Faren for et fascistkupp i Brasil framsto med slående klarhet den 7. september, da demonstrasjoner organisert av president Jair Bolsonaro og hans ultrahøyre-støttespillere åpent tok til orde for etableringen av et diktatorisk regime.

Bare to dager etter 7. september-demonstrasjonene utstedte Bolsonaro et «Brev til nasjonen» der han erklærte sin lojalitet til demokratiet, og uttalte: «Jeg har aldri hatt noen intensjon om å angripe noen [av republikkens] maktinstitusjoner.» En mer kynisk uttalelse kan man knapt tenke seg.

Bolsonaro brukte uker på systematisk å forberede de fascistiske stevnene, med hans virulente trusler om å forårsake et «institusjonelt brudd». I talene han holdt den 7. september, foran folkemengder som hevet bannere som krevde «militær intervensjon», truet han åpent med å stenge ned justissystemet, og erklærte at bare Gud kunne fjerne ham fra makten. Den fascistiske presidenten uttalte i hans «Brev» at «mine ord, noen ganger kraftfulle, stammer fra øyeblikkets hete og fra tvister som alltid har siktet mot det felles gode.»

Dokumentet ble skrevet med åpen bistand fra den tidligere brasilianske presidenten Michel Temer fra Den brasilianske demokratiske bevegelsen – Movimento Democrático Brasileiro (MDB). Som Dilma Rousseff’s høyreorienterte visepresident overtok Temer presidentskapet i 2016, etter at PT-presidenten – fra Partido dos Trabalhadores; Arbeiderpartiet – ble riksrettstiltalt og avsatt, basert på oppblåste anklager.

I de øverste sjikt av den brasilianske staten ble «Brevet til nasjonen» hyllet som et tegn på forsoning fra Bolsonaro’s side, og den ødeleggelsen han systematisk har promotert ble umiddelbart tilgitt, som ganske enkelt en misforståelse!

Kongresspresident Arthur Lira, fra sentrum-høyre-partiet De Progressive, Progressistas (PP), erklærte: «Alt det som fant sted og var ‘off script’, som vi kan tilskrive politikkens glød, øyeblikksstemninger ... med rette beroliger republikkens president temperamentene.» Senatspresident Rodrigo Pacheco, fra partiet Demokratene, Democratas (DEM), sa for hans del at brevet var «et positivt tegn fra Bolsonaro» og «oppfyller de fleste brasilianeres forventninger».

Den taktiske tilbaketrekningen signalisert av Bolsonaro’s «Brev» kan imidlertid bare forstås som en integrert del av hans diktatoriske pådriv. Der han responderte til et skuffet sjikt av hans fascistiske støttespillere, som hadde forventet et øyeblikkelig kupp etter demonstrasjonene, erklærte Bolsonaro: «Noen vil jeg skal dra dit og skjære halsen over på alle. [Men] i dag er det ikke noe isolert land, alle er integrert inn i verden.»

Med andre ord, fullendelsen av et militært fascistkupp i Latin-Amerika’s største land fordrer tilpasning til både interne og eksterne faktorer, der blant annet støtten fra amerikansk imperialisme er fundamental. Mens de borgerlige mediene og det småborgerlige pseudo-venstre har portrettert valget av president Joe Biden i USA som et bolverk for det brasilianske demokratiet, er Demokrat-administrasjonens holdning – det samme partiet som støttet det brasilianske militærkuppet i 1964 – på ingen måte fastlagt.

I det interne perspektivet, selve responsen på presidentens kyniske brev fra de parlamentariske lederskapene avslører den slående graden av deres samspill med Bolsonaro’s trekk for et kupp. Denne holdningen gjennomsyrer både de tradisjonelle borgerlige politiske partiene og militæret. Mens noen av generalene Bolsonaro har ført inn i regjeringen har opptrådt på podiene under hans fascistiske stevner, har andre kommet med uforlignelige trusler mot det sivile regimet, eksempelvis militærkommandoens fellesuttalelse som advarte for at den ikke ville godtas «frivole angrep» på de væpnede styrker fra den lovgivende forsamlingens side.

Slike utviklingstrekk knuser påstandene at det brasilianske regimet visstnok er skjermet mot kuppstrusler av de statlige institusjonenes selvregulerende mekanismer, og spesielt av de væpnede styrkenes «konstitusjonelle» forpliktelser. På et dypere plan avslører de statens oppråtnede tilstand, bare 35 år etter etableringen av et sivilt regime, i kjølvannet av mer enn to tiår med brutalt militærdiktatur.

Bolsonaro’s angivelige opposisjon, anført av Arbeiderpartiet PT, og dets pseudo-venstre-satellitter, har respondert på denne dype politiske krisen på den politisk mest kriminelle måten. De slåss for å nøytralisere enhver uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, mens de bestreber seg på å overbevise befolkningen om at den eneste mulige måten å motsette seg de diktatoriske truslene er ved å inngå en avtale innen den borgerlige staten.

