Intervju med dr. Malgorzata Gasperowicz: «Vi må ta sikte på global utrydding!»

Del én av en to-delt serie

Dr. Gasperowicz

Dr. Malgorzata (Gosia) Gasperowicz er evolusjonsbiolog og forsker ved fakultetet for sykepleie ved University of Calgary. Hun fikk hennes mastergrad ved det Interkollegiale fakultetet for bioteknologi i Gdansk i Polen, og en doktorgrad i biologi ved Albert Ludvig Universitetet i Freiburg i Tyskland. Dr. Gasperowicz er en av grunnleggerne av ZeroCovidCanada, og er medlem av CovidisAirborne, og medlem av World Health Network (WHN). Siden pandemiens begynnelse har hun analysert dynamikken i spredningen av SARS-CoV-2, og har formidlet denne vitenskapelige forståelsen til allmennheten, via sosiale medier og tradisjonelle mediekanaler. Hun tar også til orde for bedre politiske retningslinjer som respons på pandemien.

Benjamin Mateus (BM): Dr. Gasperowicz, takk for at du tar deg tid til å sitte for dette intervjuet. Ditt bidrag til vårt nylige Vitenskap-webinar om Covid-19-pandemien var svært verdifullt for å besørge en vitenskapelig forklaring for nødvendigheten av å utrydde koronaviruset. Hva er status nårta, med oppsvinget? Og kan du kanskje, for de som ikke er kjent med ditt arbeid, begynne med å fortelle oss hvordan og hvorfor du startet Zero COVID i Canada, og hvorfor du går inn for utrydding?

Malgorzata Gasperowicz (MG): Ja, selvfølgelig. Takk for at dere tillot meg å delta.

Vel, situasjonen i Alberta er også fryktelig, som i USA. Antallet tilfeller har steget raskt siden juli. Vi er for tiden inne i den fjerde bølga av pandemien.

Jeg er med i denne gruppa Protect Our Province Alberta. Det er en grasrotbevegelse – gruppa består av leger, forskere, ingeniører og kunstnere/skuespillere – som startet med gateprotester, fordi våre offentlige embetsfunksjonærer kunngjorde at de ville slutte å teste, spore og isolere. To uker i strekk holdt vi hver dag stevner og samlinger. Vi har også vært engasjert med å offentliggjøre kunngjøringer, for å fortelle allmennheten hva som skjer, og hva vi må gjøre, fordi våre helserepresentanter ikke gjør det. Men de gjorde bare ingenting. De bare så på at tallene vokste eksponensielt. Og nå er våre intensivavdelinger fullbelagte igjen. Gruppa bestemte nylig at vi måtte presse på hardere, og oppfordre til handling. Det er der vi er nå.

[Nye Covid-19-infeksjonstilfeller i Alberta, Canada gikk raskt gått ned fra toppene ved begynnelsen av mai, da antallet daglige nye Covid-tilfeller hadde nådd 2 000, til mindre enn 30 per dag innen midten av juli. Til tross for denne framgangen åpnet provinsen den 1. juli 2021 for tidlig igjen, og bestemte seg også for å stoppe massetesting og krav om isolering. Siden den gang har tilfellene skutt i været, med dødsfall som begynner å eskalere, og med helsevesenet presset til overkapasitet.]

Daglige Covid-19-tilfeller i Alberta, Canada

Når det gjelder hvordan jeg begynte å ta til orde for Zero Covid, vel, jeg er en av medstifterne, men det var en slags sammenslåing av forskjellige mennesker. Det begynte først med at jeg og tre andre kvinner i fjor sommer chattet på Twitter, og hadde private samtaler om det som fant sted. Vi diskuterte hvordan antallet tilfeller vokste og vokste, men at ingen gjorde noe med det. Vi visste at det måtte stoppes, at overføringskjedene måtte innesluttes; ellers ville det vokse eksponensielt. Denne tingen stopper ikke bare av seg selv.

