DGB-sjef Reiner Hoffmann’s heftige angrep på de streikende lokførerne og konduktørene ansatt av statseide Deutsche Bahn (DB) var toppnyhet i de fleste nyhetsprogrammene på lørdag. Også de trykte mediene slo ivrig opp angrepene mot streiken fra sentralorganisasjonens styreleder.
Hoffmann anklaget i et intervju med Rheinische Post de streikende lokførerne for å være ei yrkesgruppe som hevdet «deres spesielle interesser mot alle andre jernbaneansattes generelle interesser», som dermed spilte «yrkesgruppene ansatt i ett selskap» opp mot hverandre.
Hoffmann oppfordret derfor Claus Weselsky, leder for de streikende GDL-lokførerne, organisert i Tyske lokføreres fagforening [Gewerkschaft Deutscher Lokomotivführer] som ikke er tilknyttet DGB, om å gjenoppta forhandlingene: «Selv om forskjellene mellom fagforeningen og jernbanen ikke er særlig store, nekter Weselsky å gå tilbake til forhandlingsbordet. Det mener jeg er feil.»
Hoffmann hevdet at det for Weselsky i all hovedsak handler om «å opprettholde hans fagforening og øke dens innflytelse». Når det gjelder lønns- og arbeidsbetingelser, er GDL og Deutsche Bahn «ikke så langt fra hverandre». Ifølge DGB-sjefen skiller det nye tilbudet fra Deutsche Bahn seg «knapt fra GDL’s krav».
Hoffmanns angrep på streiken understreker at fagforeningene ikke lenger er arbeiderorganisasjoner, men har blitt til hjelpetropper for selskaper og konsern. Hans påstand om at GDL-streiken splittet arbeidsstyrken ved Deutsche Bahn (DB), setter virkeligheten på hodet.
Togpersonalet kjemper mot å skulle betale prisen for koronakrisen, mens DB-ledelsen stapper deres egne lommer og børsene blomstrer. De Deutsche Bahn-ansatte avviser en nullrunde for inneværende år, som den DGB-tilknyttede Fagforeningen for jernbane- og transportarbeidere EVG [Eisenbahn- und Verkehrsgewerkschaft] har avtalt med arbeidsgiveren, og de krever en engangs koronabonus for det selvoppofrende og farlige arbeidet de har utført under pandemien, og forsvarer selskapspensjonen som Deutsche Bahn har fore å stryke.
Med deres streik mot dette innstrammingsdiktatet forsvarer lokførere og konduktørene ikke bare interessene til alle jernbaneansatte, men også arbeiderklassens som helhet. Næringslivet og politikken anvender overalt koronapandemien for et frontangrep på arbeiderklassens sosiale oppnåelser. Det er derfor DB-styret og den føderale regjeringen, og de bak dem, kategorisk avviser kravene fra GDL, selv om disse ikke engang dekker opp for inflasjonsjusteringen.
Med sitt angrep på de streikende gjør Hoffmann seg til talerør for denne avvisningsfronten. Hans beskyldningen om at streiken splitter de DB-ansatte minner ikke reint lite om «Newspeak» fra Orwell’s roman 1984.
Tidligere betydde «solidaritet» å støtte arbeidere som – på vegne av alle andre – kjempet for sosiale rettigheter, eller forsvarte de eksisterende. Det var på den måten viktige oppnåelser – som åtte timers dagen, fem dagers uka, eller sykepenger, ble oppnådd. Alle som motarbeidet eller angrep disse kampene var en splitter og en streikebryter. Men for Hoffmann er det omvendt: De som støtter lønnsdiktatene til Deutsche Bahn og husmannsfagforeningen EVG er «solidariske», de som kjemper mot det, er en splitter.
DGB-sjefen legemliggjør det løsrevne sjiktet av fagforeningsbyråkrater som lever av deres tjenester for styringsklassen, og som møter hver en bevegelse nedenfra med avsky og fiendtlighet. Når han allerede reagerer så aggressivt på GDL-streiken – en konservativ fagforening som er tilknyttet fagforbundet Deutsche Beamtenbund, Den tyske embetsfunksjonærforeningen, som reiser krav som er langt under inflasjonsraten – kan man bare forestille seg hvor opprørt han vil bli når det utvikler seg en virkelig uavhengig offensiv fra arbeiderne.
Hoffmann ble født i Wuppertal i 1955, og han har tilbrakt hele sitt yrkesliv i kretsen av fagforeningsbyråkratiet, [Det sosialdemokratiske partiet] SPD, og i EU-apparatet. Bortsett fra et kort mellomspill som ansatt kontorist for Hoechst AG, har han aldri jobbet i noe annet yrke.
Hoffmann har høyskoleutdanning som diplomøkonom. Fra 1984 til 1994 jobbet han for Hans Böckler Stiftelsen, fra 1994 til 2003 for Føderasjonen av europeiske fagforbund (ETUC), hvor han til slutt var visegeneralsekretær. Fra 2009 ledet han gruve- og kjemifagforeningen IG BCE i Nordrhein-Westfalen. I 2013 flyttet han over til det føderale hovedstyret i DGB, og etterfulgte i 2014 Michael Sommer som styreleder.
