Det har de siste ukene vært voksende konflikter mellom Washington og de europeiske imperialistmaktene over Kina. Australia opphevet i forrige måned brått og plutselig en fransk ubåtkontrakt for € 56 milliarder, for i stedet å signere AUKUS-alliansen mellom Australia, Storbritannia og USA, som er rettet mot Kina, og denne måneden overstyrte europeiske land amerikanske beskyldninger om at IMF-sjef Kristalina Georgieva feilaktig promoterte Kina i tidligere offisielle rapporter fra Verdensbanken.

Da den franske finansministeren Bruno Le Maire ankom Amerika til denne ukas G-20-toppmøte mellom finansministere, i Washington, spurte New York Times ham i all vesentlig grad ut om Kina. Times skrev at det er umulig å «maskere klare forskjeller på Kina og andre saksanliggender» mellom Amerika og Frankrike. Le Maire hevdet at USAs og Den europeiske unions (EU) politikk overfor Kina er fundamentalt uforenlig.

«USA ønsker å konfrontere Kina. EU ønsker å involvere Kina,» sa han. Han la til at Washington ser på Kina som en trussel, og ikke vil «at Kina om noen år, eller tiår, skal bli den fremste supermakten i verden». Spurt om dette innebar et avvik mellom Amerika og Europa, svarte han: «Det kan bli det, om vi ikke er forsiktige.» Han sa at for å unngå konflikt mellom USA og EU må Washington gå med på å «anerkjenne Europa som en av de tre stormaktene i verden, i det 21. århundre», sammen med USA og Kina.

Arbeidere må advares: Dype, historisk forankrede konflikter mellom verdens mektigste imperialiststater, som to ganger på 1900-tallet førte til verdenskrig, truer igjen med å bryte ut. Det er tretti år siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 fratok NATO-maktene en felles fiende. I dag, midt under en forferdelig sosial og økonomisk krise forårsaket av den kriminelle offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien, driver dype konflikter over økonomiske og militære interesser amerikansk imperialisme og de europeiske maktene fra hverandre.

Le Maire sa at «det sentrale spørsmålet for EU nå» er å bli «uavhengig av USA, i stand til å forsvare sine egne interesser, enten de er økonomiske eller strategiske interesser». Han la til at en slik uavhengighet «betyr å være i stand til å bygge mer kapasitet for forsvar, å forsvare sitt eget syn på kampen mot klimaendringer, å forsvare sine egne økonomiske interesse, å ha tilgang til nøkkelteknologier og ikke bli for avhengig av amerikanske teknologier».

Times listet opp kravene Paris presenterte for Washington gjennom Le Maire. Det ene er at Biden-administrasjonen opphever stål- og aluminiumtariffene som ble pålagt av den foregående Trump-administrasjonen. Times skrev at Frankrike også ønsker «større amerikansk forpliktelse for uavhengige europeiske forsvarsambisjoner ... så vel som bevis på amerikansk respekt for europeiske strategiske ambisjoner i regionen Det indiske hav-Stillehavet».

Washingtons signering av AUKUS-alliansen bak EUs rygg understreker imidlertid bare at USA ikke har noen intensjon om å respektere EUs ambisjoner, eller vil godta en rolle som likeverdig for noen. Det å opprettholde USAs globale forrang har faktisk vært amerikansk politikk gjennom hele den post-sovjetiske æra.

I et Pentagon-strategidokument fra 1992 ble det fastslått at USAs nasjonale sikkerhet fordret at Washington måtte overbevise «potensielle konkurrenter om at de ikke må strebe etter en større rolle», og «å fraråde dem å utfordre vårt lederskap, eller forsøke å velte den etablerte politiske og økonomiske ordenen».

Allerede etter Trumps valg hadde imidlertid EU-maktene signalisert en mer antagonistisk militær holdning. Tysklands forbundskansler Angela Merkel kommenterte i 2017, midt under Trumps første turné i Europa som president, at «vi må slåss for vår egen framtid, på egne vegne.» EU kunngjorde planer estimert til mange milliarder euro for utviklingen av uavhengige EU-våpenprogrammer og for landenes væpnede styrker.

Washington har siden blitt svekket av landets forforfektning av en katastrofalt «flokkimmunitet»-respons på Covid-19-pandemien, som har etterlatt millioner døde verden over, og den ydmykende kollapsen av det afghanske marionettregimet i Kabul i sommer. Den franske finansministerens rolle i å kritisere amerikansk politikk er ingen tilfeldighet, gitt den langtidige franske kritikken av amerikansk håndtering av dollaren. Covid-19-pandemien har bare forsterket denne kritikken.

