En dyster scene, alt for kjent i det amerikanske samfunnslivet, fant sted tirsdag ettermiddag da den 15-år-gamle ungdomsskoleeleven Ethan Crumbley utførte en masseskyting på Oxford High School i en forstad i ytterkanten av storbyregionen Detroit, Michigan. Nok en skole ble omgjort til et drapsfelt der fire unge liv ble avsluttet. Det var den 29. og den dødeligste skoleskytingen i år, ifølge en database vedlikeholdt av Education Week.

Ifølge politiet kom Crumbley ut fra et toalett og inn i en korridor like før kl. 13:00, hvor han fra nært hold skøyt mer enn to dusin ganger mot hans klassekamerater, og drepte fire medelever og såret syv andre, deriblant en lærer. Han brukte en halvautomatisk pistol som ble innkjøpt av hans far, James Crumbley, 45, bare fire dager tidligere. Crumbley hadde fortsatt 18 patroner på seg da han ble konfrontert og arrestert av politiet, rundt fem minutter etter at han innledet sitt angrep.

Den unge tenåringen har blitt siktet som en voksen, og står overfor fire siktelser for overlagt mord, én siktelse for terrorisme med døden til følge, syv tilfeller av angrep med mordforsett, og 12 siktelser for besittelse av et skytevåpen under utøvelse av en forbrytelse. Anklagene har maksimalstraffen livstid i fengsel, uten prøveløslatelse.

Da de første av mer enn 30 skudd gjallet reagerte elever og lærere slik de og tusenvis av skoler over hele landet har blitt opplært til å gjøre i slike situasjoner, ved å bolte og sperre klasseromsdører, forflytte seg vekk fra vinduer, og flykte i sikkerhet ved første anledning.

Én video som er lagt ut på sosiale medier viser skoleelever som frykter for deres liv, der en som seinere ble identifisert som en politimann i sivil, men som de antok måtte være skytteren, hamret på døra og ba dem åpne. De responderte med å hoppe ut av et vindu i første etasje og løpe i sikkerhet.

Som for så mange andre skoleskytinger har etterforskere fastslått at det hadde vært mange varselssignaler om at et voldsutbrudd var nært forestående. Noen skoleelever hadde holdt seg hjemme på tirsdag, i frykt for et angrep, etter å ha hørt rykter om en mulig skyting, og sett ei nedtellingsklokke lagt ut på sosiale medier.

Crumbley hadde møtt skoleens administratorer på mandag, og hans foreldre hadde blitt innkalt til skolen på tirsdag morgen, bare noen timer før angrepet, for et møte sammen med sønnen og skolens ansatte for å diskutere bekymringer om hans «oppførsel i klasserommet». Politietterforskere rapporterte at de hadde oppdaget ei kladdebok i Crumbleys ryggsekk der tenåringen uttrykte hans ønske om å utføre en massakre. De fant også ut at han hadde lagt ut bilder på sosiale medier av pistolen med ei målskive, og to videoer der han skisserte planen sin.

Elever, lærere og foreldre fra hele området har blitt dypt rystet av tragedien og er fortsatt i sjokktilstand. Skoledistrikter over hele storbyområdet Detroit begynte seint onsdag å kunngjøre planer om å avlyse all undervisning for torsdag. Minst 15 distrikter, hvorav mange rapporterte lignende trusler om vold ved skoler i deres distrikter, stengte dørene torsdag morgen.

Skoleskyting har blitt et fenomen i USA over mer enn to tiår, der massakren på Columbine High School i Littleton, Colorado i 1999 markerte et vesentlig vendepunkt. I den grufulle hendelsen skøyt og drepte 12. klasseelevene Eric Harris og Dylan Klebold 12 av deres medelever og én lærer, før de begikk selvmord.

Utallige tragedier, fylt med blodige scener av døde barn og ungdommer manes fram når man påkaller begrepet «skoleskyting»: Virginia Tech (2007), Sandy Hook Elementary School i Newtown, Connecticut (2012), og Marjory Stoneman Douglas High School i Parkland, Florida (2018), for bare å nevne noen.

Fjoråret så en kraftig nedgang i antallet skoleskytinger, med bare 10 hendelser registrert av Education Week, men det skyldtes bare det faktum at de fleste skolene var stengt store deler av året, da barn fikk fjernundervisning på nettet. Med gjenåpningen håndhevet av president Joe Biden og Randi Weingarten, president for det føderale lærerfagforbundet American Federation of Teachers, er fenomenet tilbake med full kraft, og har allerede passert de 24 skytingene som ble registrert i 2019.

Som alltid er tilfellet, midt i de omfangsrike kommentarene fra politiske figurer og artikler i media, kan man ikke lese noe som forsøker å forklare de dypere sosiale og politiske årsakene til epidemien av skoleskytinger.

«Vi må fortsette å be, og håpe for de ytterligere elevene og lærerne som har blitt skadet, og for medelevene som er i sjokk akkurat nå,» skrev demokratrepresentant Elissa Slotkin på Twitter. «De må, på en eller annen måte, forsøke å begripe at en av deres jevnaldrede kan gjøre sånt mot dem.»

