Peril, den nylige boka skrevet av journalistene Bob Woodward og Robert Costa, rekonstruerer tidligere president Donald Trumps systematiske, månederlange bestrebelser for å styrte den amerikanske Konstitusjonen og etablere et fascistdiktatur, som kulminerte med coup d’ état-forsøket den 6. januar 2021.

Peril, som er basert på intervjuer med topprepresentanter fra Trump-administrasjonen, militæret og Kongressen, utgjør en semi-offisiell, kontrollert utgivelse av informasjon om hendelser fra april 2020 til-og-med januar 2021.

Woodward bidro som reporter for Washington Post til å avsløre Watergate-konspirasjonen som førte til at president Richard Nixons trakk seg fra presidentembetet i 1974. Siden den gang har han gjort karriere av å anvende sin tilnærmet ubegrensede tilgang til de øvre sjikt av staten, for å publisere innsideberetninger om Det hvite hus under flere administrasjoner. Robert Costa er en gravejournalist fra Washington Post.

Mange av de ledende aktørene i boka, deriblant general Mark Milley, styreleder for fellesstaben [Joint Chiefs of Staff], og tidligere forsvarsminister Mark Esper, var dypt impliserte i Trumps angrep på demokratiske rettigheter, og etterplapret den vordende diktatorens språk om å «dominere gatene» som respons på protester mot politivold, og begge ledsaget de ham under hans maktdemonstrasjon på Lafayette Square den 1. juni.

Disse embetsrepresentantenes egen medvirkning til Trumps grunnlovsstridige handlinger bidrar imidlertid desto mer til å fordømme deres kategoriske forsikringer om at Trump jobbet aktivt for å etablere et presidentdiktatur i Amerika.

Ifølge Peril,

Milley mente den 6. januar var et planlagt, koordinert, synkronisert angrep på selve hjertet av det amerikanske demokratiet, utformet for å velte regjeringen og forhindre den konstitusjonelle sertifiseringen av et legitimt valg vunnet av Joe Biden.

Det var faktisk et kuppforsøk og ikke mindre enn «forræderi», sa han, og Trump kan fortsatt være på leting etter det Milley kalte et «Reichstag-øyeblikk». I 1933 hadde Adolf Hitler sementert absolutt makt for seg selv og nazipartiet, midt under terroren i gatene og nedbrenningen av Reichstag-parlamentbygningen.

En annen del av boka beskriver hvordan Trump, ifølge Milley, forsøkte å bruke statsmaktene for å sementere hans diktatur.

Milley mintes meget vel en uttalelse Trump hadde kommet med til Breitbart News i mars 2019: «Jeg kan fortelle dere at jeg har støtte fra politiet, støtte fra militæret, støtte fra motorsyklistene for Trump. Jeg har de tøffe folka, men de spiller det ikke røft før de kommer til et visst punkt, og da ville det bli veldig ille, veldig ille.»

Dette syntes å være en advarsel. Milley tenkte på militæret, politiet, FBI, CIA og de andre etterretningsbyråene som maktdepartementene. Disse maktsentrene hadde ofte vært redskapene anvendt av despoter.

Seinere beskriver Milley styrkene som ble mobilisert den 6. januar:

Noen var de nye Brunskjortene, en amerikansk versjon, konkluderte Milley, av nazipartiets paramilitære fløy, som støttet Hitler. Det var en planlagt revolusjon. Steve Bannons visjon kom til live. Riv ned alt, blås det i lufta, brenn det, og framstå med makt.

Langs samme linje sa Adam Smith, styreleder for Representantenes hus’ væpnede styrker [House Armed Services], til Milley: «Den store frykten var at han skulle bruke Pentagon og forsvarsdepartementet for grunnleggende sett å iscenesette et kupp.» Smith la til: «Min frykt hva Trump angår var alltid at han skulle planlegge en fascistisk overtakelse av landet.»

