Politisk økonomi og kapitalistgjeld

Som respons på en artikkel i forrige uke om sammentrekningen av den amerikanske økonomien og den tilsynelatende uendelige tilførselen av penger tilgjengelig for storselskapene og Wall Street, reiste en leser et viktig spørsmål i Disqus-kommentarseksjonen.

Kommentatoren spurte: «Kan noen vær så snill å forklare hva forfatterne mener når de sier at pengene ‘på den ene eller den andre måten vil bli hentet ut fra arbeiderklassen?»

«Jeg kan forstå hvordan gjeld er lik innsparinger i land som Hellas eller Spania, men jeg ser ikke egentlig for meg hvordan dette fungerer i Amerika. Har ikke USA billioner av dollar i gjeld uansett? Og i så fall, hvilken forskjell gjør de ekstra gjeldsbillionene?»

«Er det slik at billionene som ble tildelt Wall St. denne måneden er penger direkte hentet fra sosialprogrammer, eller er det hele mer ugjennomtrengelig enn det?»

Referansen til situasjonen i Hellas og Spania, i konstrast til den i USA, er basert på synspunkter som blir uttrykt av mange økonomiske forståsegpåere og kommentatorer. De hevder at fordi dollaren er den globale valutaen av forrang, kan finansmyndighetene og regjeringen bare fortsette å utvide pengemengden i det ubestemte, og at USA på en eller annen måte er unntatt fra lovene som opererer for resten av den globale økonomien.

Målet med dette svaret på spørsmålet er å vise at dette ikke er tilfelle, og å ta opp to sentrale saksanliggender som oppstår direkte fra krisen.

Det første anliggendet er at den amerikanske arbeiderklassen, så langt fra å være unntatt allerede er konfrontert med et ytterligere massivt frontalangrep på sine levestandarder, jobber og arbeidsbetingelser, og til-og-med på livet selv, på toppen av de angrepene som allerede har funnet sted over de siste tiårene. Og dessuten at den, i løpet av en voldsom kamp for å forsvare seg, vil bli stil overfor nødvendigheten av å påta seg en kamp for å ta politisk makt i egne hender.

Det andre anliggendet er at prosessen med å tilføye billioner av dollar av digitalt skapte penger til det allerede eksisterende berget av fiktiv kapital i seg inneholder de raskt spirende frøene for en økonomisk og finansiell krise som går langt utover noe som hittil er opplevd.

Som et antall respondenter helt riktig bemerket i Disqus, deier svarene på spørsmålene som leseren har reist seg om den marxistiske analysen av verdi. La oss undersøke dette spørsmålet.

Kapitalens sirkulasjon i dens mest grunnleggende form er penger-vare-penger. Målet og den drivende kraften for den kapitalistiske produksjonsmåten er utlegg av penger for å handle varer og deretter salget av varer for å returnere et større beløp på slutten av utvekslingsprosessen, hvorpå prosessen umiddelbart gjenopptas, slik at den ekstra pengemengden på denne måten oppnådd ytterligere akkumuleres.

I dette uendelige kretsløpet er ikke penger, som borgerlige økonomer påstår, ganske enkelt et teknisk virkemiddel som på den ene eller andre måten er oppfunnet for å sikre utvekslingsprosessen. Det er den materielle representanten for noe annet, nemlig verdi.

Denne verdien er avledet fra mengden sosialt nødvendig arbeid, på et gitt stadium i utviklingen av produktivkreftene, som kreves for å produsere den bestemte varen. Det vil si, utvekslingsprosessen M–C–M’ – utlegg av en initiell mengde penger, derpå handelen av varer, og til slutt sikringen av den større mengden penger M’ – er i siste instans akkumuleringen av verdi.

Nøkkelspørsmålet er hvor kommer denne tilleggsverdien fra? Det ble besvart av Karl Marx. Han løste nettopp det problemet som hadde hjemsøkt og forvirret oppfatningene til hans klassiske forgjengere (særlig Adam Smith og David Ricardo) hva angikk politisk økonomi. Hvordan var det mulig i et markedssamfunn, der ekvivalenter ble byttet mot ekvivalenter, at et overskudd [‘surplus’] kunne akkumuleres i kapitalistklassens hender?

