Med det forrige året bak oss påfører Covid-pandemien den globale befolkningen nye nivåer av fullstendig forebyggbar elendighet, mens aksjemarkedene fortsetter å stige. Pandemien er en anklage mot kapitalismen – eller, i form av pandemien tiltaler kapitalismen seg selv.

Den pågående bølga fører uunngåelig til ein ny bølge av nedleggelser av kinoer, teatre, museer, kunstmesser og gallerier, til dels kort og godt på grunn av mangel på frisk arbeidskraft. Nettsiden til Observer bemerket nylig: «Der Covid-19 nok en gang raser gjennom verden med uhemmet dødelig kraft i ei ny bølge, er det naturlig at mange kunstinstitusjoner og messer revurderer om de burde implementere nye sikkerhetstiltak, eller engang gå videre i det hele tatt.»

Hyperallergic rapporterer at kunstneren og kuratoren Jenni Crain, bare 30, døde 16. desember av «plutselige komplikasjoner relatert til Covid-19». De skriver at det er uklart «hvordan hun pådro seg viruset». Crain hadde imidlertid nylig kommet tilbake fra den internasjonale «blockbuster» kunstmessa Art Basel Miami Beach i Florida, der 60 000 deltok, «som ikke forlangte bevis på vaksinering, men tillot de som kunne framlegge bevis på en negativ Covid-19-test å delta. Det har stort sett vært anekdotiske rapporter om et oppsving av infeksjoner under Miami Art Week.»

Artsy.net bemerker muntert om Miami Beach-arrangementet: «Mange gallerier rapporterte om gangbuster-salg og at samlere – både av den tradisjonelle og nye varianten – åpenbart kom beredt til å handle.» Død og sykdom er en liten pris å betale for «gangbuster-salg».

For ett år siden skrev vi: «Nesten 2 millioner mennesker har så langt omkommet på denne smertefulle måten, fordi store forretningsinteresser og deres politiske agenter i regjering overalt uten å nøle bestemte at deres profitter og rikdommer har prioritet framfor menneskeliv. Samtidig forklarte de svina som skriver for New York Times og Wall Street Journal kaldblodig og uforskammet deres lesere at kuren, den systematiske utryddingen av sykdommen med besluttsomme midler, som kunne resultere i et fallende aksjemarked, ikke måtte bli verre enn sykdommen.»

Nå er i henhold til de offisielle tallene 5,5 millioner mennesker døde, uten ende i sikte, og argumentene har blitt enda mer kyniske og uærlige.

Med å «lære å leve» med viruset mener milliardæroligarkene at de komfortabelt har tilpasset seg å se massevis av andre mennesker dø av det.

Den amerikanske filmindustrien presser hensynsløst på framover, i møte med katastrofen, med dens bestrebelser for å lokke vare publikum tilbake til kinoer. Filmreklamen kunngjør «bare på kino», og forskjellige filmkunstnere som burde vite bedre har blitt skjøvet ut for å promotere «det unike» ved kinoopplevelsen. Til hvilken pris?

Den siste Spider-Man-filmens suksess blir hyllet som ytterligere et tegn på en gjenoppblomstring av kinobillettsalget i 2021, etter katastrofeåret 2020 som så det lavteste salgsnivået på 40 år. «Denne [Spider-Man: No Way Home] er et så godt forvarsel for framtiden til kinobransjen, der den kommer ut av pandemien,» sa John Fithian, styreleder i National Association of Theatre Owners, til Variety. «Det er fantastiske nyheter for resten av året, og inn i 2022. Vi tror dette er et vendepunkt for oss.»

Hollywood-studioene har lite av interesse i vente for 2022, om Variety’s liste er noe å gå etter. Tilsynelatende uten på fortrekke ei mine rapporterer publikasjonen om ei «drapsrekke av tilbud for det store lerretet», deriblant «Black Panther: Wakanda Forever, Thor: Love and Thunder, Jurassic World: Dominion, Avatar 2 og The Batman, en oppdatering av Dark Knight-sagaen med Robert Pattinson som tar på seg kappe og hette. Den kan mangle originalitet, men det er den typen opplisting som virker skreddersydd for å pakke kinoene.» Vel, det gjenstår å se. Publikum står overfor muligheten for et angrep på to fronter, både fra de tomme svulstighetene på lerretet og fra koronaviruset selv.

Lista over skuespillere, musikere, kunstmalere, dansere og andre som har bukket under for Covid-19 eller komplikasjoner fra viruset, fortsetter å vokse. Blant mange andre inkluderer denne lista jazzmusikerne Lee Konitz, Wallace Roney, Ellis Marsalis, Manu Dibango og Bucky Pizzarelli; popmusikere og sangere Joe Diffie, John Prine, Charley Pride, Alan Merrill, Adam Schlesinger, Dave Greenfield, Anne Feeney, Carlos Marín, Chris Trousdale, Bruce Williamson, Tommy DeVito, Trini Lopez, Armando Manzanero, Jerry Demara, Frederick Thomas (Fred the Godson) og Ty Chijioke; skuespillerne Brandis Kemp, Cloris Leachman, Allen Garfield, Mark Blum, Nick Cordero, Tommy «Tiny» Lister, Carol Sutton, Dawn Wells og Linda Torres. Dette er bare the cost of doing business.

