Makent har ikke vært sett i økonomisk historie. Ifølge en analyse fra Bank of America, rapportert sist helg av Financial Times, har sentralbanker siden pandemien begynte pumpet $ 32 billioner [NOK 287,53 billioner] inn i finansmarkedene.

Dette betyr at siden intervensjonene startet som respons på markedsnedsmeltningen i mars 2020, har sentralbanker nå i 20 måneder, anført av Fed, handlet finansielle verdipapirer [‘assets’] i en rate på $ 800 millioner i timen, dvs. for NOK 7 188 160 000 i timen.

Resultatet har vært en massiv spekulativ boom som har resultert i en økning i aksjemarkedenes kapitalisering på $ 60 billioner, dvs. NOK 539,11 billioner, eller 539 110 milliarder.

Omfanget av denne økningen kan sees når man sammenligner med tall for bruttonasjonalprodukt (BNP) som måler vekst i realøkonomien. Det årlige økonomiske produksjonsvolumet i USA er rundt $ 22 billioner, mens det globale BNP er anslagsvis $ 84 billioner. Med andre ord, veksten i markedskapitaliseringen, mest uttalt i USA, tilsvarer mer enn to-og-en-halv ganger det årlige amerikanske produksjonsvolumet. Det er rundt tre fjerdedeler av hele verdensøkonomien.

Disse sammenligningene tjener til å understreke karakteren av aksjemarkedenes eskalering og deres adskillelse fra den underliggende realøkonomien.

Aksjer, obligasjoner og andre assets, såkalte finansielle eiendeler, legemliggjør ingen reell verdi. Store profitter kan oppnås når de omsettes, men disse profittene betyr ikke at noen reell verdi har blitt økt, eller utvidet. Som kontrast til dette, i realøkonomien skaper et selskap profitt fra utvinningen av merverdi fra arbeidskraften til arbeiderne selskapet ansetter, og setter i arbeid.

Aksjer og andre finansielle assets er det Marx kalte fiktiv kapital, det vil si de utgjør eiendomsrettigheter, og i den endelige analysen krav på merverdien utvunnet av reell kapital i økonomien.

Situasjonen er, selvfølgelig, mer komplisert enn det som utledes her, men uansett dens kompleksiteter, dette er dens essensielle dynamikk.

Selv om fiktiv kapital kan eksistere over en betydelig tidsperiode, i et slags himmelrike der penger avler stadig større mengder penger, ofte gjennom alle slags tilslørte og mystiske operasjoner, kan den aldri helt skille seg fra sine jordiske fundamenter.

Dette himmelrike kan opprettholdes ved å besørge stadig større mengder tilnærmet gratis penger fra sentralbankene, gjennom senkingen av rentenivåene til nært null og oppkjøp av finansielle assets. I siste instans avhenger det imidlertid av den kontinuerlige utvinningen av merverdi fra arbeiderklassens levende arbeid, som det lever av og fôrer på som en gigantisk vampyr.

Dersom denne flyten trues av et avbrudd – ved en produksjonsstans, eller gjennom utviklingen av streikekamper for lønninger – da finner det sitt uttrykk i markedene, der finanstilliten rystes.

Alle finansielle operasjoner er svært belånte, og de er derfor følsomme selv for små bevegelser i rentenivåene. Derfor kan selv en mindre forstyrrelse få betydelige konsekvenser.

De nyligste dataene om finansmarkedenes vekst, resultatet av gjeldsdrevet spekulasjon finansiert av Fed og andre sentralbanker, retter oppmerksomhet på den underliggende drivkraften bak avvisningen fra kapitalistregjeringer i USA og rundt om i verden, uansett deres politiske avskygninger, av å implementere meningsfulle sikkerhetstiltak for folkehelsen.

Disse regjeringene har insistert på, til tross for alle bevis for det motsatte, at den politisk retningslinja «kun vaksine» er tilstrekkelig. Uansett hvilket nivå av død og sykdom, befolkningen må «lære å leve» med viruset.

Som dataene fra Kina avslører, og som analyser utført av samvittighetsfulle forskere viser, kan rigorøse beskyttelsestiltak, såframt de implementeres på en global skala, eliminere Covid-19 og alle varianter av viruset fra den menneskelige befolkningen.

Når tiltakene som er implementert i Kina trekkes fram som konkrete bevis på at pandemien kan bli stoppet, er svaret ofte at tallene ikke er til å stole på.

Man kan være sikker på at om dét var tilfellet da ville de imidlertid umiddelbart ha blitt grepet til av de kapitalistiske mediene som så sterkt har promotert løgna at Covid-19 hadde sitt opphav i virologilaboratoriet i Wuhan. Men ingen slike rapporter, som analyserer og stiller spørsmål ved de kinesiske dataene, har dukket opp i noen av verdens medier.

Hvorfor har da ikke meningsfulle beskyttelsestiltak for allmennhetens trygghet – som så ofte kalles «begrensninger» for menneskelig «frihet», og ikke den beskyttelse de faktisk er – blitt gjennomført?

