«Demokrati» i Ukraina – Hva er det NATO risikerer en krig for?

Statlige minnesmarkeringer og offentlige minnesmerker over krigsforbrytere, massemordere, antisemitter og nazikollaboratører som Symon Petliura, Stepan Bandera og Roman Sjukhevytsj. Integreringen av fascistmilitser inn i Ukrainas offisielle væpnede styrker, og nettverksbygging og militærtrening av nynazister fra hele verden under statens beskyttende hånd. Mafia-lignende kamper om statsmakt mellom en håndfull oligarker, og et korrupt rettsvesen og statsstrukturer. Skrikende sosial ulikhet, med en gjennomsnittsinntekt/måned på € 412 (april 2021) [NOK 4 142]. Dette er de mest prominente karaktertrekkene for det ukrainske «demokrati», som USA og deres europeiske NATO-allierte risikerer krig mot atommakten Russland for.

Azov-regimentets pansrede kjøretøy i Mariupol [Foto: Wanderer777/CC BY-SA 4.0/Wikimedia]

«Nå, som alltid, er det opp til ukrainere og ingen andre, å bestemme deres egen framtid, og framtiden til dette landet,» sa USAs utenriksminister Antony Blinken på onsdag, under et besøk i Kiev. «Det ukrainske folket valgte en demokratisk og europeisk vei i 1991. De stilte på Maidan i 2013 for å forsvare dette valget. Og beklageligvis, siden den gang har man sett nådeløs aggresjon fra Moskva. Russland invaderte territorium på Krim, startet en konflikt i det østlige Ukraina, og har systematisk forsøkt å undergrave og splitte Ukrainas demokrati.» Tilsvarende uttrykk kommer fra hovedstedene i Europa.

Hvert eneste ord i hans uttalelse er ei løgn.

Det var ikke «det ukrainske folket» som i 1991 bestemte seg for å oppløse [engelsk tekst] Sovjetunionen, et land Ukraina var en integrert del av, men tre stalinistiske embetsrepresentanter: Boris Jeltsin (Russland), Stanislav Sjusjkevitsj (Hviterussland) og Leonid Kravtjsuk (Ukraina). De møttes for en jakttur den 7. desember på en dacha [ei hytte] hvor de etter et betydelig inntak av vodka, uten noen offentlig diskusjon bestemte seg for å oppløse staten som oppsto etter Oktoberrevolusjonen i 1917.

Det som fulgte var et tiår med vill og brutal privatisering, der tidligere funksjonærer fra Kommunistpartiet, og fra dets ungdomsorganisasjoner, plyndret sosialisert eiendom og knuste de høyt utviklede utdannings- og helsesystemene.

Oligarkenes styre

Oligarkene som beriket seg i kjølvannet av oppløsingen dominerer fortsatt i dag Ukrainas politiske liv. De kontrollerer økonomien og media, de kjøper dommere og parlamentsmedlemmer og de opprettholder deres egne partier og militser.

Til og med Den europeiske union (EU), som i mer enn to tiår har støttet deres «strategiske partner» Ukraina med midler og rådgivere, konkluderer: «Oligarker, høytstående embetsfunksjonærer og korrupte påtalemyndigheter og dommere deler fortsatt staten opp mellom seg, milliarder forsvinner til utlandet; Ukraina har, med få unntak, gjort like lite framskritt i å få bygget en konstitusjonell stat som landet har gjort i kampen mot korrupsjon.» Slik oppsummerer Süddeutsche Zeitung ECAs spesialrapport fra september i fjor, en rapport med tittel «Kampen mot storskala-korrupsjon i Ukraina», utarbeidet av Den europeiske revisjonsretten (European Court of Auditors).

Ukrainas oligarker endrer deres politiske orienteringer og internasjonale allianser etter behov.

Landets rikeste mann, Rinat Akhmetov (estimert formue, av Forbes: $ 7,6 milliarder), ble eksempelvis lenge ansett å være prorussisk. Han kontrollerte blant annet Donetsk-bassengets kull- og stålindustri, siden i vesentlig grad ødelagt, og var en tid representant for «Regionspartiet» til president Viktor Janukovitsj, som ble styrtet i 2014. Dette forhindret ham ikke fra fortsatt å øke sin formue selv etter Janukovitsj’ fall.

Ukrainas fjerde rikeste, Ihor Kolomoyskyi ($ 1,8 milliarder), regnes som en promotor og mastermind bak nåværende president Volodymyr Zelenskyj, som vant presidentvalget i 2019 på en antikorrupsjonsplattform. Kolomoyskyi er i USA og andre land anklaget for å ha plyndret en bank han selv eier for mer enn fem milliarder euro, i «det 21. århundres største økonomiske svindel». Pandora Papers [engelsk tekst] har siden avslørt at Zelenskyj tilsynelatende også profitterte på denne svindelen. Han og hans følge eier flere skjellselskaper i internasjonale skatteparadiser, som titalls millioner av finansmidler har strømmet inn i.