Innen november 2021, før den siste Covid-bølga, hadde antallet arbeidsplasser innen «kunst, underholdning og rekreasjon», ifølge US Bureau of Labor Statistics, kommet tilbake til 2,23 millioner, fortsatt ned med 11 prosent, eller mer enn 200 000 jobber fra februar 2020. Titusenvis av stillinger er borte for godt, med ei usikker framtid for sektoren som helhet. Johns Hopkins University rapporterer som status per november 2021 at prosentandelen av tapte arbeidsplasser ved non-profit kunstorganisasjoner forble mer enn tre ganger dårligere enn gjennomsnittet av alle non-profit-organisasjoner. Mange musikkspillesteder, gallerier, operaselskaper, orkestre og mindre museer har vaklet seg gjennom hittil, takket være statlige støttemidler, men hvor lenge går det? Og hva vil en ny nedstengning, kanskje tvunget fram av mangel på villige og friske arbeidere, bety for disse institusjonene?

Organisasjonen Americans for the Arts påpeker at i løpet av pandemien har 37 prosent av kunstnerne på et tidspunkt befunnet seg i situasjoner hvor de ikke har hatt tilgang til, eller råd til mat, og 58 prosent har ikke besøkt en medisinsk fagperson på grunn av manglende evne til å betale.

William Deresiewicz, som har gjort verdifull forskning på kunstartenes økonomiske tilstand, kommenterte i juni 2021 i Harper's, med artikkelen «Stages of Grief—What the pandemic has done to the arts» [‘Sorgstadier – hva pandemien har gjort med kunsten’], at det «som har skjedd på tvers av kunstene er ikke en lavkonjunktur. Det er ikke engang en depresjon. Det er en katastrofe.» Deresiewicz skrev at kunstnere har tilpasset seg: «Ja – på den måten du tilpasser deg til å miste et lem.»

Deresiewicz har pekt på «ødeleggelsen av kunstøkonomien ... forankret i den store besettende synden i det moderne amerikanske samfunnet: Ekstrem og voksende ulikhet». I hans bok fra 2020, The Death of the Artist: How Creators Are Struggling to Surviving in the Age of Billionaires and Big Tech, malte han et sjokkerende bilde av kunst- og kulturverdenen, før pandemien. En håndfull av fakta vil være tilstrekkelig her:

«Av de to millioner [innspillende] artistene tilgjengelige på Spotify står mindre enn 4 prosent for over 95 prosent av de strømmede sangene. Av de rundt regnet femti millioner sangene tilgjengelige hadde ved nettstedets siste opptelling 20 prosent aldri blitt streamet, ikke én eneste gang. ...»

«Per 2017, ifølge økonomen Alan B. Krueger, var de øverste 0,1 prosent av plateartistene ansvarlige for mer enn 50 prosent av albumsalg, med tilsvarende tall for nedlastinger og strømming.»

«Ifølge Krueger fikk i 1982 den øverste 1 prosenten av de opptredende artistene 26 prosent av de totale konsertinntektene; i 2017 var tallet 60 prosent. På en megafestival med to hundre opptredende på plakaten, har [én bransjeekspert] bemerket, at 80 prosent av pengene vil gå til de tre eller fire headlinerne. ...»

«Ifølge en undersøkelse utført av Authors Guild, så heltidsforfattere i årene fra 2009 til 2015 at deres skriverelaterte inntekter gikk ned med gjennomsnittlig 30 prosent. Ifølge Bureau of Labor Statistics, falt i årene fra 2001 til 2018 antallet som er sysselsatt som musikere med 24 prosent. ...»

«Studier [utført av ei aktivistgruppe] avslørte at bare 10 prosent av de to millioner kunstutdannede i USA livnærer seg primært som kunstnere, at 85 prosent av kunstnerne i New York City har dagjobber som ikke er relatert til kunst, og at ytterligere 15 prosent har medianinntekter på $25 000. Som alt annet er kunstmarkedet en vinneren-tar-alt. I 2018 sto bare tjue individer for 64 prosent av de totale salgstallene for levende kunstnere.»

«I kunsten ... tech eliminerer ikke eksisterende produsenter – skapingen kan ikke automatiseres – den utbytter og gjør dem fattige. Jonathan Taplin [i Move Fast and Break Things] anslår at i årene fra 2004 til 2015 ‘flyttet rundt $ 50 milliarder i årlig omsetning over fra innholdskapere og til eierne av monopolplattformer.’»

Covid-krisen har bare kraftig forverret og forsterket denne sosiale polariseringen og økonomiske ulikheten i kunstverdenen. For å kunne ha ei framtid må kunstnere vende seg til arbeiderklassen og til en bevisst motstand mot kapitalismen.

Uansett, pandemien forhindret i 2021 den gjengse måten å oppleve film på, annet enn på bekostning av å risikere helsen. Dette er lister over filmer og fjernsynsserier som vi fikk sett. Og WSWS-skribenten Richard Phillips i Australia minner oss om Minamata (Andrew Levitas, 2020), om selskapsmisgjerninger og en kunstners kamp for å eksponere dem.

