Den siste uka var turbulent for obligasjonsmarkedene. Det globale finanssystemets inherente skjørheter blir avslørt av inflasjonsstigningen, den vedvarende og forverrende Covid-19-pandemien, og en gjenoppblomstring av arbeiderklassekamper.

Uka begynte med at sentralbanken Reserve Bank of Australia (RBA) ble tvunget til å forlate sitt mål på 0,1 prosent avkastning [‘yield’] på en obligasjon med løpetid til april 2024. Det var på grunn av et nedsalg som førte til en yield som steg til 0,8 prosent, og betydde at sentralbanken måtte kjøpe opp alle de tilgjengelige obligasjonene for å kunne opprettholde målet.

Stilt overfor en flukt mot utgangene, som sendte obligasjonskursen ned og yield opp, bestemte RBA seg for å skrinlegge den politiske retningslinja den hadde satt på plass som respons på finanskrisen som fulgte starten av pandemien i mars 2020.

RBA-beslutningen vakte verdensomspennende oppmerksomhet, fordi den pekte på utviklingstrekk i globale markeder. Investorer, som hadde handlet på forsikringer fra sentralbanker om at inflasjonen var «forbigående», ble rammet av tap, noen ganger betydelige, fordi kursene på kortsiktige obligasjoner falt som respons på frykten for at prisstigninger er i ferd med å feste seg.

Oppmerksomheten flyttet deretter på onsdag til den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve. Som forventet kunngjorde Fed nedtrapping [‘tapering’] av sine oppkjøp av verdipapirer, med $ 15 milliarder per måned fram til neste juni, når de skal opphøre helt.

Finansmarkedene, som hadde priset inn nedtrappingen, reagerte positivt på Feds avgjørelse – og Wall Street fortsatte oppgangen til nye rekordhøyder. Dette var i vesentlig grad på grunn av Fed-leder Jerome Powells insistering på at sentralbankens basisrente på tilnærmet lik null ikke kom til å bli hevet i umiddelbar framtid.

Powell slo ingen alarm, da et av hans sentrale mål er å sikre stabiliteten og den fortsatte oppgangen i aksjemarkedet. Men hans uttalelser indikerte at Fed, i likhet med andre sentralbanker, blir rammet av krefter den ikke fullt ut forstår, og langt mindre vet hvordan de skal kontrollere.

Powell sa for eksempel at mens den økonomiske aktiviteten hadde ekspandert med en rate på 6,5 prosent i første halvår, «avtok BNP-realveksten i tredje kvartal bemerkelsesverdig fra dette raske tempoet». Dette var fordi Delta-varianten hadde holdt tilbake gjenvinningen, og aktiviteten var blitt hemmet av forsyningsbegrensninger og flaskehalser i bilindustrien.

Han hadde imidlertid ikke noe svar på dette problemet, og bemerket at «våre verktøy ikke kan lette våre forsyningsbegrensninger,» før han tilbød en trosbekjennelse.

«Som de fleste prognosemakere fortsetter vi å tro at vår dynamiske økonomi vil tilpasse seg ubalansene i tilbuds- og etterspørselen, og at når den gjør det, da vil inflasjonen synke til nivåer som er mye nærmere vårt langsiktige mål på 2 prosent,» sa han.

Men hvor lang tid det kan ta for inflasjonen til å komme ned fra dens nåværende nivå i overkant av 5 prosent, ante ikke Powell. Det er «veldig vanskelig å forutsi vedvarende forsyningsbegrensninger eller deres konsekvenser for inflasjonen,» sa han.

Selv om det var bred støtte for Feds siste beslutning er det bekymringer for at banken responderer for treigt på prisveksten, og at den kan måtte foreta en rask justering.

Paul Jackson, leder for forskning på asset-allokering ved Invesco, sa til Financial Times: «Dersom Fed havner bak kurva, da kan de ende opp med å heve rentene veldig raskt, og med store beløp.»

Et slikt trekk ville ha en vesentlig innvirkning på Wall Street, fordi dens oppgang til rekordhøye nivåer har blitt bygget på et berg av gjeld, som kun har blitt opprettholdt av ultralave renter.

På torsdag var Bank of England (BoE) i søkelyset, da dens pengepolitiske komité, Monetary Policy Committee (MPC), framla sine siste beslutninger.

I perioden fram til MPC-møtet hadde finansmarkedene i Storbritannia og rundt om i verden stort sett priset inn at det ville bli en økning av sentralbankens basisrente fra det nåværende rekordlave nivået på 0,1 prosent. Som et resultat ville BoE bli den første store sentralbanken til å heve renten siden starten av pandemien.

Denne vurderingen var basert på bemerkninger fra BoE-guvernør Andrew Bailey i forrige måned om at sentralbanken «vil måtte handle» dersom inflasjonen skulle vise seg å være hardnakket høy.

Inflasjonen i Storbritannia har ikke vist noen tegn til å avta, med spådommer om at den vil stige fra dagens nivå på 3,1 prosent til så mye som 5 prosent i løpet av de kommende månedene. Derfor syntes det være så godt som sikkert at grunnrenta ville bli hevet.

Så skulle det ikke bli. BoEs MPC stemte syv mot to, for å opprettholde nåværende rentenivå.

