Polens Forfatningsdomstol fastslo den 7. oktober at EU-domstolen (ECJ) – European Court of Justice – ikke har noen juridisk rett til å treffe beslutninger om det polske rettsvesenet, og hevdet effektivt sett polsk nasjonal justis å være over europeiske rettsjustis.
stemmer, har ytterligere forverret den politiske krisen i EU, og også innen Polen. Mange observatører tolker rettsbeslutningen, som kom på forespørsel fra det høyreorienterte nasjonalistiske regjeringspartiet PiS [Partiet for Lov og Rett], som et skritt i retning «Polexit», selv om regjeringen selv benekter å søke Polens uttreden fra EU. Siden rettsbeslutningen har det vært oppfordringer til EU om å kutte unionens ekstenive subsidier til Polen.
Det spesifikke anliggendet i rettssaken var hvorvidt bestemmelser i EU-traktatene, som innvilger EU-kommisjonen meningsberettigelse i spørsmål om rettsstaten, er forenlige med den polske konstitusjonen.
EU har lenge kritisert regjeringspartiet PiS for systematisk å underordne [engelsk tekst] det polske rettsvesenet, og spesielt Forfatningsdomstolen til partiets politiske interesser, og for å undergrave prinsippet om maktdeling siden det i 2015 kom til makten. Forfatningsdomstolen er nå nesten i sin helhet dominert av PiS. Presiderende dommer Julia Przyłębska anses å være PiS-tilknyttet, og en nær fortrolig av PiS-partileder Jarosław Kaczyński.
EU-domstolen konkluderte 2. mars i år med at PiS-regjeringens kontroversielle justisreform delvis kunne bryte EU-lov. Den fant at EU-lov overstyrer individuelle forordninger i nasjonale lover og nasjonal forfatningsjustis, og at den derfor kan tvinge Polen til å oppheve deler av landets kontroversielle justisreform.
PiS-regjeringen protesterte mot dette. Statsminister Mateusz Morawiecki anket personlig til Polens Konstitusjonsdomstol om å vurdere ECJs rettsbeslutning. Forfatningsdomstolen har nå besluttet i hans favør, og åpent reist spørsmål om EJCs autoritet.
Justisminister Zbigniew Ziobro feiret dommen i blatant nasjonalistiske termer. Han sa det var en «veldig viktig beslutning», i en situasjon der Brüssel og Berlin «behandler Polen som en kvasi-koloni».
Den polske opposisjonen, anført av det liberalistiske partiet PO, Samfunnsplattformen – Platforma Obywatelska – som støtter et større samarbeid mellom Warszawa og EU, og da spesielt med Berlin, organiserte på søndag protester mot Forfatningsdomstolens rettskjennelse. Donald Tusk, POs hovedleder, tjente fem år som president for Det europeiske råd, fram til 2019, og skaffet seg et renomé for å være nært Tysklands forbundskansler Angela Merkel, rent politisk.
Titusener deltok i protester i hovedstaden Warszawa, ifølge medieoppslag. Protester fant også sted i andre byer. Det totale antallet deltakere falt imidlertid langt under fjorårets masseprotester mot abortloven.
Demonstrasjonene var hovedsakelig støttet av middelklassesjiktene som tjener økonomisk på Polens EU-integrering, og som utgjør POs sosiale base. Tidligere Solidarność-leder Lech Wałęsa, som spilte en sentral rolle i gjeninnføringen av kapitalismen i Polen, støttet protestene.
Financial Times, britisk og europeisk finanskapitals talerør, var særlig sterkt formulert i sin opposisjon mot domstolens rettsbeslutning. Avisa kalte rettsbeslutningen «en større utfordring for EU-enhet enn sågar Brexit». Den var «et direkte angrep på EUs juridiske orden, sementen som holder EU sammen,» skrev avisa. FT fortsatte med å si at det var «beklagelig» at EU ikke hadde noen mekanisme for å kunne «ekskludere» medlemmer som Polen. Den eneste måten å respondere på var derfor massivt å kutte EU-midler til Polen.
Som den største nettomottakeren mottar Polen anslagsvis € 12 milliarder i året fra EU-budsjettet. EU-kommisjonen undersøker for tiden om Polens € 36 milliarder fra EUs Koronavirus-gjenopprettingsfond kan kuttes. Hittil har disse midlene blitt holdt tilbake. Polens tidligere utenriksminister Witold Waszczykowski har offentlig truet med at Polen vil kansellere en like stor del av landets EU-bidrag dersom dette skulle finne sted.
Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president og tidligere tysk forsvarsminister, sa hun var «dypt bekymret» over den polske forfatningsdomstolens kjennelse. «EU-lov går foran nasjonal lov, inkludert konstitusjonelle bestemmelser,» erklærte hun. «Vi vil anvende alle fullmaktene vi har under traktatene for å forsikre det.»
