO-nederlaget er kanskje mest billedlig illustrert av skjebnen til arbeidere i luftfartsindustrien, med fagforeninger som krysset PATCO-streikevaktene for å få kvalt den militante kampen.

I begynnelsen av august 1981, da PATCO-streiken allerede var i gang, hadde direktører fra luftfartsindustrien et møte med transportminister Drew Lewis der de formante Reagan-administrasjonen å vedta en langsiktig tidsplan for flygninger, «selv om det betyr fortsatte begrensninger i flere måneder». På spørsmål fra en reporter om flyselskapene ikke faktisk ville tjene på streiken og de reduserte flygningene, var det brede glis rundt i rommet, og Lewis smilte forlegent. Som en historiker konkluderte: «Streiken ga mange flyselskaper anledning til å ta initiativer som hadde vært umulige uten streiken ... Flyselskapene utnyttet anledningen til å konsolidere og nedbemanne,» eliminere flyruter, utrangere deres fly og redusere bemanningen på flygninger og på terminalene. [5]

Kennedy-Carter-dereguleringen av luftfarten i 1978 startet en omfattende restrukturering av luftfartsbransjen. Gamle flyselskap ble utradert, absorbert av rivaler eller kastet ut i konkurs – blandt andre Eastern, TWA, Braniff, Pan American, Continental, Republic og Western. Den umiddelbare perioden for PATCO-streiken var den verste noensinne for luftfartsindustrien, som samlet hadde røde tall på $ 137 millioner i 1980 og på ytterligere $ 201 millioner i første kvartal 1981.

Flyselskaper påla fagorganiserte arbeidere massive lønnskutt, med Eastern og Braniff som innledet, med trusler om permitteringer dersom de gjorde motstand. Den 30. juli, bare fire dager før PATCO-streiken begynte, godtok pilotforbundet Air Line Pilots Association nedskjæringer for $ 75 millioner. Dette inkluderte en reduksjon av bemanningen på Boeing 737-maskiner til to piloter, og en økning av antall cockpit-timer per måned fra 62 til mellom 81 og 85.

Samtidig fikk Victor Herbert, president for luftfartsansattes fagforbund Air Line Employee Association, i 1982 ei lønning på $ 98 585. Henry Duffy, president for pilotforbundet Air Line Pilots Association (ALPA), fikk i 1983 ei lønning på $ 246 557, og ytterligere $ 74 737 i «utgifter», som gjorde ham til den best betalte fagforeningsbyråkraten i Amerika. Hans «første visepresident» G.A. Pryde hadde ei lønning på $ 130 818. [6]

Streikevakter på Logan-lufthavn i Boston [WSWS Media]

Luftfartsbransjens fagorganisasjoners unnlatelse av å forsvare PATCO kostet deres egne arbeidere dyrt, men det var ikke resultatet av en feilslått politikk. Luftfartsfagforeninger, som alle fagforeninger på 1980-tallet, var opptatt av å koble seg av fra arbeiderne de nominelt representerte, og få sikret seg nye kilder til rikdom og inntekter. I ethvert tilfelle byttet luftfartsfagforeningene bort lønnings- og rettighetsreduksjoner i bytte mot nye inntektsstrømmer kontrollert av fagforeningsbyråkratiet.

Pan American Airlines solgte i 1981 11 millioner av selskapets aksjer, tilsvarende en eierandel på 13 prosent, i et fagforeningsdrevet program for ansattes eierskap kalt ESOP (Employee Stock Ownership Program). Selskapet utviklet ei hel rekke felles arbeid-ledelse enheter. Men ledelsen trakk i 1985 tilbake lovede lønnsøkninger.

I 1983 forårsaket en konkurstrussel kriseforhandlinger med de fem fagforeningene ved Western Airlines. Fagforeningene innvilget massive innrømmelser og gikk med på skroting av arbeidsreglene. Som motytelser fikk de fire plasser i styret i det dødsdømte flyselskapet, så vel som profittdeling og aksjeeierskap. Sistnevnte var basert på en formel der lønnskutt ble «tilbakebetalt» i form av aksjer til halvparten av verdien. På denne måten sikret Western-ansatte seg 32 prosent av det dødsdømte flyselskapets aksjer.

