Arbeiderklassen i USA kommer til en frontal konflikt med AFL-CIO-fagforeningsbyråkratiet, som gjør alt hva de kan for å blokkere utviklingen av den største streikebølga på flere tiår.
I morgen, onsdag, tvinger bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers 10 100 streikende John Deere-arbeidere til å stemme over en seksårig arbeidsavtale som er den samme, eller enda verre enn det forslaget arbeiderne avviste 2. november. Deere har kunngjort at kontrakten er selskapets «siste, beste og endelig» tilbud, og UAW fungerer som dens håndhever.
Konfrontert med arbeidernes militante motstand, som i midten av oktober stemte ned den første UAW-støttede kontrakten med 90 prosent, trekker UAW alle de skitne triksene ut av sekken. Dette inkluderer forsøk på å splitte de 3 100 arbeiderne ved Deere’s flere fabrikkanlegg i Waterloo, Iowa – sentrum for opposisjonen – ved å avholde 12 separate avstemmingssesjoner, med én times mellomrom, hvor arbeiderne segregeres i henhold til deres etternavn.
Da UAW kunngjorde ny-avstemmingen i forrige uke hevdet de at fagforeningen ville «støtte resultatet som definert av våre medlemmer» akkurat som UAW har gjort «gjennom hele forhandlingsprosessen». Faktum er at UAW – med ledende representanter som har blitt avslørt som bestukkede løgnere som stjeler arbeidernes kontingentpenger – er dedikert til én ting: Det å påtvinge selskapenes diktater, i direkte opposisjon mot deres medlemmers vilje.
Arbeidet med å få sabotert den månedlange Deere-streiken følger opp nedstengningen av streiken til 2 900 Volvo Trucks-arbeidere i Virginia, som stemte ned tre UAW-støttede kontrakter før UAW avholdt en «nyavstemming» over den tredje kontrakten, da de påsto avtalen ble vedtatt med 17 stemmers overvekt. UAW holdt deretter 3 500 Dana-bildelarbeidere i arbeid i halvannen måned etter at de stemte ned en UAW-kontrakt med 90 prosent, før de banket gjennom en pro-selskapskontrakt ved hjelp av løgner og økonomisk utpressing.
Det er ikke bare UAW. Siden 1. oktober har det vært minst 40 streiker, som har involvert 28 000 arbeidere på tvers av flere sektorer av økonomien. Responsen fra hver fagforening på dette opprøret har vært systematisk å blokkere nye streiker med avtaler inngått i tolvte time, pålagt med alle midler som var nødvendige.
På mandag kunngjorde fagforeningen IATSE, International Alliance of Stage Employees, Moving Picture Technicians, Artists and Allied Crafts, at deres to avtaler som dekker 60 000 arbeidere i film- og fjernsynsproduksjon, hadde blitt ratifisert med en syltynn margin på 50,3 mot 49,7 prosent. Arbeidere avviste baisisavtalen ved de store Hollywood-studioene med 50,4 mot 49,6 prosent, men IATSE hevdet at den ble vedtatt basert på fagforeningens udemokratiske avstemmingssystem, som innebærer valgdelegaters stemmer, av Electoral College-typen.
Sist fredag ble en arbeidsavtale kunngjort av forbundet av helsetjenestearbeideres fagforeninger, Alliance of Health Care Unions, for å forhindre 32 000 helsetjenestearbeideres streik som skulle ha startet i går, ved Kaiser Permanente-sykehus på vestkysten. Den nye avtalen, som det enda ikke er stemt over, inkluderer lønnsøkninger som er godt under inflasjonen og dropper forlangender om trygge bemanningsnivåer.
Ved slutten av oktober kunngjorde transportarbeidernes fagforening, Transport Workers Union, en avtale i siste liten for å forhindre en streik av 5 000 transittarbeidere i Philadelphia, og fagforeningen United Food and Commercial Workers (UFCW) stengte ned en seks-uker-lang streik ført av 450 destilleriarbeidere ved Heaven Hill i Bardstown, Kentucky. En ny femårsavtale ble presset gjennom ved Heaven Hill selv om et flertall stemte mot den, der UFCW hevdet at to-tredjedeler av medlemmene måtte stemme «nei» for å få beseiret kontrakten og videreført streiken.
Kanskje verst av alle er lærernes fagforeninger, ledet av multimillionærer, som det siste året har hatt som deres viktigste funksjon å få drevet lærere tilbake til arbeid på utrygge skoler. Dette bidrar til å bygge opp under nok ei dødelig bølge av koronaviruspandemien, som har drept mer enn én million mennesker i USA og fortsetter å kreve livene til mer enn 1 000 mennesker hver dag.
