En ny multinasjonal studie, publisert denne uka i pre-print-format, dvs. før fagfellevurdering, undersøker utviklingslands belastning av Covid-19-pandemien. Som forfatterne bemerker har mangelen av akseptabelt detaljeringsnivå for systematiske data på nasjonalt og subnasjonalt nivå i lavinntektsland gjort estimeringen av Covid-19’s innvirkning i disse regionene kompleks.

De generelt lavt rapporterte antall Covid-19-dødsfall i lavinntektsland har gitt inntrykk av at disse regionene på grunn av deres befolkningers generelt yngre gjennomsnittsalder, som noen har observert har unngått pandemiens verste innvirkninger, sammenlignet med høyinntektsland. Den sanne kostnaden kan imidlertid være skjult, på grunn av underrapportering. Dette forblir et presserende anliggende, da en globalt respons på pandemien fordrer en nøyaktig vurdering av ødeleggelsene forårsaket av pandemien i alle deler av verden.

Verden helseorganisasjon (WHO) har vurdert antallet Covid-19-dødsfall ved slutten av 2020 til å være minst tre millioner, i stedet for de offisielt rapporterte 1,8 millioner. De skrev: «Covid-19-dødsfall er en viktig indikator for å spore pandemiens utvikling. Mange land mangler imidlertid fortsatt fungerende offentlig registrering og essensielle statistikksystemer med kapasitet til å besørge nøyaktige, fullstendige og rettidige data om fødsler, dødsfall og dødsårsaker.»

The Economist’s analyse av overtallige dødsfall satte nylig pandemiens belastning til mer enn 15 millioner dødsfall, selv om rapporterte Covid-dødsfall på daværende tidspunkt var mindre enn fem millioner. Mange lavinntektsnasjoner hadde tall for overskytende dødsfall som var mange ganger så høye som deres offisielle tall for Covid-døde, selv om de også erkjente usikkerheten av disse estimatene på grunn av utilstrekkelige data.

Selv modellen anvendt av Institute for Health Metrics and Evaluation, en av de mer konservative, plasserer de nåværende «overtallige Covid-19-dødsfallene» på 12,35 millioner globalt. Til sammenligning står deres nåværende projiseringer for rapporterte Covid-19-dødsfall på 5,2 millioner, såvisst en enorm undertelling.

Denne siste studien erkjenner også at betydelig undertelling i utviklingsland kan bidra til disse avvikene. En studie fra Zambia bemerket at bare ti prosent av de som døde av Covid med en dokumentert positiv PCR-test, hadde deres dødsårsak korrekt registrert. Den epidemiologiske undersøkelsen fant at Covid kan ha vært årsak for opptil 87 prosent av alle dødsfall i landet ved midten av 2021.

På tilsvarende måte rapporteres det kumulative antallet Covid-dødsfall i India per september 2021 til å være 450 000. En studie publisert i juli 2021 som pre-print, dvs. før fagfellevurdering, som estimerte overtallige dødsfall etter en gjennomgang av data fra offentlige registreringssystemer, helseklinikkbaserte dødsrapporteringssystemer og rundspørringer på nasjonalt nivå, fant imidlertid at mer enn tre millioner liv hadde gått tapt for Covid, eller sju til åtte ganger flere enn rapportert.

Følgelig forsøkte forfatterne å bestemme den generelle forekomsten av Covid-19-infeksjon i utviklingsland, og for disse landene etablere relasjonen mellom seroprevalens (forklart under) relatert aldersgrupper, og deretter etablere faktoren infeksjonsfatalitet (IFR) (andelen dødsfall av alle infiserte, både oppdagede og ikke-oppdagede infeksjonstilfeller) relatert aldersgrupper. Til slutt sammenlignet de disse landenes IFR med samme faktor for høyinntektsland.

Rasjonalet for anvendelsen av faktoren IFR er at mange infiserte personer er asymptomatiske, eller de har bare milde symptomer og forblir uidentifiserte. Selv om det er lettere å bestemme andelen dødsfall av de som er diagnostisert som infiserte, faktoren CFR, dvs. dødelighetsraten for infeksjonstilfeller (Case Fatality Rate), besørger IFR en mer nøyaktig vurdering av befolkningens sykdomsbelastning.