Fagforeningenes voksende rolle i fullt ut eierskap tok et stort skritt fremover i 1985 da pilotforbundet ALPA, mekanikerforbundet International Association of Machinists (IAM) og transportarbeiderforbundet Transport Workers Union (TWU) banet vei for selskaps-raider Carl Icahns overtakelse av TWA. Fagforbundene byttet lønnskonsesjoner på $ 200 millioner per år mot 20 prosent av TWAs ordinære aksjer og, teoretisk sett, en andel på 20 prosent av profittene over tre år, så vel som andre aksjeopsjoner og en andel av Icahns profitt ved et salg av flyselskapet. Fagforbundenes «suksess» var deres evne til å byttehandle «innrømmelser på lønninger og arbeidsvilkår som var nødvendige for å tiltrekke seg utenlandsk kapital», som en analyse kalte det.

Og slik fortsatte det.

Northwest Airlines forhandlet i 1993 fram $ 365 millioner i lønnskutt for pilotene over tre år, i bytte mot selskapsaksjer og tre plasser i konsernstyret.

United Airlines byttet i 1994 bort 55 prosent eierskap til ansatte mot 16 prosent lønnskutt for piloter, 10 prosent kutt for vedlikeholdsmekanikere, og et løfte om ingen streik på seks år. Fagforeningene fikk også tre medlemmer i selskapets styre.

Kanskje det mest ødeleggende nederlaget av alle var det arbeiderne ved Eastern Airlines led. Tre fagforbund som representerte 37 500 ansatte (mekanikere, ombordpersonal og piloter) gikk i desember 1983 med på $ 367 millioner i lønnskutt, fra 18 til 22 prosent, i bytte mot 25 prosent av selskapets aksjer og fire fagforbundrepresentanters plasser i konsernstyret.

De økonomiske vanskelighetene vokste likevel, og i 1985 sa ALPA seg villig til å gå med på en lønnsreduksjon på 20 prosent i tillegg til et todelt lønnssystem. Eastern ble likevel solgt til asset-stripperen Frank Lorenzo og Texas Air, som allerede hadde absorbert Continental, og der hadde påført massive lønnskonsesjoner på 50 prosent.

Lorenzo begynte umiddelbart å laste av deler av Eastern til hans lavpris-operasjoner Continental og Texas Air. I flere måneder tryglet IAM med Lorenzo i forhandlinger, før fagforbundet i 1989 autoriserte en streik, og for første gang på 1980-tallet nektet ALPA å krysse streikelinjene. Men AFL-CIO saboterte også den streiken, og mønstret bare en demoraliserende PR-kampanje kalt «Fairness at Eastern». Lorenzo erklærte ganske enkelt konkurs, for å hanskes med streiken. Domstolene og Bush-administrasjonen støttet selskapet, og de fagorganiserte arbeiderne mistet ikke bare deres jobber, men også deres pensjoner og rettigheter.

Én desperat Eastern-ansatt skrev i 1991 til hennes Georgia-kongressmedlem:

Arbeidsledighetsytelsene våre slutter i juli. Mange av oss står igjen uten helse- eller livsforsikringer, og er nå veldig nær ved å miste våre hjem. Mange av oss er i 50-årene og ser hjelpeløst på at alt vi har jobbet så lenge og hardt for sakte men sikkert går i oppløsning for våre øyne.

PATCO-flygeledere og supportere på streikevakt ved lufthavna Oakland, California [WSWS Media]

Hva angår PATCO-flygelederne tilgav den amerikanske styringsklassen dem aldri for det standhaftige standpunktet de inntok mot angrepene fra Reagan-administrasjonen.

