Regissert av Matti Geschonneck [intervju på tysk]; manus av Magnus Vattrodt og Paul Mommertz. Kamera og klipp: Dirk Grau

Filmen Die Wannseekonferenz marker inneværende måned som 80-årsmarkering for den beryktede konferansen avholdt 20. januar 1942, der ledende nazister og statsapparatets ministre planla utryddingen av Europas jødiske befolkning. Filmen ble 24. januar vist på den tyske fjernsynskanalen ZDF. Filmen, regissert av Matti Geschonneck, er tilgjengelig i tysk tale på ZDF-Mediathek.

Geschonnecks film, tatt opp på location, i huset og møtesalen der konferansen fant sted, fokuserer nesten utelukkende på det 90-minutter-lange møtet i Villa am Wannsee, beliggende nært Berlin. Der, en lørdag morgen, samlet ledende størreler fra naziregimet seg på invitasjon fra Reinhard Heydrich (Philipp Hochmair), sjefen for SS’ Reichssicherheitshauptsamtes (RSHA) for en «diskusjon med påfølgende frokost». Møtet hadde ett punkt på dagsorden: «Die Endlösung der Judenfrage» [Den endelige løsningen på jødeanliggendet’]. Heydrich hadde fått oppdraget.

I tillegg til Heydrich var deltakerne:

• Adolf Eichmann (Johannes Allmayer), SS-Obersturmbannführer und Protokollant der Sitzung [SS-oberstløytnant og møtereferant].

• Heinrich Müller (Jakob Diehl), SS-Gruppenführer und Chef der Gestapo des RSHA. [SS-troppsleder og leder for Gestapo [‘Geheime Staatspolizei’], underlagt Reichsicherhets Hauptabtailung]

• Martin Luther (Simon Schwarz), Staatssekretär im Amt des Generalgouverneurs vom besetzen Polen, Hans Frank [statssekretær i utenriksdepartementet under generalguvernør for det okkuperte Polen, Hans Frank]

• Josef Bühler (Sascha Nathan), Staatssekretär im Amt des Generalgouverneurs vom besetzen Polen, Hans Frank [statsekretær for Hans Frank, generalguvernøren for det okkuperte Polen]

• Roland Freisler (Arnd Klawitter), Staatssekretär im Reichsjustizministerium, og seinere Präsident des Volksgerichtshofes [statssekretær i Riksjustisdepartementet og seinere president for Folkedomstolen (rundt ett år seinere dømte Freisler i denne posisjonen Hans og Sophie Scholl, fra motstandsgruppa Den hvite rose, til døden ved halshugging)

• Gerhard Klopfer (Fabian Busch), Ministerialdirektor in der Parteikanzlei der NSDAP [ministerdirektør i Rikskanselliet for NSDAP – Det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet]

• Friedrich Wilhelm Kritzinger (Thomas Loibl), Ministerialdirektor in der Reichskanzlei [ministerdirektør i Rikskansleriet]

• Rudolf Lange (Frederic Linkeman), SS-Sturmbannführer und Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD in Lettland [SS-Sturmbannführer og sjef for sikkerhetspolitiet og SD, i Latvia]

• Otto Hofmann (Markus Schleinzer), Chef des Rasse- und Siedlungshauptamtes der SS [sjef for SS’ Hovedkontor for Rase og bosettinger]

• Georg Leibbrandt (Rafael Stachowiak) og Alfred Meyer (Peter Jordan), begge fra Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete [Riksdepartementet for de okkuperte Øst-områdene]

• Erich Neumann (Matthias Bundschuh), Staatssekretär im Amt des Beauftragten für den Vierjahresplan [Statssekretær for kontoret de ansvarlige for Fireårsplanen]

• Karl Eberhard Schöngarth (Maximilian Brückner), Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD im Generalgouvernement Polen [Befalshaver for sikkerhetpolitiet og Reichssicherheitshauptsamt – Rikets etterretningtjenestes hovedkontor – for generalguvernementet Polen]

• Wilhelm Stuckart (Godehard Giese), Mit-Autor der Nürnberger Rassengesetze und damaliger Staatssekretär im Reichsministerium des Innern [medforfatter av Nürenber-raselovene, og daværende statssekretær i Riksdepartementet for innenriksanliggender]

I filmens åpningssekvenser ser vi de siste minuttene av forberedelsene for møtet. Ulike dokumenter, deriblant ei liste utarbeidet av Eichmann over totalt 11 millioner jøder i Europa, blir tilrettelagt på bordet foran hver deltaker. Laksekanapéer, konjakk og kaffe blir tilrettelagt som forfriskninger.

