The Killer That Stalked New York (1950), regissert av Earl McEvoy, er en fiksjonalisert beretning om kopperutbruddet i New York City i 1947, og det systematiske, bydekkende vaksineringsprogrammet i april samme år, som fikk slutt på den enorme faren.

I en tid da USAs offentlige embetsrepresentanter for storbyer og deres folkehelse fortsatt følte et visst ansvar for den generelle befolkningens velvære, organiserte myndighetene i New York en kampanje mot trusselen fra sykdommen kopper. Ifølge dr. Israel Weinstein, byens nye helsekommissær, der han i november 1947 skrev i American Journal of Public Health: «I løpet av en periode på mindre enn én måned ble mer enn 6 350 000 mennesker vaksinert i New York City, over 5 000 000 av dem innen en periode på to uker etter appellen om universell vaksinering meldt av byens borgermester/byrådsleder [Mayor William O’Dwyer]. Aldri før hadde så mange mennesker i en by blitt vaksinert på så kort tid, og på så kort varsel.»

Weinstein fortsatte: «På grunn av sykdommens virulens og dens høye overføringevne er det intet mindre enn helt bemerkelsesverdig at det bare var 12 infeksjonstilfeller under hele utbruddet.» Det ble bare rapportert to dødsfall. Helsekommissæren konkluderte: «Så snart det er mistanke om et tilfelle av kopper i et lokalsamfunn, da må alle anstrengelser til for å få alle vaksinert, uten forsinkelse.»

«Alle anstrengelser må til. …»

Ikke for å berolige aksjemarkedet, men for å beskytte befolkningen og forlenge enhver borgers liv.

Rochelle Walensky, direktør for folkehelseetaten CDC, Centers for Disease Control and Prevention, formidlet sist fredag de «oppmuntrende nyhetene» at «mer enn 75 prosent» av Covid-19-dødsfallene i USA «oppstod blant personer som hadde minst fire komorbiditeter [dvs. underliggende helsetilstander] ... mennesker som ikke er friske i utganspunktet». Ezekiel Emanuel, sjef for medisinsk etikk og helsepolitikk ved University of Pennsylvania, og medlem av Biden-Harris’ Overgangsråd for Covid-19, fra november 2020 til januar 2021, har skapt seg et navn ved å fordømme den «religiøse gløden for å forlenge liv så lenge som mulig», som han har beskrevet som «villedende og potensielt destruktiv».

Det disse frastøtende individene har uttrykt i ord har den amerikanske styringseliten energisk satt ut i praksis, der de har tillatt mer enn 800 000 menn, kvinner og barn å dø unødvendig, og med utallige flere dødsfall i vente.

Ingen amerikansk embetsfunksjonær i 1947 eller 1950 ville ha våget å fremme synspunkter tilnærmelsesvis like dem som blir uttrykt av Walensky og Emanuel. Selv om den amerikanske arbeiderklassen politisk var tjoret ned av de offisielle arbeiderorganisasjonene, hadde den i de umiddelbare etterkrigsårene demonstrert sin enorme kamplyst, og bevist at den på ingen måte hadde til hensikt å vende tilbake til Den store depresjonens nød og elendighet.

Forøvrig var naziregimets grusomheter – medregnet dets eutanasiprogram, med drap av hundretusenvis av mennesker med funksjonshemninger, ansett som «uverdige for liv» – alt for ferskt i minne, for brede lag av verdens befolkning. Det internasjonale militærtribunalet, der 24 av Det tredje rikets statsledere ble stilt for retten, var bare nylig avsluttet, i oktober 1946. Menneskelivets skjørhet og dyrebarhet lå på massene av menneskers minne.

The Killer That Stalked New York er en vellaget og, effektivt sett, stram og anspent film, med mange talenfulle personer involvert, som var typisk for den tiden. Filmen oppsto under den rikeste og mest realistiske perioden av amerikansk filmskaping, fra 1946 til 1951, før de antikommunistiske utrenskningene forvandlet betingelsene i Hollywood, og gjorde en kritisk oppmerksomhet rettet mot samtidens sosiale liv, og livet til arbeiderklassen spesielt, langt mer problematisk, og sågar farlig.

