En lege i intensivpleien, som har jobbet kontinuerlig i mange år på intensivavdelinger [ICU; Intensive Care Unit] ved forskjellige sykehus, også de helt store, sendte oss denne rapporten som et bidrag til Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien – Global Workers’ Inquest into the Covid-19 Pandemic. Vi respekterer legens anmodning om anonymitet.

Som lege i intensivpleie er jeg kjent med alle medisinsk-tekniske støttemetoder, enten det er dialyse, ECMO [Extracorporeal Membrane Oxygenation], ventilering og NO-ventilering [nitrogenoksid]. Jeg har hatt ansvar for opp til 20 pasienter om gangen. Og likevel, jeg har aldri opplevd noe som kan sammenlignes, i grad og omfang, med dagens situasjon.

Denne sykdommen er en av farligste og mest ondartede av alle, både på grunn av dens høye smittsomhet og fordi den direkte angriper og skader alle organsystemer, og spesielt lungene. Folk dør en pinefull, langstrukket, trist død.

Pandemien griper inn i alle områder av livet der Covid-19 sprer seg, den ødelegger biografier og avslutter liv for tidlig. Jeg har sett dramatiske individuelle skjebner: Pasienter som fikk sykdommen rett før de skulle skrives ut, for deretter å dø tragisk. En familiegjenforening med unge, Covid-positive familiemedlemmer som førte til alvorlig sykdom hos en eldre person med en allerede eksisterende helsetilstand. De første som ble smittet hadde kommet over det, mens de andre døde. Tanken på å ha bidratt til at en forelder, besteforelder, en slektning eller venn døde er noe man aldri blir kvitt.

Alle disse tilfellene kunne vært unngått!

Da pandemien begynte hadde vi raskt kritisk syke pasienter av ulike aldre, fra 50 til 80, som nesten alle heldigvis overlevde. Det var en tid da vi måtte finne vår vei, og var henvist til å improvisere. På den tiden var det fullstendig mangel på relevant personlig verneutstyr [PPE; Personal Protective Equipment]. Den borgerlige staten hadde ikke forberedt noe, selv om det hadde vært tid til det, seinest siden slutten av 2019.

Vi jobbet for eksempel i mange uker med ei FFP2-ansiktsmaske [o. anm.: EU-benevnelse; i USA N95], som skulle vært byttet ut etter 4 til 8 timer! Maskene ble sprayet ned på slutten av skiftet, og hengt til tørk til neste dag. Hanskene vi hadde var av elendig kvalitet og var sprukne, så vi trakk på oss flere par utenpå hverandre.

Det var mange sykehus i denne typen tilstand. I mellomtiden lærte vi å kle oss og skifte raskt, det ble en rutine: Kjortler, ansiktsmasker, hetter, briller, hansker – alt måtte passe og være tett tilsluttet.

Innen april 2020 var det mange offentlige initiativer, som eksempelvis «klapp for pleiepersonell», som siden har blitt et vondt ord blant oss. Det var en slags statsstøtte som bare kan beskrives som øyeskylling og hulhet. Midler ble løsnet for publisitet; nye senger ble organisert, og rom og til-og-med containerklinikker ble besørget som utvidelser for sykehus. Men hva hjelper det med flere senger om det ikke er tilstrekkelig med personal? Flaskehalsen har alltid vært antallet utdannede sykepleiere. Personalmangelen, som allerede eksisterte før, har bare blitt enda verre. Og sykepleiermangel betyr alltid flere, og unødvendige dødsfall.

Ei stund ble vi støttet av kolleger fra de normale avdelingene, som var veldig dedikerte og særdeles viktige for oss. Det falt seinere vekk. Og likevel, i den andre bølga sist vinter, da kom det mange flere pasienter, og deres sykdomstilstander var mye verre.

Sett fra dagens perspektiv, og sammenlignet med det som siden utviklet seg, presenterer den første fasen et positivt bilde: Sykehus utviklet et slags samarbeid, mobiliserte ressurser og hjalp hverandre. Tekniske verktøy som var utviklet for andre formål ble brukt for Covid-19, for å evaluere og dele erfaringer, og gjøre dem anvendelige for alle. Det meste av dette har siden falt vekk, og blitt droppet på grunn av mangel på tid.

