Filippinene holder i mai 2022 presidentvalg. Den nåværende kandidatlista er den mest høyreorienterte og åpent fascistiske i landets historie.

De svimlende nivåene av ulikhet i landet har slitt samfunnets sosiale bindinger så tynne at hvert et valg etter krigen, i mer eller mindre grad, har vært en krise for borgerlig styre. Det er vedvarende offentlige diskusjoner om militærkupp og riggede valg, kombinert med utbredt vold under valgene.

Rivaliserende fraksjoner av eliten slåss febrilskt om posisjoner, og inngår allianser. Lengestående fiender kommer ender opp med å dele ei politisk liste, og gårsdagens allierte blir dagens opponenter. Det er ingen varige partilojaliteter, ingen substansielle plattformer eller programmer; de eneste vedvarende interessene er legemliggjort i oligarkiske klaner og av deres politiske representanter, og disse interessene blir videreført gjennom skiftende allianser.

Presidentvalget i 2022 har bevitnet en markert høyning av alle disse sosiale og politiske spenningene. Ingen tidligere valg har sett en så vanvittig kaving innen eliten, og ingen tidligere valg har heller sett deres kandidater så universelt støtte en ytrehøyrepolitikk.

Tidsvinduet for denne kjivingen om posisjoner var perioden fra tidlig oktober til 13. november. Hvert individ som enten hadde erklært sitt kandidatur, eller hadde et embetsverv per oktober, hadde én måneds frist der de kunne trekke sitt erklærte kandidatur, eller bekjentgjøre at de hadde til hensikt å stille til valg for en annen post.

Nåværende visepresident Leni Robredo er Washingtons foretrukne kandidat, og har i flere år vært leder for Dutertes borgerlige opposisjon. Hun har samlet rundt seg ei høyreorientert valgliste, deriblant tidligere militærkuppmakere. Robredo har stort sett holdt en lav profil i løpet av den siste måneden, og har engasjert seg i veldedige aktiviteter og forsøkt å presentere seg som en enkel, anstendig person.

Det var en måned med hestehandler på bakrom, lukrative bestikkelser og avskyelige offentlige fordømmelser. Til slutt var president Rodrigo Duterte, til utbredt overraskelse, den åpenbare taperen i dette politiske alle-mot-alle bikkjeslagsmålet.

I løpet av de fem siste årene har Duterte utøvd et repressivt styre over landet. Han innførte krigsrett på den sørlige øya Mindanao. Hans krig mot narkotika, gjennomført av politiet og paramilitære dødsskvadroner, har ført tilsyn med drap av anslagsvis 30 000 fattige filippinere; et virkelig svimlende tall.

Pressen – både innenlands og internasjonalt – har gjentatte ganger gjennom denne perioden hevdet at Duterte var overveldende populær blant massene. World Socialist Web Site utfordret denne påstanden, og skrev: «Det er en atmosfære av frykt som griper landet, og ikke massegodkjenning for Dutertes fascistiske politiske orienteringer.»

Støttegrunnlaget for Duterte hvilte ikke i massene, men i den øvre middelklassen og eliten som i hans fascistiske politikk så et middel for å undertrykke eksplosive nivåer av sosial spenning og klassekonflikt. Dutertes spektakulære kollaps den siste måneden er et bevis for denne vurderingens berettigelse. Styringseliten forlater Duterte til fordel for en ny kandidat, men de viderefører hans repressive politiske retningslinjer.

Duterte er konstitusjonelt forhindret fra å stille til gjenvalg som president, men han kan stille til et lavere embetsverv. Duterte har i løpet av de seks siste årene dyrket tilknytninger til Ferdinand Marcos Jr., kjent som Bongbong, sønn av landets tidligere diktator, som et virkemiddel for å bevare sin politiske arv og innflytelse.

Ved hans tiltredelse til presidentembetet i 2016 arrangerte Duterte en statsbegravelse for landets tidligere diktator. Marcos Jr. tapte det året hans bud på posten som visepresident, og Duterte gjorde alt hva han kunne for å indikere hans støtte for å få veltet valgresultatet for at Marcos kunne innta posten.

Marcos erklærte i oktober at han hadde til hensikt å stille som presidentkandidat. Duterte forsøkte å få sin datter, Sara Duterte-Carpio, borgermester i byen Davao på Mindanao, til å trekke hennes kandidatur for gjenvalg som borgermester, for å stille som presidentkandidat der Marcos skulle trekke seg, for så å stille som hennes visepresident. Det var på samme tid bredt ryktet at Duterte selv ville stille som visepresident på Marcos’ liste.

Duterte arrangerte for at to nære allierte – senator Ronald dela Rosa, tidligere politisjef og ansvarlig for lanseringen av krigen mot narkotika, og senator Bong Go, Dutertes høyrehåndsmann i flere tiår – skulle melde inn deres kandidaturer til president og visepresident. Dutertes mulighet og posisjon til å sikre deres tilbaketrekning fra valget skulle tjene som hans forhandlingskort.

Det er åpenbar politisk kontinuitet mellom Marcos og Duterte. Marcos har til hensikt å videreføre, og til-og-med eskalere, den sittende presidentens repressive lov-og-ordenspolitikk. Han har erklært sin intensjon om å omskrive landets lærebøker om krigsrettsperioden under hans fars styre, for å skildre den som en gullalder. Marcos har også gjentatte ganger erklært at han vil videreføre Dutertes økonomiske og diplomatiske politiske linje og reorientering av landets relasjoner i retning av Kina.

