USAs president Joe Biden holdt mandag ettermiddag en nasjonalt krigkastet fjernsynstale som respons på den USA-støttede marionettregjeringens kollaps i Afghanistan.
Omfanget og innvirkningen av katastrofen amerikansk imperialisme ble påført i Afghanistan, som på mange måter til-og-med overgår nederlaget i Vietnamkrigen, kom til uttrykk i talen, kanskje den mest dystre holdt av en amerikansk president på et halvt århundre.
Biden erkjente den amerikanske krigens blindgate, der han bemerket at fire amerikanske presidenter hadde hatt tilsyn med konflikten, og han erklærte han nektet å gi den videre til en femte. Han spurte hvor mange flere amerikanere han måtte sende ut for å dø i Afghanistan, og viste med det at han er klar over at krigen er dypt upopulær.
I løpet av talen innrømmet Biden faktisk at påskuddene for USAs invadering av Afghanistan var løgner. Til tross for påstandene fra Bush-administrasjonen, og helheten av mediene, at et sentralt mål for USAs invasjon og okkupasjon var bevaringen av demokrati og den afghanske befolkningens velvære, erklærte Biden at USA var totalt likegyldig.
«Vårt oppdrag i Afghanistan var aldri ment å være nasjonsbygging,» sa han. «Det var aldri ment å skape et enhetlig sentralisert demokrati. Vår eneste vitale nasjonale interesse i Afghanistan forblir i dag det den alltid har vært, å forhindret et terroristangrep på det amerikanske hjemland.»
Påstanden fra George W. Bush, som startet krigen i Afghanistan og hevdet han forsøkte å redde «et folk fra sult, og ville frigjøre et land fra brutal undertrykking», var med andre ord ei løgn.
I den grad noen var skyld i den amerikanske fiaskoen i Afghanistan, insisterte Biden, var det det afghanske folket, som var utakknemlig overfor det amerikanske militæret som hadde brukt to tiår på å myrde, torturere og bombe dem.
Selv om han faktisk innrømmet at Bush-administrasjonen løy om å ville bygge demokrati og velstand for folket i Irak, forskanset Biden seg på ei annen løgn, den at USAs krig ble startet for å bekjempe terrorisme i kjølvannet av 11. september-angrepene.
Den amerikanske intervensjonen i Afghanistan, som har hatt slike katastrofale konsekvenser for landets befolkning, begynte ikke for 20 år siden, men i 1978, under Jimmy Carters presidentskap. Den startet som et forsøk på å fremme borgerkrig, for å mobilisere opprørere mot en Sovjet-støttet regjering i Kabul, og få servert Moskva «deres eget Vietnam», som Carters sjefstrateg Zbigniew Brzezinski uttrykte det.
Denne politikken ble aggressivt videreført under Reagan-administrasjonen, der dens CIA-direktør William Casey oppmuntret Saudi-Arabia og Pakistan til å rekruttere og bevæpne islamske fundamentalister fra hele Midtøsten til å ta del i kampene, og som førte til framveksten av Al-Qaida og Osama bin Laden.
Taliban oppsto fra den samme prosessen på et seinere tidspunkt, etter Sovjetunionens tilbaketrekning fra Afghanistan og USSRs kollaps. Clinton-administrasjonen arbeidet gjennom Pakistans regjering for å promotere islamistbevegelsen som en styrke for stabilitet, og et potensielt virkemiddel for USAs tilgang til Sentral-Asias oljeressurser.
Samtidig som Biden sletter denne tidligere historien utgjorde det han sa om de to siste tiårene av amerikansk engasjement i Afghanistan en egen-avsløring av fire administrasjoners politiske orienteringer.
Han erklærte: «Jeg har alltid lovet det amerikanske folk at jeg skal være oppriktig med dere.» Dette var en underhånden-innrømmelse av at alt den amerikanske regjeringen har sagt om krigen, inkludert årsakene til 2001-invasjonen, har vært ei løgn.
Talen var bemerkelsesverdig for dens tynt tilslørte kritikk av Obama-administrasjonen, der Biden fungerte som visepresident. Han refererte til hans egen opposisjon mot økningen av antallet amerikanske tropper sendt til Afghanistan i 2009, som brakte totalen til 100 000 og drev opp antallet krigsofre, særlig blant uskyldige afghanske sivile. Det førte også tapstallene for amerikanske soldater opp til rekordnivå.