Harry Essex’ manus for The Killer That Stalked New York finner opp et spennende, psykologisk interessant rammeverk for å presentere faren for koppersykdommen. Ei ung kvinne, Sheila Bennet (Evelyn Keyes), vender tilbake til New York City fra et besøk på Cuba. Hun smugler diamanter, en operasjon hennes musikervenn Matt Krane (Charles Korvin) er mastermind for og står bak, en som nå imidlertid i all hemmelighet har innledet et forhold til hennes yngre søster, Francie (Lola Albright). Sheila har blitt fulgt av en US Customs-agent, som mister henne av syne der hun sniker seg ut av et hotell i Midtown Manhattan.

Sheila er syk, uten at hun selv vet det, rammet av kopper. Hun begynner å spre den smittsomme sykdommen. Representanter for helsemyndighetene blir gradvis klar over faren de står overfor. Alarmerte om den potensielle katastrofen mobiliserer byens helsekommissær, borgermesteren og byrådet ressurser, og setter i gang et program som tar sikte på å inokulere hele befolkningen på 8 millioner mennesker. Hundretusenvis stiller opp for deres vaksine.

Nå jakter både tollvesenet og offisielle representanter for byens helsedepartement på Sheila, men innledningsvis uavhengig av hverandre. Sheila er på dette tidspunktet, forferdelig syk og nesten i dillerium, fortsatt fast bestemt på å ta hevn på den promiskuøse Krane, spesielt etter hennes søsters selvmord. Dette brennende behovet, like mye som noe annet, forhindrer henne fra å søke hjelp. Antallet alvorlig syke begynner å stige.

Som bemerket over er filmen, fra Columbia Pictures, basert på utbruddet i 1947, og en sakprosaberetning om utbruddet av Milton Lehman, publisert april 1948 i magasinet Cosmopolitan.

I det faktiske tilfellet var bæreren av sykdommen den 47-år-gamle forretningsmannen Eugene Le Bar, som hadde bodd seks år i Mexico. Han ble syk under den fem-dager-lange bussturen fra Mexico City til New York. Fire dager etter ankomst dro han til Bellevue Hospital og ble seinere overført til Willard Parker Hospital, sykehuset for smittsomme sykdommer på Manhattan, hvor han døde. Flere andre ble også innlagt på sykehus med lignende symptomer. En sikker diagnose av kopper ble ikke stilt på flere uker, før den ble bekreftet av leger ved US Army Medical School Laboratory og Western Reserve University.

Kopper er en av de dødeligste sykdommene i verdenshistorien. Medisinske historikere anslår at 300 millioner døde av kopper bare på 1900-tallet. Så sent som på begynnelsen av 1950-tallet forekom anslagsvis 50 millioner koppertilfeller årlig over hele verden. Sykdommen tok livet av fra 20 til 60 prosent av alle som ble smittet, deriblant så mye som 80 prosent av barna.

Som nettstedet National Geographic forklarer: «Kopper er en akutt smittsom sykdom forårsaket av variolaviruset. Sykdommen har sitt navn fra det latinske ordet for ‘flekkete’, med refereranse til de hevede, verkfyllte byllene som bryter ut i ansiktet og på kroppen til de berørte. Historisk sett drepte viruset rundt 30 prosent av personene som pådro seg det. De som overlevde ble ofte etterlatt blinde, sterile og med dype arr i huden, eller pockmarks og derav [den engelske] benevnelsen smallpox.» En verdensomspennende massevaksineringskampanje, annonsert av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1959, satte endelig en stopper for sykdommen i 1977 – ‘som gjør den til den første sykdommen som noen sinne er utryddet’» (American Museum of Natural History).

