Perspective

Hvorfor USA og NATO vil ha krig med Russland

World Socialist Web Site fordømmer USAs og NATOs eskalerende provokasjoner mot Russland. Deres mål er å besørge et påskudd for krig. Disse hensynsløse handlingene truer med å utløse en global brannstrom som vil koste hundrevis av millioner mennesker livet.

Biden-administrasjonen kunngjorde i går at den setter 8 500 soldater i beredskap for rask utplassering til land i Sentral- og Øst-Europa, på Russlands grense. Dette følger en rapport i New York Times om at den amerikanske regjeringen legger planer for å sende opptil 50 000 soldater til regionen.

En ukrainsk soldat nær Donetsk, Ukraina, mandag 12. april 2021. [Foto: AP Photo]

Den amerikanske obersten Alexander Vindman, som er involvert i amerikanske samtaler på toppnivå med det ukrainske regimet, erklærte: «Hvorfor er dette viktig for den amerikanske offentligheten? Det er viktig fordi vi er i ferd med å få den største krigen i Europa siden den andre verdenskrig. Det kommer til å bli en massiv anvendelse av luftvåpen, langtrekkende artilleri, cruise-missiler, ting vi ikke har sett utspille seg over det europeiske landskapet på mer enn 80 år, og det kommer ikke til å være reine eller sterile omgivelser.»

I likhet med de katastrofale amerikanske intervensjonene i Irak og Afghanistan, er veien til krig med Russland brolagt med løgner. Den militære oppbyggingen i Øst-Europa berettiges med medienes oppblåste påstander om at en invasjon av Ukraina er nært forestående, noe selv den ukrainske regjeringen har stilt spørsmål ved. Dette har blitt supplert med advarsler, uten noe faktagrunnlag, om at Russland planlegger å gjennomføre en «falskt flagg»-operasjon. Dersom en slik operasjon finner sted, kan man være sikker på at opphavsmennene vil være i Washington, ikke i Moskva.

Den nyligste løgna er påstanden, produsert av den britiske regjeringen, om at Russland tar sikte på å tvangsinstallere et marionettregime i Ukraina – akkurat det Washington, Berlin og NATO-alliansen gjorde i 2014, da de støttet et ytrehøyre-pusch som grep makten i Kiev. Denne løgna har allerede eksplodert i fjeset på Londons maktelite. Mannen identifisert som den vordende lederen for et russisk marionettregime i Ukraina, forretningsmannen og den tidligere parlamentarikeren Jevhen Murajev er faktisk nektet innreise til Russland, som forøvrig har beslaglagt hans eiendeler i landet.

Den største løgnen av dem alle er at USA og NATO er engasjert i et forsvar av «demokrati», og mot «utenlandsk aggresjon». Den ukrainske regjeringen og statsapparatet er spekket med nynazistiske paramilitære styrker som spilte en sentral rolle i 2014-putschet. Dette inkluderer partiet Svoboda, som Europaparlamentet formelt hadde fordømt for dets «rasistiske, antisemittiske og xenofobiske synspunkter», og de nynazistiske militsene Høyre Sektor og Azov-bataljonen.

Hva angår Biden-administrasjonens påstander om at den forsvarer Ukrainas nasjonale suverenitets ukrenkelighet mot «utenlandsk aggresjon», omfatter lista over land invadert og/eller bombet av USA de 30 siste årene Panama, Irak, Kuwait, Haiti, Somalia, Bosnia, Sudan, Afghanistan, Jugoslavia, Jemen, Irak Pakistan, Libya og Syria.

Siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har NATO-militæralliansen utvidet sine grenser 1 280 kilometer mot øst, med innlemmingen av Polen, Ungarn, Tsjekkia, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia. NATO anerkjente i 2021 offisielt Ukraina som et «aspirerende medlem», og Sverige og Finland vurderer nå også å bli med i antiRussland-alliansen. Både Finland og Estland har grenser mindre enn 200 kilometer fra St. Petersburg, og Ukrainas østlige grense er mindre enn 750 kilometer fra Moskva.

Mens USA og de europeiske maktene fordømmer Russland for angivelige troppeforflytninger innenfor landets egne grenser, har USA forsynt de baltiske statene Estland, Litauen og Latvia med

våpen for milliarder av dollar, som nå blir sendt til Ukraina. USA har allerede mer enn 150 militærrådgivere i Ukraina, inkludert styrker for spesialoperasjoner, i tillegg til rådgivere fra Storbritannia, Canada, Litauen og Polen. Hvordan skulle Russland under disse betingelsene ikke anta at landet er målet for et militært angrep?