** image 1. caption: Reinhard Heydrich (Philipp Hochmair), Heinrich Müller (Jakob Diehl) og Adolf Eichmann (Johannes Allmayer) [Foto: ZDF/Julia Terjung]

Heydrich, som fører foreløpige samtaler med Martin Luther, statssekretæren fra utenriksdepartementet, trekker seg deretter litt tilbake med SS-Obersturmbannführern Lange og Schöngarth, og Gestapo-sjef Müller, og sier i forbifarten til Eichmann: «Gå og underhold disse herrene med noen historier fra østen».

Foruten Eichmann og Müller er det Luther fra utenriksdepartementet som er mest forhåndsinformert om RSHAs planer og forberedelser for jødeutryddelsen. Heydrich forsikrer Luther allerede før møtet begynner om en «fullstendig tilgang» til jøder av «alle nasjonaliteter» i Europa. «Tiden for tilbakeholdenhet er over.»

På Heydrichs kontor, med utsikt over innsjøen, rapporterer Schöngarth og Lange fra østfronten, der nazistene har skutt hundretusenvis av jøder i massegraver, i månedene etter overfallet av Sovjetunionen, innledet den 22. juni 1941. Lange erklærer at «Estland er judenfrei» [fritt for jøder]. Både Latvia og Litauen var også «frie for jøder», bortsett fra Arbeitsjuden» [arbeidende jøder].

Innen tidspunktet for Wannsee-konferansen hadde nazistene, med hjelp av lokale fascistkollaboratører, allerede myrdet 537 000 sovjetiske jøder. Heydrich informerer hans SS-kolleger at statssekretærene er laget av mindre hardt materiale enn SS er. Men: «Herrene burde vite hva de er i ferd med å delta i, dette bidrar til å slutte rekkene.» Det er bare et «spørsmål om dosering».

Selve møtet dreier seg først og fremst om to anliggeder: For det første, Heydrich ønsker å forsikre at alle de involverte statlige myndighetene sier seg enige i planene for industrialisert massemord, og at de erkjenner hovedrollen hans etats autoritet har – des Reichssicherheitshauptamtes. På en bitende kjølig måte framviser filmen en uhyggelig visning av kranglingen mellom statssekretærer som føler deres departementale fullmakter truet. Bühlers hovedanliggende er at de to millioner jødene i det som er hans generalguvernørats region, det okkuperte Polen, er de første som skal deporteres og myrdes.

Hva som skal skje med jødene blir ikke på noe tidspunkt klart uttalt. Også dette er historisk korrekt. I referatet fra Wannsee-konferansen refereres det bare til «evakueringen» av jødene «i øst». Det andre, kanskje enda mer illevarslende begrepet, anvendt flere ganger av konferansedeltakerne som refereranse til massemordet, er jødenes «vekkarbeiding» [‘wegarbeiten’].

Den andre og desidert lengste delen av møtet handlet om det såkalte «Mischlingsfrage» [‘Blandingsspørsålet’]. I henhold til Nürnberg-raselovene, introduserte i 1935, kunne folk klassifiseres som en «halvjøde» eller en «kvartjøde», om de eksempelvis var en tysk statsborger som hadde en jødisk forelder, eller en jødisk besteforelder. Stuckart, som var med på å utarbeide disse lovene, insisterer under møtet på at slike «Mischlinge» [en nedsettende betegnelse for personer av angivelig «blandet rase»] skulle unntas fra deportasjoner, og foreslår i stedet at de tvangssteriliseres, en masse.

Som flere andre statssekretærer var Stuckart først og framst bekymret for at massedeporteringen av jøder fra Det tyske riket ville føre til «uro», «irritasjon og forespørsler» fra befolkningen. På et tidspunkt sier Stuckart at massedeportasjonene av disse rundt 70 000 innbyggerne kunne føre til «kaos, og kaos det avler jo motstand».

Ingen på konferansen uttrykker noen grunnleggende innvendinger mot massemordet. Erich Neumann, statssekretær i Görings Etat for fireårsplanen, understreker gjentatte ganger at nødvendige fagdyktige jødiske arbeidere i Tyskland måtte unntas fra deportasjonene, for ikke å sette økonomien i fare. Heller ikke jødisk arbeidskraft i øst skulle bare sløses vekk. Heydrich beroliger ham: Kriteriet «jøder som er arbeidesdyktige» og «de jøder som ikke er arbeidsdyktige» vil fra nå av spille en større rolle. Jøder som er «arbeidsdyktige» skal fra nå av utnyttes for å fremme krigsøkonomien, før også de skulle «tillegges der Endløsung».