Å dø har blitt hverdagslig

Covid-19 har alltid et annet forløp enn konvensjonelle sykdommer. I motsetning til for eksempel lungebetennelse, er sykdommen på ingen måte forutsigbar. Pasienter som er i rimelig god tilstand må ganske plutselig intuberes. Ofte skjer den plutselige endringen i løpet av få timer. Pasienter dør raskt i store antall, og det rammer ikke bare de med eksisterende helsetilstander, som fedme, men alle, medregnet yngre mennesker som bare er rundt 40 år. Personer med undertrykt immunsystem er spesielt utsatt, men SARS-CoV-2 kan være livstruende for alle. Sykdommen har sin egen alvorlighetsgrad. Alvorlighetsgraden skyldes ikke kun allerede eksisterende betingelser.

Aldri før har det vært så mye død på intensivavdelinger på så kort tid, før koronaviruset. Altfor mange dør. Alvorlighetsgraden av tilfellene nå er fullstendig sammenlignbar med sist vinters bølge, da omtrent 75 eller 80 prosent av pasienter på intensivavdelingene døde. Det er ikke slik at noen blir innlagt alvorlig syke og deretter dør, da det for de fleste er et langt hendelsesforløp. Det trekker ut i flere uker. Mange som allerede anses som stabile, forverres plutselig.

Død har blitt en hverdagslig begivenhet. Når noen overlever, er vi ekstremt glade for det. Hver gang slåss vi med stor innsats, gjør alltid nye forsøk og gir all mulig pleieomsorg og medisinsk støtte. Men med Covid-19 kommer det stadig nye komplikasjoner. Det er en tøff kamp for hver eneste dag, hver eneste uke av pasientens liv.

Vi gjør alt hva vi kan for å finne flere måter å sikre at folk blir bedre. Inntil vi gir opp fordi den syke ikke klarer mer – men innen dét har mye skjedd. Hver ei seng som blir ledig når en pasient dør fylles umiddelbart. Siden i høst har det ikke vært ledige senger.

Et spørsmål om liv og død: Bruken av ECMO

Med Covid-19 oppstår ofte en form for akutt respirasjonssvikt, ARDS [Acute Respiratory Distress Syndrome], i tillegg til den velkjente lungebetennelsen. ECMO – Extracorporeal Membrane Oxygenation – en type kunstig lunge utenfor pasientens egen kropp, brukes da som en mulig støtte. Det hjelper den syke til mer tid, men kan ikke helbrede ødelagt lungevev. Om ikke lungene gjenoppretter seg selv, har ECMO heller ingen mening.

Det å arbeide med ECMO er alltid en risiko. Bruken krever mye innsats, men fungerer bra når det er rutine og sikkerhet rundt prosedyren. Før koronaviruset var bruken av ECMO virkelig unntaket, den absolutte toppen av en behandling. I dag er det dagsorden.

Ved gjennomføring av denne behandlingen er enkle, mekaniske aktiviteter enormt tidkrevende: Regelmessig vending av pasienter bestemmer den daglige rutinen. Dette holder fire til fem leger og sykepleiere samtidig opptatt, i opptil en halvtime eller trekvart. De må samhandle og utføre operasjonen i fellesskap. Posisjoneringen er forberedt, og ingen slange tillates å gli når pasienten snus. Alle tilkoblinger, alle vitale forsyninger av medisiner, må sikres. Om det skjer en feil kan pasienter bli alvorlig skadet.

Og det man aldri kan utelukke: Pasienter kan plutselig kollapse; sirkuleringen deres kan kollapse. Likevel må flere pasienters liggestilling endres flere ganger daglig. Hver gang er det en eksepsjonell situasjon, med høyt stress for alle de involverte. Og selvfølgelig, ingenting annet uforutsett kan skje i løpet av denne tiden.

Transport av pasienter er også farlig. Overføring til andre sykehus, i henhold til (de væpnede styrker) Bundeswehrs «kløverbladsystem», er kun et alternativ for stabile pasienter som for eksempel ikke trenger å legges på magen. Ved mer alvorlig lungesvikt er ikke det mulig i det hele tatt, og i alle fall er det forbundet med høy risiko.

ECMO har eksistert i mange tiår, men først i løpet av de 10 siste årene eller så, siden slutten av 1990-tallet og fra begynnelsen av 2010-tallet, har det blitt stadig mer utbredt, takket være betydelig forbedret teknologi. I dag kan maskinen selvstendig pumpe blod gjennom kroppen, og de større membranene er mye bedre til å oksygenere blodet. Belegget er bedre og sikrere, så det har lengre brukstid uten risiko for å tette til rørene. Heldigvis er ECMO i dag mye mindre utsatt for funksjonsavbrudd.

