Tysklands påtroppende regjering ledet av sosialdemokraten Olaf Scholz, som erstatter kristeligdemokraten Angela Merkel etter 16 år som forbundskansler, har erklært krig mot den arbeidende befolkningen før den i det hele tatt er i embetet.

Da den såkalte «trafikklyskoalisjonen», på grunn av partifargene, bestående av Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD), De Grønne og Partiet Fri-Demokratene (FDP), på onsdag presenterte sitt regjeringsprogram, passerte antallet Covid-19-dødsfall 100 000, ifølge den offisielle opptellingen fra den føderale folkehelseetaten Robert Koch Institutt (RKI). Denne grufulle tilfeldigheten hadde stor symbolsk kraft.

De fleste av disse dødsfallene kunne vært forhindret dersom myndighetene hadde fulgt vitenskapens råd og gått for en strategi for eliminering av Covid-19, med alle tilgjengelige midler – vaksineringer, massetesting, kontaktsporing, nedstengninger, stengning av alle fabrikker og skoler, og karantener.

Men Merkel-regjeringen, i samråd med Tysklands delstatsregjeringer, traff en bevisst beslutning om å ofre liv og helse til millioner for selskapenes profitter. Den tok først grep mot viruset da situasjonen var i ferd med å eksplodere, og opphevet deretter folkehelsetiltakene alt for tidlig. Ikke-essensielle virksomheter ble aldri nedstengt i det hele tatt. Skolene holder åpent den dag i dag, selv om viruset er utbredt blant barn og forårsaker ukalkulerbar langsiktig skade.

Mens millioner ble smittet, mistet arbeidsplasser og inntekter, og det ble utført overmenneskelig innsats på sykehus og sykehjem, mesket selskapseliten og de superrike seg under pandemien. Formuene til kun de 100 rikeste tyskerne steg fra € 606 milliarder til € 722 milliarder [opp fra NOK 6 099,69 millarder til 7 267,29 milliarder] i løpet av pandemiens første år.

Resultatet er den nåværende katastrofen. Antallet daglige nye infeksjonstilfeller øker eksponentielt og var på onsdag 76 000, mer enn dobbelt så høyt nivå som på høyden av andre og tredje bølge. Desperate foreldre og lærere vet ikke hvordan de skal beskytte barn. Hver dag dør 350 personer av Covid-19. Intensivavdelingene er overfylte og forbereder triage, dvs. hvem de har kapasitet for å tilby behandling. Uten drastiske mottiltak vil antallet omkomne dobles til 200 000 innen våren, ifølge eksperters estimater.

Men den nye regjeringen handler enda mer umenneskelig og kriminelt enn den forrige. For ei uke siden brukte SPD, De Grønne og FDP deres flertall i Bundestag, det føderale parlamentet som på norsk benevnes Forbundsdagen, for å avslutte Tysklands Covid-19-nødsituasjon, det juridiske grunnlaget for nedstengninger og tilsvarende folkehelsetiltak.

Scholz’ opptreden foran pressen på onsdag minnet om den notoriske keiser Nero, som fiklet mens Roma sto i brann. Scholz og hans koalisjonspartnere roste og feiret hverandre, men bortsett fra en generell appell om vaksineringer og etableringen av et kriseteam på kanslerkontoret, foreslo de ikke et eneste tiltak mot pandemien.

Til-og-med hovedstrømsmedier kommenterte regjeringens likegyldighet overfor massedød. Süddeutsche Zeitung kommenterte: «De nåværende beslutningene er som at det under en flomkatastrofe kunngjøres at det skal ansettes flere svømmeinstruktører og utdeles et par armringer og noen badeender.»

Forakt for arbeiderklassens liv og helse gjennomsyrer regjeringsprogrammet, som vi analyserte [engelsk tekst] på WSWS. Ethvert tema og hvert eneste spørsmål blir tilnærmet fra synspunktet om profittoptimalisering, tysk imperialismes geopolitiske interesser, og undertrykkingen av folkelig opposisjon.

Programmet tilstreber en tysk stormaktspolitikk, tar til orde for atomvåpenavskrekking og tilslutter seg USAs krigsfront mot Kina og Russland. Det sørger for en akselerert opprusting av de væpnede styrker, politiet og de hemmelige etterretningstjenestene. Det opprettholder gjeldsbremsa, som forhindrer delstatsregjeringene fra lånopptak for dekking av offentlige utgifter, og utelukker kategorisk skatteøkninger for de rike. Det henter inspirasjon fra den notoriske sosialpolitikken kalt Agenda 2010, pålagt av Gerhard Schröders rødgrønne koalisjonsregjering, og utvikler ytterligere dens angrep på lønninger, sosiale rettigheter og pensjoner.

Etter Schröders fratredelse i 2005 videreførte SPD denne politikken som en juniorpartner i regjeringene til søsterpartiene Den kristelig-demokratiske union (CDU)/Den kristelig-sosiale union, (CSU). Scholz var selv, de tre-og-et-halvt siste årene Merkels visekansler og finansminister. Nå kommer også De Grønne tilbake i den føderale regjeringen.

De Grønne ble grunnlagt på begynnelsen av 1980-tallet av deltakere fra 1968-studentprotestene. De samlet tidligere maoister, anarkister, ungsosialister, motstandere av atomkraft og fredsaktivister under miljøvernets banner. Felles for dem alle var deres avvisning av marxisme og arbeiderklassen, basert på teoriene fra Frankfurtskolen og postmodernismen.