Jeg fulgte den gangen professor Yaneer Bar-Yam, og det var andre også, og vi møttes alle på Twitter. En person i denne gruppa, som har vært anonym, var også med i EndCoronavirus og var veldig aktiv i å koble mennesker gjennom sosiale medier, ved å kommentere på chatter og spre ideen om hvordan pandemien kan avsluttes. Hun var i stand til å kommunisere med forskjellige professorer, epidemiologer og spesialister i infeksjonssykdommer, og utdanne dem om hvorfor «zero» var så viktig, hvorfor eliminering var så viktig, og hvordan man oppnådde det gjennom strategier for «grønne soner» eller «bobler».

[EndCoronavirus er en koalisjon av frivillige og et internasjonalt nettverksknutepunkt som har som mål «å utvikle og promotere lokalsamfunnsbaserte løsninger for beslutningstakere, næringslivsvirksomheter, og enkeltpersoner». Organisasjonen ble grunnlagt den 29. februar 2020, av professor Bar-Yam, president for New England Complex Systems Institute, med base i Boston, Massachusetts. Bar-Yam spesialiserer seg på kvantitativ analyse av pandemier.]

Etter sommeren, under den andre bølga, begynte mange å tenke på samme måte, om muligheten for å få en slutt på pandemien. Ut av denne sammensmeltingen vokste det fram et moment. Vi begynte å skrive brev til beslutningstakere og prøvde å snakke med dem om disse anliggendene.

Den 2. april 2021 publiserte vi et åpent brev adressert til statsminister Justin Trudeau, til helseminister Patty Hajdu og dr. Theresa Tam, Canada’s sjef for den nasjonale folkehelsen, hvor vi forklarte farene av den tredje bølga, og feilene i gjeldende avbøtningsstrategier. Vi skrev at enten kunne vi sikte på å få eliminert viruset, ellers risikerte vi å antenne en ild igjen, og nå er det nettopp det som skjer.

BM: Når jeg hører på deg, kan jeg ikke annet enn å forstå at pandemien bekymrer deg dypt. Hvordan ble du først engasjert med den? Hva var dine første minner om den?

MG: Det var en gang etter midten av februar 2020. Jeg forberedte meg for å dra til en vitenskapelig konferanse i Italia, planlagt for den andre uka i mars. Og selvfølgelig, den 20. februar, da begynte utbruddene i Bergamo og andre byer i Italia. Jeg forsto akkurat da at jeg ikke kunne dra, fordi det var en voksende katastrofe der. Det var da pandemien ble reell for meg. Jeg begynte å følge nøye med på hvordan den spredte seg, og så virkelig på [de epidemiologiske] kurvene. Først i Italia, og deretter de for Frankrike, og erkjent at det snart ville komme til Canada.

Jeg begynte umiddelbart å bombardere politikere med brev som advarte dem for det som ville komme, og at vi var på dette utviklingsforløpet med nøyaktig den samme bratte veksten som i Italia og Frankrike. Den eneste forskjellen var at vi bare var to uker bak dem. Det som skjedde der kom til å skje her. Jeg sendte de brevene til nesten hvert eneste medlemmene av den lovgivende forsamlingen i vår provinsregjering, i vår lovgivende provinsforsamling og til alle byrådsmedlemmene i Calgary.

BM: Er ditt studiefelt også innen epidemiologi?

MG: Nei, nei. Jeg er evolusjonsbiolog. Jeg er ikke utdannet i epidemiologi. Men det å analysere spredningen av Covid-19 ligner veldig på de dataene jeg undersøker i eksperimentene jeg utfører. Enten om det er vekten av embryoer og placenta hos mus, eller antallet celler som vokser på ei petriskål, eller antallet Covid-19-tilfeller i en bestemt region, analysen og tilnærmingen er lik. Det som er felles er at det har en tidskomponent, som lar meg se dynamikken i veksten, eller nedgangen. Og jeg bruker de samme verktøyene som jeg brukte i mitt masterstudium innen bioteknologi. Avhandlingen min handlet om enzymers kinetikk.