Skaperne av The Killer That Stalked New York bestemte seg, av ganske åpenbare grunner, for å lage Bennet-karakteren og historien om smugling og «ei bedratt kvinnes» raseri. På den uforlignelige Hollywood-måten på slutten av 1940-tallet, kommer den hardkokte åpningsberetningen rett til poenget: «Døden snek seg ikke inn i byen med ei stang, eller sammenklemt i ei jernebanekuvogn. Den kom inn på et dampskip, på første klasse, til en høy pris, rett inn til Pennsylvania Station [en av New Yorks jernbanestasjoner], stor som livet selv. Og da den endelig trådte ut av jernbanevognas salong og ut på plattformen, var den noe å plystre etter. Den var iført leppestift. Nylon og ei vakkert skreddersydd kåpe, bært av ei sølvdansende jente. Suveniret fra Cuba. Navnet var Sheila Bennet. Et vakkert ansikt with a frame to match – en framtoning i stil.»

Men, før noen nå så fromt vifter med en moralsk pekefinger må det kanskje legges inn et godt ord for manusforfatterens generelle tilnærming, om ikke hvert eneste av hans valg. Amerikansk filmskaping var den gangen fortsatt i stand til å «oppløse den politiske orienteringen [eller, i dette tilfellet, historien] i poetikken». The Killer That Stalked New York bringer samvittighetsfullt fram den offentlige essensen av krisen i april 1947, samtidig som den mer eller mindre overbevisende skaper et sett av karakterer, fra ulike sosiale bakgrunner, der deres private liv påvirkes av framkomsten av den dødelige sykdommen.

Filmen finner opp en Manhattan-lege, Ben Wood (William Bishop), som utilsiktet kommer i kontakt med Sheila, og seinere noen av ofrene for koppersykdommen. Han, sammen med en kollega, dr. Cooper, vurderer først de skremmende utsiktene.

I en samtale utbryter Cooper til Wood, i bekymring: «Anta at vi var i de middelalderdagene igjen. Da pest utslettet hele byer. Før røntgen, vaksiner og anestesi. Og symptomene var hodepine, ryggsmerter, feber og utslett. Hva skulle det ha betydd?» Wood svarer: «Kopper. … Men her, midt i New York City? Men i all verden, jeg har aldri sett et eneste tilfelle.»

Cooper, spilt av den Wien-fødte veteranskuespilleren Ludwig Donath, svarer: «Vel, det har jeg. I Europa, som barn. Hundrevis av dem. Skrikende og vridende skapninger. Dømt til å bli matet til et enormt likbål, som ble vedlikholdt i ukevis.»

Noen av karakteriseringene er sterkt beroende på New York-filmtypologien: En velvillig irsk politimann, ei kravlende, travelt opptatt utleiekvinne, ei desperat immigrantmor, en melkemanns masete kone. Uansett, selv klisjeene har her fortsatt litt liv i seg. Innen visse grenser tegner filmen et overbevisende bilde av urbane realiteter.

Den kunstneriske erfaringen som den gang kunne mobiliseres i Hollywood var enorm, selv for et relativt lite prosjekt som dette. Regissøren, Earl McEvoy, er en av de minst kjente størrelsene. Han var først og fremst en assistentregissør, på andreenheten, som produsent for MGM og Columbia på 1940-tallet. Han regisserte bare to andre filmer, den siste i 1949. Datoen har kanskje betydning. I 2010 reiste New York Post’s Lou Lumenick spørsmålet, som han ikke hadde noe svar på: «Var han [McEvoy] svartelistet?»

To av de førende artistene i The Killer That Stalked New York var så absolutt dét: Den ungarskfødte Korvin (født Geza Korvin Karpathi) og Art Smith (som spiller motparten Anthony Moss), et regulært medlem av det venstreorienterte Group Theatre, og flere år seinere, i 1957, den originale «Doc» i West Side Story på Broadway.