Marx trakk ut av det at, i motsetning til den tidligere oppfatningen, selger ikke arbeideren sitt arbeid til kapitalisten. Arbeideren selger derimot sin arbeidskraft – ikke det konkret utførte arbeidet, men kapasiteten til å arbeide.

Verdien av denne varen blir bestemt av verdien av varene som er nødvendige for å opprettholde arbeideren og hans eller hennes familie, for derved å produsere den neste generasjonen lønnsarbeidere.

Etter å ha handlet varen arbeidskraft er kapitalisten derved berettiget til å konsumere den, og som alle andre kjøpere av en vare, til å glede seg over fruktene av dens forbruk. Forbruket av varen arbeidskraft finner sted i produksjonen. I arbeidsprosessen skaper arbeideren mer verdi enn det som er nedfelt i varen han eller hun har solgt til kapitalisten – den varen er vedkommendes arbeidskraft.

Verdien av varene som utgjør verdien av den arbeidskraften som er solgt til kapitalisten, utgjør for eksempel fire timers arbeid, men arbeideren arbeider i åtte, 10 eller 12 timer – og dette er opprinnelsen til merverdi [‘surplus value’].

Det vil si at arbeidskraft er en eksepsjonell eller særegen vare, ved at dens forbruk er kilden til tilleggsverdi, merverdien eller overskuddet [profitten], og at denne prosessen ikke finner sted i strid med lovene om markedsutvekslingen, men i samsvar med dem.

Merverdi blir akkumulert ikke fordi den enkelte arbeider blir lurt – Marx antar at arbeideren får utbetalt hele verdien av sin arbeidskraft – men gjennom et system av sosiale relasjoner der ekvivalens gir opphav til massiv ulikhet – akkumuleringen av formue ved den ene polen og fattigdom ved den andre, selv når materielle ressurser utvides.

Den epokegjørende karakteren av Marx’ oppdagelse ble utledet av hans livslange samarbeidspartner Frederick Engels i hans verk Anti-Duhring.

Der forklarte Engels at sosialismen før Marx hadde kritisert den kapitalistiske produksjonsmåten og fordømt konsekvensene. Men den kunne ikke mestre dem, og kunne bare avvise dem som slette og forkastelige.

Marx derimot viste både nødvendigheten av utviklingen av kapitalisme i en gitt periode – dens utvikling av samfunnets produktivkrefter – og nødvendigheten av dens undergang. Og han la systemtets essensielle karakter åpent til skue.

Engels skrev at med disse to oppdagelsene – den materialistiske historieoppfatningen, og hemmeligheten bak kapitalistisk produksjon – «ble sosialismen til en vitenskap». Han la til: «Det neste var å utarbeide alle dens detaljer.»

En av detaljene som er av størst betydning i den nåværende perioden er rollen finans eller fiktiv kapital har, som har utviklet seg over de siste 150 årene siden publiseringen av Das Kapital, som var utviklingstrekk Marx var klar over, men som bare akkurat hadde begynt å oppstå i hans tid.

Gigantforetak finansieres ikke av individuelle gründere, som er avhengige av deres egne akkumulerte sparemidler, eller de fra deres familie. Målestokken for kapitalistproduksjon har gått langt forbi dette. De er avhengige av mobiliseringen av samfunnsressursene som helhet, via aksjemarkedet og kreditt utstedt av bankene.

Mytologien om den individuelle kapitalisten, som slåss for å komme seg frem mot store odds, som tar risiko osv., opprettholdes av politiske og ideologiske grunner som berettigelse for den private akkumuleringen av profitt fra det som i hovedsak er en sosial prosess.

Veksten av finans førte til fremveksten av en ny økonomisk kategori, fiktiv kapital.

Dersom det hentes inn penger, enten gjennom utstedelsen av aksjer eller gjennom et banklån, og disse pengene anvendes til å kjøpe maskiner, råvarer og arbeidskraft for å igangsette produksjon og utvinning av merverdi, da har vi produktiv kapital, det vil si kapital som henter ut merverdi.