Som tidligere nevnt er relasjonen mellom alder og Covid-19-dødelighet en kritisk faktor å få

undersøkt. I mange utviklingsland er befolkningens medianalder mye lavere enn i regioner med høy inntekt, som får mange til å anta at disse landene utvilsomt er beskyttet. Forfatterne skriver: «Flere nylige studier har vurdert alvorlighetsgraden av Covid-19 i høyinntektsland med avanserte helsevesener, og flere har dokumentert en sterkt relasjon mellom IFR og alder. Faktisk fant en studie at forskjeller i befolkningens alderssammensetning og aldersbestemt Covid-19-prevalens, dvs. infeksjonsforekomst, utgjorde nesten 90 prosent av variasjonen i befolkningens IFR på tvers av lokaliseringer.»

Deres funn har tilbakevist tidligere fastholdte oppfatninger om at slike regioner ble spart pandemiens ødeleggelser, og besørger den nødvendige konteksten for avvikene mellom rapporterte Covid-dødsfall og overtallige dødsfall, som dokumentert i de refererte kildene.

IFR ble estimert på grunnlag av seroprevalens, dvs. tilstedeværelsen av antistoffer mot koronavirus i testede personers blodserum. Dette målet på befolkningens infeksjonsnivå var betydelig høyere på tvers av utviklingslandene etter ei enkelt bølge av infeksjoner sammenlignet med høyinntektsland. Forfatterne skriver: «Der hvor de fleste høyinntektslokaliseringer har seroprevalens under 20 prosent ... har et stort antall utviklingsland seroprevalens som langt overstiger denne raten.» Dette betyr at i løpet av et oppsving av infeksjoner, ble store deler av befolkningen infisert.

Ett av deres signifikante funn bemerket at seroprevalens på tvers av aldersgrupper i utviklingsland essensielt sett var det samme, hvilket betyr at unge mennesker har like stor sannsynlighet for å bli smittet som de eldre.

Den fryktelige fattigdommen i mange av disse utviklingsregionene, deriblant Afrika, Latin-Amerika og Sørøst-Asia, er lammende. Mange familier er tvunget til å bo sammen i trange boliger. De som er heldige nok til å finne sysselsetting i krevende manuelt arbeid, oppholder seg oftest i tett nærhet til andre arbeidere, som gir viruset stor anledning til å spre seg dypt inn i lokalsamfunn. I slike tilfeller er forestillingen at de eldre befolkningsgruppene kan isoleres helt absurd.

Hva angår estimater av regional IFR for et utviklingslands befolkning sammenlignet med høyinntektsland, var disse mer heterogene. Fem regioner lå under estimatene for høyinntektsland, og fire var like. Brutt ned til mindre lokaliseringer var seksten høyere, hvorav åtte områder hadde IFR dobbelt så høy som for høy-inntekt-estimatene. Slike forskjeller kan virke forvirrende, men mer om dette senere.

Da IFR mellom høy- og lavinntektsland ble stratifisert etter alder, ble pandemiens virkelige belastning på utviklingsland tydeligere. For eksempel, selv om viruset sjelden dreper unge mennesker, var de aldersspesifikke dødsfallene i utviklingsland sammenlignet med høyinntektsland for aldersgruppa under 25 år 2,3 ganger høyere. Med andre ord, personer av samme alder i et utviklingsland har mer enn dobbelt så stor risiko for å dø av Covid som deres gjevnaldrede i et land med betydelig flere ressurser.

Forskjellene i dødelighet avtok etter hvert som man sammenligner høyere aldersgrupper, men konvergerte aldri. For eksempel representerte personer i aldersgruppa fra 40 til 50 år en IFR nesten dobbelt så høy som deres motparter i høyinntektsnasjoner. Aldersgruppa fra 60 til 70 viste en IFR 1,5 ganger høyere i utviklingsland.