[O. anm.: Lenker i det store og hele til omtaler på engelsk, med unntakene kommentert.]

Vist på nordamerikanske kinoer i 2021:

The Mauritanian (Kevin Macdonald, 2021). Et drama om en helt uskyldig mann misbrukt og torturert av CIA og amerikansk militær i over et tiår.

Eyimofe (This Is My Desire) (Arie og Chuko Esiri, 2020). En verdifull sosialrealistisk beretning om livet i Lagos, Nigeria.

Minari (Lee Isaac Chung, 2020). En sørkoreansk familie prøver å finne veien i USAs sør.

Martin Eden (Pietro Marcello, 2019). Jack London-romanen tilpasset og brakt til lerretet.

Judas and the Black Messiah (Shaka King, 2021). En beretning om konspirasjonen mellom FBI- og Chicago-politiet for å myrde Black Panther-lederen Fred Hampton i 1969.

Vist på festivaler in 2021:
Ha’berech /Ahed’s Knee (Nadav Lapid).
A Leave (Lee Ran-hee)
La caja /The Box (Lorenzo Vigas)
Radiograph of a Family (Firouzeh Khosrovani)
Câmp de maci /Poppy Field (Eugen Jebeleanu)
Captains of Zaatari (Ali El Arabi)

Andre filmer vist på kinoer som er verdige en nevnelse:
Attica (Stanley Nelson & Traci Curry)
The Viewing Booth (Ra’anan Alexandrowicz)
Ascension (Jessica Kingdon)
The Electrical Life of Louis Wain (Will Sharpe)
The Truth (Kore-eda Hirokazu)
The White Tiger (Ramin Bahrani)
Georgetown (Christoph Waltz)
The Disciple (Chaitanya Tamhane)
A Crime on the Bayou (Nancy Buirski)
Stillwater (Tom McCarthy)

Fjernsyn eller online-serier/mini-serier
Dopesick
Succession
The Barrier (Spain)
Colonia Dignidad
Maid
Squid Game
Impeachment (American Crime Story)
Turning Point: 9/11 and the War on Terror

Stefan Steinberg

The First 54 Years: An Abbreviated Manual for Military Occupation (Avi Mograbi, 2021)

Herr Bachmann und seine Klasse (Mr Bachmann and His Class, Maria Speth, 2021)

The Mauritanian (Kevin Macdonald, 2021)

Die Saat (The Seed, Mia Meyer, 2021, omtale på tysk)

Azor (Andreas Fontana, 2021, omtale på tysk)

Je suis Karl (Christian Schwochow, 2021)

I Care a Lot (J Blakeson, 2020)

Waiting for the Barbarians (Ciro Guerra, 2019, omtale oversatt til norsk)

Jeg inkluderer én film til, og tre serier...

The Auschwitz Report (Peter Bebjak, 2021). Filmen er basert på den sanne historien om to slovakiske jøder som rømte fra Auschwitz i 1944, og bsørget en av de første direkterapportene om utryddelsespolitikken som ble utført i dødsleiren.

The Chair (Amanda Peet og Annie Julia Wyman, 2021). En underholdende og til tider gjennomtrengende serie på Netflix, som utforsker den identitetspolitiske lobbyens enorme innflytelse på amerikanske universitetscampuser. Seriens svakhet er dens manglende evne til å identifisere de sosiale røttene for en slik politikk.

O Mecanismo (Mekanismen, José Padilha, 2018 og 2019). En to-delt serie (tilgjengelig på Netflix) som sentrerer på korrupsjonsskandalen Operation Bilvask, og den brasilianske styringselitens gjennomgående forvorpenhet.

Westwall (skrevet av Benedikt Gollhardt, 2021). En serie i seks deler vist på den tyske kringkastingskanalen ZDF. Nynazister planlegger en voldelig maktovertakelse av staten, basert på en serie bombeangrep planlagt for en Dag X. De har støtte fra ei høyreekstrem konspiratorisk gruppe med koblinger innen det tyske politiet og etterretningstjenesten. Gollhardt skriver at inspirasjonen for Westwall var avsløringer av terroristgruppa NSU og dens aktiviteter, som utførte ei rekke rasistiske drap, med involvering av politiets og etterretningstjenestens innfiltrerte agenter.

Verena Nees
Charité intensiv–Station 43 (Charité intensive–Station 43, Carl Gierstorfer, 2021)
Természetes fény (Natural Light, Dénes Nagy, 2021)
Azor (Andreas Fontana, 2021, omtale på tysk)
Fabian oder Der Gang vor die Hunde (Fabian: Going to the Dogs, Dominik Graf, 2021)
The Mauritanian (Kevin Macdonald, 2021)

Disse interessante filmene ble vist på Berlinalen 2021, og vi anmeldte dem sammen med flere andre:

Herr Bachmann und seine Klasse (Mr. Bachmann and His Class, Maria Speth, 2021)

Ich bin Dein Mensch (I'm Your Man, Maria Schrader, 2021)