Allerede i hans første embetsår hetset [tysk tekst] han mot varselsstreiker fra jernbanearbeidere og piloter, som den gangen utviklet seg utenfor DGB’s kontroll. I et brev til Beamtenbund-formannen Klaus Dauderstädt, ba han ham om å få «satt bånd på GDL». Samme år publiserte Hoffmann en artikkel [tysk tekst] på utenriksdepartementets nettsted «Review 2014» der han tok til orde for en mer aggressiv tysk militærpolitikk.
Da selv deler av SPD i 2018, under voksende offentlig press, under tvil reiste spørsmål ved Hartz-lovene, forsvarte [tysk tekst] Hoffmann dem sterkt. Han sa han ikke kunne forstå «den gispende pusten» mange fikk bare av begrepet Hartz IV. Det er «ingen god idé» at de arbeidsledige ikke lenger skal kunne tvinges tilbake i arbeid, fordi arbeid er «deltakelse, og viktig for sosial samhørighet». Hartz IV – det vil si den massive innføringen av lavtlønnsarbeid – bidro vesentlig til å få redusert arbeidsledighetstallene og økte antallet sysselsatte.
På SPD-partikongressen i mai 2018 leverte Hoffmann med hans påståelige tale et betydelig bidrag til at det splittede partiet dreide tilbake til storkoalisjonen [med CDU/CSU], videreførte partiets høyrepolitikk og hjalp AfD til å bli det største opposisjonspartiet. Han var stolt over å ha bidratt til dannelsen av storkoalisjonsregjeringen, og ble sitert i Tagesspiegel for å ha sagt.
Hans angrep på jernbanestreiken nå, midt i den føderale valgkampen, tjener også til å vise den neste føderale regjeringen – uansett hvordan den blir sammensatt – DGB’s støtte og pålitelighet. I det samme intervjuet som der han angrep streiken, sa Hoffmann: «I motsetning til tidligere ser vi i fagforeningene denne gangen i valgmanifestene likheter og overlappinger med alle de demokratiske partiene, selv med [liberalistene i] FDP. Det er jo virkelig utrolig.»
FDP-leder Christian Lindner reagerte raskt. Han forlangte at, etter opptrappingen av streiken som er «til skade for et helt land», den kommende Bundestag – det føderale parlamentet, forbundsdagen – måtte reformere de juridiske forskriftene for arbeidslivsaksjoner – dvs. skape juridisk grunnlag for forbud mot streiker.
Arbeidernes problem er imidlertid ikke bare Hoffmann og andre høyreorienterte fagforeningsbyråkrater, men perspektivet som fagforeningene som helhet er avhengige av. De ser deres oppgave i å få regulert prisen på arbeidskraft – dvs. lønninger, arbeidsbetingelser og lignende – og er derfor interessert i å opprettholde kapitalismen. Deres mål er ikke å avskaffe kapitalistisk utbytting, men å gjøre den mer effektiv.
Så lenge økonomien vokste og i all hovedsak kunne fokusere på de nasjonale rammene, klarte de å gjøre noen forbedringer, på det grunnlaget. Med de transnasjonale selskapenes dominans var det over med det perspektivet. Nå har fagforeningene i mange år forsøkt å styrke den nasjonale konkurranseevnen ved å senke lønningene og øke produksjonspresset. De baserer seg ikke på klassekampen, som er internasjonal, men allierer seg med kapitalen og sitt eget lands regjering i kampen om markeder, råvarer og verdensmakt.
Allerede for over hundre år siden bidro fagforeningene betydelig til at SPD sviktet sitt antikrigprogram, og så velvillig stemte for keiserens krigskreditter, og de promoterte heftig deltakelse i den første verdenskrigen og støttet nedslaktingen. Etter at Hitler kom til makten ble han tilbudt samarbeid av ADGB, som marsjerte med ham under hakekorsflagget den 1. mai – som likevel ikke holdt Hitler tilbake fra å knuse dem.
DGB og fagorganisasjonens individuelle fagforbund, et antall som etter flere fusjoner har skrumpet til åtte, har i årevis kontinuerlig mistet medlemmer. I 1991, etter sammenslåingen med DDR-fagforeningene, var det i underkant av 12 millioner, i dag er det mindre enn halvparten. Over to tredjedeler er medlemmer av IG Metall og fagforbundet Verdi, som organiserer tjenesteytende bransjer. De aller fleste medlemmene er passive kontingentbetalere og pensjonister.
Fagorganisasjonene er i all hovedsak oppblåste byråkratiske apparater. Som paraplyorganisasjon har ikke DGB enkeltmedlemmer, og sentralorganisasjonen mottar årlig € 170 millioner fra de tilknyttede fagforeningene. En stor del av disse pengene brukes til å finansiere 800 heltidsansatte i de ni distriktene, og i hovedkvarteret i Berlin. Hoffmann tjener selv nesten € 15 000 i måneden [NOK 154 092], for uten godtgjørelser fra representantskap og andre tilleggsinntekter. Blant annet sitter han i representantskapet for kjemigiganten Bayer AG.
For å forsvare sine rettigheter og tidligere oppnåelser trenger arbeiderne deres egne uavhengige kamporganisasjoner – aksjonskomitéer – et internasjonalt, sosialistisk perspektiv og deres eget politiske parti – Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tyskland’s Socialist Equality Party.