Likevel er ECMO-behandling et helt eksepsjonelt område. Sykepleiere og leger må gi alt hva de har – det er alltid et spørsmål om liv og død.

Det store problemet er at man trenger tilstrekkelig bemanning til ECMO-pasienter. Den opprinnelige planen var en relasjon mellom sykepleier og pasient på 1:1, men allerede før koronaviruset var det alt for knapt med personell. Under pandemien ble relasjonen raskt økt til 1:2 eller til-og-med 1:3. Folk kapitulerte rett og slett, for underbemanningen.

Kontinuerlig langvarig stress

Fysisk utmattelse er én ting. Men det er også psykisk utmattelse som følge av koronavirusets forferdelige egenskaper, så vel som det faktum at pleiepersonalet har blitt kraftig uttynnet. Alle når deres grenser, og alle kan se at pandemien langt fra er over. Noen slutter, noen blir syke oftere, og lengre. Alt av dette er tegn på at arbeidsbelastningen er for høy. Mange ligger våkne om natta, og jeg våkner også regelmessig om natta. Du er aldri godt uthvilt.

Mine skift varer regelmessig i ni timer, og ofte 10 eller 11, uten noen skikkelige pauser. Offisielt, når leger jobber opptil 11 timer, skal de ta minst en tre-kvarters pause. I virkeligheten eksisterer dette rett og slett ikke. Selv en halvtimes pause ville vært et sjeldent unntak. Uttrykket «å gå til lunsj» utløser høy latter fra vår side. Denne ideen er helt absurd. Vi slipper ikke unna i det hele tatt, vi har ingen reell hvile i løpet av skiftet, hvor vi for eksempel kan slå helt av. Vi er tross alt ansvarlige for alle eventualiteter, vi må hele tiden være våkne og klare, fordi det ofte kreves umiddelbar inngripen.

I tillegg kommer den konstante risikoen for at vi smitter oss. Folk blir koronapositive med jevne mellomrom. Først ble vi sjokkert, men nå er det en del av jobben. Vi opplever også at sykepleiere er fraværende i veldig lang tid, eller permanent, som følge av Long Covid. Ofte er det pasienter som smitter, men det kan også skje i den private sfæren. Vi tester oss jevnlig, flere ganger i uka, og det anbefales også at alle vaksinerer seg.

Da [den forrige tyske helseministeren] Jens Spahn annonserte: «Pandemien er eliminert» ble dette mottatt med bitter sarkasme innen sykepleien, akkurat som alle bagatelliseringene, nedsnakkingen, løgnene som spres i politikken. Hver og en av oss, inkludert alle medisinske arbeidere, vet godt at dette ikke er tilfelle. Blant det medisinske personalet har mistilliten til den borgerlige klassen og dens stat vokst sterkt. Politikere lever åpenbart i en annen verden. De er fullstendig likegyldige til at så mange mennesker dør. Deres politikk kan bare beskrives som bevisst, planlagt omsorgssvikt og en kriminell fornektelse av plikten til å sørge for framtiden.

Støtten fra WSWS

Det ideologiske presset ble følt helt fra begynnelsen av. Vaksinefornekterne var på vei fram. Det var da det var viktig å ha den gode støtten fra WSWS. Den understreket at dette ikke var et rent teknisk eller medisinsk problem, men et politisk et. Rapporteringen utviklet en dyp forståelse av pandemien, som enda ikke er over.

Jeg støtter WSWS-initiativet for en Global Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien fordi jeg vil at det skal bli forstått hva for en dødelig, ødeleggende sykdom Covid-19 er, og hvordan den herjer menneskenes samfunn. Arbeiderklassen er tross alt det overveldende flertallet av befolkningen. Den må utvikle en bevissthet om voldsomheten og faren ved SARS-CoV-2.

Man må stå fast mot alle de som sprer løgner av uvitenhet, frykt, svakhet eller til-og-med – og dette er definitivt en annen leir – av ondskap og kriminelle hensikter. Sykdommen må forstås slik at de riktige kravene kan reises og håndheves, som utgjør en koordinert eliminering av Covid-19 over hele verden. Dette er nært knyttet til klassespørsmål. De ondsinnede, bevisste fornektelsene gjøres ut fra klasseinteresser om å beskytte profitt.