Den 23. desember 1982, bare to dager før jul og ett år etter streikens totale nederlag, tok en føderal dommer beslag i $ 4 millioner i veldedige donasjoner som var for for de svartelistede flygeledernes trengende familiers understøttelse. Dette var donasjoner sendt og overført til de streikende fra arbeidere i USA og internasjonalt. Dommeren innrømmet at veldedighetsfondet ikke var den konkursrammede og avsertifiserte PATCO-fagforeningen eiendom, og i stedet tilhørte fagforeningens individuelle tidligere medlemmer. Han erklærte likevel at denne lille summen penger måtte overføres til flyselskapene.

«Det å tillate tilbakeleveringen av fondspengene til medlemmer av fagforeningen som har opptrådt i strid med etablert lov, ville være å belønne PATCO-medlemmer for deres ulovlige handlinger,» uttalte dommer Roger M. Whelan.

Innen 1986 hadde en tredjedel av PATCO-medlemmene så liten inntekt at deres familier kvalifiserte for matbonger. [7] Det året introduserte Republikaner-kongressmedlemmet Guy Molinari et beskjedent tiltak som ville ha tillatt 1 000 av de 12 000 svartelistede PATCO-arbeiderne å søke arbeid som FAA-flygeledere. Tiltaket ble nedstemt i Representantenes hus, som var kontrollert av Det demokratiske partiet, med resultatet 226 mot 193.

Forbudet mot gjenansettelse av PATCO-streikere ble først offisielt opphevet av Clinton-administrasjonen i 1993. Dette skulle vise seg å være en siste akt av ydmykelse. I løpet av ett år søkte om lag 40 prosent av de svartelistede flygelederne om arbeid for FAA. De fant imidlertid ut at «deres søknader ble behandlet uten preferanse», og allerede året etter, 1994, påla FAA en systematisk frysing av ansettelser. Bare 37 av PATCO-flygelederne ble gjenansatt.

National Air Traffic Controllers Association (NATCA), fagforeningen som erstattet PATCO i luftfartsbransjen, kunne aldri hevde fiksjonen om å være en «fri fagforening». Det var en organisasjon opprettet og kontrollert av staten og befolket av streikebrytere. Fra begynnelsen av lovet den at den aldri ville gjennomføre en «illegal» streik, som PATCO hadde – med andre ord, den ville aldri autorisere noen streik i det hele tatt.

Arbeidsbetingelsene til flygeledere ble bare forverret. Fra 1981 til 1985 økte flytrafikken fra 66,7 millioner flygninger til 71,4 millioner. I samme periode falt antallet flygeledere av kategorien «full performance level' (FPL) fra 13 205 til 8 315. I 1988, til tross for økende volumer av flygninger, var det fortsatt langt færre FPL-flygeledere enn i 1981, bare 8 904 i alt. [8]

Konsekvensene av denne klare underbemanningen ble tragisk avslørt i Lexington, Kentucky i 2006, da en Comair-flygning krasjet etter å ha forsøkt å ta av fra feil rullebane, og alle 47 passasjerer og to av de tre i crewet ble drept. Den ene flygelederen som var på vakt hadde etter korrekt å ha oppgitt flyet dets tildelte rullebane, gått over til andre oppgaver, som FAA-prosedyrene krevde.

Rundt tiden for 30-årsjubiléet for PATCO-streiken, i april 2011, ble det pisket opp en skandale av mediene over hendelser med flygeledere som sovnet på vakt. President Obama, som syntes å være uvitende om PATCO-streikens jubileum, var raskt ut med hyklersk å gjøre syndebukker av flygelederne.

«Individer som sovner på jobb, det er uakseptabelt,» sa Obama med hans varemerke av en advarende pekende finger. «Faktum er at når du er ansvarlig for menneskers liv og sikkerhet i lufta, da har du å gjøre jobben din. Så, her er det et element av individuelt ansvar som må håndteres.»

