Spanias koalisjonsregjering, sammensatt av det sosialdemokratiske Sosialistpartiet (PSOE) og det «venstrepopulistiske» partiet Podemos, har godkjent konturene av 2022-budsjettet. Utkastet fikk grønt lys fra regjeringskabinettet forrige torsdag, og skal nå til Kongressen for videre debatt.
Beskrevet i spanske medier som «den største innsatsen for offentlige utlegg i Spanias historie», foreslår det investeringer på € 40 milliarder. Rundt € 27 milliarder av den planlagte finansieringen er forventet å komme fra EUs koronavirus-redningspakker Next Generation EU og React-EU.
I Spania har mer enn 100 000 personer [engelsk tekst] omkommet av Covid-19, hundretusener har lidd langvarig sykdom, og nesten 5 millioner har vært smittet – over 10 prosent av befolkningen. Millioner av arbeidere har fått deres levebrød ødelagt: 2020 så rekordnivå for tap av arbeidsplasser, og det største fallet i Spanias bruttonasjonalprodukt (BNP) siden den spanske borgerkrigen i årene 1936 til 1939.
Fattigdom har skutt i været i Spania, og rater for de utsatt for alvorlige materielle mangler økte fra 4,7 prosent i 2019 til 7 prosent i fjor, ifølge en juli-undersøkelse utført av det nasjonale statistikkbyrået (INE). Det betyr 3,3 millioner personer som konfronterer mangler relatert grunnleggende nødvendigheter som oppvarming, næringsrik mat eller en telefon, rapporterte INE.
«Dette budsjettet ble laget for at gjenvinningen skal nå alle, og for å utvide middelklassen,» sa finansminister María Jesús Montero, etter budsjettmøtet forrige torsdag. «Vi må gjøre framskritt og være et bedre sted enn vi var før,» sa hun. «Seks av hver tiende euro i dette budsjettet er øremerket sosialpolitikken.»
Til tross for retorikken fra PSOE, Podemos og i deres allierte medier, vil ikke budsjettet løse den raskt forverrede sosiale krisen forårsaket av pandemien. Budsjettutkastet er ei liste over halvtiltak og tomme løfter, som først og fremst vil komme det økonomiske aristokratiet og velstående sjikt av den øvre middelklassen til gode, samtidig som millioner av arbeidere etterlates i en desperat situasjon.
Blant tiltakene er et forslag om å heve lønningene til embetsfunksjonærer med 2 prosent. INE-data viser imidlertid at Spanias inflasjonsrate de 12 siste månedene nådde en 13-årstopp på 4 prosent, som betyr at den foreslåtte «hevingen» faktisk er et lønnskutt. Arbeidere i privat sektor vil ikke engang få såpass.
Budsjettet inkluderer også en avtale om en minimumsselskapsbeskatning på 15 prosent. Skatteendringen vil angå rundt 1 070 næringsvirksomheter i Spania (mindre enn 1 prosent av totaltallet). Selv om Spanias selskapsbeskatning i teorien er på 25 prosent, betaler mange selskaper langt mindre takket være forskjellige skattefradrag og unntak. Finansminister Montero innrømmet nylig, da hun uttalte seg til Financial Times, at mange store næringsvirksomheter for tiden betaler så lite som 6 prosent i skatt, mens mange mindre selskaper derimot betaler 19 prosent, og hun la til: «Man kan ikke ha denne regressive finanspolitikken.»
Budsjettets skatteforslag introduserer ikke noe nytt. I realiteten bringer det Spania på linje med en avtale inngått i juli mellom G20-landenes finanssjefer, om å pålegge en global minimumsskatt på 15 prosent, for å forhindre at multinasjonale selskaper flytter profitter til lav-skatt-paradiser. Mange selskaper vil fortsette å betale langt mindre enn Spanias nominelle rate for selskapsbeskatning.
Budsjettet ble holdt igjen i to uker, angivelig på grunn av uenigheter mellom PSOE og Podemos, som ble løst etter at koalisjonspartnerne kom til enighet om å inkludere skattesatsen på 15 prosent, så vel som et nytt forlag til en boliglov.
Budsjettets flaggskipstiltak er den foreslåtte lovproposisjonen om boligpolitikk, som på forskjellige måter har blitt framstilt som en «kontroversiell», eller sågar «radikal» plan. Dette er et bedrageri. Den nye lovproposisjonen – som skal innføre noen mindre husleiekontroller, og besørge minimale investeringer i sosiale boliger, samtidig som det gir skattetildelinger til utleiere – vil nesten ikke gjøre noe for å sikre en tilgang til rimelige boliger av en god kvalitet i Spania.