Dette utløste ei rekke svingninger i britiske og globale markeder, i motsatt retning av tidligere i uka.

Yield, dvs. avkastningsrenta, for ettårige statsobligasjoner ble nesten halvert innen timer, der den falt med 0,22 prosentpoeng i den største bevegelsen siden 2009, i kjølvannet av den globale finanskrisen.

Disse fallene ble reflektert i andre markeder der yield falt for amerikanske toårige statsobligasjoner. Yield på tyske ettårige statsobligasjoner, allerede i negativt terreng, falt med 0,08 prosentpoeng, det største fallet på én dag siden krisen i mars 2020.

Selv om disse bevegelsene i obligasjonsmarkedet er små i absolutte tallstørrelser, kan de ha store konsekvenser fordi de innvirker på store pengemengder – hundrevis av milliarder dollar – som hver dag strømmer gjennom finansmarkedene. Dette finner sted der investorer gjør veddemål, som ofte involverer komplekse operasjoner, på hvilken vei renter og andre variabler, for eksempel valutaer, skal bevege seg.

På hans pressekonferanse etter beslutningen presset Bailey tilbake mot journalisters påstander om at han hadde sendt en melding til markedene, der han insisterte på at «ingen av oss» sa rentenivåene skulle gå opp i november.

«Det var like ved [‘a close call’],» sa han. «Vi er i en situasjon der alle beslutninger er sånn [‘the calls are close’], de er ganske vanskelige.»

Han ble også utspurt om en påstand i hans forberedte bemerkninger om at «pengepolitikk kan gjøre lite for å påvirke inflasjonen på kort sikt».

Han sa den nåværende inflasjonen ikke var forårsaket av overdreven etterspørsel i økonomien, som skyver opp mot tilbud, som tidligere. Det var snarere et resultat av et «sjokk på tilbudssiden», og at pengepolitiske tiltak ikke kunne øke tilgangen på halvlederchips eller naturgass.

Spurt om hvorfor sentralbankene ikke forutså dette sjokket som en konsekvens av pandemien, hadde han ikke noe svar å tilby.

Det påminnet det berømte «Queen’s question» fra 2008, da den britiske monarken spurte ei gruppe lærde økonomer om hvorfor ingen av dem hadde sett finanskrisen komme.

Bailey advarte for at dersom pengepolitiske tiltak ble anvendt i feil kontekst, for å prøve å bekjempe inflasjon, da kunne det gjøre ting verre for husholdninger.

Hans reelle bekymringer er imidlertid ikke, i likhet med for hans kolleger, de millioner av arbeidere som sliter med å få endene til å møtes når prisene på nødvendigheter eskalerer. Hans bekymring er finansmarkedenes stabilitet, der en økning av rentenivåene kan utløse en kollaps av det gjeldsbaserte korthuset.

Den overordnede bekymringen når det gjelder inflasjon er dens effekt på utviklingen av klassekampen. Dette ble gjort klart i avslutningen av hans forberedte bemerkninger, da han sa: «Den kortsiktige utviklingen av arbeidsmarkedet vil være avgjørende for å bestemme omfanget og tempoet for BoE’s respons» på inflasjon.

Dersom inflasjonen blir det sentralbanker kaller «forankret», det vil si dersom arbeidere begynner å presse på for høyere lønninger, da vil BoE gå for å heve rentene, som induserer en sammentrekning i økonomien, for å undertrykke disse kravene.

Det er en bredere konklusjon å trekke fra en visning av pressekonferansen. BoE-sjefen, sammen med andre sentralbanksjefer, befinner seg i en fullstendig ny situasjon. De har ingen reell anelse om den globale vekstens trend, vilken retning inflasjonen vil gå, når og hvordan globale forsyningskjeder vil operere, og hva som utvikler seg i arbeidsmarkedet.

For de tre siste tiårene og mer har de vært i stand til å operere under betingelser der inflasjonen har vært holdt på et lavt nivå. Billigere varer har vært resultat av globaliseringen av produksjon, og av undertrykkingen av arbeiderklassens kamper, som har ført til en vedvarende nedadgående trend for reallønningene.

Nå har den situasjonen endret seg dramatisk, utløst av pandemien. Global produksjon har blitt kastet ut i uorden, og arbeiderklassen beveger seg tilbake til kamp, ikke bare mot innvirkningene av pandemien, men som respons på innvirkningen av de politiske retningslinjene forut for den.

Uansett hvilken forvirring sentralbankfolket måtte ha, de styres av et sikkert klasseinstinkt, finslipt av erfaringen fra århundrer av styre: At den framtidige kursen for det profittsystemet de presiderer over avhenger av nedkjempingen av den voksende bevegelsen fra arbeiderklassen, med alle tilgjengelige og nødvendige midler, inkludert autoritære former for styre.

For arbeiderklassen er det avgjørende spørsmålet kampen for et internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv, innrettet direkte mot erobringen av politisk makt.

Denne ukas svingninger i finansmarkedene, sammen med utdypingen av styringsklassens morderiske politiske orienteringer relatert pandemien, indikerer at denne konfrontasjonen kommer stadig mer i forgrunnen.