Likevel, mange mediekilder og medlemmer av Europaparlamentet (MEPs) har kritisert von der Leyen, som ble valgt som EU-kommisjonens president takket være stemmer fra Polen og Ungarn, sier hun forblir i all vesentlig grad passiv. Noen MEP-er har til-og-med lansert en sak mot Kommisjonen for unnlatelse av å handle, for å få tvunget fram raskere aksjon mot Polen.
Konflikten mellom EU og Polen må forstås mot bakteppet av europeisk kapitalismes dype krise, de voksende spenningene med USA, og forberedelser til krig mot Russland og Kina.
Berlin har så langt holdt en relativt lav profil, ikke bare fordi PiS støttet valget av von der Leyen, men også fordi tyske selskaper er blant hovedmottakerne av massive EU-subsidier til Polen. Ifølge en rapport i næringslivsavisa WirtschaftsWoche, stenger flere og flere tyske selskaper ned deres lokaliseringer i Tyskland og flytter produksjonen til Polen, hvor de drar nytte av både EU-tilskudd og de ekstremt lave lønningene til godt skolerte polske arbeidere.
Lufthansa og Siemens er blant de 5 800 tyske selskapene med datterselskaper i Polen. De økonomiske tilknytningene mellom Polen og Tyskland har vokst jevnt og trutt i årevis. Tyskland er Polens desidert viktigste eksport- og importhandelspartner, og står for rundt 28 prosent av utvekslingene i hver retning. Tysk kapital har siden 1990 investert rundt € 40 milliarder i nabolandet.
Oliver Hermes, styreleder for komitéen for østeuropeiske økonomiske forbindelser, har advart mot å begrense EUs utbetalinger til Polen, eller til-og-med til Ungarn. Han skrev: «Utsettelser av tildelingen av EU-midler påvirker også tyske selskaper i Polen og Ungarn, fordi EUs medfinansierte investeringer har vært en vesentlig vekstdriver, helt siden 2004.»
Polen er også av essensiell geopolitisk betydning. Landet spiller en nøkkelrolle i utvidelsen av det transeuropeiske transportnettverket TEN-T – Trans-European Transportation Network – da alle direkte landforbindelsene til de tre baltiske EU-statene, Ukraina og Russland alle går gjennom Polen.
Den polske regjeringen, som oppsto fra restaureringen av kapitalismen, spiller en nøkkelrolle i NATOs krigsforberedelser mot Russland. Senest har landet vært i sentrum for NATO-manøvrører, som «Defender-Europe 20».
Det polske borgerskapet har siden 1989 først og fremst vært orientert mot en militærallianse med USA. I motsetning til den forrige PO-administrasjonen har PiS-regjeringen avstått fra et tettere militærsamarbeid med Tyskland. I stedet søker den å få bygget en allianse av østeuropeiske stater langs linjene av «Intermarium» [engelsk tekst], rettet mot både Russland og Tyskland.
Washington støttet [engelsk tekst] under Donald Trump åpent denne politikken. Biden-administrasjonens voksende fokus på krigsforberedelser mot Kina, og dens forsøk på, i noen grad og i det minste midlertidig, å dempe konflikten med Russland, kan nå undergrave Warszawas adoptering av denne orienteringen.
Samtidig er det diskusjoner i Tyskland om hvorvidt «Intermarium»-strategien kan anvendes i deres egne interesser. Et strategidokument fra pro-regjering-tenketanken Stiftung Wissenschaft und Politik (Stiftelsen for vitenskap og politikk) hevdet at Berlin burde «føre en politikk med interessert og velvillig engasjement», til tross for polsk motstand mot å akseptere Tyskland inn, for å «posisjonere seg i regionen som en geo-økonomisk aktør på linje med USA, så vel som med Kina og Russland».
Konfliktene innen det polske borgerskapet, striden mellom EU og Polen, og den voksende faren for krig er i siste instans resultatet av intensiveringen av internasjonale konflikter og av klassespenninger forårsaket av koronaviruspandemien.
Som i andre østeuropeiske land har pandemien krevd et spesielt stort antall liv i Polen, hovedsakelig som resultat av de katastrofale konsekvensene av den kapitalistiske restaureringen for 30 år siden, og det har forverret PiS-regjeringens politiske krise, et parti som nå er avvist av mer enn to tredjedeler av befolkningen. Med sin aggressive nasjonalistiske kurs forsøker PiS ikke minst å avlede oppmerksomheten fra de voksende protestene og streikene [engelsk tekst] på hjemmebane.
Arbeiderklassen må formulere sin egen respons på den europeiske kapitalismens og verdenskapitalismens krise, basert på kampen for De forente sosialistiske stater av Europa, uavhengig av alle av styringsklassens fraksjoner.