Die Linke, Venstrepartiet, led knusende nederlag den 26. september, i Tysklands føderale Bundestag-valg, selv om valget var karakterisert av massiv sosial misnøye. Velgeroppslutningen stupte for avtroppende kansler Angela Merkels parti Den kristelig-demokratiske union (CDU), og også ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) mistet mer enn to millioner stemmer.

Sammenlignet med det føderale 2017-valget ble Die Linke’s andel av stemmene nesten halvert. Partiet falt med 4,3 prosentpoeng og oppnådde bare 4,9 prosent oppslutning. Antallet seter i delstatenes Landtag-forsamlinger falt fra 69 til 39. Partie stiller nå med den desidert minste parlamentariske gruppa i den føderale Forbundsdagen, som nå har vokst til 730 representanter. Hadde ikke Die Linke oppnådd tre direktemandater – to i Berlin og ett i Leipzig – ville partiet ikke lenger ha vært representert i den nye Forbundsdagen, fordi det ikke klarte sperregrensa på fem prosent, som er påkrevd for proporsjonal representasjon.

Stemmefrafallet er spredt over alle Bundesländer og rammer alle de politiske fløyene representert i Die Linke. Nedgangen er spesielt dramatisk i de fem østlige Bundesländer, partiets tidligere høyborg. Her oppnådde det i gjennomsnitt bare 9,8 prosent. Bare i delstatene Thüringen (11.4) og Mecklenburg-Vorpommern (11.1) oppnådde det fortsatt tosifrede resultater. I Thüringen, der Die Linke med Bodo Ramelow har hatt delstatens premierminister i sju år, ble det bare det fjerde-sterkeste partiet, bak AfD (24), Sosialdemokratene (23.4) og CDU (16.9).

Die Linke tapte også massivt i vest. I Nordrhein-Westfalen, der Sahra Wagenknecht var hovedkandidat, tapte partiet 3,8 poeng og falt ned til bare 3,7 prosent oppslutning.

Ved valgene til de lovgivende Landtag-forsamlingene i Bundesländer Berlin og Mecklenburg-Vorpommern led også Die Linke tap, men ikke i samme grad som ved det føderale valget. I Berlin falt resultatet med 1,6 poeng ned til 14 prosent, og i Mecklenburg-Vorpommern med 3,3 poeng ned til 9,9 prosent.

Die Linke’s sammenbrudd er desto mer bemerkelsesverdig fordi stemningen i valget var klart venstreorientert. Dette vises klart, ikke bare av de massive stemmetapene for CDU, og for partiets bayerske søsterparti CSU, så vel som for ytrehøyrepartiet AfD, men også av meningsmålingene om hvilke hovedspørsmål som opptok velgerne. Koronaviruspandemien, klimaendringer og sosial ulikhet lå gjennomgående øverst på lista.

I Berlin ble det parallelt med det føderale Bundestag-valget og Bundesland-valget, også avholdt en folkeavstemning, som fikk 56,4 prosent oppslutning for ekspropriering av de store private boligselskapene, med bare 39 prosent som stemte imot. Men selv om folkeavstemmingens initiativtakere stammer fra omkretsen av Die Linke, nyttet den ikke partiet.

Årsaken til Die Linke’s kollaps

Partilederskapet har ingen forklaring på partiets sammenbruddet i valgene, annet enn overfladisk spekulering. Årsaken til Die Linke’s fall er likevel åpenbar. Det skyldes partiets høyreekstreme, kapitalistiske politiske retningslinjer, som ikke lenger kan forkles av venstreorientert frasemakeri. Etter mange års erfaring med partiets praksis i regjeringsposisjon, faller ingen lenger for påstanden at det er et venstrealternativ til de andre borgerlige partiene.

Alliansen mellom SPD og Die Linke, som allerede i perioden fra 2002 til 2011 regjerte Berlin, var den landsdekkende lederen i å kutte arbeidsplasser og lønninger i offentlig sektor, privatisere sykehus, og selge ut offentligeide boliger til spekulanter. Hovedstadens skarpe sosiale motsetningene er resultat av denne politikken.