BM: Jeg vil gjerne lese et sitat fra president Biden’s tale, før jeg stiller spørsmålet mitt. Han sa: «En distinkt minoritet av amerikanere og folkevalgte offisielle embetsrepresentanter avholder oss fra å få rundet hjørnet. Disse politiske retningslinjene for pandemien gjør mennesker syke, og får uvaksinerte mennesker til å dø. Vi kan ikke tillate å la disse handlingene stå i veien for å beskytte det store flertallet av amerikanere, som har gjort sitt og vil tilbake til det normale liv.» Hvordan ville du respondere på denne uttalelsen, og kan vi, som han antyder, vaksinere oss ut av denne pandemien?

MG: Nei, det er ikke mulig. Delta er to ganger mer overførbart enn den opprinnelige varianten. Og vi har ikke en steriliserende vaksine [som er vaksinens evne til å generere en immunrespons for å stoppe et patogen, inkludert viruser, fra å repliseres i en persons kropp. Koppervaksinering, eksempelvis, besørger steriliserende immunitet]. Vaksinene er heller ikke 100 prosent effektive mot overføring, som betyr at selv om vi vaksinerte 100 prosent av befolkningen, vil vi fortsatt se lokalsamfunnsoverføring av denne svært overførbare avgreiningen.

La oss anta, og dette er en nær tilnærmning, at vaksinen er 60 prosent effektiv mot overføring. Dersom vi ønsket å stoppe spredningen av viruset, redusere dets reproduktive vekst til mindre enn én, og nå terskelverdien for flokkimmunitet, da måtte vi vaksinere 140 prosent av befolkningen, som selvfølgelig er en matematisk umulighet. Med andre ord, det er umulig å komme tilbake til normalitet bare ved bruke av en vaksineringsstrategi dersom samfunnet samtidig opptrer som om vi fortsatt var i 2018, da alt var fullstendig åpent.

I en slik strategi vil koronaviruset fortsatt spre seg veldig raskt, samtidig som det muterer. Dersom viruset ikke muterte, da kunne vi komme unna med det, ved å besørge oss selv booster-stikk. Men fordi det muterer, så utvikler det seg og blir bedre og bedre på det det gjør, og vi har å gjøre med en umulig situasjon dersom vi bare baserer oss på vaksiner.

Ved å la det spre seg blant vaksinerte mennesker, da anvender vi evolusjonært press på viruset til å lære å unndra seg immunitet etablert ved vaksinering. Og etter hvert som det blir bedre til å unndra seg immunitet, da vil vaksinene vi for tiden bruker bli ineffektive, selv for å beskytte oss mot alvorlige konsekvenser.

Virkninger av vaksiner og folkehelsetiltak på spredning av virus

BM: Begrepene eliminering, utrydding og skadebegrensning er veldefinerte begreper innen folkehelsen. Kan du definere disse begrepene slik at leserne forstår hvordan disse gjelder, for den nåværende diskusjonen?

MG: Eliminering er å stoppe overføring innen et spesifikt lokalsamfunn, i et bestemt geografisk område. Det betyr at vi driver de lokalt avledede tilfellene ned til null. Selv om viruset fortsatt kan importeres fra et annet sted, så overføres det ikke aktivt innen en region. Som en strategi betyr eliminering at beslutningstakere innfører retningslinjer for å stoppe all overføring innen lokalsamfunnet, og dersom infeksjonstilfeller importeres, da blir disse raskt stampet ut for å få antallet tilbake til null.

Utrydding er når vi eliminerer det gitte patogenet eller den biologiske organismen overalt på planeten, bortsett fra, kanskje, i vitenskapelige laboratorier hvor det blir anvendt til studier. Men det er da ikke til stede i noen befolkning på hele jorda.