Men den samme kapitalen eksisterer også i en annen form – som aksjer eller gjeldsforpliktelser. Den er imidlertid ikke produktiv, men fiktiv kapital. Den bedriver ikke utvinning av merverdi. Den er heller å se som et krav på merverdien utvunnet fra arbeiderklassen av kapital i sin produktive form.

Denne prosessen hadde bare så vidt begynt på Marx’ tid, men han hadde noen innsiktsfulle kommentarer om den, som ikke har mistet noe av sin relevans. Han skrev at utviklingen av aksjeselskaper [‘joint stock corporations’] «reproduserer et nytt finansaristokrati, en ny type parasitt i kledning av selskapspromotører, spekulanter og bare nominelt direktører; et helt system av svindel og bedrag hva angår promotering og markedsføring av selskaper, utstedelser av aksjer og aksjehandel.»

Han førte det videre ved å si at denne prosessen feide vekk alle ideologiske berettigelser for den kapitalistiske produksjonsmåten. «Det den spekulerende handleren risikerer er sosial eiendom, ikke hans egen. Like absurd er ordtaket om at kapitalens opprinnelse er sparing, ettersom hva spekulanten krever er nettopp at andre skal spare for ham… Det andre ordtaket om avhold blir diametralt tilbakevist av hans luksus, som blir et middel for kreditt. Oppfatninger som fremdeles hadde en viss betydning ved en mindre utviklet tilstand av den kapitalistiske produksjonen, blir nå helt meningsløse.» [Karl Marx, Capital Volume 3, s. 369 til 370, Penguin, 1991].

Massen av merverdi uthentet fra arbeiderklassen utgjør et basseng som fordeles mellom de forskjellige seksjonene av produktiv kapital og kravene fra innehaverne av fiktiv kapital.

Selvfølgelig kan det gjøres store formuer på handel med aksjer i aksjemarkedet og i hele menasjeriet av obskure mekanismer i finansmarkedene for handel med gjeld, som har utviklet seg i den siste perioden.

Men det faktum at det kan oppnås profitt fra disse handlene betyr ikke at disse ulike finansielle eiendelene [‘asset’] i seg selv legemliggjør noen verdi. I siste instans forblir de krav på verdi – et faktum som avsløres når et firma eller foretak går konkurs og markedsprisene for alle de finansielle eiendeler det var basert på kollapser, og fordringshaverne flytter inn for å få tak på det de kan fra kadaveret.

Disse finansielle eiendelene og deres tilhørende mekanismer har utvidet seg i enorm grad de siste fire tiårene, i en prosess som stammer fra den stadig voksende fraskillingen av akkumulering av formue fra selve produksjonsprosessen.

Røttene til denne separasjonen kan sees i det grunnleggende skjemaet for kapitalistisk produksjon: M–C–M’. Det vil si, det er penger som er utgangspunkt og sluttpunkt for prosessen som helhet.

Uansett hvilke formuleringer som anvendes av borgerlige politikere om hvordan redningspakkene og tildelingene er nødvendige for å «redde økonomien», handler kapitalistproduksjon aldri om produksjon av materielle varer og tjenester for å dekke samfunnets behov. Den er bare et redskap for en sluttprodukt, og kapital, som Marx trakk ut av det, ser på den faktiske produksjonsprosessen – skapingen av materiell rikdom – som et upraktisk «mellomtrinn» som den kontinuerlig prøver å frigjøre seg fra, for å kunne komme videre, direkte fra penger til enda mer penger.

Dette er ikke, må det bemerkes, et produkt av individuell og umettelig grådighet, selv om akkurat dét finnes i overflod, men er forankret i den objektive logikken av kapitalismens sosiale og økonomiske relasjoner.

Det å fjerne seg fra « mellomtrinnet» akselererte fra 1980-tallet og fremover. Nedgangen av profittraten som brakte en slutt på den kapitalistiske boom etter krigen, en boom basert på vedvarende jevne eller stigende profittrater og en påfølgende utvidelse av industrien – førte til fremveksten av finansialisering og akkumuleringen av formue gjennom spekulasjon og parasittisme.