Det mest betydningsfulle tilfellet fant sted den 23. mars 2011, da American Airlines flight 1012 fra Miami og United Airlines flight 628 fra Chicago begge ba om tillatelse til å lande på lufthavna Ronald Reagan Washington National Airport. Etter gjentatte forsøk på å få kontakt med kontrolltårnet ble flygningene tvunget til å lande uten assistanse. Ingen ble skadet av de rundt 165 passasjerene og crewene på de to flygningene. Etter at denne hendelsen ble offentlig kjent ble det avslørt at det hadde vært ei rekke andre tilfeller av flygeledere som hadde duppet av, i løpet av året før.

Obama vurderte ikke det faktum at flygelederne kunne ha vært overarbeidet. Men en samtidsstudie utført av National Transportation Safety Board (NTSB) fant at 61 prosent av flygelederne hadde arbeidstidsplaner som «motsatte seg normale søvn-våke-mønstre». Én medieberetning den gangen oppsummerte ei typisk uke i en flygeleders liv: «En arbeidstidsplan kan se slik ut: Den første dagen, vaktstart kl. 15:00; den andre dagen, vaktstart 14:00; den tredje dagen, 07:00; den fjerde dagen, 06:00. Arbeideren kan være tilbake fjerde dagen for å jobbe et femte skift kl. 22:00, for å få en lengre weekend, fortalte styret.»

Underbemanningen har vedvart til i dag. NATCA, som hovedsakelig fungerer som en lobbyorganisasjon, rapporterer om alvorlig personalmangel i amerikanske luftfartskontrolltårn. I 2019 sa fagforeningen at antallet aktive kvalifisert for den profesjonelle kategorien Certified Professional Controller (CPC) var på det laveste nivå på tretti år.

FAA sier på deres side at 14 000 flygeledere er i arbeid i USA – fortsatt mindre enn i 1981. Vanskeligheten med å lære seg yrket betyr at mange studenter aldri fullfører FAA Academy-opplæringen, eller de slutter etter en kort periode i arbeid. NATCA rapporterer at flygeledere «på de mest kritisk underbemannede anleggene er tvunget til å jobbe obligatorisk overtid, for å opprettholde nåværende kapasitet.»

Konklusjon

PATCO-streiken kunngjorde den endelige slutten for perioden med relativt klassekompromiss og sosial reformer som rådet i USA og andre framskredne industriland siden slutten av andre verdenskrig. Fra det øyeblikket av har kapitalistklassen utført en uopphørlig offensiv for å rulle tilbake vinningene arbeiderklassen oppnådde gjennom tiår med kamp.

Som Workers League’s politiske komité forklarte bare 10 dager inn i PATCO-streiken, i en uttalelse publisert i Bulletin med tittelen «PATCO-streiken: En advarsel til arbeiderklassen:»

Streiken til 13 000 medlemmer av Professional Air Traffic Controllers Organization (PATCO) er et historisk vendepunkt for arbeiderklassens kamp i USA og internasjonalt. Det er den første store politiske konfrontasjonen mellom den amerikanske arbeiderklassen og regjeringen.

Etter tiår der klassekampen i Amerika enten ble helt nektet eller minimert, der den amerikanske arbeideren ble framstilt som å ha blitt del av middelklassen, og der Amerika ble holdt fram som det store unntaket i en verden i revolusjonær gjæring, har PATCO-streiken blåst alle disse mytene i lufta.

Flygeledernes streik har vist at under overflata av tilsynelatende politisk stabilitet og konservatisme, har det bygget seg opp de mest uløselige sosiale og økonomiske motsetninger i noe kapitalistland ...

Samtidig blir maska av demokrati, og en regjering «av folket, ved folket og for folket,» revet av, og kapitaliststaten avslører seg for hva den er: Et instrument for undertrykking av massene i en liten håndfull milliardærers interesser.

Arbeidere blir kastet i fengsel, bundet hånd og fot i lenker; deres fagforening er fratatt sertifisering for å ha gjort det 95 prosent av dens medlemmer stemte for å gjøre; straffende bøter er pålagt for å konfiskere alle fagforeningens eiendeler og overføre dem til regjeringen eller flyselskapene; FBI-agenter og føderale marshaller overvåker streikevakter og besøker arbeidere i deres hjem for å intimidere dem og deres familier.