IMF ble i fjor fokus for en tvekamp mellom Washington og EU, der unionen forlangte IMF-subsidier til Afrika for håndteringen av pandemien, som amerikanske embetsrepresentanter motsatte seg, som en trussel mot deres monopol på trykking av dollar. Med støtte fra Georgieva overvant EU og afrikanske land til slutt den amerikanske opposisjonen. Denne måneden signerte 15 afrikanske stater, deriblant Nigeria, Egypt, Elfenbenskysten, Senegal og Den demokratiske republikken Kongo, et brev i det Paris-baserte månedstidsskriftet Jeune Afrique til støtte for Georgieva mot Washington.

Der de kalte henne en «uvurderlig partner», skrev de: «Georgieva spilte en avgjørende rolle i den uforlignelige utstedelsen av spesielle trekningrettigheter – Special Drawing Rights (SDR) – tilsvarende $ 650 milliarder, som besørget likviditet og kontantbuffere for mange land i nød. Hun sloss for å promotere multilateralisme ...»

Inter-imperialistiske rivaliseringer om profittene til å hentes ut fra Kina, Afrika og andre steder, får imidlertid stadig tydeligere en militær dimensjon, og risikoen for krig vokser raskt. Frankrikes tankesmie Stiftelsen for strategisk forskning (FRS) publiserte nylig en rapport om AUKUS-alliansen og regionen Det indiske hav-Stillehavet. FRS skrev at AUKUS demonstrerer USAs «mistillit til Europa (ikke bare Frankrike), som Washington kastet til side, særlig fordi unionen ikke er hard-line nok mot Beijing, og fordi den også tenderer til å konkurrere kommersielt i det kinesiske markedet.»

Rapporten avviste amerikanske forsøk på å bilegge striden med Frankrike: «USAs utenriksminister Antony Blinken, flankert av australske embetsrepresentanter, prøver å dempe fransk harme (‘Frankrike er en essensiell partner ... vi vil benytte enhver anledning til å forsterke det transatlantiske samarbeidet om Det indiske hav-Stillehavet’) lurer ingen. Dette er jakta på en strategisk agenda basert på, og i søk om å forsterke marginaliseringen av Den europeiske union.»

FRS bemerket «ubalansen mellom Europas virkemidler og kontinentets ambisjoner», og oppfordret til en militæroppbygging: «Promoteringen av en effektiv strategisk autonomi (samtidig som den nødvendige transatlantiske solidariteten bevares), europeisk suverenitet i dens forskjellige dimensjoner, og en vilje til makt i et univers der makt styrer, er nå presserende nødvendig. Det å lure seg selv med ord er nytteløst, det har vi nettopp fått oss bevist. ... Frankrike trenger en global Kina-strategi som ikke begrenses til Det indiske hav-Stillehavet (grunnet manglende koordinering mellom departementer har ikke Paris noe klart perspektiv på ‘Ny silkevei’-programmet).»

FRS gjorde det klart at dette medfører stigende strategiske spenninger i Europa, spesielt med Storbritannia. «Det å forestille seg at det faktum at Europa fortsatt er Englands ledende handelspartner etter Brexit derfor skulle bety at Storbritannia er knyttet til EU, er en illusjon som (i hvert fall delvis) har blitt fjernet. ... Londons rolle i AUKUS og landets industrielle deltakelse i det fremtidige australske atomubåtprogrammet må føre til en bredere refleksjon om framtiden for fransk-britiske strategiske forbindelser,» skrev FRS. Tankesmia la til at dette «kan påvirke Lancaster House-avtalene fra 2010», om britisk-fransk militært samarbeid.

Kraften som oppstår som alternativet til oppløsingen av verdenskapitalismens internasjonale institusjoner er den internasjonale arbeiderklassen. Streiker og protester tiltar over hele verden, mot superutbytting, sosial ulikhet og massive tall på unødvendige dødsfall forårsaket av den offisielle responsen på Covid-19-pandemien. Le Maire sa til Times at han frykter «ulikhetsskiller», og han advarte for at «en ny ‘gul vest’ [protest-] bevegelse forblir en mulighet overalt innen Europa.»

Arbeidere står overfor ikke bare individuelle politikeres eller regjeringers bankerott, men et helt sosialt systems fallitt. Samtidig som amerikanske krigstrusler mot Kina er de mest aggressive og hensynsløse elementene i den dagsaktuelle imperialistiske utenrikspolitikken, er ikke EU-maktene fundamentalt forskjellige. De planlegger omdirigering av hundrevis av milliarder euro over til våpenprogrammer, sosiale angrep på arbeiderne, og de dyrker en militaristisk «vilje til makt», med FRS’ formulering.

En nøkkeloppgave for arbeidere og ungdom som mobiliserer for å bekjempe angrepene på lønninger og arbeidsvilkår, reaksjonære offisielle politiske retningslinjer for pandemien, og politi-stat-politikk er forening av deres kamper i en internasjonal, sosialistisk antikrigbevegelse.