Kamerat Jim Lawrence døde 25. januar på et sykehjem i Dayton, Ohio, etter måneder med sviktende helse. Han ble 83-år-gammel. Han etterlater seg hans kone Lois, fra et 59-år-langt ekteskap, deres sønn David og datter Tanza, fire barnebarn og to oldebarn.

Jim viet størstedelen av hans voksne liv til kampen for sosialisme. Alle som møtte ham var imponert over hans prinsippfaste engasjement, hans dype interesse for kultur og historie, og hans enorme tillit til arbeiderklassens revolusjonære kapasitet.

Han ble vunnet til programmet for trotskisme tidlig på 1970-tallet, og han spilte en viktig rolle i å utvikle en støttebase for bevegelsen i en nøkkelseksjon av industriarbeidere. Erfaringene han gjorde i denne perioden spilte en viktig rolle i den påfølgende politiske utviklingen av den amerikanske trotskistbevegelse og verdensorganisasjonen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Jim ble født i Dayton, Ohio, i de siste årene av Den store depresjonen, i en familie med syv barn. Hans far jobbet på et jernstøperi i Dayton som produserte deler for bilselskapene, og spesielt for General Motors, som spilte en sentral rolle i byens økonomi.

Jim sa hans far betraktet seg som en sosialist og han hadde en lokal posisjon på fabrikken der han arbeidet i den stalinistdominerte fagforeningen United Electrical Workers. Jim mente hans far med alle sannsynlighet var medlem eller tilhenger av Kommunistpartiet, selv om han aldri snakket om det. Jim sa han fikk fra hans far en forståelse for at det fantes et alternativ til kapitalismen.

Ifølge Jim hadde to av hans onkler blitt rekruttert av streikebrytere hos Ford under 1941-streiken for UAW-anerkjennelse. Onklene skjønte imidlertid raskt at de ble brukt, og sammen med andre svarte arbeidere gikk de over til de streikende, og sikret fagforeningen seier.

Jim opplevde i løpet av hans ungdom scener av militante industrikamper i Dayton, deriblant streiken ved Univis Lens i 1948, ledet av UE [United Electrical]. Den utviklet seg til en massekonfrontasjon med streikebrytere. Ohio-guvernøren Thomas Herbert utkommanderte til slutt National Guard-tropper, støttet av stridsvogner og pansrede kjøretøyer, i et forsøk på å bryte streikene. Synet av soldater på gatene utløste en folkelig masseforargelse som til slutt tvang gardeenhetene tilbake.

Etter at han i 1957 ble uteksaminert fra high school ble Jim rekrutert til US Army [den amerikanske hæren]. Da han ble utskrevet fikk han seg jobb på støperiet der hans far jobbet. Jim berettet om hvordan den lokale fagforeningen sendte ham inn for å «integrere» en del av fabrikkanlegget som den gangen besto utelukkende av hvite arbeidere. Han sa seinere han i utgangspunktet hadde problemer på grunn av noen av arbeidernes rasistiske tilbakeståenhet, men at det var en hvit arbeider som ble hans venn som så ba de andre kutte ut deres fordommer. Han sa den erfaringen bidro til å vise ham at klassesolidaritet kunne overvinne hudfargeskillene.

I 1966 gikk Jim over til å arbeide for General Motors’ Delco Moraine-fabrikkanlegg i Dayton som produserte bremsesystemer. Han deltok i den landsdekkende streiken mot GM i 1970, som varte i 58 dager, den siste kontrakten der United Auto Workers oppnådde noen betydelige gevinster.

Dette var en periode da massevis av studenter og unge arbeidere ble radikalisert av erfaringene fra Vietnamkrigen og borgerrettighetsbevegelsen. Det var også en periode med store klassekamper.

Jim møtte i 1972 Workers League, forløperen til Socialist Equality Party (USA). Workers League-supportere distribuerte kopier av partiets avis, Bulletin.

Han mintes han fikk tak i en kopi av en Workers League-brosjyre, Hvor Wallace egentlig står skrevet av David North, som forklarte George Wallace’ posisjon, den beryktede Alabama-segregasjonsforfekteren og rasisten som søkte nominering som Demokratenes presidentkandidat for 1972-valget. Avsløringingen av Det demokratiske partiets høyreorienterte karakter imponerte Jim, og han bestemte seg for å delta på hans første Workers League-møte.