Nye og stadig mer fantastiske former for fiktiv kapital ble skapt, deriblant mysteriøse finansielle derivater som Credit Default Swops (CDS) og gjensidige sikkerhetslån [‘collteralised loans obligations’]. Algoritmer ble utviklet for å lette hurtig datamaskinstyrt handel, slik at spekulanter øyeblikkelig kunne dra nytte av små variasjoner i markedene for å høste en profitt. Alt ble gjenstand for spekulasjon, fra boliglån til kredittkort- og studiegjeld, selskapers kredittverdighet, volatiliteten i aksjemarkedet, renter og valutabevegelser.

Profittene ble i stadig større grad ikke høstet av utviklingen av produksjon, men gjennom pengespill og spekulasjoner i dette gigantiske kasinoet, og da den ene økonomiske bobla brast var [sentralbanken] US Fed beredt til å pumpe mer penger inn for å blåse opp den neste.

Dette førte til 2008-krasjet. Fed og sentralbankens globale kolleger responderte imidlertid ved å stille enda mer penger til rådighet, via ultra-lave styringsrenter og kvantitative lettelser [‘QE’], og skapte et ytterligere berg av fiktiv kapital som truet med å kollapse selv før koronaviruset slo til.

Det kan faktisk sies at pandemien har spilt en nyttig rolle for kapitalen, ved at den har gitt begrunnelsen for Fed og andre store sentralbanker for å kunne gjennomføre den redningsaksjonen de uansett måtte ha gjennomført.

Som svar på den truede markedsnedsmeltingen som oppsto i midten av mars har enda flere billioner blitt tømt inn i finanssystemet.

Men uansett hvor mye det kan synes som at «verdi» ganske enkelt kan skapes ut fra løse lufta, så hviler denne gigantiske massen av fiktiv kapital i siste instans på merverdien oppnådd fra utbyttingen av arbeiderklassen. Denne fiktive kapitalens krav kan bare imøtekommes såfremt den tilgjengelige ansamlingen av merverdi økes.

Heri ligger den objektive materielle kilden til alle kapitalistregjeringers pådriv, uansett hvilken politisk farge de måtte ha, for å gjenoppta arbeidet, uansett hvilke helsemessige farer det påfører arbeidere.

Utvinningen av merverdi må gjenopptas, og den må gjenopptas i en enda mer voldsom rate enn tidligere. Dette er grunnen til at såkalte «nødssituasjontiltak» ble innført under den nåværende krisen, som nå skrubber ned de tidligere lønningene og betingelsene, og som vil bli gjort permanente, akkurat som de dengang nye tiltakene – eksempelvis to-sjikts-lønnssystemet, kontrakter med null timer, og utviklingen av den såkalte gig-økonomien – ble gjort permanente etter 2008-krisen.

Den fiktive kapitalvampyren som er skapt av Fed og andre sentralbanker, så vel som budsjettunderskuddene som regjeringene har pådratt seg for å finansiere storselskaper og banker, må ha friskt blod i form av merverdi pumpet inn i sine årer.

Men dette blodet skal tilføres ikke bare via den umiddelbare intensiveringen av utbyttingen av arbeiderklassen. Grunnleggende og livsnødvendige sosialtjenester som helsesystemer, utdanningsvesen, pensjoner osv. er drenering av det bassenget av merverdi som er til disposisjon for den fiktive kapitalens beslagleggelse, og denne avledingen av merverdi må stoppes. Her handler det ikke om å forutsi hva som vil skje, men å studere det som allerede har skjedd.

I de umiddelbare etterdønningene av 2008-krisen lovet de vesentlige kapitalistregjeringene å besørge en budsjettstimulering. Litt mer enn ett år senere, under et G20-møte i juni 2010, ble nettopp den politikken snudd og innstramminger ble iverksatt, som blant annet resulterte i katastrofale nedskjæringer av helsetjenestene, som nå eksponeres av den pågående pandemien.

Disqus-kommentatoren reiser spørsmålet om hvilken forskjell tillegget av ytterligere flere billioner dollar vil utgjøre for USAs budsjettunderskudd, gitt at gjeldsnivået allerede er betydelig forhøyet.

Når vi behandler dette anliggendet, skal det aller først bemerkes at det allerede før pandemien var bekymringer om nivåene av amerikansk offentlig gjeld og dens bærekraft. Den videre akkumuleringen av gjeld er ikke bare en kvantitativ økning, men har mer karakter av et kvalitativt sprang.