Livlige Evelyn Keyes, som først gjorde seg bemerket som Scarlett O’Haras yngre søster i Gone with the Wind (1939), hadde vært medlem av Committee for the First Amendment, gruppa av venstreorienterte og liberalere i Hollywood, som protesterte mot «red scare»-høringene holdt av Representenes hus’ høringer i 1947, for komitéen for uamerikanske virksomhet – House Un-American Activities Committee – sammen med John Huston, hennes daværende ektemann. Andre ektemenn inkluderte regissøren Charles Vidor (Gilda, 1946) og bandlederen Artie Shaw. Keyes ble framtredende presentert i The Face Behind the Mask (Robert Florey, 1941) og Johnny O’Clock (Robert Rossen, 1947), og enda mer bemerkelsesverdig i Joseph Losey’s The Prowler (1951), og i Phil Karlson’s 99 River Street (1953).

De dyktige aktørene i The Killer That Stalked New York inkluderer også Albright, generelt en undervurdert tilstedeværelse, best husket for sin rolle i fjernsynsserien Peter Gunn; Dorothy Malone, som fortsatt var begrenset til sekundære roller i 1950, her en sykepleier hos dr. Wood; Jim Backus, som dukket opp i utallige skuespill, filmer, radioprogrammer og som la stemmer til tegneserier; og de som tilsammen hadde mer enn 900 filmer og fjernsynsserier mellom seg, de uunnværlige «karakterskuespillerne» Whit Bissell, Roy Roberts, Barry Kelley, Carl Benton Reid og Connie Gilchrist.

Den begavede cinematografen Joseph Biroc, en innfødt New Yorker, som etter hvert spesielt assosieres med regissørene Robert Aldrich og Samuel Fuller, fanget inn byen elegant på dens mest truende i The Killer That Stalked New York’s nattsekvenser, så vel som noe av byens komplekse liv på dagtid i gatebildene. Biroc begynte hans karriere som kameramann i US Army. I 1945 filmet han grusomhetene fra konsentrasjonsleiren Dachau, i Tyskland, da han tjente som kaptein for den sjette avdelingen, sammen med regissøren George Stevens’ Special Motion Picture Coverage Unit.

I så henseende, selv fortelleren fortjener en merknad. Den mildt tonende stemmen til Reed Hadley, mangeårig film, fjernsyn og radioskuespiller, besørget også i 1945 kommentarstemmen til The Nazi Plan, en dokumentar sammensatt fra erobret hitleristisk propaganda, nyhetsframstillinger og lydopptak, som ble anvendt som bevismateriale under Nürnberg-tribunalet.

Filmens partitur er komponert av Hans J. Salter. En biografi forklarer: «Salter ble født i Wien i Østerrike, 14. januar 1896, og fikk sin utdannelse fra Wiens musikkakademi, og han studerte komposisjon med Alban Berg, Franz Schreker og andre. Han var musikkdirektør for Statsoperaen i Berlin før han ble hyret for å komponere musikk ved UFA-studioene. Salter emigrerte til Amerika i 1937, og ble raskt satt under kontrakt hos Universal, hvor han arbeidet i nesten 30 år, hvor han arrangerte, komponerte, dirigerte og tjente som musikalsk leder.»

Det var med andre ord grunner til at mange amerikanske filmer fra denne perioden hadde kunstnerisk, moralsk og intellektuell tyngde.

Responsen fra borgermesteren (Roberts) i The Killer That Stalked New York, basert på O’Dwyer, som innen filmens utgivelse i desember 1950 hadde trukket seg på grunn av en korrupsjonsskandale, har utvilsomt en overdreven eller myteskapende kvalitet. Men den har visstnok også noe faktisk grunnlag.

Helsekommissæren (Reid) og hans medhjelpere besøker borgermesteren en søndag. Informert om krisen trer han til handling. Dialogen går sånn:

** start of indented quote

– Greit, du har åtte millioner armer å vaksinere. Hva trenger du?

– Tusen ekstra-leger.

– Du har dem. Hva mer?

– Fasiliteter for vaksineringer.

– [Til andre embetsfunksjonærer] Dere tilrettelegger deres politistasjoner som klinikker. Det samme for brannstasjonene i alle boroughs [bydeler]. Jeg antar at sykehuskommissæren har noe å tilby.