I den føderale valgkampen i 1998 presenterte De Grønne seg som pasifister og «venstreorienterte». Men ikke før var de med i den føderale regjeringen før de viste deres sanne farger. Joschka Fischer, den tidligere husokkupanten og gatekjemperen, organiserte som utenriksminister den tyske hærens første utenlandske militærintervensjon etter krigen, i Jugoslavia. De sosiale angrepene på arbeidende mennesker, håndhevet under Agenda 2010, nøt også De Grønnes uforbeholdne støtte.

Nå er De Grønne tilbake i den føderale regjeringen, denne gangen som et aggressivt krigs- og innstrammingsparti. De underordner også klimavern, deres varemerke, til selskapenes og bankenes interesser. Ved nærmere ettersyn viser deres klimavernplaner seg å være et gigantisk tilskudds- og berikelsesprogram for økonomien, som faller langt under de presserende nødvendige klimamålene. Partiet er basert på den velstående, urbane middelklassen, som har forflyttet seg kraftig til høyre under innvirkningen av voksende klassespenninger, og er nå alliert med FDP, de åpent uttalte representantene for finanskapitalen.

Dette har skapt en situasjon hvor åpen klassekonflikt blir uunngåelig. Stemningen blant massene er langt til venstre for offisielle politiske orienteringer. Harmen over den morderiske Covid-19-politikken og motstanden mot lønnsnedskjæringer, økende arbeidsbelastninger og oppsigelser vokser, og den vil fortsette å stige med tanke på en inflasjonsrate på nesten 6 prosent. Det har allerede funnet sted betydelige streiker og protester, ved jernbanen, på sykehus, i offentlig sektor og i ei rekke selskaper i stål- og metallbearbeidende industri.

Disse sinnsstemningene kommer ikke lenger til uttrykk i det offisielle parlamentariske systemet. Det er ikke noe etablert parti som engang fjernt representerer arbeidernes interesser. I Bundestag er det tre høyreorienterte opposisjonspartier, CDU, CSU og Alternative für Deutschland (AfD), men ikke noe parti som nominelt er til venstre for trafikklys-koalisjonen – annet enn den lille resten som er igjen av Die Linke, Venstrepartiet. Die Linke støtter fullt ut den føderale regjeringens politikk. Partiet styrer i fire Bundesländer, Tysklands delstater, i allianse med SPD og De Grønne.

Denne situasjonen er ikke begrenset til Tyskland. Over hele verden lærer arbeidere at de nominelt venstreorienterte partiene og fagforeningene står på den andre siden av barrikadene, og at de stikker dem i ryggen. I Hellas implementerte pseudo-venstre-partiet Syriza det drastiske innstrammingsprogrammet diktert av troikaen, fellesbenevnelsen for EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ECB). I Spania fører koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og pseudo-venstre-partiet Podemos, en morderisk Covid-19-politikk og angriper streikende metallarbeidere i Cádiz med opprørspolitiet. I Storbritannia prøver Labour Party under Keir Starmer å overgå Toryene, fra høyre. I USA støtter pseudo-venstre-organisasjonen Democratic Socialists of America (DSA) president Biden, som igjen omfavner Republikanerne der de sklir i retning av fascisme.

Som et resultat av denne kriminelle politiske orienteringen har Europa blitt episenteret for pandemien. Verdens helseorganisasjon (WHO) advarte tirsdag om at antallet rapporterte dødsfall i Europa vil stige fra dagens 1,5 millioner til 2,2 millioner innen kommende vår, dersom dagens trender videreføres, hvilket betyr at det vil finne sted ytterligere 700 000 dødsfall.

Utbruddet av sosial kamp fra arbeiderklassens side er uunngåelig under disse betingelsene. Men disse kampene må forberedes, og de fordrer et politisk perspektiv. For dette formålet må Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] bygges som arbeiderklassens nye politiske lederskap.

I Tyskland er SGP er det eneste partiet som motsetter seg kartellet av hovedstrømpartier og fagforeningene, og som insisterer på at pandemien bare kan overvinnes gjennom uavhengig mobilisering av den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program.

Styringseliten kjenner og frykter kraften i et sosialistisk perspektiv. Det er grunnen til at Tysklands hemmelige innenlandsetterretning BfV, Verfassungsschutz, prøver å få kneblet SGP ved å fordømme og overvåke partiet som «en venstreorientert ekstremistisk» organisasjon, og hvorfor Forvaltningsdomstolen i Berlin satte sitt godkjenningsstempel på dette angrepet på ytringsfriheten.

ICFI oppfordret den 1. mai til dannelsen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for at den, som grunnleggingsuttalelsen erklærte skulle «initiere en global kontraoffensiv fra arbeiderklassen, mot den morderiske politikken til den kapitalistiske styringsklassen og deres regjeringer», og skape en måte «for å koordinere deres kamper på forskjellige arbeidsplasser, industrier og land, i opposisjon til styringsklassen og de korporatistiske fagforeningene».

ICFI har lansert Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien – Global Workers Inquest – for å granske den katastrofale responsen på pandemien fra regjeringers, selskapers og medias side, og for å avdekke de politiske og økonomiske kreftene og interessene bak de politiske orienteringene som rundt omkring i verden har krevd millioner av liv.

Vi oppfordrer alle WSWS-lesere til å støtte IWA-RFC og Globale Arbeideres Granskning, og til å bli med i SGP.