I juli 2007, da betingelsene for det økonomiske krasjet i september 2008 bygget seg opp, på grunnlag av US Federal Reserve’s lavrenteregime, oppsummerte den gang administrerende direktør i Citigroup Chuck Prince, Wall Street’s rådende syn.

Han sa: «Når musikken stopper vil ting bli kompliserte, hva angår likviditet. ... Men så lenge musikken spiller, da må man ut på gulvet og danse.»

Og Citigroup, sammen med resten av Wall Street, fortsatte å danse.

Nesten halvannet tiår seinere, i kjølvannet av den største pengeinnsprøytingen i finanssystemet noensinne, lansert som respons på 2020-markedskrisen ved starten av Covid-19-pandemien, blir den spekulative dansen på Wall Street mer og mer frenetisk, til tross for voksende tegn på en ny finanskatastrofe.

Tidligere i siste uke rapporterte Wall Street Journal at «august satte ny månedsrekort for handel med verdipapirer støttet av knipper av risikofylte selskapslån», på grunn av investorers forlangender om høyere avkastninger.

Handelen med obligasjoner med sikkerhet i gjeldforpliktelser – Collateralized Loan Obligations (CLO) – skapt ved å pakke individuelle selskapslån med kredittvurderinger gradert som junk [søppel] sammen til et verdipapir, var for måneden på over $ 18,7 milliarder. Dette var det høyeste nivået siden man begynte å samle data for denne virksomheten ved begynnelsen av 2011.

Operasjonen ligner på sammenpakkingen av sub-prime boliglån – utløseren for den finansielle nedsmeltingen i 2008. Men det totale globale CLO-markedet er er mye større enn hva sub-prime-markedet noensinne var. Ifølge JPMorgan Chase har størrelsen på det globale CLO-markedet passert $ 1 billion. Bank of America forutser i år nye CLO-er for $ 140 milliarder, og en refinansiering verdt $ 220 milliarder.

Den spekulative manien er overalt. Forrige måned rapporterte S&P Global Ratings at salget av lavt rangert gjeld av «spekulativ grad» hittil i år allerede hadde nådd $ 650 milliarder, og var på vei til å sette årsrekord gjennom alle tider.

Financial Times rapporterte at toppanalytikere fra både Moody’s og S&P sa at «heftig etterspørsel fra investorer på jakt etter verdipapirer med høyere avkastning, i en tid med lave renter, hadde besørget selskaper med lavere kredittverdighet tilgang til finansiering, på slakke lånevilkår.»

En kommentar i forrige uke fra Philip Coggan i samme avis, med tittelen «Velkommen til den største spekulasjonsæraen», trakk en parallell mellom finanskrasjet kalt South Sea Bubble tidlig på 1700-tallet og oversvømmingen av Wall Street av oppkjøpsselskaper for spesielle formål (Spacs) [Special Purpose Aquuisition Companies], i 2020 og ved begynnelsen av inneværende år.

Spacs er cash-only skall-selskaper, dvs. reine kapitalansamlinger, opprettet for å kjøpe eksisterende selskaper i forventning om at deres aksjekurser vil stige når de blir børsnotert. Coggan sammenlignet Spac-virksomheten med South Sea-selskapet, som ble beskrevet som «et foretak med store utsikter, men ingen skulle få vite hva det var».

Når investorer kjøper aksjer i en Spac, vet de ikke hvilken virksomhet de kjøper, «men antagelig tror de at det vil være ‘et foretak med store utsikter,’» skrev han.

Spac-manien har lagt seg noe de siste månedene, men spekulasjonen har fortsatt, som det

gjenspeiles i stigningen av kryptovalutaer – som det er opprettet mer enn 6 000 av, i tillegg til den mest velkjente, Bitcoin – og børsindeksenes fortsatte stigning til rekordhøyder.

Opprinnelsene går, som Coggan bemerket, tilbake til aksjemarkedskollapsen i oktober 1987, da Dow-indeksen krasjet mer enn 22 prosent på én enkelt dag, og Fed trådte inn for å kutte rentene.

Coggan skrev: «Resultatet var en feedback loop [ei tilbakekoblingssløyfe] der lave renter oppmuntret spekulasjon, som til slutt førte til en finanskrise, som det krevdes lave rater å motvirke.»

Siden markedsnedsmeltingen i mars 2020, som Fed responderte på ved å steppe inn for å besørge ryggdekningen for alle områder av finanssystemet, og med å øke sentralbankens beholdning av finansielle eiendeler med $ 4 billioner praktisk talt over natta, der den anvendte $ 1 million i sekundet ifølge noen beregninger, har tilbakekoblingssløyfa blitt enda strammere.

Fed-leder Jerome Powell indikerte i hans tale til sentralbankfolkets symposium i Jackson Hole forrige fredag, at den amerikanske sentralbanken ville begynne å avvikle sine oppkjøp av finansielle assets, for tiden på $ 120 milliarder i måneden, enten ved slutten av året eller begynnelsen av 2022.