Mens løgnene som brukes for å berettige imperialistaggresjon ikke er mer troverdige enn påstandene om irakiske «masseødeleggelsesvåpen», blir de nye løgnene, som det var med de gamle, presentert av media som den absolutte sannhet.

Verken Biden-administrasjonen eller dens NATO-allierte har forklart hva de tror vil bli resultatet av den eskalerende konfrontasjonen. Hva er deres verste-tilfelle-scenario?

USA hevder at landet ikke vil bli direkte involvert i en militær konflikt med Russland. Dette er ei løgn. USA, som pøser våpen inn i Ukraina og stasjonerer amerikanske militærrådgivere i landet, er – juridisk og i praksis – allerede engasjert i fiendtlige aksjoner mot Russland.

Hva planlegger USA og NATO å gjøre dersom deres handlinger fører til at Russland tar militære aksjoner ikke bare mot de ukrainske marionettene, men også mot de amerikanske og vesteuropeiske dukkeførerne og trådtrekkerne? Og tror Biden-administrasjonen og CIA virkelig at en krig med Russland ville bli en liten og lett begrenset lokalisert konflikt? I så fall bør de tenke om igjen.

En krig med Russland ville raskt eskalere til en global brannstorm, som uunngåelig vil involverer Kina og for den saks skyld alle verdens land. Provokasjonene fra USA og NATO har gjort faren for en atomkrig større enn på noe tidspunkt siden høydepunktet av den kalde krigens konflikt mellom USA og Sovjetunionen.

Man kunne tro at bare de sinnssyke ville framprovosere en krig med slike potensielt katastrofale konsekvenser. Det er imidlertid en logikk i denne galskapen.

For det første er det amerikansk imperialismes geopolitiske kalkuleringer. Bidens referanse, under hans nylige pressekonferanse, til Russlands åtte tidssoner og enorme ressurser indikerer de kriminelle kalkylene som motiverer amerikansk militærplanlegging.

Amerikansk og europeisk imperialisme ser på Russland, i likhet med Hitler i 1941, som en enorm arena for plyndring. Gjennom en kombinasjon av krig og intern destabilisering søker imperialismen å få satt i gang oppløsingen av Russland. Deres mål er å dele Russland opp i tallrike marionettstater som ville eksistere som deres store imperialistmakters kolonier.

Videre ser USA på integreringen av Russland inn i sin innflytelsessfære som viktige forberedelser for krig med Kina.

Men alt dette finner sted innenfor rammeverket av en katastrofe produsert av styringsklassens

respons på Covid-19-pandemien. Nesten 900 000 amerikanere er døde av Covid-19, ifølge offisielle tall. Med omikronvarianten som sprer seg uten begrensninger har styringsklassen forlatt enhver påstand om å inneslutte, enn si eliminere viruset. Skoler og arbeidsplasser holdes åpne, som garanterer massesmitte av en skala ikke sett under hele pandemien.

I Storbritannia, USAs viktigste medsammensvorne i krigsaksjonen mot Russland, henger regjeringen til Boris Johnson i en tynn tråd. Men Johnson, den politiske og sosiale undermåleren som så beryktet erklærte «la likene hope seg opp i tusenvis», eksemplifiserer bare degenereringen av europeisk borgerlig politikk som helhet.

Pandemien har utløst en økonomisk, sosial og politisk krise for helheten av den kapitalistiske ordenen. I løpet av den siste uka har Wall Street sett de bratteste nedgangene siden kollapsen i mars 2020. Stigende inflasjonsrate truer med å undergrave Federal Reserves politikk om å besørge ubegrensede mengder kontanter til finansmarkedene, som har ført til en spekulativ mani ulikt noe sett siden årene før Den store depresjonen.

Biden-administrasjonen overlevde bare så vidt et fascistisk kupp for et år siden, som hadde som mål å blokkere den fra å ta makten. Kuppets anstifter, Donald Trump, forblir de facto-lederen av Det republikanske partiet, og konspirasjonen for å omstøte Konstitusjonen og etablere et diktatur fortsetter.