Og så er det skadebegrensning, som prøver å iverksette midlertidige folkehelsetiltak og forskjellige kontroller for å få bremset spredningen. Det er egentlig en reaktiv strategi, som brukes for å forhindre at helsevesenet overveldes.

BM: Ville Kina være et land som anvender eliminering som en strategi?

MG: Ja, Kina ville være et slikt eksempel. Atlanterhavsregionen av Canada også. Og New Zealand og noen av de australske delstatene. Men nå er det regioner i Australia som er under et intenst press for å adoptere skadebegrensende strategier, som driver tallene opp. [Antallet tilfeller i Australia har klatret eksponensielt gjennom store deler av juli og august, og har klatret til et daglig syv-dager-gjennomsnitt på 1 700 tilfeller, hovedsakelig forårsaket av Delta-varianten.]

I all hovedsak anvender alle vestlige land skadebegrensning som strategien for å inneslutte viruset. Det betyr at beslutningstakerne lar viruset spre seg inntil det belaster deres helseveseners kapasitet, som da tvinger dem til å redusere antallet tilfeller, sykehusinnleggelser og ICU-innleggelser. Men det er først da disse strengere tiltakene blir iverksatt. Og så snart tallene går ned, da åpnes det igjen og alle restriksjoner heves, og viruset begynner å spre seg igjen, for igjen å overvelde sykehusene.

Jeg husker jeg så på, med skrekk og gru, etter den første bølga i min provins Alberta, der tilfellene var nede på bare ti per dag. Regjeringen bestemte seg så for å lempe på alle restriksjoner og åpnet igjen. Dersom vi hadde holdt ut i bare en måned til, med de samme tiltakene på plass, da kunne vi ha drevet tilfellene ned til «null», vi kunne ha stoppet all overføring i lokalsamfunnet. Men de bestemte seg for å gjenåpne, og jeg visste at antallet tilfeller ville begynne å vokse igjen. Og det begynte nesten umiddelbart å stige, men først bare sakte. Og så hadde vi den massive andre bølga etter at skolene åpnet igjen, og folk kom tilbake fra sommerferien.

Tidlig, da utbruddene bare fant sted på tvers av Europa, prøvde jeg å forklare folk hvorfor begrepet «null» var så viktig, men jeg tror jeg mislyktes med det. I begynnelsen trodde jeg at de ikke hadde riktig informasjon og bare tok for lett på saken. Og jeg trodde at beslutningstakerne, som enkeltpersoner, trengte mer nøyaktig informasjon. Så jeg skrev dem e-poster og sendte dem brev, som forklarte matematikken bak det, i håp om at de ville lese det, og forstå farene. Jeg ville at de skulle innse at vi måtte kontrollere reiser, innføre obligatoriske karanter for reisende fra overalt – fra Italia, fra Europa, og ikke bare fra Wuhan i Kina – og det kunne muligens ha forhindret starten på pandemien her.

Da Verdens helseorganisasjon (WHO) erklærte pandemien begynte beslutningstakerne å iverksette nødssituasjonstiltak. Det var nesten som et magisk ord – pandemi. Det begynte å fungere umiddelbart, og fikk bøyd kurva ned, inkludert antallet alvorlige tilfeller. Så da tenkte jeg: «De vil løse det. Vi kommer til å finne ut av denne pandemien.» Men så, i mai, like før gjenåpningen, begynte de å si: «Vi må lære å leve med viruset.» Og det skremte meg ... [Tenkepause]

Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal uttrykke mine tanker. Den andre verdenskrig falt med inn, da jeg snakket. Jeg er fra Polen, og min bestemor opplevde krigen. Hun fortalte meg historier om den tyske okkupasjonen.

Så, det er som om du har en fiendtlig hær som invaderer landet ditt. Men regjeringen din forteller deg: «Beklager, men vi må lære å leve med det. De vil drepe noen mennesker, kanskje ikke alle, samtidig. Dersom det bare er gradvis, da er det greit.»