Petro Porosjenko, Ukrainas syvende rikeste med en formue på $ 1,6 milliarder, var landets president fra 2014 til 2019. Han tjente sin formue på å eksportere søtsaker til Russland, var en tid minister under president Janukovitsj, og ble deretter ultranasjonalist og vestens darling. Nå står han anklaget i Ukraina for landsforræderi. Han skal ha inngått lukrative avtaler med separatistene i det østlige Ukraina, samtidig som han som president næret [engelsk tekst] borgerkrigen mot dem. Porosjenko benekter dette, og anklager Zelenskyj for å ville kvitte seg med en politisk motstander.

Nasjonalisme tjente alltid oligarkene som et virkemiddel for å oppnå et mål. De har skapt nasjonale konflikter og promotert fasciststrømninger for å avlede oppmerksomheten fra sosiale spenninger og få splittet arbeiderklassen, som var politisk desorientert etter tiår med stalinistisk undertrykking og historieforfalskning. Sånn hadde det vært siden oppløsingen av Sovjetunionen, men det fikk nye dimensjoner etter Maidan-kuppet i 2014. Siden den gang har de høyreekstreme nasjonalistene og fascistene blitt systematisk integrert inn i statsapparatet.

Maidan-kuppet

Stikk i strid med hva Blinken hevder var ikke hendelsene på Maidan [engelsk tekst] et valg for demokrati, men et høyreorientert kupp. Den valgte presidenten Janukovitsj, som politisk hadde manøvrert mellom Russland og vestmaktene, ble jaget ut av embetet ved hjelp av fascistmilitser og med den åpne støtten fra Washington og Berlin, for så å bli erstattet av Porosjenko.

Victoria Nuland, daværende viseutenriksminister for europeiske og eurasiske affærer, og nå nummer tre i det amerikanske utenriksdepartementets hierarki, paraderte personlig på Maidan for å heie fram protestene mot Janukovitsj. Hun skrøyt offentlig [engelsk tekst] av at USA hadde investert fem milliarder dollar i Ukrainas regimeskifte.

Frank-Walter Steinmeier, Tysklands sosialdemokratiske president, den gangen fortsatt utenriksminister, reiste også til Kiev for å forhandle om Janukovitsj’ erstatning med opposisjonspartiene og Janukovitsj selv. Han jobbet direkte med Oleh Tyahnybok [engelsk tekst], lederen av fascistpartiet Svoboda. Svoboda, som hadde liten innflytelse bortsett fra i enkelte områder i det vestlige Ukraina, står i tradisjonen fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), som kollaborerte med nazistene under andre verdenskrig, og var involvert i massemyrderier. Partiet opprettholder relasjoner med, blant andre, Tysklands nynazistiske Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD).

Blekket på Steinmeiers avtale var knapt tørt da Høyre Sektor, en nyfascistmilits, erobret sentrum av Kiev og drev Janukovitsj, som fryktet for sitt liv, på flukt.

Siden den gang har slike fascistmilitser vært en integrert del av landets politiske liv. De terroriserer politiske motstandere og holder krigen gående mot de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina. Den 2. mai 2014 ble eksempelvis mer enn 40 motstandere av det nye regimet drept i Odessa, i Fagforbundets bygning, der fascister satte fyr på den og forhindret ofrene fra å forlate.

Azov-regimentet

Azov-regimentet [engelsk tekst] spiller en nøkkelrolle blant de rundt 80 høyreekstreme militsene som er bygget opp og utstyrt for å bekjempe de øst-ukrainske separatistene. Det ble grunnlagt av Andriy Biletskyj, som under begivenhetene på Maidan ble løslatt fra fengsel, der han sonet en dom for drap. Azov-regimentet har aldri lagt skjul på deres beundring for nazistene. Biletskyj bekjente hans støtte til «verdens hvite nasjoners korstog mot de semittisk-ledede undermenneskene». Azov-regimentets symboler – (Schutzstaffel, SS, i runeskrift), og ei svart sol – ble anvendt av Hitlers livgarde under den andre verdenskrig.

Militsen ble likevel finansiert og utstyrt av staten og oligarker. President Porosjenko berømmet dem ved en prisutdelingsseremoni i 2014, der han erklærte: «Dette er våre beste krigere.» Biletskyj ble feiret på fjernsynstalkshow og han ble i 2014 valgt inn i parlamentet. Til slutt ble militsen offisielt integrert inn i Ukrainas væpnede styrker, der den danner sitt eget regiment.

«Statusen kom med et arsenal ingen annen høyreekstrem milits i verden kan gjøre krav på, med kassevis av eksplosiver, og kamputstyr for opptil 1 000 soldater,» rapporterer det amerikanske magasinet Time, som for et år siden publiserte en omfattende rapport om fascistmilitsen.

Azov er langt mer enn bare en milits. «Organisasjonen har sitt eget politiske parti; to bokforlag; sommerleirer for barn; og en vigilantestyrke kjent som Nasjonalmilitsen, som patruljerer gatene i ukrainske byer sammen med politiet.» Dens militære fløy har «minst to treningsbaser og et stort arsenal av våpen, alt fra droner og pansrede kjøretøy til artillerielementer».