Hva er Milleys motiveringer for å komme med disse utsagnene? Uten tvil er det, på et individuelt nivå, et forsøk på å redde hans renomé fra å ha vært den som gikk i kampuniform bak den vordende diktatoren der han ledet politiet til å angripe fredelige demonstranter.

Men bredere krefter er på gang. Blandt militære og andre seksjoner av staten er det betydelig bekymring for at Trump samler hans styrker for et nytt forsøk, omtrent som da Hitler slikket sine sår i 1923 etter hans mislykkede Bierstube-putsch i München, bare for å bli innsatt som kansler i 1933, og i løpet av få måneder tilegne seg diktatoriske fullmakter.

Offisielle representanter fra militæret fryktet at skulle Trump komme til å bruke militæret for å etablere et diktatur i Amerika da ville det fullstendig delegitimere det amerikanske militæret, og regimet ville raskt bli oppslukt av en masseomveltning.

Esper var, som boka observerer, «bekymret for at landets mest respekterte institusjon, den finjusterte og stolt partipolitisk uavhengige militærmaskina, var i fare for å bli feid inn i en politisk storm».

Milley advarte at en seier for Trump, via valg eller på annen måte, ville bety at «gata kommer til å eksplodere, med opptøyer og sivil uro».

Uansett hvilke motiver de ulike spillerne måtte ha hatt, Woodwards beretning gir verdifull informasjon om rekka av hendelser som ledet fram til Trumps kuppforsøk den 6. januar.

Da 2020 begynte ble Trump styrket av Demokratenes første mislykkede forsøk på riksrettstiltale, basert på påstanden at han tilbakeholdt militærbistand til Ukraina for innenrikspolitiske formål. Saken for riksrettstiltale fikk lite offentlig gjennomslag og fotfeste. Jared Kushner, Trumps svigersønn og topprådgiver, sa til Woodward, i hans forrige bok Rage, at saken om riksrettstiltale var «en bonanza for Trumps oppslutningstall».

Men akkurat da saken om riksrettstiltale trakk mot slutten skulle Trump komme til å stå overfor den avgjørende krisen i hans presidentskap: Covid-19-pandemien.

Selv om han var i stand til å løpe sirkler rundt Demokratene, pandemien avslørte Trump som en ignorant narr, som monomant forfektet svindler og konspirasjonsteorier på vegne av hans Wall Street-kompisers besettelser for å få økt deres rikdommer.

Og det er her hovedbegivenhetene i Peril begynner. Den 27. april, tre dager etter at Trump kom med ei rekke idiotiske, forvirrede bemerkninger som ble tolket av offentligheten som en instruks om å drikke blekemiddel, begynte hans valgkampanje å tro Trump var på vei mot en katastrofal valgfiasko. «Trump var på kurs mot et episk nederlag,» konkluderte meningsmålerne, ifølge Peril.

Justisminister William Barr sa samme måneden til Trump: «Mr. President, jeg tror du er på kurs til å tape valget.»

Politidrapet på George Floyd den 25. mai 2020 utløste masseprotester over hele USA, mot bakteppet av massivt økonomisk sammenbrudd og død under Covid-19-pandemien.

Stilt overfor et truende valgnederlag grep Trump raskt til demonstrasjonene som et potensielt virkemiddel for å omgå den konstitusjonelle orden – valg og det hele.

Som respons forsøkte han å få brakt aktive tropper fra 82nd Airborne inn i Washington. Dette reiste utsikter til en krise, der offisielle militære embetsrepresentanter så Trumps handling som å tilsvare et «kryssingen av Rubicon»-øyeblikk.

Forsvarsminister Mark Esper sa til Trump: «Vi vil varsle troppene og begynne å flytte dem nordover fra Fort Bragg. Men vi kommer ikke til å bringe dem inn i byen.»

«Mr. President, det er ingen grunn til å påkalle oppstandsloven [Insurrection Act],» sa Esper.

