Der NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg i går uttalte seg til London-avisa Financial Times formante han militæralliansen til å intensiverer truslene mot Kina. Hans bemerkninger understreket både den ekstremt aggressive politikken NATO-alliansen fører, og de eksplosive splittelsene som vokser fram blant NATO-imperialistmaktene.
Stoltenberg uttalte seg samtidig som spenningene tiltar mellom Washington og Den europeiske union (EU), da særlig med Frankrike, etter den plutselige signeringen av AUKUS-alliansen, mellom Australia, Storbritannia og USA, rettet mot Kina. Alliansen, som Washington forhandlet fram over flere måneder uten å varsle EU-maktene, førte til at Australia opphevet en ubåtkontrakt for € 56 milliarder, som var inngått med Frankrike. Paris trakk for en kort periode tilbake sin ambassadør til USA i protest, og franske embetsrepresentanter på toppnivå kritiserte AUKUS, og ble støttet i det av flere av EUs utenriksministre.
Stoltenberg var i London på hjemvei fra et møte med Biden i Washington, hvor han også talte ved Georgetown University, og provoserende forlangte at NATO måtte «komme fram og gjøre mer» for å tillate land på Russlands grenser å kunne tilslutte seg NATO-alliansen. Hans intervju i Financial Times var et knapt tilslørt budskap fra Det hvite hus, med formaning om at EU-maktene måtte komme seg inn på rekke med det voksende amerikanske krigspådrivet mot Kina.
Stoltenberg insisterte på at NATO ikke bare måtte målrette Russland, men også Kina. Han kritiserte «hele denne ideen om, på en måte å skille så mye mellom Kina, Russland, enten Asia-Stillehavet eller Europa,» og la til: «Det er ett stort sikkerhetsmiljø, og vi må ta det opp alt sammen, samlet. … Det handler om å styrke alliansen vår for å møte enhver potensiell trussel.»
Han fordømte Kina, og hevdet at landet var en vesentlig sikkerhetstrussel i Europa. «Kina kommer nærmere oss, for eksempel i Afrika. Vi ser dem i Arktis. Vi ser dem i cyber space. Vi ser Kina investere tungt i kritisk infrastruktur i våre land. Selvfølgelig, vi har det faktum at de har flere og flere lang-rekkende våpen, som kan nå alle NATO-allierte land. … De bygger mange, mange siloer for langdistanse interkontinentale ballistiske missiler.»
Han kunngjorde at på neste års NATO-toppmøte i Madrid ville NATO sikte direkte på Kina, og diskutere det at Kina potensielt kan passere USA som verdens største økonomi. «Jeg forventer at når vi møtes i Madrid vil Kinas framvekst, den innvirkningen Kina og endringen av maktbalansen har på NATO bli grundig behandlet i det nye strategiske konseptet, blant andre tema. Kina er ikke nevnt med ett ord i NATOs nåværende strategiske konsept,» beklaget han.
Der han rettet oppmerksomhet på EU insisterte Stoltenberg at EU-maktene, som nå bruker milliarder mer på deres væpnede styrker, må kunne unngå enhver konkurranse med NATO. «NATO og EU arbeider sammen, og vi må ikke skape noen form for motsetning,» sa han.
Spurt om planer for en uavhengig EU-hær, som Berlin og Paris har forfektet siden Donald Trumps 2016-valg, beskrev Stoltenberg disse som potensielle trusler mot NATOs sikkerhet: «Det er forskjellige tolkninger av hva [en europeisk hær] betyr. ... Dersom dette betyr flere europeiske soldater, slagskip, droner, jagerfly, så er det noe vi ønsker sterkt velkommen, og oppfordrer til. Dersom det betyr at nye strukturer konkurrerer om de samme mulighetene, vil det undergrave vår sikkerhet. Men jeg har blitt forsikret om at det ikke er planen. Så, vi trenger ikke nye strukturer.»
Han avviste også bekymringer i Paris over AUKUS. «Jeg forstår at Frankrike er skuffet. … Men samtidig, dette er en avtale som ikke er rettet mot Europa eller NATO.»
Stoltenbergs orientering om militær konfrontasjon med Kina er ei pakke løgner og kyniske unnvikelser. For det første, trusselen om krig, inkludert atomkrig, kommer framfor alt fra NATO, ikke Kina eller Russland. Siden det sovjetiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen i 1991, har NATO stadig utvidet alliansens rekkevidde og ført blodige kriger i Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Syria, Libya, og videre, som har kostet millioner av liv og etterlatt disse landene knust. NATO utplasserer tropper på Russlands og Kinas grenser – i Baltikum, Ukraina og Afghanistan – ikke omvendt.