Men i en avgjørende forsikring for Wall Street gjorde han det klart at dette var adskilt fra ethvert trekk for å heve rentene fra det nåværende nivået på nesten null, og han signaliserte at de ikke ville stige med det første. Den kommende reduksjonen i oppkjøpet av verdipapirer «vil ikke ha til hensikt å bære et direkte signal om tidspunktet for renteheving, som vi har artikulert en vesentlig og mer stringent test for,» sa han.

Den offisielle begrunnelsen for å opprettholde det ultralave renteregimet er at den nåværende stigningen av inflasjonen, for tiden på mellom 4 og 5 prosent, skyldes forbigående faktorer. Men verdt å merke seg er at i hans gjennomgang av prisstigningene unngikk Powell å nevne boligmarkedet. Det var fordi det motsier USAs tidligere finansminister Lawrence Summers, en av de mest prominente Fed-kritikerne, som har kalt Powells «alvorstyngede» argumenter feiltolkninger av inflasjonsrisikoen.

De siste dataene viser at den gjennomsnittlige stigningen av boligprisene i USAs storbysentre i juni var på 18,6 prosent, opp fra en stigning på 16,8 prosent måneden før. Summers fortalte Bloomberg at nye leietakere av hus ble rammet av en stigning på 17 prosent relatert hva den forrige leietakeren betalte.

Gjennom hele opprettelsen av den spekulative bobla har Fed og andre sentralbankers politikk for å blåse opp rikdommen til finansoligarkiet, fått støtte fra medienes finanskommentatorer som har hyllet deres handlinger som å skulle forhindre en tilbakevending til forhold som ligner Den store depresjonen etter krisene i 2008 og 2020.

Men bekymringer kommer nå til uttrykk for at sosiale konflikter (de bruker aldri begrepet

klassekamp, men det er den de refererer til) skal intervenere, dersom inflasjonen fortsetter og bobla brister.

I et intervju med Bloomberg advarte Summers for at arbeidsmarkedets ledige stillinger, kombinert med antallet personer som sier opp jobbene, var signal om «mye raskere lønnsøkninger» over tid.

Finansanalytikeren Mohamed El Arian, som skrev på Bloomberg, bemerket at investorer gjerne ville gi Powell fordelen av tvil hva angår inflasjonen, «fordi hans politikk har banet vei for å øke finansformuene».

Men det er bekymringer blant ei rekke økonomer. El Arian argumenterte for at fordelene for økonomien ved Feds massive oppkjøp av verdipapirer «var begrenset, om noen, mens risikoen for økonomien og finanssystemet fortsetter å vokse».

«Jeg mener fortsatt det er grunn til bekymring for et pengepolitisk feiltak som kan undergrave framtidig økonomisk velvære og finansiell stabilitet, med negative sosiale, institusjonelle og politiske følgekonsekvenser,» skrev han.

Robert Armstrong, spaltist i Financial Times, var mer eksplisitt i hans kommentar til et dokument presentert på Jackson Hole-symposiet, som koblet de lave rentene som har opprettholdt Wall Street og den voksende andelen av rikdom og inntekter overført til de øverste 10 prosentene av samfunnet, som startet på 1980-tallet.

Med en større andel av nasjonalinntekten overført til de øvre sjiktene øker deres sparinger, og med flere besparelser og samme antall steder å plassere dem, må investeringsavkastningen og rentenivåene synke.

De politiske implikasjonene var «ekle», advarte han.

De rikes overskytende besparelser la et nedad-press på rentene, som igjen presser opp verdipapirprisene, som betyr at de rike blir enda rikere.

«Mange regjeringer bedriver politiske orienteringer som med stor sannsynlighet får dette svinghjulet til å spinne raskere. Hvor lenge skal mennesker som sitter utenfor denne formuesmaskina – et flertall av velgerne – tåle det?»

Der han snakket direkte til sjikt av den øvre middelklassen, de som befinner seg i den øverste tiendedelen av inntektsfordelingen, konkluderte han: «De av oss som eier noen få verdipapirer og som med det har gjort det så bra de siste tiårene, bør tenke litt over dette.»

Noen av de politiske representantene for dette sjiktet har allerede gjort det, og har begynt å gå til handling.

Det er opphavet til kampanjen ført av de forskjellige pseudo-venstre-tendenser i USA og rundt om i verden, der de prøver å splitte arbeiderklassen med identitetspolitikkens gift.

Dette er kombinert med like høylytte forsøk på å få underordnet arbeiderklassen til den sosiale ulikhetens politimenn, fagforeningene og deres byråkratiske apparater, for å forhindre at klassekampens utbrudd skal blåse den spekulative bobla de materielt har tjent på i lufta.