Boka fortsetter: «Milley sa seg enig i Espers tilnærming. Verken han eller Esper ønsket en potensielt blodig, uforutsigbar gatekonfrontasjon mellom Black Lives Matter-demonstranter og høyst dødelige, kamptrente styrker fra det amerikanske militæret.»

** image 2; caption: President Donald Trump taler fra Det hvite hus’ South Lawn, på den fjerde dagen av Den republikanske nasjonalkonvensjonen i Washington, torsdag 27. august 2020. [Foto: AP Photo/Alex Brandon]

Den 1. juni ble Lafayette Square voldelig ryddet for fredelige demonstranter av politi i opprørsutstyr, som brukte tåregass, etter ordre fra justisminister Barr. Trump spaserte deretter over Lafayette Square, ledsaget av blant andre Milley og Esper.

Til Woodward og Costa fortalte Milley og Esper at de ikke hadde noen anelse om hva de gjorde. De ble bedt om å komme til Det hvite hus, for så å «stille på rekke» og spasere bak Trump, etter at politiet hadde ryddet Lafayette Square.

Dette er kanskje det minst troverdige aspektet ved Woodwards beretning. Bare timer før, under en telefonsamtale med delstatsguvernører, omtalte Esper fredelige, konstitusjonelt beskyttede demonstrasjoner som «kampslagområder» som måtte «domineres».

Milley hevdet på tilsvarende måte at han hadde på seg kampantrekk «for å være mer komfortabel», en uttalelse som absolutt ikke er troverdig der den kommer fra USAs politiske toppgeneral.

Men uansett, ryddingen av Lafayette Square var ifølge Milleys beretning i Peril, et vendepunkt. «Milley sa Trump hadde politisert det amerikanske militæret. De hadde blitt Trumps sjakkbønder.»

Uansett uregelmessighetene i beretningene fra Milley og Esper, det var åpenbart at de var dypt foruroliget over implikasjonene av det Trump prøvde å gjøre.

Neste dag utstedte Milley et brev til de felles stabssjefer [U.S. Joint Chiefs of Staff] som erklærte: «Hvert et medlem av det amerikanske militæret sverger en ed om å støtte og forsvare Konstitusjonen og verdiene den bygger på,» og det la til at militæret måtte «operere i samsvar med nasjonale lover».

Da kuppforsøket den 1. juni ikke lyktes bare akselererte Trump hans planer, og iscenesatte en fascistisk raljering under den første fjernsynskringkastede presidentdebatten, der han skreik og snakket i munnen på Biden og Fox News-journalist og moderator Chris Wallace. Under Den republikanske nasjonalkonvensjonen holdt Trump et kveldsstevne, i nazistil, ved Det hvite hus. Han pekte opp mot presidentherskapshuset, og raste mot hans motstandere: «Faktum er at det er jeg som er her ... og ikke dere.»

Disse monomane utbruddene var ikke innrettet på å mobilisere noen bred støtte for presidentvalget, men for å sende et klart og tydelig signal til Trumps fascistiske base, som han uttrykte det i den første kandidatdebatten: «Proud Boys, stå tilbake og stå ved.»

Den 3. november tapte Trump valget og lanserte ei rekke hetsende søksmål, med påstander om massive valgsvindler. Da Republikanerne i Senatet, ifølge Peril, undersøkte disse påstandene fant de at de var helt uten berettigelse. Dusinvis av domstoler besluttet snart på samme måte.

Det etterlot Trump med en aller siste mulighet. Han forsøkte å presse visepresident Mike Pence til ikke å sertifisere valgresultatene da Kongressen skulle ta opp saksanliggendet den 6. januar, og med det blokkere for maktoverføringen. Dette skulle ledsages av et angrep på Capitol-bygningen av oppviglere, med tungt væpnede styrker som bitredere.