Men arbeiderklassen vil leve! Den er fundamentet. Den er i konflikt med det profittorienterte samfunnet. Den kan tale sannhet, så profitt ikke får ødelegge livet. Den legemliggjør det eneste perspektivet som har en framtid. Dens synspunkt kan ikke blandes med den borgerlige klassens. Det er bare enten-eller. Som det gamle medisinske munnhellet om graviditet: Bare litt gravid – det er ikke mulig.

De alvorlige overgrepene med «flokkimmunitet»

Et godt eksempel er de grove overgrepene som blir begått med begrepet flokkimmunitet. Dette var opprinnelig et positivt begrep. Det definerer, for visse sykdommer, hva som er nødvendig for å beskytte de som av visse grunner ikke kan utvikle immunitet. En epidemi kollapser når en viss prosentandel av samfunnet er immunt, enten gjennom en infeksjon eller ved vaksinering. Slutten av en epidemi nås ikke når 100 prosent er immune mot den, da begrepet flokkimmunitet definerer den nødvendige prosentandelen som må oppnås for å beskytte resten, som ikke er immune. Da brytes smittekjeden i den aktuelle «flokken».

Dette er et samfunnsbaserte, sosialt, og ikke et individuelt konsept. Det lar oss bestemme hvor mange mennesker som må vaksineres for å få slutt på en epidemi. Eksempler på dette er meslinger og sågar kopper, som tross alt er utryddet. Det blir klart at det opprinnelige formålet med begrepet flokkimmunitet var å beskytte mennesker.

I dag brukes den imidlertid ikke for å blokkere for pandemien, men i den forstand at epidemien i seg selv må generere flokkimmunitet. Dette gjøres på bekostning av hundretusener og millioner som da må dø. Dette er useriøst og umenneskelig. Tidligere, da de store epidemienes patogener og deres overføringsmåter ble forstått, ville ingen ha meldt slagordet: La pesten rase, slik at vi kan oppnå flokkimmunitet.

Personlig mener jeg at universell obligatorisk vaksinering er det riktige, fordi det ville styrke den individuelle og samfunnsmessige beskyttelsen. Vaksineringer er definitivt viktige. Blant våre pasienter har vi mange som ikke er vaksinert, men vi har også personer som ble vaksinert to ganger. Vaksinering er bare ett trinn av mange. Vaksineringsspørsmålet er nå aktuelt, og regjeringen satser mye på obligatorisk vaksinering, men dette alene vil ikke stoppe pandemien.

Det å fokusere utelukkende på vaksinering, og på obligatorisk vaksinering, yter ikke rettferdighet til denne sykdommens farighet og voldsomhet. Med omikron sprer viruset seg raskt akkurat nå. En mutasjon er en tilfeldig ting, men virus som muterer «oppsøker» og «finner» smutthullene i menneskekroppens forsvarssystem, med en tidligere ukjent sannsynlighet gjennom den «tilfeldige mutasjonen». Dette er ikke en sak det kan tas lett på. Dette er ikke et abstrakt anliggende.

En sosial oppgave

For øyeblikket finnes det ingen reell kur mot Covid-19, i det hele tatt. Vi har ingenting å bekjempe viruset med. Det å få eliminert Covid-19 på denne måten vil ikke lykkes. Det som trengs er nedstenginger, og testing-og-sporing for å stoppe pandemien. Dette må det tas tak i nå.

Det er en samfunnsoppgave – det å få eliminert og utryddet viruset, akkurat som det var for kopper og meslinger. Og man må eliminere det globalt. Denne prosessen må organiseres politisk, og det er ikke den borgerlige klassen beredt til. Derfor vil kampen mot pandemien blir et spørsmål om makt mot den borgerlige klassen. Denne kampen tolererer ingen forsinkelser.

World Socialist Web Site er det eneste nyhetsnettstedet som tilbyr et klart uttrykt og vitenskapelig forsvarlig perspektiv. Dette har personlig hjulpet meg veldig mye, til å kunne opprettholde håp for framtiden og kunne motstå resignering og kapitulering for denne forferdelige sykdommen, og den ondartede uvitenheten representert av de rådende politiske retningslinjene.

Hvorfor har ikke kampen mot pandemien blitt tatt på alvor enda? Det trer veldig tydelig fram. Profitt teller mer enn menneskeliv. WSWS har tatt et klart standpunkt til pandemien helt fra starten av, og dette var og er av stor betydning.