Det siste året har Biden-administrasjonens besatte fiksering vært «enhet». Hva angår splittelsene innen styringsklassen anvender Biden provokasjonene mot Russland for å inngå en allianse med de mest høyreorienterte delene av Det republikanske partiet – det vil si, en forening av styringsklassen på grunnlag av militær aggresjon i utlandet.

Styringsklassens største frykt er imidlertid veksten av sosial opposisjon nedenfra. Kampen mot pandemien begynner å ta form av en klassekamp, som det kommer til uttrykk i læreres og elevers arbeidsnedleggelser og walkouts, og voksende harme blant bredere deler av arbeiderklassen. Lærerstreiker har brutt ut i Chicago og på tvers av Frankrike, og med elev/studentprotester og walkouts i New York, San Francisco, Boston, og i Italia og Hellas. Ei bølge av spontanstreiker mot utsalgskontrakter som fagforeningene har sagt enige i, brøyt ut i gruver og metallbearbeidingsfabrikker på tvers av Tyrkia.

Frykten for framveksten av en massebevegelse av arbeidere er det som gir antiRussland-kampanjen dens hysteriske og morderiske karakter. Dette ville ikke være første gang krig blir brukt i et desperat forsøk på å etablere en falsk «nasjonal enhet».

Historisk fordømte styringsklasser har i tidligere tider ofte vendt seg til krigens suicidale politikk i forsøk på å bevare deres klassestyre. Princeton University-historikeren Arno Mayer observerte i hans verk om dette emnet, med tittelen «Internal Causes and Purposes of War in Europe, 1870-1956» [‘Interne årsaker og formål med krig i Europa, 1870 til 1956’]: «I deres bestrebelser for å gjenvinne større intern kontroll, har utsatte regjeringer en tendens til å hause spøkelset av ytre farer

med den kalkuleringen at internasjonale spenninger opp til kanten av krig kan bidra til å underbygge samhold innenlands.»

Slike betraktninger var sentrale for «krigen mot terror», som ble anvendt for å føre krig i utlandet og undertrykking innenlands. Etter Afghanistan-krigens fiasko, som i fjor kulminerte med tilbaketrekningen av amerikanske styrker, er styringsklassen nå fristet til å finne en vei ut gjennom en enda mer katastrofal militær brannstorm.

En styringsklasse som viser seg villig til unødvendig å ofre millioner av liv under pandemien, vil i siste instans vise seg ikke mindre villig til å ofre titalls eller hundrevis av millioner, eller sågar milliarder, i en krig.

Den russiske så vel som den ukrainske arbeiderklassen står overfor de katastrofale konsekvensene av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991. Denne kriminelle handlingen ble berettiget med påstanden at Russland ville bli beriket av landets fredelige integrering inn i den mangfoldige kapitalistiske verdensordenen. Angående den potensielle faren for imperialistaggresjon avfeide Gorbatsjov og Jeltsin og de stalinistiske teoretikerne for kapitalistisk restaurering begrepet som en bisarr marxistisk fantasi. «Imperialisme» var bare et leninistisk – eller enda verre, trotskistisk – konsept, oppfunnet for å berettige Oktoberrevolusjonen i 1917, og sosialisme. Denne «oppfinnelsen» er nå bevæpnet til tennene og forbereder den voldelige oppstykkingen av Russland og omdanningen av landet til en koloni av verdensimperialismen.

Putin-regimet, som regjerer på vegne av kapitalistoligarkene som styrer landet, har ingen leveyktig, enn si progressiv, respons på trusselen. Fiendtlig mot arbeiderklassen som det er pendler regimet mellom forsøk på å framforhandle en avtale med imperialistmaktene og å true dem med Russlands militære makt. Den russiske arbeiderklassen må ikke tilby Putin-regimet noen politisk støtte overhodet.

Situasjonen er akutt og presserende. Arbeiderklassen må gjøres oppmerksom på krigsfaren og nødvendigheten av å gripe inn politisk for å stoppe den.

Kampen mot krig må kobles til arbeiderklassens voksende bevegelse mot styringsklassens politikken for masseinfeksjon, mot de uforlignelige nivåene av sosial ulikhet, og den voksende faren fra det ytre høyre og fascistisk diktatur. Det vil si, kampen mot krig må utvikles som en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen mot styringsklassen, og helheten av det kapitalistiske systemet.

Loading