Die Linke støttet under koronaviruspandemien storkoalisjonens «profitter over liv»-politikk, som allerede har krevd 94 000 liv, og nå fører til ei farlig fjerde bølge. Bodo Ramelow, ministerpresident i Bundesland Thüringen, den eneste delstaten der Die Linke leder regjeringen, har gjentatte ganger ledet an i å heve tidligere pålagte restriksjoner. Som resultat har Thüringen den nest høyeste smitteraten i Tyskland: Så langt har 6,3 prosent av totalbefolkningen pådratt seg viruset.

Delstaten rangerer også høyt i deporteringen av flyktninger. Forøvrig er den er en høyborg for AfD, som i Thüringen ledes av fascisten Björn Höcke, som kurtiseres av Die Linke. Etter at en allianse mellom AfD, CDU og FDP i 2019 veltet Ramelow, og han bare ble restituert i embetet takket være offentlige protester, hjalp han personlig AfD-nominerte Michael Kaufmann til stillingen som delstatsparlamentets visepresident, med hans egen stemme.

Under det føderale valget var Die Linke’s høyrekarakter klart synlig for alle. Hele partiets valgkamp var innrettet på å tilby seg som koalisjonspartner for SPD og De Grønne, partiene for krig og velferdsnedskjæringer. Midt under valgkampen erklærte partiet for første gang åpent sin støtte for NATO, og i Bundestag har partiet – ved avholdelser, og flere stemmer for – støttet krigsoppdragene til Bundeswehr (de væpnede styrker) i Afghanistan.

Kort før valgdagen erstattet partiet sitt valgprogrammet med et «umiddelbart program», som praktisk talt var identisk med SPD’s og De Grønne’s posisjoner i alle saksanliggender. Mange velgere foretrakk å stemme på originalen i stedet for kopien. Ifølge kringkasteren ARD’s analyse migrerte 590 000 Die Linke-velgere til SPD og 470 000 til De Grønne. 520 000 tidligere velgere stemte ikke i det hele tatt.

Die Linke reagerer på valgfiaskoen med et ytterligere skifte til høyre. Dietmar Bartsch, lederen av partiets parlamentariske gruppe i Forbundsdagen, har i tillegg til Ramelow og andre uttalt seg for en mer prominent rolle for Sahra Wagenknecht etter valget. Ramelow sa til avisa Die Welt: «Jeg har alltid hatt et godt forhold til Sahra Wagenknecht. Jeg synes det er bra hun er tilbake.»

Wagenknecht hadde gitt ut bokaDie Selbstgerechten (De selvrettferdige) kort tid før valgkampen startet. [Lenke til engelsk omtale]. Det er en nasjonalistisk raljering som raser mot kosmopolitisme og åpenhet for verden, promoterer proteksjonisme og en sterk stat, og fordømmer immigranter og flyktninger for angivelig å ha presset ned lønningene, og som streikebrytere og fremmedelementer for tysk kultur.

Deltakelse i den føderale regjeringen er ikke lenger en mulighet for Die Linke, ettersom antallet parlamentsmedlemmer ikke er tilstrekkelig for en allianse med SPD og De Grønne. Men partiet presser desto hardere på for regjeringsdeltakelse i forskjellige Bundesländer. I Mecklenburg-Vorpommern, der SPD tidligere regjerte med CDU, tilbød partiet seg på valgnatta til SPD, for å bistå Sosialdemokratene med å sikre flertall. I Berlin ønsker partiet å videreføre koalisjonen med SPD og De Grønne, under den høyreorienterte Sosialdemokraten Franziska Giffey.

Bankerott for pseudo-venstre organisasjonene Marx21 og SAV

Die Linke’s kollaps er en fordømmende dom over pseudo-venstre organisasjoner som Marx21, Sosialistisk Alternativ (SAV) og RIO, som i mange år har underbygget illusjonen om at Die Linke gjennom press kunne bli omgjort til et sosialistisk parti, innenfra eller utenfra.