Gjenoppblomstringen av klassekampen har klart og tydelig avslørt «fagforeningenes» virkelige karakter, som bedre kan beskrives som arbeidssyndikater – korporatistiske styringsinstrumenter for ledelsen og staten, dedikerte til undertrykkingen av arbeiderklassens opposisjon.
Det er ikke et fnugg av demokratiske rettigheter i disse organisasjonene. I hvert eneste tilfelle er operasjonen den samme. Avstemmingsresultater som autoriserer streiker ignoreres. Kontrakter som er forkastet med overveldende flertall, presenteres igjen-og-igjen for en ny avstemming. Ofte, som i tilfellet ved Deere, har ikke arbeiderne engang rett til å se hele kontrakten før en avstemming holdes, i stedet blir de presentert for løgnaktige «høydepunkter». Når fagforeningene kommer til at de ikke kan forhindre en streik blir arbeiderne isolert på streikevaktene, og de slites ut på streikelønninger på fattigdomsnivå.
Leo Trotskij, grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, forklarte i 1937 at skulle fagforeningene «forsvare borgerskapets inntekter fra angrep fra arbeidernes side; skulle de føre en kamp mot streiker, mot lønnsøkninger, mot bistand til arbeidsledige; da ville vi ha organisasjoner for streikebrytere, ikke fagforeninger.»
Dette er nettopp fagforeningenes rolle i dag, selv om man kunne tillegge, basert på de to siste årenes erfaringer: «Skulle de tilrettelegge for implementeringen av en politikk som garanterer død og fordervelse for utallige av deres egne medlemmer, ved å tvinge dem til å arbeide midt under en pandemi…» Arbeiderfrontene satt opp av naziregimet i Tyskland ville ikke fungere annerledes enn AFL-CIO.
Apologeter for fagforeningsbyråkratiet beskylder Socialist Equality Party for «sekterisme» fordi vi insisterer på at arbeidere ikke må bøye seg for de korporatistiske fagforeningenes autoritet, og i stedet bygge nye kamporganisasjoner forpliktet til å forsvare arbeiderklassen. Den promoteringen av fagforeningene som bedrives av Democratic Socialists of America (DSA), magasinet Jacobin, Labour Notes og mange andre grupper, er ingen ren tilfeldighet. De forsvarer fagforeningene nettopp fordi de tjener som arbeidslivets politistyrke over arbeiderklassen.
Disse organisasjonene, som taler for privilegerte deler av den øvre middelklassen, er innordnet i og på linje med betydelige deler av styringsklassen, ledet av Biden-administrasjonen som i fagforeningene ser den siste forsvarslinja mot ei voksende bølge av arbeiderklassens harme og opposisjon. Annet enn etableringen av et militær-politi-diktatur, har de svært lite igjen. Skjønt, må man tillegge, de eksisterende fagforeningene ville med små problemer fungere under betingelser av en politistat.
Arbeiderklassens opprør mot de pro-kapitalistiske og nasjonalistiske fagforeningene er nå en ubestridelig realitet. Opprøret er heller ikke begrenset til USA. I Storbritannia prøver fagforeningene å blokkere en streik fra 1,4 millioner ansatte i det nasjonale helsevesenet (NHS); i Tyskland samspiller IG Metall om restruktureringer og nedskjæringer i bilindustrien; og på Sri Lanka prøver fagforeningene å begrense de landsdekkende kampene til lærere, arbeidere i helsevesenet og andre ansatte i offentlig sektor, med krav om lønnshevinger og beskyttelse mot pandemien.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har i lang tid forutsett denne ubestridelige realiteten. For tre tiår siden konkluderte ICFI med at fagforeningene ikke lenger kunne kalles «arbeiderorganisasjoner». ICFI initierte i mai i år, som respons på fagforeningenes rolle i å håndheve styringsklassens morderiske respons på pandemien, dannelsen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).
Oppfordringen til dannelse av grunnplankomitéer får en kraftfull respons. Det er opprettet grunnplankomitéer blant lærere, logistikkarbeidere og bil- og bildelarbeidere, deriblant av arbeidere ved Volvo Trucks, Dana og John Deere. De har skapt et virkemiddel for arbeidere til å kommunisere på tvers av arbeidsplasser, bransjer og land, for å advare hverandre om, og motvirke fagforeningsbyråkratienes sabotasje.
Utviklingen av disse komitéene må utvides til alle av arbeidslivets sektorer og arbeidsplasser, i USA og internasjonalt, og kobles sammen med byggingen av et politisk lederskap i arbeiderklassen, for å få brakt inn i arbeiderklassens kamper et sosialistisk program rettet mot hele kapitalistsystemet.