Det var min umiddelbare assosiasjon, da jeg fikk høre at vi måtte lære å leve med det. Det var å gi opp. Dette viruset er en fiende, og de sa i all hovedsak at dersom det drepte noen mennesker uten at det overveldet sykehusene, da er det greit. Det er en forferdelig melding.

BM: Det er en fenomenal sammenligning, og en som jeg synes er veldig relevant. Gitt at vi har sett disse tilbakevendende responsmønstrene, i Canada, USA og i Europa, hva forteller det deg om kapitalistsamfunnet og menneskene som driver regjeringene?

MG: Vel, det er noe som gjør meg veldig trist. Det er noe jeg aller helst ikke ville ha lært å forstå om samfunnet. Det er en skremmende erkjennelse, det at vi lever i noe som er veldig dysfunksjonelt og ubekymret. Jeg trodde at Vesten hadde lært sine hjemmelekser. Men det har de ikke, og det er uhyrlig.

For eksempel, etter den første ødeleggende bølga som drepte så mange, da var meldingen at det var greit, fordi det i all hovedsak var de gamle som døde. Det var helt forferdelig. Budskapet var «vi bryr oss ikke om disse menneskene, vi trenger dem ikke.»

Det sentimentet har vært veldig tilstede i Europa de 20 siste årene. Av og til vil du kunne lese overskrifter om at vi har denne demografiske katastrofen i Europa; våre samfunn blir eldre; hva skal vi gjøre med de kostbare pensjonsordningene, og den slags? De hevdet at et aldrende samfunn er et reelt sosialt problem. Og så kom viruset, som på et magisk vis løste deres dilemma.

I stedet for å respektere de eldre og beskytte dem, har vi latt viruset drepe dem. Dersom viruset drepte de i aldersgruppene fra 20 til 40, da hadde vi kanskje sett pandemien være over på få uker. Da ville det blitt behandlet seriøst. Men fordi det drepte de eldre, reagerte ingen raskt eller tok det på alvor. Selv nå dreper viruset flere eldre enn noen annen aldersgruppe.

Forøvrig, det var en utmerket graf fra en studie utført i Ontario – den er fra mange måneder siden – jeg sender deg den – der de så på inntektsfordelingen for Covid-tilfeller. Nærmere bestemt hvor mange infeksjoner som fant sted basert på inntektsintervaller per husholdning. Den høyeste gruppa hadde inntekt på mer enn $ 110 000 per år. Infeksjonsraten i denne gruppa var minimal, mens smitteraten i gruppa som tjente under $ 20 000 per år var fem til seks ganger høyere, om jeg husker helt rett.

Studien viste at flere mennesker med lav sosioøkonomisk status ble smittet, ble innlagt på sykehus og døde, til sammenligning med de privilegerte gruppene.

Og likevel, det er de som tjener mer enn $ 110 000 i året som tar avgjørelsene for hvordan å bekjempe pandemien. Og disse beslutningstakerne, som tilfeldigvis lever i Zero Covid-bobler, de forteller oss andre at Zero Covid det er umulig, at vi har å måtte lære å leve med konsekvensene av sykdommen. De skjønner ikke hvor privilegerte de er, og at deres virkelighet er helt annerledes enn de fleste menneskers virkelighet. De er helt løsrevet fra disse problemene.

Det å fortelle noen som tjener mer enn $ 300 000 i året å skulle lære å leve med viruset er veldig annerledes enn det å fortelle noen som tjener mindre enn $ 20 000 i året. For eksempel er ei aleinemor som må gå til en utrygg jobb, som kanskje til-og-med har to jobber for å klare seg, nødvendigvis fullstendig nedsenket i pandemien, mens de priviligerte blir filtrert av deres rikdom, de kan leve uten faren for viruset.

Fortsettelse følger

Loading