Den 30. desember annonserte pro-Trump-organisasjoner et politisk stevne for den 6. januar. Trump meldte en tweet fra Mar-a-Lago, hvor han tilbrakte ferien: «SJETTE JANUAR, SER DERE I DC!»

Begivenhetene den 6. januar var planlagt av fascistideologen Steve Bannon, i samarbeid med Jason Miller, medvert for hans podcast og en seniorrådgiver for Trumps valgkampanje, og deres hyppige gjest, Rudy Giuliani, Trumps personlige advokat.

«Du må returnere til Washington, og gjøre en dramatisk gjenkomst, i dag,» sa Bannon til Trump, som det berettes i Peril.

Trump avbrøt uventet hans ferie, og hastet tilbake til Washington, slik Bannon forlangte.

Ifølge Peril,

Bannon fortalte Trump å fokusere på den 6. januar. Det var øyeblikket for en avregning.

«Folk kommer til å tenke: ‘Hva faen er det som skjer her?’» mente Bannon. «Vi skal begrave Biden den 6. januar, f***ing begrave ham.» ... «Vi skal drepe det i krybba. Drepe Biden-presidentskapet i krybba,» sa han.

I dagene som ledet opp til 6. januar virret Pence på beslutningen om han skulle støtte en blokkering av sertifiseringen. Pence fortalte tidligere visepresident Dan Quayle: «Men han [Trump] mener virkelig han kan det. Og det er andre typer der inne, som sier ‘jeg har denne makten.’» Forfatterne skriver: «Han ønsket å vite, visepresident til visepresident, om det i det hele tatt var et glimt av lys, juridisk og konstitusjonelt, for kanskje å få satt en pause for sertifiseringen dersom det var pågående rettssaker og juridiske utfordringer.»

Da Quayle fortalte Pence at det bare var å telle stemmene, protesterte Pence: «Du vet ikke hvilken posisjon jeg er i.» Til slutt ble imidlertid Pence overtalt til ikke å støtte Trumps kuppkonspirasjon.

Da Trump fant ut at Pence ikke hadde til hensikt å støtte ham postet Jason Miller en uttalelse i valgkampanjens navn, om at Trump og Pence var «i full enighet om at visepresidenten har makten til å handle». Da Pences stab protesterte «nektet Miller å trekke et eneste ord tilbake».

Når det kommer til den mest kritiske dagen, den 6. januar, er Woodward og Costa ekstremt sparsomme med operasjonelle detaljer. Deres beretning er basert på insinuasjoner og benektbare han-sa-hun-sa-beretninger.

Men det er åpenbart at fungerende forsvarsminister Christopher Miller, utnevnt av Trump etter hans valgnederlag, forhindret utplasseringen av nasjonalgarden til Capitol-bygningen. Utplassering av nasjonalgarden gikk gjennom Pence, og omgikk Trump bevisst, ifølge Peril.

Kongressrepresentant Elissa Slotkin spurte Milley: «Er det sant at Trump sa nei?» Hadde presidenten nektet å sende inn nasjonalgarden? Den muligheten svirret i lufta rundt Capitol Hill.

Milley fortalte henne: «Med vilje dro jeg ikke til Trump. Jeg gikk til Pence. Jeg informerte Pence om at vi ville sende inn garden. Pence ønsket det velkommen.»

Slotkin: «Det var smart at du ikke involverte Trump. Bra av deg at du ikke involverte Trump.»

Politiforsterkninger ankom, rett nok forsinket, og klarte å få ryddet bygningen for opprørere. Men, som Woodward mintes: «Milley kunne ikke utelukke at 6. januar-angrepet, så uant og brutalt, kunne være en generalprøve for noe større.»

Etter 6. januar-begivenhetene foretok Milley, som i kraft av posisjonen som styreleder for fellesstaben ikke var i kommandokjeden, en samordnet aksjon for å forsikre at han hadde operativ kontroll over alle militære ordre.