Jim sa seinere at Workers League var den eneste politiske tendensen som kunne forklare stalinismens rolle, det politiske redskapet til et privilegert og nasjonalistisk byråkrati som på 1920-tallet hadde tilranet seg makten i Sovjetunionen, og som promoterte den antimarxistiske teorien om «sosialisme i ett land». Det stalinistiske byråkratiet gjennomførte på 1930-tallet ei politisk genocidbølge, der de myrdet hundretusenvis av sosialister, framfor alt rettet mot tilhengerne av Leo Trotskij, og som kulminerte i august 1940 med attentatet på Trotskij.

«Jeg fant ut at stalinistene var morderne av Oktoberrevolusjonens ledere,» forklarte Jim. «De gjorde mer for å diskreditere sosialismen enn noen kapitalist noen gang kunne gjort.» Han hyllet det mangeårige Workers League-medlemmet Lou Renfrow [engelsk tekst], som fungerte som hans politiske mentor.

Workers League avklarte for Jim også rollen spilt av trotskismens pabloistrenegater, slike som Socialist Workers Party, som forfektet ulike former for identitetspolitikk, deriblant feminisme og svart nasjonalisme, for å forvirre og splitte arbeiderklassen. Han utviklet tidlig en vedvarende fiendtlighet mot alle former for nasjonalisme og hudfargebasert politikk.

Jim og andre Workers League-supportere ved Delco Moraine-fabrikken etablerte en fraksjon av Trade Union Alliance for a Labour Party (TUALP), fagorganiserte som førte kampanje for etableringen av et arbeiderparti, som vant bred støtte gjennom deres avsløring av UAWs politiske orienteringer for kollaborering med selskapsledelsen.

På den tiden hadde fagforeningene i USA fortsatt millioner av de mer politisk aktive og framskredne arbeidernes lojalitet, og de spilte en betydelig rolle i arbeiderklassens liv. Workers League fremmet kravet om et arbeiderparti basert på fagforeningene, som et virkemiddel til å få besørget arbeiderklassens militante bevegelse et politisk og sosialistisk perspektiv, ved å reise nødvendigheten av at arbeiderne gjorde opprør mot det prokapitalistiske fagforeningsbyråkratiet, og byråkratiets politiske allianse med Det demokratiske partiet.

I den perioden besørget UAW-konvensjoner, selv om de var strengt kontrollerte, fortsatt et visst forum for debatt om substansielle anliggender. På UAW Constitutional Convention kunne Workers League fortsatt ha et stort bord med politisk litteratur i Cobo Hall i Detroit, som generelt tiltrakk seg et stort antall delegaters oppmerksomhet. Bulletin-reportere var i stand til å omgås delegatene på kongressgulvet og dele ut brosjyrer som forklarte partiets politikk. Workers League var til-og-med i stand til å oppfordre til underskrifter for krav om arrestering av Tom Henehans mordere, medlemmet av Workers League’s politiske komité som i 1977 ble skutt ned på et partiarrangement i New York City.

På én konvensjon skapte Jim Lawrences tilstedeværelse betydelig oppsikt. Mange delegater visste om hans aktivitet på Delco Moraine-fabrikken og ville så gjerne komme i kontakt med ham at Elmo Parrish, presidenten for hans lokale fagforeningsvadeling, ble nervøs. Han forlangte å få vite hvorfor Jim ikke var på jobb. Jim forklarte nøkternt og rolig at han hadde tatt en personlig fridag for å kunne observere saksgangen på konvensjonen.

Jim deltok i 1973 på februar-konferansen TALP, som ble holdt i St Louis, sammen med 275 andre fagforeningsmedlemmer, og leverte der et viktig bidrag til diskusjonen.

I april 1974-valget for den lokale fagforeningen på Delco Moraine-fabrikken, fikk TUALP-kandidatene Jim Lawrence og John Austin 20 prosent av stemmene for lokalavdelingens president og visepresident. TUALP-supportere stilte også til valg som ledere på fabrikkgulvet, og for fem andre styreverv.

Som respons på TUALP-kampanjen kom UAW-president Leonard Woodcock [engelsk tekst] på et tidspunkt til Dayton, for å rådføre seg med de lokale fagforeningslederne. Bulletin rapporterte at Woodcock «raljerte som en galning» mot TUALP-gruppa. Støtten TUALP-kandidatene vant førte til en red-baiting-kampanje fra fagforeningen og de lokale medienes side, der Local 696-president Parrish utenfor fabrikken sågar truet med å skyte Bulletin-selgere.