Den statlige sponsingen av fascistmilitser har gjort Ukraina til et senter for militærtrening og politisk nettverksbygging for nynazister fra hele verden. Time siterer sikkerhetsekspert og tidligere FBI-agent Ali Soufan, som anslår at «mer enn 17 000 fremmedkrigere fra 50 land har de seks siste årene kommet til Ukraina.» Førti kongressmedlemmer oppfordret det amerikanske utenriksdepartementet til å føre opp Azov som en utenlandsk terroristorganisasjon, men ble avvist.

Partiet Nasjonalkorpset, Azovs politiske fløy, hevder å ha rundt 10 000 medlemmer, og det opprettholder intensive forbindelser med fascist- og nynazistorganisasjoner rundt om i verden – deriblant Die Rechte [engelsk tekst], Den Tredje Vei og Identitærene i Tyskland, CasaPound [engelsk tekst] i Italia, og Groupe Union Défense i Frankrike.

Sjefideolog og internasjonale sekretær for Nasjonalkorpset er den 34-år-gamle Olena Semenyaka. En studie fra George Washington University kaller henne «ukrainsk nasjonalismes First Lady». Semenyaka studerte filosofi, med fokus på det nye høyres modeller – Julius Evola, Alain de Benoist, Martin Heidegger, Ernst Jünger, Carl Schmitt, Armin Mohler, og andre. Opprinnelig en tilhenger av den russiske fascisten Aleksandr Dugin, går hun nå inn for en pan-europeisk allianse av etnostater, mye likt Identitærene og Steve Bannon, fascisten som var rådgiver for USAs tidligere president Donald Trump.

Ved begynnelsen av fjoråret fikk hun et seks måneders arbeidsoppdrag som forsker ved Humanistisk Institutt i Wien. Universitetet trakk hennes kontrakt først da det oppsto en storm av raseri på sosiale medier, etter at et bilde gikk viralt av Semenyaka med et hakekorsflagg og en Hitler-hilsen.

Fascisme og krig

Den prominente rollen nynazister og fascister spiller i den ukrainske staten er ingen hemmelighet. Ingen etterretningsinformasjon er nødvendig for å avdekke det, et raskt Google-søk er nok. De politikerne og journalistene som nå er fast besluttet på å risikere krig mot Russland for Ukraina, vet hva de tar til orde for. De har selv skapt den brune sumpen, for å bygge et bolverk mot Russland og mot den europeiske arbeiderklassen.

USA har i årevis forsynt de ukrainske væpnede styrkene og militsene med våpen og instruktører, vel vitende at fascistmilitser har nytte av det. Da USAs president Barack Obama signerte lovgivning om dette i 2015 utelukket det ikke eksplisitt økonomisk og militær støtte til Azov-regimentet, selv om det var allment forventet.

New York Times har flere ganger publisert rikt illustrerte rapporter om bevæpning og militær opplæring av sivile, som trenes for geriljakrigføring.

«Sivilt forsvar er ikke ukjent i Ukraina; frivillige brigader dannet ryggraden i landets styrke i øst i 2014, det første året av krigen mot russiske separatister, da det ukrainske militæret var kaotisk», står det i en rapport fra 26. desember 2021. «Disse bestrebelsene blir nå formalisert inn i enheter av de nyopprettede Territoriale forsvarsstyrkene, en del av militæret.» Opplæringen utføres både av statshæren og «private paramilitære grupper som Den ukrainske legionen».

Det er åpenbart at en høyreorientert hær for borgerkrig er under etablering, som også kan anvendes mot medlemmer av opposisjonen, eller mot streikende arbeidere i deres eget land. Til tross for alt dette – eller nettopp på grunn av det – blir oppfordringene om våpenleveranser til Ukraina stadig sterkere i Tyskland og Europa. Spesielt Tysklands De Grønne, som nå har Annalena Baerbock som utenriksminister, har lenge tatt til orde for det.

Forberedelsene til krig mot Russland og oppbyggingen av fascistmilitser er to sider av den samme utviklingen. Kapitalistsystemet er i en håpløs krise. Sosial ulikhet er på et all-time high. Med mer enn 5,6 millioner døde av Covid-19 globalt, og med hundrevis av millioner som har tapt deres inntekter, har samtidig samfunnstoppene beriket seg enormt. Slik også i Ukraina. Ifølge Forbes vokste de 100 rikeste ukrainernes samlede formue med 42 prosent på ett år, til $ 44,5 milliarder.

Styringsklassen over alt forventer en sosial eksplosjon og responderer som den gjorde i den første halvdelen av det 20. århundre, med fascisme og krig. Bare en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, som slåss for å velte kapitalismen og bygge et sosialistisk samfunn og som avviser enhver form for nasjonalisme, kan stoppe en slik katastrofe.

Loading