Utleiere ville stå overfor et tak på beløpet de kan øke husleiene med hvert år, men bare dersom de eier 10 eller flere utleieiendommer, og bare det etterlater mange leietakere uten beskyttelse mot stigende leiekostnader. Eiere med ni eller færre utleieboliger vil imidlertid få tilbud om skattelette på opptil 90 prosent dersom de frivillig bestemmer seg for å senke husleiene.
Skattesatser skal også økes med et uspesifisert beløp på ledigstående eiendommer, og eiendomsutviklere skal forpliktes til å gjøre 30 prosent av deres offentlige boligmasse tilgjengelig for utleie, i stedet for å legge dem ut for salg til reduserte priser. Med et underskudd på anslagsvis 1,5 millioner overkommelige utleieboliger, innen rekkevidde for lavinntektshusholdninger i Spania, er dette ytterst utilstrekkelig for å dekke landets boligbehov.
Et sentralt tiltak i boliglovproposisjonen er forslaget om å besørge månedlige tilskudd på € 250 til unge i alder fra 18 til 34 år, med inntekter under € 23 725 per år [NOK 231 615], for å hjelpe dem til å kunne flytte ut av foreldrehjemmet, og selv kunne dekke leiekostnadene. Den månedlige utbetalingen skal være tilgjengelig for i høyden to påfølgende år, og den totale økonomiske støtten skal begrenses til € 6 000. Det er nesten 600 000 lavinntektsleietakere i denne aldersgruppa i Spania. På grunn av høye levekostnader og lave lønninger er gjennomsnittsalderen 30-år for spanske ungdommer når de forlater familiehjemmet – nesten fire år over det europeiske gjennomsnittet.
Med gjennomsnittlig månedslønn for en ung person i Spania på bare € 970 [NOK 9 470], og med månedlige husleier i større byer som Barcelona på et gjennomsnitt av nesten € 1 000, vil denne beskjedne utbetalingen fortsatt holde en bolig godt utenfor mange unges rekkevidde. Ungdom i Spania er av de mest prekært posisjonerte og utbyttede deler av arbeiderklassen: Ungdomsarbeidsledigheten er rundt 33 prosent, den høyeste i eurosonen. Samtidig arbeider halvparten av sysselsatte spanske ungdommer på midlertidige kontrakter; og 26 prosent på deltidskontrakter.
Hovedpunktene i utkastet til boliglovgivningen kan ikke legalt implementeres av den nasjonale regjeringen, og må bli implementert av regionale myndigheter. Folkepartiet (PP), fra opposisjonen, har allerede sagt de nekter å iverksette loven, og har avvist den som «suicidal intervensjonisme».
PP-partileder Pablo Casado sa hans parti ville utfordre lovgivningen ved Konstitusjonsdomstolen, dersom den skulle få parlamentets godkjenning. PP regjerer fem av Spanias 17 regioner (Andalucía, Madrid-regionen, Galicia, Castilla y León, og Murcia), samt fire storbyer (deriblant Madrid), som betyr at lovverket, om det skulle bli vedtatt, ville bli nøytralisert fra dag én.
Det er langt fra garantert at budsjettet blir godkjent. Regjeringen har til sammen bare 155 seter av parlamentets 350, 20 færre enn et nødvendig flertall. Den er avhengig av støtte fra regionale partier som Catalonias Republikanske Venstre (ERC), med 13 seter, Baskerlands Nasjonalparti (PNV – seks seter), det baskiske separatistpartiet EH-Bildu (fem seter) og pro-selvstendighet-partiet i Katalonia, Partiet for Katalansk Europeisk Demokrati (PDeCat – fire seter).
Mens disse partiene hjalp PSOE-Podemos-regjeringen med å få 2021-budsjettet godkjent i desember i fjor, har ERC, det største av dem, indikert at det kanskje ikke stemmer for budsjettet i år. ERC-talsperson Marta Vilalta uttalte sist mandag at ERC er «veldig langt» fra å kunne støtte budsjettet, og la til: «Bare fordi ERC muliggjorde godkjenning av budsjettet i fjor, betyr ikke det at vi vil gjøre det igjen i år.»
Det er ingenting progressivt ved dette PSOE-Podemos-innstrammingsbudsjettet. Det «venstrepopulistiske» regjeringspartiet Podemos er et pro-kapitalisme-parti med en historikk i regjeringen som viser at det ikke vil gjøre noe som ville begrense profittstrømmen inn i hvelvene til bankene og big business. Arbeidere må bryte seg løs fra tvangstrøya til Podemos og partiets pseudo-venstre-satellitter, som del av arbeideres og ungdommens uavhengig kamp for sosialisme i Spania, og internasjonalt.