Én politisk konklusjon må framfor alt trekkes av PATCO-streiken: Så langt fra å være et avvik eller noe unntak avslører streiken den virkelige essensen av klasserelasjoner i USA.

Styringklassen angriper alle av arbeidernes grunnleggende rettigheter – sosiale tjenester, jobber, sikkerhetsbestemmelser, levestandarder, og nå også retten til fagforeningsorganisering – og kaller på kapitaliststatens undertrykkende krefter og vold for å pålegge disse angrepene.

Styringsklassen er avhengig av at fagforeningsbyråkratene saboterer arbeiderklassens kamp mot regjeringen. Denne sabotasjen tar form ikke bare av åpen streikebryting, som i flygeledernes kamp, men mest av alt ved at den holder arbeiderklassen politisk umyndiggjort ved understøttingen av det kapitalistiske to-parti-systemet.

Bulletin-forsida, 7. august 1981 [WSWS Media]

Fagforeningene og alle arbeiderklassens gamle nasjonalt-baserte organisasjoner har spilt den kritiske rollen i dette sosiale tilbakeslaget. AFL-CIO’s samspill med Reagan-administrasjonen og sentralorganisasjonens avvisning av folkelige grunnplankrav om utvidelse av PATCO-kampen satte mønster for alle de amerikanske arbeidskampene på 1980- og 1990-tallet. I tilfelle etter tilfelle var fagforeningene aktivt engasjert i å isolerte, forråde og bistå til å få beseiret streiker, til tross for bitter arbeiderklassemotstand.

Den samme prosessen har utspilt seg over hele verden, kanskje mest åpenbart i Storbritannia, hvor sentralorganisasjonen Trades Union Congress (TUC) i 1985 sto til side og så på statsminister Margaret Thatcher knuse kullgruvearbeiderne og sette scenen for ødeleggelsen av hele industrier og arbeiderklasse-levestandarder.

Overalt omfavnet den gamle arbeiderbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene fullt og helt finansens forlangender og hjalp til med å fore de rikes lommer ved fattiggjøringen av arbeidere. I Afrika, Latin-Amerika og Asia fulgte de gamle nasjonale frigjøringsbevegelsene den samme kursen, og skrotet planer for import-substitusjon og nasjonalisert industri, for å konkurrere med hverandre om hvem som kunne tilby imperialismen «deres» befolkningers billigste arbeidskraft og mest lukrative naturressurser.

Det mest vidtrekkende eksemplet på denne tidevannsendringen fant sted i Sovjetunionen. Som Leo Trotskij hadde advart for mer enn 50 år tidligere, demonterte stalinistbyråkratiet til slutt eiendomsrelasjonene som var opprettet av Oktober-revolusjonen i 1917, og omdannet seg til en ny styrende kapitalistklasse.

Båndet som forbinder disse prosessene er transformasjonen av nasjonalt baserte arbeiderbyråkratier og politiske partier fra formasjoner, som innenfor smale og historisk definerte grenser forsvarte arbeidernes interesser, over til åpne instrumenter for klasseundertrykking. Underliggende for dette var, på sin side, den enestående globale integreringen av produksjon, som intensiverte motsetningen mellom den globale økonomien og nasjon-staten, og som etterlot alle nasjonalistiske programmer impotente og reaksjonære.

I USA reagerte de offisielle fagforeningene bevisst på nedgangen i amerikansk kapitalismes verdensøkonomiske posisjon ved å tilby selskaps-finanseliten deres tjenester, og samarbeide i pådrivet for å gjøre amerikanske selskaper globalt konkurransedyktige, på direkte bekostning av amerikanske arbeideres arbeidsplasser, lønninger og arbeidsbetingelser.