Det er anslått at relasjonen av USAs gjeld til landets BNP i år vil være på 99 prosent, opp fra 79 prosent i fjor, og vil øke til 108 prosent for 2023, som vil slå det forrige toppnivået som ble satt under den andre verdenskrig.

Ett av de viktigste anliggender er hvilken effekt dette vil ha på det globale finanssystemet, under betingelser der den amerikanske dollar er basis for det internasjonale monetære systemet.

Ifølge økonomihistorikeren Adam Tooze kan det fortsette å fungere så lenge som dollaren blir gjort tilgjengelig for andre sentralbanker, for å forhindre en kollaps i det globale kredittsystemet.

Tooze publiserte ei bok med tittelen Crashed, for tiårsjubiléet av 2008-nedsmeltingen, der han pekte på hovedrollen Fed har spilt for å besørge dollar swops [utvekslinger] til andre sentralbanker, som forhindret en total nedfrysing av kredittsystemet. Derfor hilste han velkommen utvidelsen av dette programmet i midten av mars, da det amerikanske aksjemarkedet stupte.

I en artikkel publisert i New York Times den 20. mars sa han at det var «gode nyheter», og at Fed tok sitt internasjonale ansvar til etterretning. Artikkelen hadde til og med overskriften «Dette er den ene tingen som kanskje kan redde verden fra økonomisk kollaps.»

I løpet av sin artikkel gikk Tooze nærmere inn på spørsmålet om verdi.

Han skrev: «Den amerikanske økonomien i seg selv kan se svak ut, men dollaren er fremdeles det mest universelt aksepterte betalingsmidlet og verdilageret [‘store of value’].»

Men hvordan disse dollarene, digitalt skapt ved å trykke på en datatast, kan være et «verdilager» forklarte han ikke. Dessuten var hans argument hovedsakelig sirkulært. Det gikk som følger: Dollaren er det mest universelt aksepterte betalingsmidlet fordi det er et verdilager, og det er et verdilager fordi det er det mest universelt aksepterte betalingsmidlet.

Tooze, som beskriver seg selv som en «venstre-liberal» historiker, er vel inneforstått med konsekvensene av den enorme gjeldsøkningen fra sin studie av 2008-krisen.

I en artikkel publisert i Guardian den 27. april skriver han at det vil være en «ruvende bunke med IOU-er» [‘I owe you’ - jeg skylder deg; dvs. gjeldsforpliktelser] som oppstår av krisen, og spørsmålet om tilbakebetalingen «vil avgjøre nyansen av vår politikk i årene fremover». Han advarer for at med mindre dette problemet blir taklet vil «koronavirusgjelden bli en voldsom rambukk for en ny innstrammingskampanje».

Han konkluderer med rette, etter å ha pekt på innstrammingsagendaen som ble innledet etter 2010, at politikken for tilbakebetalingen av gjelden ikke er et nasjonalt anliggende, men et anliggende av klasse: Hvem skal betale?

Men hans konklusjon er at det er mulig å unngå en direktekonflikt [‘head-on conflict’] ved å få sentralbanken til å kjøpe opp gjeld som er utstedt av regjeringer, og at en politisk kampanje bør føres med målet «å sikre at sentralbankene fortsetter deres krisebekjempende metoder inn i gjenvinningsperioden.»

Dette er rettet inn mot å prøve å sikre at massen av befolkningen blir forhindret fra å fatte den reelle betydningen av den pågående oppløsingen av kapitalistsystemet, som den nå konfronterer. Massene skal bli fanget i en serie av illusjoner om at en head-on konfrontasjon kan avverges, såfremt bare US Fed sammen med Den europeiske sentralbanken (ECB) og Bank of England (BOE) fortsetter å pumpe inn mer penger.

Et slikt programs politikk, enten den «venstre-liberale» Tooze bryr seg om å erkjenne det eller ikke, er å gi styringsklassene mer tid til å forberede sin offensiv mot arbeiderklassen, som de erkjenner som uunngåelig.

Innsprøytingen av digitale penger kan ikke videreføres ad infinitum, fordi det på et gitt tidspunkt, før eller senere, undergraver hele finanssystemet, som advarsler nok allerede har bekjentgjort.