Ulike høyreorienterte politiske partier og bevegelser promoterte den 12. september en demonstrasjon mot Bolsonaro, der de forsøkte å utnytte det voksende folkelige hatet mot den fascistiske regjeringen, og presentere seg selv som alternativer. Demonstrasjonen ble anført av Bevegelsen for et fritt Brasil, Movimento Brasil Livre (MBL), og initiativet La oss ta til gatene, Vem Pra Rua, som opprinnelig framsto som arrangører av ekstreme høyreorienterte demonstrasjoner for riksrettstiltalen av Dilma Rousseff, og som støttet valget av Bolsonaro. Demontrasjonen hadde også deltakelse av São Paulo-guvernør João Doria, fra Det brasilianske sosialdemokratiske partiet, Partido da Social Democracia Brasileira (PSDB) – valgt som en tilhenger av Bolsonaro, Ciro Gomes, fra Det Demokratiske Arbeiderpartiet, Partido Democrático Trabalhista (PDT), tilhengere av det maoistiske Brasils Kommunistparti, Partido Comunista do Brasil (PCdoB), og de største brasilianske fagforeningene, med unntak av CUT, som ledes av PT.

Denne reaksjonære politiske marsjen hadde ikke deltakelse fra PT og partiets pseudo-venstre-allierte Partiet for Sosialisme og Frihet, Partido Socialismo e Liberdade (PSOL), bare fordi de ifølge begge partipresidentene ikke ble «invitert» til å «bygge» demonstrasjon, sammen med de høyreorienterte. Der PT-president Gleisi Hoffmann uttalte seg til Carta Capital, la han til: «Vi trenger å samle det demokratiske feltet og bygge sammen. Det er det viktigste her. Det var ikke noe vedheft, bare en felles retning.»

Denne politiske orienteringen ble imidlertid avvist av elementer innen begge partier. Dét ble avslørt av handlingen til São Paulo’s delstatsparlamentariker Isa Penna, en av PSOL’s viktigste parlamentariske figurer, som ikke var lydig til partiets beslutning, og åpent oppfordret til deltakelse i de høyreorienterte demonstrasjonene mot Bolsonaro.

Penna stammer fra PSOL’s fraksjon Oppstand, Insurgência, som er tilknyttet det pabloistiske Forente Sekretariatet. Hun er en monotematisk forfekter av den øvre middelklassens identitetspolitikk. Hennes handlinger uttrykker desperasjonen innen deler av småborgerskapet i møte med oppløsingen av det brasilianske borgerlige regimet, og deres dreining til høyre som respons. Hennes tale under demonstrasjonen klargjorde hennes politisk kriminelle forsøk på å gi et demokratisk dekke for de ekstreme høyrekreftene falske mål. «I dag anser jeg at de [MBL] er i den demokratiske leiren. ... Jeg vet at de ikke lenger er denne gruppa som flørter med fascisme,» sa hun.

Den reaksjonære politiske orienteringen som Penna promoterer er imidlertid ikke vesentlig forskjellig fra orienteringen som hennes eget parti forfekter. Bak de organisatoriske berettigelsene for ikke å tilslutte seg høyredemonstrasjonene, baserer PSOL og PT deres handlinger på rene valgkalkyler.

PT og PSOL har til hensikt å lansere tidligere president Lula da Silva som deres presidentkandidat i 2022-valget, for å bestride Bolsonaro. De som kalte for 12. september-demonstrasjonene håper å fremme en «tredje vei», og har reist banneret «Verken Lula eller Bolsonaro», som verken PT eller PSOL kan tilslutte seg.

PT’s bestrebelser for nok en gang å regjere Brasil på vegne av landets nasjonale borgerskap har en rent reaksjonær karakter.

Kort før den 7. september kom Lula med en offentlig uttalelse som respons på Bolsonaro’s kupp-planer for Uavhengighetsdagen, som da allerede var blitt eksponert. Lula snakket direkte til styringsklassen, som han tilbyr sine tjenester, og han angrep Bolsonaro fra standpunktet av hans handlinger, som «i stedet for å forene krefter, stimulerer splittelse».

Ifølge Lula er «rollen som republikkens president å holde selvtilliten levende i nåtiden og i framtiden, for å vise at det er mulig å overvinne hindringer». Han bekreftet at han som president, «spesielt den 7. september, i et så vanskelig år», ville ha holdt en tale for å trøste «familiene til pandemiens ofre» og til å presentere planer som «ville inngi et løft av håp til arbeiderne» som er rammet av arbeidsledighet og sult.

I lys av den dype krisen i brasiliansk kapitalisme – fullstendig diskreditert for de arbeidenede massene på grunn av de obskøne sosiale ulikhetene, veksten av massiv lidelse, og normalisering av hundretusenvis av Covid-19-dødsfall – tar Lula til orde for at det borgerskapet trenger er en leder som er i stand til å dempe, og ikke utdype sosiale splittelser.

Men veksten av sosiale konflikter i Brasil og internasjonalt er ikke til å få undertrykt. Den råtne alliansen foreslått av PT og PSOL for å holde sammen et borgerlig styre, kan bare resultere i en videre utdypning av landets krise og de voksende farene for et fascistisk kupp.

Framveksten av en så giftig figur som Bolsonaro til den brasilianske statens øverste embete er ikke årsaken til, men snarere et symptom på borgerskapets politiske krise. Krisens reelle røtter, som gir opphav til framveksten av tilsvarende fascistiske krefter rundt om i verden, ligger i den dype krisen i det kapitalistiske verdenssystemet og i styringsklassens respons på klassekampens internasjonale vekst.

Bare en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen, forent under programmet for internasjonal sosialisme, kan konsekvent besvare faren for diktatur, voksende sosial ulikhet og den videreførte morderiske responsen på Covid-19-pandemien.