Disse avvikene i dødelighetsrelasjoner understreker den betydelige innvirkningen sosioøkonomiske faktorer har på ethvert land. Tidlig i pandemien ble det raskt kjent at tidlig medisinske inngrep reddet liv. Tilgang til sykehus, oksygen av høy konsentrasjon, godt utstyrte intensivavdelinger og et spekter av forskjellige legemidler, er uunnværlig for en persons sjanser til å overleve Covid-19.

De massive bølgene som rammet forskjellige regioner som Brasil, Øst-Europa, Afrika og India demonstrerte hvor raskt helsevesenet i et utviklingsland ble overveldet. Pressen var full av bildene av familier som sto i kø med deres tomme oksygenbeholdere sammenstilt med de av massegraver og likbål. Grafene under, som viser rapporterte og overtallige dødsfall i Polen og Sør-Afrika, fanger den sanne, men skjulte størrelsen på ødeleggelsene da disse bølgene feide over landene.

Hva angår avvikene i IFR etter forskjellige regioner, sammenlignet forfatterne disse estimatene med prosentandelen av vel-sertifiserte dødsregistreringer. Som figuren nedenfor viser, hadde land som mer nøyaktig dokumenterte dødsårsaken generelt en høyere IFR-faktor i befolkningen. Til sammenligning er land som India, Pakistan, Nepal, Kenya og Etiopia, med lav IFR-faktor i befolkningen, mangelfulle i deres korrekte sertifisering av dødsfall.

Forfatterne skriver: «Generelt sett synes den mest sannsynlige forklaringen på de store forskjellene i rapportert IFR ganske enkelt å være dokumenteringen av dødsfall i de respektive regioner. Selv om andre faktorer som BNP er korrelert med dødelighet, er de også sterkt korrelert med rapporteringen av dødsfall, og en sannsynlig forklaring synes å være at de fleste steder med svært lave IFR-faktorer ganske enkelt er de stedene som ikke tilstrekkelig kan fange opp faktiske Covid-19-dødsfall.»

Med andre ord, fattige land slapp ikke unna innvirkningen av pandemien, de manglet rett og slett rapporteringsevnen for systematisk å kunne dokumentere den.

** image 4; caption: Figur 4. Befolkningers IFR, og vel-sertifiserte registreringer av dødsfall

Studien understreker først og fremst pandemiens globale karakter. Ingen region har blitt spart for ødeleggelsene forårsaket av kapitalistpolitikken som har tillatt viruset å forflytte seg fritt, for ikke å

forhindre det umettelige profitt-pådrivet. Studien har også i grell grad avslørt hvordan den enorme ulikheten i tilgangen til ressurser har produsert slik sosial elendighet.

Selv om det globale BNP i 2020 falt med 3,3 prosent, økte verdens milliardærer deres samlede formue med nesten $ 4 billioner i løpet av den samme perioden.

Det globale økonomiske tapet betyr reelt sett at 255 millioner arbeidsplasser ble slettet på tvers av verden, men helt spesielt i Latin-Amerika, det sørlige Europa og Sør-Asia. IMF’s anslag er at ytterligere 95 millioner mennesker har falt ut i ekstrem fattigdom, som vil tillegges ytterligere 207 millioner innen 2030, som følgekonsekvenser av den alvorlige langsiktige innvirkningen av pandemien.

Ikke bare blir flere mennesker i de fattigere landene smittet enn i høyinntektslandene, på grunn av deres manglende muligheter til å opprettholde sosial distansering, ansiktstildekning og andre avbøtende tiltak, men dødeligheten forbundet med Covid-infeksjoner er også høyere på grunn av mangel av helseinfrastruktur. De svake rapporteringssystemene betyr at det er en enorm belastning av død gjemt for verdens øyne.

Bare en internasjonal strategi basert på et revolusjonært sosialistisk perspektiv kan løse disse enorme og rystende forskjellene.

Styringselitene nekter å anvende ressursene som trengs for å bekjempe Covid-19, ikke bare fordi det ville redusere deres profitter. De ser på pandemien som en kjærkommen «naturkatastrofe» som vil befri planeten for dem de anser å være uproduktive mennesker, som bare er en avtapping på deres muligheter til å hente ut merverdi. Dét er det andre uuttalte kriminelle aspektet av deres politikk relatert koronaviruset.