Jim mintes: «Vi ble bedt om å komme ned til fagforeningens forsamlingssal, union hall, for et møte med Woodcock, men vi nektet å stille med mindre vi kunne komme sammen med ei gruppe arbeidere.» Vi regnet med at det ville bli trusler. Til tross for forvirringen om sosialisme, erkjente arbeiderne Jim og de andre partimedlemmene som kjempere for arbeiderklassen, og UAW var aldri i stand til å trakassere eller få brakt dem til taushet.

I et intervju med David North, publisert i Bulletin før avstemmingen, forklarte Jim: «Grunnen til at lokale fagforeningsfunksjonærer alltid prøver å forhindre oss fra å forfekte vår posisjon er at disse kravene bidrar til å avsløre den eksisterende UAW-ledelsen for hva den er ...»

Han fortsatte: «Byråkratene ønsker å føre lobbyvirksomhet for Kongressen, for de samme menneskene som vedtok lovene mot fagforeningene. De ønsker ikke å ta opp en kamp mot systemet. De vil slåss for reformer, når det ikke kan reformes. Dette har den konsekvensen at det fører arbeiderne over til de eksisterende politiske partiene, og det kan bare føre til nederlag. Arbeiderne må vite hva de går inn i, bevisst, at de går inn i en klassekonflikt. ... Det må bli et brudd med disse politiske partiene, og arbeiderne må få sitt eget parti.»

Styringsklassen responderte på 1970-tallets militante klassekamper og den langstrukne nedgangen for amerikansk kapitalismes globale posisjon ved å lansere en kontrarevolusjonær offensiv på 1980-tallet. Demokratenes Carter-administrasjonen drev i 1979 rentene opp til rekordnivåer, og tvang store deler av landets industri til konkurs, for å svekke arbeiderklassen. Offensiven ble ytterligere intensivert under Republikanernes Reagan-administrasjonen, som i 1981 sparket og svartelistet PATCO-flygelederne, og det åpnet opp for en periode med uhemmet fagforeningsknusing.

Fagforeningene, basert på deres nasjonalistiske og prokapitalistiske program, hadde ikke noe svar på disse angrepene. AFL-CIO isolerte de PATCO-streikende og arbeidet for å undertrykke det utbredte sentimentet for en landsdekkende generalstreik. Fagforeningene forrådte gjennom tiåret ei rekke kamper, samtidig som de forvandlet seg stadig mer direkte til selskapsledelsens instrumenter. Arbeidernes betingelser ble drevet bakover, og hundretusenvis av arbeidsplasser ble utslettet.

Gjennom hele denne perioden distribuerte Jim Bulletin på hans fabrikkanlegg, og han fortsatte å slåss for partiets politikk. Han fulgte også med intens interesse kampen som ble ført av Workers League og partiets samarbeidspartnere i den trotkistiske verdensbevegelsen, International Committee of the Fourth International (ICFI), mot den nasjonalistiske opportunismen til det britiske partiet Workers Revolutionary Party. Under splittelsen i årene 1985 og 1986 [engelsk tekst] støttet Jim kampen mot WRP, som la grunnlaget for en enorm teoretisk og politisk utvikling av ICFI.

I kjølvannet av splittelsen med WRP trakk Workers League konklusjonen, på grunnlag av erfaringene fra 1980-tallet og en teoretisk granskning av globaliseringens betydning og implikasjoner, at de offisielle fagforeningene, kontrollerte som de var av et svært privilegert sjikt av ledere fra den øvre middelklassen, hadde gjennomgått en grunnleggende transformasjon. De kunne ikke lenger karakteriseres som «arbeiderorganisasjoner», da de jobbet bevisst og systematisk for å senke levestandardene til de arbeiderne de hevdet å skulle representere. Workers League trakk på bakgrunn av denne vurderingen sin tidligere oppfordring om å danne et arbeiderparti basert på fagforeningene.

I 1996 stilte Jim som kandidat for den amerikanske Kongressen fra Dayton, for Socialist Equality Party. Han benyttet anledningen til å føre kampanje blant arbeidere direkte basert på partiets program, der han trakk fram lærdommene fra UAWs endeløse svik, og fagorganisasjonens bankerotte politikk for støtte til Det demokratiske partiet som «det mindre ondet».