Det er åpenbart vondt blod mellom president Duterte og Sara Duterte-Carpio, som i den filippinske pressen er kjent som «Daughterte» [‘Datterte’], men de har også et felles sett av politiske interesser. I årevis overså den notorisk kvinnefiendtlige Duterte hans datter. Sønnene hans viste seg imidlertid å være uhyre inkompetente, og hengivne til narkotikabasert festing, mens Sara viste seg å være en på alle måter like dyktig fascistisk politisk figur som hennes far.

Duterte-Carpio møttes offentlig med Marcos, men ingen av partene ville akseptere å gå til valg for visepresidentposten. Fristen for endelig kandidaterklæring nærmet seg. De kunne ikke stille mot hverandre; de kjempet helt åpenbart om det samme velgergrunnlaget.

Der han fornemmet datterens manglende evne til å sikre presidentposten på Marcos-valgseddelen, fordømte Duterte Marcos og arrangerte for at Ronald dela Rosa skulle trekke seg, og inviterte Sara til å stille som president på en separat valgseddel med Bong Go. Duterte-Carpio nølte. To dager gjensto før fristen for å melde inn sitt kandidatur.

Duellen ble løst i siste øyeblikk av tidligere president Gloria Macapagal-Arroyos inngripen. Arroyo gjorde Duterte-Carpio til styreleder for hennes innflytelsesrike politiske parti Lakas-CMD, i bytte mot å akseptere visepresidentposten under Marcos. Beslutningen innebar et klart brudd med faren.

Duterte eksploderte i raseri. Dagen før fristen utløp arrangerte han for at Bong Go skulle stille som kandidat for president, og kunngjorde at han stilte som visepresident mot hans datter. Han fordømte Marcos og sin datter og alle de andre kandidatene for å være «pro-kommunister». Pressen var fylt av rapporter om rivaliseringen Bongbong-Duterte vs. Bong-Duterte, og det ble trukket mange sammenligninger til knivstikken i ryggen i det populære fjernsynsdramaet Succession.

Søndag den 14. november, da alle kandidatomrokkeringene måtte være avsluttet, kunngjorde Duterte, som tilsynelatende innså at han kunne tape for hans egen datter, at han i stedet stiller til valg for Senatet, og etterlot Bong Go uten en kandidatkollega. På det tidspunktet var det åpenbart at styringsklassens støtte til Duterte hadde kollapset.

Pensjonert general Antonio Parlade, leder for Dutertes spesialarbeidsgruppe for antikommunisme, kunngjorde at han stilte som president. Parlade er en fascistisk figur, lenge tilknyttet Duterte, som har overvåket rødmerkingen, kriminaliseringen og forfølgelsen av dissens i landet. Parlade fordømte Go og Duterte, og hevdet at Go i årevis hadde «kontrollert» presidenten.

Duterte-administrasjonen konfronterer anklager for forbrytelser mot menneskeheten fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som resultat av dens morderiske krig mot narkotika. Duterte har i flere måneder hånet ICC, og erklært at han aldri ville bli anklaget. Han regnet med at den kommende administrasjon skulle besørge ham immunitet.

I løpet av den siste uka snudde Duterte-administrasjonen kursen drastisk. Gjennom den filippinske ambassadøren til Nederland appellerte Duterte til ICC om å utsette etterforskningen, med henvisning til det faktum at administrasjonen selv gjennomfører en innenlandsk etterforskning, som ICC-etterforskningen ville komme i veien for. Av de estimerte 30 000 menneskene drept under krigen mot narkotika de fem siste årene, er 52 saker under etterforskning på Filippinene.

Den 18. november beskyldte Duterte Marcos på nasjonalt fjernsyn for å ha en jevnlig kokainvane. Beskyldningen har en eim av desperasjon.

På toppen av Dutertes andre plager grep den amerikanske regjeringen inn. Det føderale politiet Federal Bureau of Investigation (FBI) kunngjorde at Apollo Quiboloy, Dutertes mangeårige åndelige rådgiver, har blitt tiltalt av en storjury for sexhandel med jenter så unge som 12 år, og at de ville anmode om hans utlevering.

Quiboloy er en mektig kultleder, overhodet for «Jesu Kristi kongerike». Han hevder å være Guds sønn, og driver et radionettverk, eier private jetfly, og utøver en betydelig innflytelse. Den dagen hans tiltale ble kunngjort utførte han håndspåleggelse på Bong Go, der han proklamerte ham å være Guds salvede.

Det er stor sannsynlighet for at det vil finne sted en omstokking i styringseliten, sågar i nær framtid, og at Duterte vil bli rehabilitert. Det er imidlertid foreløpig åpenbart at de fleste har snudd ham ryggen. Kappen av åpenlys repressjon og diktatur blir overført til Ferdinand Marcos Jr. og Sara Duterte-Carpio.

Amerikansk fiendtlighet og opposisjon mot nok en president som er orientert i retning av Beijing heller enn Washington vil imidlertid vise seg å bli en kraftig faktor for det endelige valgresultatet i den tidligere amerikanske kolonien.