En artikkel i Australian Financial Review fra den 27. april, for eksempel, rapporterer om advarsler fra Paul Singer, sjef for hedgefondet Elliott Management som forvalter $ 60 milliarder. I sitt siste brev til investorene skrev Singer at selv om «nødssituasjonspolitikk» kan være det rette trekket i dag, vil det ikke være det om to år.

For ti år siden tydde politikere til «monetær ekstremisme» og fremskyndet det selv etter at nødssituasjonen hadde passert, skrev han. Resultatet var ikke hyperinflasjon. Men utsiktene til det, som han definerte som «en avvisning av falske penger og falske kunnskapsrike sentralbankfolk lurer muligens bare like bortenfor vår synsvidde».

Han advarte om at kvantitativ lettelse og negative renter var usunne «fordi de er avhengige av deres tilsynelatende magiske effektivitet på den naiv tiltroen til borgere, investorer og selskaper om at papirpenger er pålitelige, uansett hvor mye av dem som blir pisket frem, og uansett avkastningen ... fra å holde fast på det.»

Han sa at verden hadde «beveget seg nærmere et vippepunkt, hvoretter pengetrykking, priser og gjeldsveksten er i en oppadgående spiral som monetære myndigheter erkjenner ikke kan brytes, annet enn til prisen av en dyp resesjon og kredittkollaps».

Formen for hva som skal komme i en periode med det som kan kalles «gjeldspolitikk» kan ses ved å undersøke hva som skjedde etter den første verdenskrig og den andre verdenskrig – de to foregående periodene hvor gjeld var på nivåer som nå er nådd.

Gjelden som ble pådratt ved utkjempingen av den andre verdenskrig kunne over tid reduseres fordi verdens kapitalistøkonomi, etter tre tiår med blodbad, gikk inn i et oppsving. Dette skyldtes først og fremst utvidelsen av amerikansk industris mer produktive metoder til de andre vesentlige økonomiene, som sikret en vekst av profittraten og en økning av økonomisk vekst.

Det var en helt annen situasjon etter den første verdenskrigen. Den globale økonomien hadde allerede gått inn i en lang nedgang før krigen brøt ut – som Leo Trotskij ved flere anledninger bemerket var selve krigen på mange måter forankret i den utviklingen – og arbeiderklassen kom ut av den for å bli kastet ut i en serie konflikter der oppgaven med å ta politisk makt ble stilt direkte.

Den oppgaven ble ikke fullført fordi arbeiderklassen ikke hadde i front et revolusjonært parti av kaliber av Bolsjevikpartiet, som førte den russiske arbeiderklassen til makten i Oktoberrevolusjonen av 1917. Konsekvensen av disse nederlagene var to tiår med arbeidsledighet, depresjon, fascisme og deretter krig.

Ethvert forsøk på en sammenligning med gjeldsreduksjonen etter den andre verdenskrig er fullstendig bedragersk. Det er ingen amerikansk økonomi som står klar til å gi et løft til det globale kapitalistsystemet. Amerikansk kapitalisme er det klareste uttrykket for forråtnelsen og forfallet av systemet som helhet.

Verdensøkonomien har gått inn i et sammenbrudd, som er utløst men ikke grunnleggende forårsaket av pandemien, under betingelser av en langtrukken nedgang – en periode som allerede var karakterisert som en sekulær stagnasjon, lenge før koronaviruset ankom scenen.

Dette er det som avgjør den politiske økonomien i perioden som nå er åpnet. Arbeiderklassen kan møte denne nye situasjonen bare ved å trekke veksler på fortidens lærdommer, og ved å basere seg på dem å påta seg byggingen av det revolusjonære partiet som skal til for å lede kampen for politisk makt, for å påbegynne oppgaven med å rekonstruere verdensøkonomien på sosialistiske fundamenter.

Forfatteren anbefaler også:

Covid-19-pandemien og veksten av økonomisk nasjonalisme

[22. april 2020]

Pandemien, profitter og kapitalismens berettigelse for lidelse og død

[20. april 2020]

Markets soar as companies announce mass layoffs

[19. februar 2020]

Loading