På et annet tidspunkt uttrykker statssekretærer deres bekymringer for at massetransport av jøder midt under krigen kunne sette krigsinnsatsen i fare. Heydrich kontrer: «Krigen er ingen hindring, men en anledning,» fordi da kunne ting gjøres og oppnås som ville vært umulige i en fredstid.

Statssekretær Kritzinger er noe forstyrret av rapporter fra øst, og tar opp innvirkningene av masseskytinger på «våre tyske soldaters» moral. Mot slutten av møtet kalkulerer han at på grunnlag av skytingene av mer enn 33 000 jøder i Babi Yar-ravinen nær Kiev, som ble utført «under ideelle betingelser» i løpet av tre dager, ville være nødvendig med mer enn 450 dager med non-stop masseskyting for å «arbeide vekk» alle de 11 millioner europeiske jødene.

Heydrich viser forståelse. Til-og-med Heinrich Himmler erkjente hans følelsesmessige påvirkning da han var vitne til slike masseskytinger, og han ba umiddelbart om «mer humane» metoder for massemord – dvs. de måtte bli «mer humane» for massemorderne. Heydrich fortsetter med at det forøvrig siden den gang er erkjent, på grunnlag av erkjennelser av «funnene» fra nazistenes T4-eutanasi-program, at nye metoder har blitt utviklet, som brukten av gass for å myrde 70 000 fysisk funksjonshemmede og psykisk syke.

Heydrich fortsetter med at Rudolf Höss i Auschwitz utførte «lovende eksperimenter» med Zyklon B på russiske krigsfanger, og at det kunne antas at tusenvis av mennesker hver dag kunne «arbeides vekk» i nær fremtid, bare i Auschwitz-leiren. Betroliget av denne forsikringen forlater Kritzinger villaen på slutten av konferansen, der han skynder seg videre til neste møte, der «restruktureringen av postvesenet» står på agendaen.

Bortsett fra Eichmann, som ble dømt til døden i Israel i 1961, og henrettet i 1962, etter at han i ei årrekke etter krigen i eksil hadde fortsatt å dyrke et nazimiljø i Argentina, var Bühler og Schöngarth de eneste deltakerne på Wannsee-konferansen som møtte gjengjeldelse for deres forbrytelser. Flere av dem som deltok på møtet i Wannsee kunne faktisk uforstyrret viderføre deres karrierer i etterkrigstidens Forbundsrepublikk, deriblant Georg Leibbrandt, som ble en rådgiver for Adenauer-regjeringen. [Se også (tysk tekst): 80 Jahre seit der Wannsee-Konferenz]

Manusforfatterne Magnus Vattrodt og Paul Mommertz skrev manuset til Die Konferenz basert på den eneste etterlatte transkripsjonen – alle andre kopier ble skrotet, da møtet aldri offisielt hadde funnet sted – i tillegg til omfattende historisk forskning.

Filmen avstår i sin helhet fra musikk, og baserer seg helt på et mobilkamera for å kartlegge samspillet mellom den enestående rollebesetningen. Regissøren Matti Geschonneck er sønn av den kjente østtyske skuespilleren Erwin Geschonneck, som overlevde flere konsentrasjonsleirer. Geschonneck skal ha fortalt hans skuespillere ikke å spille nazister. Han fortalte Deutschlandfunk at filmen skulle formidle «karakteren av et styremøte».

Det er nettopp denne tilnærmingen og atmosfæren som gjør filmen så urovekkende, og aktuell: Ikke bare viser Geschonneck «banaliteten» av fascismens forbrytelser – i hvert fall fra nazistenes synspunkt – med dermed formidler han også, bevisst eller ikke, et inntrykk av miljøet og klimaet som i dag må råde på de høyeste nivåer av regjeringer, i storelskaper og banker, hvor millioners skjebner, eksempelvis gjennom massedød pga. Covid-19, eller en krig i Ukraina, blir diskutert «som en anledning».

Die konferenz viser på en nøktern, og med det desto mer skremmende måte, hvordan det ser ut og hva det fører til når styringklassen og politiske reaksjonskrefter dominerer og bestemmer politiske begivenheter. Bare av den grunn fortjener filmen et bredt publikum.