I realiteten var Die Linke helt fra begynnelsen av et borgerlig parti. Partiets opprinnelse går tilbake til Tysklands Sosialistiske Enhetsparti (SED), det stalinistiske statspartiet i tidligere Øst-Tyskland (DDR), som i 1989 støttet gjenforeningen av Tyskland på et kapitalistisk grunnlag. Partiets perspektiv den gang ble oppsummert av Hans Modrow, den siste SED-statsministeren og mangeårig æresformann for partiets umiddelbare etterfølger Partiet for Demokratisk Sosialisme (PDS): «Etter mitt syn, veien til enhet var uunngåelig nødvendig, og den måtte tas med besluttsomhet,» skrev han i sine memoarer.

Denne beslutningen om å forsvare kapitalismen fastholdt PDS fra da av. Partiet ble snart igjen en ordensfaktor i de østtyske kommunene og delstatene, og undertrykte motstand mot de katastrofale sosiale konsekvensene den kapitalistiske restaureringen medførte.

I 2007 fusjonerte PDS med Vesttysklands Valgalternativ for Arbeid og Sosial Rettferdighet (WASG) for å danne Die Linke. WASG var et samlingspunkt for fagforeningsbyråkrater, SPD-funksjonærer og pseudo-venstre krefter som fryktet at SPD og fagforeningene skulle miste kontroll over arbeiderklassen, etter at Schröder-regjeringens Agenda 2010 innførte massive angrep på velferd og arbeiderrettigheter.

Lederne for det nye partiet var PDS-grunnleggeren Gregor Gysi og Oskar Lafontaine, som hadde 40 års erfaring i de høyeste SPD-stillinger og statsembeter. Han hadde blant annet vært borgermester i Saarbrücken, premierminister i Bundesland Saarland, SPD-formann både på delstats og føderalt nivå, SPD-kandidat for kansler, og føderal finansminister under Schröder.

Mens de gamle SED-kadrene i Die Linke gjorde få forsøk på å skjule deres høyreorienterte og konservative karakter, foretok flere pseudo-venstre tendenser bestrebelser for å presentere det som et venstreorientert, sosialistisk parti.

På 1990-tallet gikk Jakob Moneta, Winfried Wolf og andre ledende representanter for Ernest Mandel’s pabloistiske Forente Sekretariat inn i PDS, hvor de raskt steg til eksekutivkomitéen eller ble innvalgt i Forbundsdagen. Med grunnleggingen av Die Linke ble de etterfulgt av Marx21 og SAV, som hadde internasjonale røtter som går tilbake til den «statskapitalistiske» tendensen grunnlagt av Tony Cliff, og Militant Tendency, grunnlagt av Ted Grant. Begge hadde de tidligere vært i periferien av SPD.

Disse pseudo-venstre individene spiller en ledende rolle i partiet. Janine Wissler, som i 20 år var medlem av Marx21 og av forgjengerorganisasjonene, er medstyreleder av Die Linke og ledet partiet i valgkampen, sammen med Dietmar Bartsch, som toppkandidat. Hun har forsvart partiets orientering i retning av regjeringsdeltakelse og dets godkjenning av NATO, i ei rekke opptredener på talkshow, i valgkamptaler og intervjuer.

Pseudo-venstre figurene har ikke flyttet Die Linke til venstre, som de lovet, de har gått til høyre sammen med partiet. Årsaken til det er disse tendensenes klassekarakter. De representerer ikke arbeiderklassens interesser, men den velstående middelklassens – akademikerne, fagforeningene og partifunksjonærene, osv. – som forsvarer den eksisterende sosiale ordenen, for å bevare deres egne privilegier.

Det som trakk dem til Die Linke var ikke partiets hule sosiale fraser, men forsvaret av den borgerlige ordenen, og de titalls millioner som strømmer inn i partikassene hvert år gjennom parlamentariske lønninger, refusjonen av kampanjeutgifter og tilskudd fra stiftelsen Rosa Luxemburg Stiftung.