De nødvendige tiltakene, medregnet midlertidig stans av ikke-essensiell produksjon og økonomisk aktivitet, med kompensasjon for de berørte, massevaksinering på global skala, rigorøs kontaktsporing kombinert med karantener, så vel som andre offentlige sikkerhetstiltak, er velkjente. Men de blir ikke implementert fordi de ville avbryte flyten av merverdi som er nødvendig for å opprettholde berget av fiktiv kapital.

Påstanden fremmes at det er nødvendig å «lære å leve» med Covid, det vil si med sykdom og død, fordi «økonomien» ikke vil kunne opprettholde de nødvendige tiltakene.

Det å akseptere denne påstanden er imidlertid å falle for en essensiell mystifisering som er bredt promotert av borgerlige økonomer. Dette er den falske identifiseringen, eller rettere sagt forvekslingen, av økonomien – den produktive aktiviteten til milliarder av arbeidere over hele verden, som er kilden til all reell rikdom – med finanssystemet. Finanssystemet bidrar ikke med ett atom av reell rikdom. Det er en institusjonalisert mekanisme for å overføre rikdom over i hendene på finansoligarkiet og pandemimilliardærene.

I det 21. århundre betyr de enorme produktivkreftene skapt av arbeidet til milliarder av arbeidere over hele verden, kombinert med enorme framskritt innen teknologi, at de økonomiske ressursene eksisterer for en fullskala implementering av offentlige sikkerhetstiltak, for den tidsperioden som er nødvendig for å eliminere pandemien.

Ressursene tilgjengelige for samfunnet, dersom de mobiliseres på et rasjonelt og planlagt grunnlag i befolkningens interesser, heller enn i henhold til profittens diktater, ville være mer enn i stand til å håndtere pandemien.

Aksjemarkedene og det globale finanssystemet, som er oppblåst i en grad aldri før sett, kan imidlertid ikke tolerere selv det aller minste avbrudd i flyten av sitt livsblod, som er systemets livsnerve – merverdien hentet ut fra arbeiderklassen, som den lever av, og fôrer på.

Dette faktum om det økonomiske liv ble demonstrert ved starten av pandemien. Da koronaviruset rammet sendte arbeidsnedleggelsene og streikene til arbeidere i USA, Italia og andre steder, ei bølge av frykt og beven gjennom finanssystemet.

Wall Street gjennomgikk et brått stup, og enda mer betydningsfullt, markedet for amerikanske statsobligasjoner, som er på $ 22 billioner – grunnlaget for det globale finanssystemet – frøys til, slik at det på et tidspunkt ikke var noen kjøpere for amerikanske statsgjeld.

Stilt overfor en krise som hadde potensial til å gå langt utover nedsmeltingen i 2008 grep Fed inn og doblet, praktisk talt over natta, sentralbankens beholdning av finansielle assets, til mer enn $ 8 billioner [NOK 71,88 billioner; dvs. 71 880 milliarder]. Fed gikk fram som garantisten for alle områder av finanssystemet, der sentralbanken på et tidspunkt anvendte $ 1 million i sekundet, dvs. NOK 8,99 millioner i sekundet.

Intervensjonen stabiliserte markedene, men ingen av krisens underliggende årsaker har blitt løst, som tallrike offisielle rapporter om hendelsene i mars 2020 gjør klart. Det ble imidlertid trukket noen veldig klare konklusjoner. Markedsnedsmeltningen førte til adopteringen av mantraet «kuren må ikke bli verre enn sykdommen», det vil si, uansett omfanget av død, må ingenting gjøres som griper inn i finanssystemet.

Framveksten av den enda mer virulente omikron-varianten har resultert i en ny fase av krisen. Påstanden at en «kun vaksine»-strategi er tilstrekkelig har blitt tilbakevist av begivenhetenes gang. Den altoverskyggende frykten i finansmarkedene er utbruddet av en bevegelse i arbeiderklassen, der den slåss for tiltak for å få en slutt på bølga av død.

Anliggendene som den globale arbeiderklassen står overfor framstår stadig mer klart og tydelig. De styrende klassene og deres ideologer har over lange tiår hevdet at kapitalistmarkedet, den private eiendomsretten, og det parasittiske finanssystemet som har oppstått fra det, er den eneste mulige sosioøkonomiske ordenen. Den marxistiske analysen av kapitalismens uunngåelige sammenbrudd var mytologi.

Lærdommen som må trekkes fra de 20 siste månedenes begivenheter er imidlertid at den nåværende ordenens fullstendig manglende evne og dens avvisning av å håndtere pandemien, er den form som kapitalismens sammenbrudd framstår med.

Den kapitalistiske sosioøkonomiske ordenens uforenlighet med samfunnets frammarsj, og med livet selv, blir ikke bare etablert i teoretisk form, men av de utfoldende begivenhetene.

Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien – Global Workers Inquest – som gjennomføres av WSWS, er sentralt for utviklingen av arbeiderklassens forståelse av de politiske oppgavene, og nødvendigheten av kampen for et sosialistisk program, der arbeiderklassen nå direkte konfronterer kapitalismens pågående sammenbrudd, som tar form av en vedvarende og monstrøs forbrytelse mot menneskeheten.