–Alle sykehus i byen og de ansatte på vakt, 24 timer i døgnet.

– Greit. Da er vi klare.

– Ikke helt.

– Hvor mye?

– Vi trenger en halv million dollar for å komme i gang. Vaksineringene er gratis.

– For seks cent per liv, det kjøper jeg. Du begynner med meg.

** end of indente quote

Fortellerstemmen tar over: «Borgermesteren kastet ikke bort noe tid. Få timer seinere fikk han brettet opp ermet og tok det store skrapet [vaksineringen den gang]. Og etter at sjefen satte eksempel for hans by, gikk helsekommissæren på lufta. Hadde du innstilt radioen da hørte du åpningskuddet for en fight-to-the-finish-krig, og om du ikke fikk det å høre, da fikk du å lese om det. Avisene fikk fakta, om hvem, om hva, om hvor, når og hvorfor. De største overskriftene vi har sett siden V-Day traff byen midt mellom øynene.»

I tillegg til byens «BE SURE! BE SAFE! GET VACCINATED!»-program, som fortellerstemmen bemerker, opptrådte dr. Weinstein på radio og leverte kommentarer rettet til dem som var nølende med å la seg vaksinere. Etter alt å dømme var Weinstein en bemerkelsesverdig figur. Historikeren Mimi Eisen bemerker at han var «en bakteriolog, lege og livslang New Yorker. På begynnelsen av 1900-tallet, som barn oppvokst på Lower East Side, hadde han sett lokalsamfunn herjet av utbrudd av kopper. Weinstein var bare måneder i sin stilling som helsekommissær da kopper dukket opp igjen.»

Nølingen og den relaterte sosiale tilbakeståenheten det refereres til, er en kort behandling tildel i filmen. I en scene satt i en frisørsalong avsier flere kunder en negativ dom over vaksinasjonsprogrammet. En mann hevder: «To tilfeller av kopper utgjør ingen epidemi,» mens en annen antyder at borgermesterens kampanje er «ikke annet enn publisitet!» Den første fortsetter: «Hvilken rett har borgermesteren til å bruke skattebetalernes penger på denne måten? Vet du hva det vil koste, all denne gratisvaksineringen? Millioner!»

En tredje frisørkunde griper inn: «Mac, har du noen gang vært i en kopperepidemi? Har du noen gang sett en?» Han fortsetter: «Se på den fyren der på den stolen. Han kunne ha plukket opp kopper fra en av dem på sykehuset. Har det, og vet det ikke engang, ser du? Greit, så kommer du forbi. Du sitter i den samme stolen. Blooey, du fikk kopper bare av å sitte der.» En fjerde kunde skynder seg deretter ut, for å stille opp for vaksinering!

Over protestskilt, «Stopp vaksineringer! Vaksine er gift!», sier fortellerstemmen: «Jada, det var noen som ikke trodde på byens kamp. Men ballen rullet, og enten man likte det eller ikke. Med mindre du tok livsforsikringen, som bare kostet 10 minutters ventetid i køen, var du out of fashion. Not in style. Ei verkende arm fortalte naboen din at du hadde sunn fornuft. Antallet gikk opp. [Bilder av store folkemengder i New York] Én million vaksinerte. To millioner. Men kopper er aldri en lokal affære. Det angår hele verden. Washington, London, Paris, alle ventet på nyhetene om at vår borgermester tro til på hjemmebanen.»

Sheila Bennet har styrken til å se Krane stilt til rette, på en måte. Narrativet konkluderer: «Før Sheila bukket under i et siste blendende feberutbrudd, fant hun styrke til å fortelle legene hva de måtte få vite. Og kopper, den eldgamle morderen, ble tvunget tilbake til middelalderen der den hadde sprunget ut fra. Det var alle de døde, men åtte millioner levde videre.»

The Killer That Stalked New York har i en undertittel en dedikasjon: «Til menn og kvinner fra folkehelsen – den første forsvarslinja mellom menneskeheten og sykdom.»