Obama stilte til valg som president i 2008 der han hevdet ikke å være imot alle kriger, bare de «dumme», som krigen i Irak, mens han støttet krigen i Afghanistan. Da han ble valgt droppet han sine antikrigpretensjoner, og hans administrasjon ble den første i amerikansk historie som tjenestegjorde i to fulle presidentperioder under kontinuerlig krig.
Selskapsmediene responderte på Bidens tale med tynt forkledd fiendtlighet. Mediekommentariatet er bekymret for at han så rett ut har innrømmet sannheter som mediene selv så lenge har tildekket, der de har promotert Afghanistan-intervensjonen som en eksersis i terrorismebekjempelse, bygging av demokrati og heving av kvinners status.
Det skal selvfølgelig ikke sies noe som helst om de kvinners status som ble brent av amerikanske bomber og dronemissiler i Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen eller Somalia. Eller den brutale behandling de utsettes for i land allierte med USA, som Saudi-Arabia og Gulf-sjeikdømmene.
Når det gjelder den siste ukas voldsomme munnhuggeri om skjebnen for de afghanske tolkene, de ambassadeansatte, den amerikanske okkupasjonens kollaboratører, og andre på flukt fra Taliban-framrykningen, hva med de titusener som var fengslet av det afghanske marionettregimet, som ble utsatt for tortur utført av CIA eller agenturets innleide? Et vesentlig aspekt ved Talibans raske framrykning de siste ukene har vært deres åpning av fangehullene i hver av provinshovedstedene, som kulminerte med løslatelsen av 5 000 fanger som ble holdt på Bagram-flybasen, og de ytterligere 5 000 i det sentrale Kabul-fengselet, Pul-e-Charkhi.
En New York Times-lederartikkel publisert på søndag, da omfanget av katastrofen i Afghanistan begynte å bli åpenbar, vektla disse to påskuddene – kvinnenes skjebne og skjebnen til de som jobbet med det amerikanske okkupasjonsregimet. Disse angivelige humanitære bekymringene ble, som vanlig fra Times, brukt for å underbygge amerikansk imperialismes lett gjennomskuelige «demokratiske» påstander.
Under tittelen «Afghanistans tragedie» beklaget redaktørene resultatet av krigen, fordi amerikanske aspirasjoner om å promotere «verdier som borgerrettigheter, styrkingen av kvinners status og religiøse toleranse, viste seg å være nettopp det: en drøm.» Lederen beklaget skjebnen til «afghanere som jobbet med de amerikanske styrkene og kjøpte inn i drømmen – og spesielt jentene og kvinnene som hadde omfavnet et visst mål av likestilling».
Den redaksjonelle lederen gjentok påstanden om at krigen begynte som en respons på 9/11-angrepene og deretter «utviklet seg til et to-tiår-langt prosjekt for nasjonsbygging» som var «en beretning om mission creep [o. anm.: stadig endrede og utvidede målformuleringer] og hybris, men også om den varige amerikansk tro på verdiene frihet og demokrati.»
Sløsingen av $ 2 billioner i løpet av 20 års krig er faktisk et vitnesbyrd om den amerikanske styringsklassens «varige» forpliktelse for å erobre verden gjennom militærmakt. Det har vært endeløs rapportering de siste dagene om det afghanske regimets korrupsjon – nå som det har kollapset – men langt mindre om de enda mer korrupte amerikanske kontraktørene og selskapene som krigen var en bonanza for.
I offisielle tall har mer enn 100 000 afghanere blitt drept i krigen, uten tvil en enorm underestimering. USA førte denne krigen gjennom metodene for «counterinsurgency», det vil si gjennom terror: Bombing av bryllupsfester og sykehus, droneattentater, bortføringer og tortur. Under en av krigens kronende grusomheter, i 2015, utførte amerikanske fly et halv-time-langt angrep på et sykehus, drevet av Leger uten grenser (MSF) i Kunduz, Afghanistan, som drepte 42 mennesker.
Tragedien i Afghanistan er med andre ord ikke det faktum at USA tapte krigen, men dette historisk undertrykte landets tragiske møte med amerikansk imperialisme.