Kinas enorme vekst i løpet av denne perioden, basert på besørgingen av billig arbeidskraft til transnasjonale selskaper fra imperialistland, avslører som kontrast imperialismens stagnasjon og korrupsjon. Dette har Covid-19-pandemien blottstilt på en slående måte. NATO-makter reagerte med bankredningspakker for billioner av dollar til de superrike, men oppfordrer befolkningen til å «leve med viruset», som har ført til masseinfiseringer og nesten 2 millioner dødsfall av Covid-19. Kina, som forsøkte å eliminere Covid-19-viruset, led langt mindre økonomiske forvridninger, og holdt antallet dødsfall under 5 000.
Arbeidere må advares: NATOs krigshissing truer ikke bare med å utløse konflikter med Russland og Kina, begge atomvåpenmakter, men også konflikter mellom USA og de europeiske maktene, som to ganger på 1900-tallet brøt ut i verdenskrig. Faktisk er Stoltenbergs advarsler til EU ikke annet enn litt mer høflige versjoner av amerikanske trusler mot EU, om deres militære planer. Amerikanske embetsrepresentater sendte i 2019 et brev som fordømte planer om en EU-hær som et «dramatisk tilbakeskritt» for NATO, og truet med handelskrigtariffer om ikke EU droppet prosjektet.
Selv om Washington truer Kina mest aggressivt, kan ikke arbeidere støtte noen av de rivaliserende imperialistfraksjonene i NATO. Alle disse maktene forfølger deres egne profitt- og strategiinteresser via de samme metodene: Krig i utlandet og politi-stat-styre hjemme, for å pålegge politiske orienteringer om å «leve med viruset» og en intensivert utbytting av arbeiderklassen. Dette kommer veldig klart og tydelig fram i bemerkninger fra europeiske utenrikspolitiske strateger.
Thierry de Montbrial, sjef for den franske tankesmia Institutt for internasjonale relasjoner (IFRI), uttalte seg til den franske finansavisa Les Echos om spenningene mellom USA og EU over Kina, kort før Stoltenberg ble intervjuet av Financial Times. Montbrial sa: «USAs utenrikspolitikk har av objektive årsaker gått inn i en ny fase, i hvert fall siden Obama: De må ‘vippe’ til Asia. De som trodde valget av Joe Biden skulle bringe tilbake de gode gamle dagene, de tok feil. Det hvite hus er nå litt mer høflig, men akkurat like brutalt.»
Han sa dette skapte en varig interesseforskjell mellom Amerika og Europa. «Vi har ingen grunn til å forlate Atlanterhavsalliansen, men vi har ingen interesse av å se den omdannet til en antiKina-allianse. … Franske eller europeiske interesser er langt fra identiske med amerikanske interesser,» sa han og la til: «Om Kina, det er den samme gamle beretningen. Tyskerne har kommersielle interesser der, og gjør alt for å beskytte dem, som også i Russland. Ikke noe europeisk land ønsker å bli tvunget til en brutal konfrontasjon med Kina. Problemet er: Hvordan takle amerikansk press?»
Han avviste også sammenligninger mellom den sovjetiske militære tilstedeværelsen i Europa etter den andre verdenskrig, og en «ny kald krig» som angivelig oppstår mellom Kina og NATO. «Saksanliggendene reist av Kina er veldig forskjellige. Hvor er den kinesiske trusselen i Europa i dag? Europeere har interesser å forsvare. Vi må først identifisere dem korrekt. Men vi trenger ikke en militærallianse for det.»
Det Montbrial foreslår er imidlertid ikke fred, men bare forfølgelsen av rivaliserende imperialistinteresser. Han krevde «økonomiske reformer», som den franske presidenten Emmanuel Macrons nedskjæringer i pensjoner og arbeidsledighetsbidrag, for å frigjøre mer penger til militæret. Der Frankrike fører krig i Mali med EU-bistand, og har tropper på tvers av det fransktalende Afrika og i de baltiske republikkene, insisterte Montbrial: «Vårt nabolag i sør og øst burde være vårt hovedfokus.»
Slike bemerkninger understreker behovet for å mobilisere og samle arbeidere politisk i en internasjonal bevegelse mot krig, og mot den offisielle, politisk kriminelle feilhåndteringen av Covid-19-pandemien, og for sosialisme.