Samme år streiket GM-arbeidere i 17 dager de to Delco Moraine-bremsefabrikkene i Dayton, og tvang 75 000 GM-arbeidere til å gå midlertidig på tomgang. UAW fikk falske løfter fra GM om å skulle bevare arbeidsplasser ved fabrikkene, som sammen med alle andre GM-anlegg i området til slutt uansett ble stengt ned, med tap av rundt 20 000 arbeidsplasser. I dag er Delco Moraine, som Jim forklarte, bare ei «betongplate».

SEP valgte i 2004 Jim til å stille som partiets kandidat til amerikansk visepresident, sammen med WSWS-skribenten Bill Van Auken. Jim var involvert i arbeidet med å få satt SEP-kandidatene på stemmeseddelen i Ohio, som innebar en kamp mot de skruppelløse tiltakene til Det demokratiske partiets delstatlige representanter for en fullskala diskvalifikeringen av hundrevis av reelle signaturer fra velgerregistreringslistene, basert på trivielle teknikaliteter.

2004-valget ble dominert av den ekspanderende imperialistkrigen i Irak og den pågående desimeringen av industriarbeidsplasser i USA, overvåket av UAW og andre fagforeninger. I en tale holdt i 2004 på et møte i Ann Arbor, Michigan, forklarte Jim fagforeningenes rolle: «UAW og AFL-CIO vedtok offisielt på 1980-tallet posisjonen for korporatisme, og avviste selve konseptet om at arbeidere har noen interesser atskilte og andre enn selskapsbossenes. Fagforeningsfunksjonærer ble satt inn i styrene for selskaper som Chrysler, og en myriade av arbeidsledelsesstrukturer ble satt på plass, slik at selskapene kunne bruke arbeidsledere til å pålegge hastighetsopptrappinger og ulike kostnadsbesparende tiltak for å forbedre selskapenes «konkurranseevne».

«Hånd i hånd med ledelsen promoterte UAW og andre fagforeninger den mest giftige nasjonale sjåvinismen og rasismen, med det siktemål å få overbevist amerikanske arbeidere at deres fiende ikke var big business, men japanske og europeiske arbeidere som visstnok ‘stjal’ amerikanske arbeidsplasser.»

«Hva er det promoteringen av økonomisk nasjonalisme har produsert? Da jeg først begynte i UAW, hadde fagforeningen organisert 2,25 millioner arbeidere i fundamentale industrier. I dag har fagforeningen 638 000 medlemmer. I hele USA tilhører bare 8,2 prosent av arbeiderne i privat sektor fagforeninger, og bare 2,2 millioner fabrikkarbeidere er organiserte, en nedgang på 60 prosent fra for to tiår siden.»

I 2005 intervenerte Jim sammen med andre SEP-medlemmer på et møte med bilarbeidere i Kokomo, Indiana, for å motsette seg den massive nedbyggingen av arbeidplasser hos bildelprodusenten Delphi. Han understreket behovet for at arbeidere ikke bare skulle danne uavhengige organisasjoner for arbeiderklassekamp, men for å bygge et politisk lederskap basert på et sosialistisk og internasjonalistisk program.

I de seinere årene forhindret skrantende helse Jim fra aktiv deltakelse i SEP. Men han fortsatte å lese WSWS og han fulgte den politiske utviklingen nøye. I et videointervju fra 2018 kom han med følgende oppfordring til arbeidere og ungdom:

«Kapitalistenes politikk er slik at de leder oss fra den ene krigen til den neste krigen, på vei mot ødeleggelse av selve menneskeheten. Overalt er alt dette med fagforeningsbyråkratiets godkjenning. ... Fagforeningene har alltid vært et redskap for styringsklassen. Dere må ikke lure dere selv. Til-og-med på 1970-tallet forsto de mer skarpsindige arbeiderne at dersom fagforeningsbyråkratiet på noen som helst måte var involvert, da ville de bli forrådt.»

«Den eneste måten dere kan frigjøre dere fra lønnsslaveri og trusselen om krig, det er å avskaffe kapitalismen. Bare arbeiderklassen har makt til å kunne gjøre det.»

«Arbeiderklassen må bli bevisst sin makt; den er langt mektigere enn borgerskapet. Men til dét må den organiseres. Den fjerde internasjonale har slåss de 80 siste årene for arbeiderklassens interesser. Det er det bare Den fjerde internasjonale som har gjort. Jeg vil oppfordre dere til å bli med i Den fjerde internasjonale, uansett hvor deres bor. Det er menneskehetens eneste vei videre.»

Kamerat Jim forble til hans siste dager en engasjert sosialist og en kjemper for arbeiderklassen. Han vil bli sårt savnet.