Milley sa, i en samtale med House Speaker Nancy Pelosi i Representantenes hus etter Trumps 6. januar-kuppforsøk: «Min forpliktelse overfor det amerikanske folket er å sørge for at vi ikke har en unødvendig krig i utlandet. Og at vi ikke har ulovlig anvendelse av amerikansk makt på gatene i Amerika. Vi kommer ikke til å rette våre våpen mot det amerikanske folket, og vi kommer ikke til å ha et ‘Wag the Dog’-scenario i utlandet.»

Pelosi spurte Milley: «Og du sa ikke bare nukleært, men også bruk av makt?» Ifølge Peril, svarte Milley: «Absolutt ... Det samme innenlands, med ting som krigsrett og den slags, oppstandsloven.»

Ifølge Peril erklærte Pelosi i hennes samtale med Milley,

«Det er en trist tilstand for vårt land at vi har blitt overtatt av en diktator som brukte makt mot ei annen grein av regjeringen. Og han sitter der fortsatt. Han burde vært arrestert. Han skulle ha blitt pågrepet på stedet. Han hadde et coup d’état mot oss, for at han kunne bli sittende i embetet.

Republikanerne har blod på deres hender, og enhver som muliggjør at han er i stand til å gjøre det han gjør har blod på hendene, og for den traumatiske konsekvensen for vårt land.

Pelosi skulle aldri komme til å bruke et slikt språk offentlig. Hun kalte aldri 6. januar-handlingene for et coup d’état, som dermed gjør henne til en av personene som «muliggjør» Trump.

Gitt at boka er uten kildehenvisninger kan ingenting den hevder tas for gitt. Men dersom dette er hva som blir frigitt, hva holdes da hemmelig?

Én ting er imidlertid klart. Donald Trump forsøkte å gjennomføre et fascistkupp i Amerika. Denne virkeligheten bekrefter advarslene World Socialist Web Site kom med i sanntid. Bare 12 timer forut for 6. januar-oppstanden advarte WSWS for president Donald Trumps «aktive og pågående bestrebelser for å iscenesette et coup d’état, nulle ut valgresultatene og etablere et presidentdiktatur».

Vi la til: «Enhver som måtte mene ‘det kan ikke skje her’ – at USA er immunt mot fascisme og diktatur – blender av for realiteten av amerikansk kapitalismes krise. Ikke bare kan det skje her, men det skjer her.»

Den uttalelsen var bare den siste i en vedvarende serie advarsler som strakk seg over mer enn to år.

Den 11. januar 2019 advarte WSWS for at «Trump gjør det klart at han er villig til å bruke presidentskapet til effektivt sett å avskaffe separasjonen av maktbemyndigelser, og markerer derved en milepæl i destruksjonen av det amerikanske demokratiet.»

Disse gjentatte advarslene har alle blitt bekreftet.

Det er åpenbart at krisen som sentrerte rundt Trumps forsøk på å omvelte 2020-presidentvalget i et coup d’état ikke er over. Men, som WSWS skrev den 4. oktober:

Det er to konspirasjoner som omgir 6. januar-hendelsene. Den første var Trumps konspirasjon for å omvelte Konstitusjonen og installere seg selv som diktator. Det andre er den pågående bestrebelsen for å nedtone og dekke over betydningen av kuppkomplottet, og skjerme konspiratørene for rettsforfølgelse.

Men etter å ha forsøkt å styrte Konstitusjonen, i den største politiske konspirasjonen i amerikansk historie, fortsetter Trump å leve som en konge på hans eiendom Mar-a-Lago, hvor han omgrupperer styrkene sine og planlegger hans gjenkomst til makten, mellom golfrunder. Og Trumps medsammensvorne blant Republikanerne opererer ustraffet, mens Demokratene hyller dem som deres «kolleger».

Det demokratiske partiet er langt mer bekymret for veksten i arbeiderklassens motstand mot det ytre høyre, enn de er for farene for et fascistkupp.