Pseudo-venstres dreining til høyre er et internasjonalt fenomen. I Hellas ble Syriza i 2015 valgt som regjeringsparti på ei bølge av motstand mot EUs innstramninger, og iverksatte deretter et brutalt innstrammingsprogram. I Spania støtter Podemos, som del av regjeringen, hensynsløs sanksjonspolitikk, kriminaliseringen av katalanske separatister og brutale sosiale angrep. I USA fungerer Democratic Socialists of America (DSA) som et venstre-fikenblad for Biden-administrasjonen.

Det er derfor konsistent at pseudo-venstre fortsetter å henge fast i løgna om at Die Linke kan omdannes til et sosialistisk parti. Marx21 har publisert en lang uttalelse, «Die Linke: Hva må gjøres etter valgfiaskoen», som klandrer «venstreblunkende Sosialdemokrater og Grønne», Die Linke’s «reformer-leir», Sahra Wagenknecht, og mange andre for valgnederlaget, og forlanger en «ny start» for Venstresiden i opposisjonen.

Stemmene for SPD og De Grønne var «knyttet til håpet om en progressiv sosial og økologisk politikk,» hevder Marx21. «Dersom de ikke leverer vil det snart bli klart at det fortsatt er et presserende behov for et sterk venstre.» Mer korrekt må det leses: Et presserende behov for å undertrykke motstand mot regjeringen. Janine Wissler, Marx21’s helt egne produkt, er ikke nevnt én gang i uttalelsen. Man kan ikke tildekke sine egne spor på en mer feig måte enn det.

Perspektivet til Sozialistische Gleichheitspartei

SGP, i motsetning til pseudo-venstre, har alltid insistert på at en sosialistisk bevegelse bare kan bygges i uforsonlig politisk kamp mot Die Linke og hele miljøet av Sosialdemokrater og fagforeninger partiet tilhører.

Allerede den 2. mars 1990, da en PDS-partikongress – dengang enda i DDR – vedtok et sosialdemokratisk program som avviste klassekamp, og støttet kapitalistisk eierskap, skrev vi i Neue Arbeiterpresse: «Arbeiderklassen må bryte med stalinismen i dens nye form, like avgjørende som med stalinismen til [de tidligere SED-lederne] Honecker og Krenz. PDS representerer ikke arbeideres interesser, men interessene til et privilegert sjikt av byråkrater som nå ønsker å gjøre seg karriere under kapitalismen.»

Siden den gang har vi publisert hundrevis av artikler og uttalelser som forklarer hvorfor kampen for sosialisme bare er mulig i opposisjon til Die Linke, og at den fordrer et brudd med partiet. Partiets fall er derfor velkomment. Det er konsekvensen av en skarp klassepolarisering. Millioner av koronadødsfall, et uforlignelig juv mellom rike og fattige, og gjenkomsten av militarisme, opprusting og krig, setter harde klassekamper på agenden rundt om i verden.

Styringsklassene reagerer med å slutte rekkene, forflytte seg lenger til høyre, bevæpne statsapparatet og styrke fascistiske krefter. Dette gjelder også Die Linke.

Arbeiderklassen beveger seg i motsatt retning. Tegn på motstand formerer seg over hele verden –streiker mot lave lønninger, utålelige arbeidsbetingelser og permitteringer, protester mot flokkimmunitet under pandemien, demonstrasjoner mot høye husleier og global oppvarming.

Disse kampene krever en fundamental politisk reorientering. Arbeiderklassen må organisere seg selvstendig, forene seg internasjonalt og slåss for et sosialistisk program – for etableringen av arbeiderregjeringer, eksproprieringen av storselskaper og banker, og for reorganiseringen av produksjonen under demokratisk kontroll.

Sozialistische Gleichheitspartei (Tysklands Socialist Equality Party) og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) slåss for dette programmet. Den internasjonale komitéen har i flere tiår forsvart det marxistiske revolusjonære programmet for sosialisme, mot strømninger som Marx21 og SAV, som integrerer seg stadig dypere inn i den kapitalistiske staten. I dag er ICFI den eneste sosialistiske tendensen som er verdig navnet.