Politisjefen [Sheriff] Michael Bouchard i fylket Oakland County, som talte på en mediebrifing tirsdag kveld, malte fram et dystert bilde av et ustoppelig spøkelse som hjemsøker landet, og som helt tilfeldig tar livet av barn. «Hvis dere husker for mange, mange år siden, da pleide vi å få skoleelever til å stupe under pultene, på grunn av den potensielle trusselen om et atomangrep,» bemerket Bouchard. «Vel, dette er en helt annen trussel, og vi må trene til den [sic] og være forberedt til den [sic]. Denne typen ting kan skje hvor som helst, og dessverre skjedde det selv i et trivelig, stille lokalsamfunn som Oxford. Den kan melde seg hvor som helst i Amerika, ingen er immune.»

Etter hver eneste masseskyting er det den uunngåelige litanien av banale forklaringer – individuell psykologi, tilgangen til våpen, voldelige videospill – som besørger ferdigtygde «løsninger». Ingenting blir noen gang lært, eller undersøkt, av politikere eller medienes forståsegpåere.

Samtidig som det er mye som fortsatt er ukjent om de spesielle omstendighetene bak skytingen i Oxford, Michigan, avslører det som så langt har kommet ut noe av den sosiale og politiske virkeligheten som danner tragediens bakteppe. Crumbleys mor, Jennifer Crumbley, en eiendomsmegler, skrev i 2016 et åpent brev til påtroppende president Donald Trump, som hun stemte på. I hennes forvirrede og desperate brev beskriver Crumbley familiens økonomiske eksistens, som del av den amerikanske lavere middelklassen.

«Jeg er 38 år gammel. Jeg har en familie. Min mann og jeg jobber begge fulltidsjobber. Jeg har sett forsikringspremiene våre dobles. Jeg har ikke råd til å kjøpe meg inn i denne [sykeforsikringsordningen] Obamacare. For familien min er det over $ 600 i måneden, med fradragene. Vi sliter ræva av oss Mr. Trump. Jeg betaler skatt, mannen min betaler sitt barnebidrag, jeg donerer til veldedige organisasjoner. Vi er good fucking Americans som ikke kommer oss videre.»

«Min mann fikk et hjerneslag og brakk ryggen, og vi hadde bare min inntekt. Vet du hvor vanskelig det er å forsørge en familie med bare $ 40 000 i året? Jeg kvalifiserte ikke for statsstøtte. Jeg tjente for mye.»

Hun konkluderte: «Jeg har store forhåpninger om at du vil få lagt ned Big Pharma, gjøre tilgangen til helsetjenester rimelig for meg og min MIDDELKLASSE-familie igjen,» skrev hun. Verden som Ms. Crumbley beskriver er en verden av evig økonomisk angst og desperasjon. Men sammen med dette er det blandet inn den tilbakeståenheten, kulturell fattigdommen og den historisk ignoransen som Trump og hans bevegelse fôrer på.

Ethan Crumbley har begått en uhyrlig forbrytelse. Han har knust liv, ødelagt familier og slukket ut framtider. Men det å kalle ham et monster, det å juridisk ansvarliggjøre denne 15-åringen som en voksen, og for godt mål å legge til en anklage om terrorisme, det tilfredsstiller ikke noe mer enn et begjær om hevn. Et barn som begår en slik forbrytelse i så ung alder lider av en dyp psykologisk patologi, men en som har blitt forverret av samfunnets sykdom.

I april 1999, i kjølvannet av Columbine-massakren, gjorde World Socialist Web Site oppmerksom på det sosiale, politiske og ideologiske rammeverket for skytingen. Vi skrev [engelsk tekst]: «Konsentreringen på individuelle varselstegn vil være til liten nytte for å forhindre framtidige tragedier.»

Oppmerksomheten burde heller rettes mot de sosiale varselstegnene, det vil si indikasjonene og indikatorene på sosial og politisk dysfunksjonalitet, som skaper det klima som produserer hendelser som Columbine HS-massakren. Vitale indikatorer på forestående katastrofe kan omfatte: Voksende polarisering mellom rikdom og fattigdom; atomiseringen av arbeidende mennesker og undertrykkingen av deres klasseidentitet; glorifiseringen av militarisme og krig; fraværet av seriøse sosiale kommentarer og politisk debatt; populærkulturens fornedrende tilstand; tilbedelsen av børsen; den hemningsløse feiringen av individuell suksess og personlig rikdom; nedvurderingen av idealene om sosial framgang og likhet.

De mer enn to tiårene siden Columbine har sett en enorm intensivering av alle disse underliggende prosessene: Skyhøy sosial ulikhet, glorifiseringen av militarisme, promoteringen av xenofobi og, på toppen av det hele, en pandemi som har drept 800 000 amerikanere. Er det en overraskelse at samfunnet som regelmessig produserer slike masseskytinger – mer enn noe annet land – har den høyeste dødsraten fra Covid-19? 200 mennesker dør hver dag, bare i Michigan. I USA er liv usedvanlig billige.

Den voksende stemningen for motstand i arbeiderklassen vil imidlertid føre med seg en radikal endring av det politiske, intellektuelle, og faktisk også moralske klimaet i landet.