Innen begynnelsen av 1990-tallet kunne ikke lenger fagforeningene på noen genuin måte betraktes som arbeiderorganisasjoner, selv i en begrenset defensiv forstand. Workers League og organisasjonens medtenkere i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) trakk slutningen av konsekvensene av fagforeningenes sammenbrudd og sovjetbyråkratiets endelige kontrarevolusjonære svik, og besluttet på 1990-tallet å transformere deres organisasjoner fra Workers Leagues til partier. Turen var kommet for verdens trotskistbevegelse, Den internasjonale komité av Den fjerde internasjonale (ICFI), for direkte å slåss for arbeiderklassens lederskap.

ICFI var, på bakgrunn av historiens lærdommer og en objektiv analyse av fagforeningenes faktiske posisjon i den globale politiske økonomien, i stand til å forutse at en ny bevegelse av arbeiderklassen ville oppstå, og at den nødvendigvis ville komme i konflikt med fagforeningsapparatene hvorenn de fortsatt eksisterte. ICFI forutså også at den initielle formen dette ville anta ville være et opprør på grunnplanet.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) lanserte i april 2021 initiativet for Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). ICFI skrev: «IWA-RFC vil arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner av arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal skala. Arbeiderklassen er klar til å slåss. Men den er lenket av reaksjonære byråkratiske organisasjoner som undertrykker ethvert uttrykk for motstand.»

Dannelsen av IWA-RFC har allerede blitt bekreftet i kampens hete, og mest bemerkelsesverdig ved New River Valley-streiken til Volvo Trucks-arbeiderne, 40 år etter PATCO. Arbeidere i Dublin, Virginia, dannet en grunnplankomité som nedkjempet tre kontrakter og førte fram to streiker. Arbeiderne henvendte seg til Socialist Equality Party og World Socialist Web Site for å få støtte. De vant støtte fra bilarbeidere i hele USA og internasjonalt – inkludert kraftfulle uttrykk for solidaritet fra belgiske Volvo-arbeidere.

UAW og Volvo fant et utsettelse gjennom en hensiktsmessig kombinasjon av stemmesvindel og utpressing, og en ny avstemming over den allerede avviste tredje kontrakten. Men dette er bare en utsettelse. Kapitalismens krise er langt kraftigere enn de skitne triksene til fagforeningsbyråkratiet og dets sengekammerater i selskapsledelsen. Streiken mot Volvo har vist en vei framover, på veien til uavhengig arbeiderklassekamp og internasjonal solidaritet.

Som ICFI skrev i sin uttalelse, Framover til Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer!

** start of indented quote

Kampen mot pandemien, og mot krig, ulikhet, utbytting og diktatur, er en kamp mot hele kapitalismens sosiale og økonomiske orden. Arbeidere i alle land må forenes i en felles politisk offensiv for å ta makten, ekspropriere oligarkene og etablere et sosialistisk samfunn basert på den rasjonelle, vitenskapelige og demokratiske kontrollen av produksjon.

** end of indented quote

Sluttført

**

Fotnoter

[1] Bensman, David, and Roberta Lynch. Rusted Dreams: Hard Times in a Steel Community. Berkeley: University of California Press, 1989: 3.

[2] Reich, Robert B, and John D Donahue. New Deals: The Chrysler Revival and the American System. New York, NY: Penguin Books, 1986: 260.

[3] Galenson, Walter. The American Labor Movement, 1955-1995. Westport, Conn.: Greenwood Press, 1996: 134.

[4] Minchin, Timothy J. Labor under Fire: A History of the AFL-CIO since 1979. Chapel Hill: The University of North Carolina Press, 2017: 70.

[5] Nordlund, Willis J. Silent Skies: The Air Traffic Controllers’ Strike. Westport, Conn.: Praeger, 1998: 114.

[6] Troy, Leo, and Neil Sheflin. U.S. Union Sourcebook: Membership, Finances, Structure, Directory, 1985: 4.1-4.32.

[7] Minchin, Labor under Fire: 68.

[8] Nordlund, Silent Skies: 59.

Loading