Ordet «demokrati» forekom totalt 23 ganger i den 22-minutter-lange talen Frank-Walter Steinmeier forrige søndag holdt for å takke parlamentarikere for hans gjenvalg som Tysklands forbundspresident – Bundespresident. Mens Steinmeier spilte mye på begrepet «demokrati», er virkeligheten åpenbart en helt annen. Presidentvalget avslørte en styringsklasse som slutter rekkene, konfrontert med voksende sosial og politisk opposisjon, og samler seg mot flertallet av befolkningen.
Valget av Steinmeier til Bundespresident, som avgjøres av Forbundsforsamlingen – die Bundesversamlung – hvorav halvparten består av medlemmer av Forbundsdagen (Bundestag) og den andre halvparten av representanter for landets delstater (Bundesländer, og deres respektive Landtag-forsamlinger), var på forhånd fastlagt. Det hadde etablissementspartiene på forhånd fikset seg imellom. Sosialdemokraten Steinmeier ble støttet, ikke bare av regjeringspartiene – Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD), De Grønne (Die Grünen) og Liberal-Demokratenes Parti (FDP) – men også av de største opposisjonspartiene, Kristelig-Demokratisk Union (CDU) og Kristelig-Sosial Union (CSU). Bare det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), Die Linke (Venstrepartiet) og die Freien Wähler (Frie Velgere) stilte med egne symbolkandidater, som ikke hadde den aller minste sjanse til å lykkes.
Steinmeiers tale gjorde klart hvilken dyp kløft som skiller offisiell politikk fra det store flertallet av befolkningen. Hans fokus i takketalen var på heftige krigstrusler mot Russland, som det ikke er noen støtte, enn si noen demokratisk konsensus for. Ingen ble spurt, eller kunne melde deres valgstemme, om de ønsker å risikere en krig midt i Europa, som bare kan ende i katastrofe.
Steinmeier angrep Russland og president Vladimir Putin med en skarphet som var høyst uvanlig fra forbundsstatens høyeste representant, gitt embetsvervets sedvanlige forpliktelse til å utøve diplomatisk tilbakeholdenhet. «Vi står midt i faren for en militærkonflikt, en krig i Øst-Europa. Og Russland har ansvaret for det!» hevdet han. «Russlands troppeoppbygging kan ikke misforstås; det er en trussel mot Ukraina, og den er også ment som sådan.»
«Folket der har rett til å leve uten frykt og trusler, og til selvbestemmelse og suverenitet,» fortsatte Steinmeier. «Ingen land i verden har noen rett til å ødelegge det – og den som skulle prøve å gjøre det, den vil vi besvare besluttsomt!» Deretter appellerte han til Putin personlig: «Ta løkka av fra Ukrainas hals!»
Steinmeier forsikret også inbyggerne i Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia og Romania: «Dere kan stole på oss.»Han sa Tyskland var en del av NATO og EU. «Uten noen tvetydigheter, vi bekjenner oss til denne alliansens forpliktelser.»
Steinmeier vet bedre enn noen annen tysk politiker at dette er løgnaktig krigspropaganda. Som tysk utenriksminister var han i Kiev i februar 2014, da paramilitære fascistmilitser drev ut den valgte presidenten Viktor Janukovitsj, som hadde nektet å undertegne en assosieringsavtale med EU. Og Steinmeier hadde tilrettelagt for, og muliggjort det høyreorienterte kuppet [engelsk tekst].
Steinmeier jobbet tett med to høyreorienterte nasjonalistpartier, Julia Timosjenkos parti Fedrelandet og Vitali Klitsjkos parti UDAR, så vel som med Oleh Tyahnyboks fascistparti Svoboda. Sistnevnte anvender nyfascistsymboler, agiterer mot utlendinger, jøder, ungarere og polakker, og opprettholder nære forbindelser med høyreekstreme partier i Europa.
Etter at Maidan-demonstrasjonene, som var støttet av USA og Tyskland, ikke klarte å få tvunget Janukovitsj til å fratre presidentembetet, ble paramilitære fascistmilitser mobilisert for å eskalere konflikten, og drive landet til randen av borgerkrig. Den førende rollen ble spilt av den nyfascistiske paraplyorganisasjonen Pravij Sektor (Høyre Sektor), som med maskerte krigere utstyrt med hjelmer, batonger, brannbomber og våpen, snart dominerte sentrum av Kiev, og brutalt angrep landets sikkerhetsstyrker.
Under disse omstendighetene fikk Steinmeier, godt bistått av den franske og den polske utenriksministeren, overtalt Janukovitsj til å signere en overgangsavtale med Tymosjenko, Klitsjko og Tyahnybok. Umiddelbart etterpå drev Pravij Sektor Janukovitsj på flukt. Resultatet av denne angivelige revolusjonen var ikke et blomstrende demokrati, men et autoritært og korrupt regime basert på rivaliserende oligarkklikker, og opprettholdelsen av fascistmilitser som Azov-bataljonen.
Med regimeskiftet i Kiev vel gjennomført iverksatte Steinmeier en stormaktspolitikk som han kort tid før, sammen med forsvarsminister Ursula von der Leyen og daværende forbundspresident Joachim Gauck, hadde presentert på Sikkerhetskonferansen i München. Tyskland måtte bli «beredt til å involvere seg tidligere, mer besluttsomt og mer vesentlig i utenriks- og sikkerhetspolitikken», kunngjorde han der. «Tyskland er for stort til bare å kommentere verdenspolitikken fra sidelinja.»
Siden den gang har NATO systematisk bevæpnet Ukraina, og gjort landet til et bolverk mot Russland. En nylig studie fra den regjeringstilknyttede tankesmia Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP), sier: «Ukrainas væpnede styrker er langt mer kampklare i dag enn de var i 2014.»
På den tiden var det «ikke materielle hull» som hemmet den defensive beredskapen til Europas nominelt tredje sterkeste hær, «men dens mangel på kampmoral», står det i studien. Anslagsvis to tredjedeler av Ukrainas land- og marinestyrker på Krim hadde hoppet av, og gått over til Russlands Svartehavsflåte. Den nye Kiev-ledelsen hadde bare vært i stand til å mønstre 6 000 soldater mot de prorussiske opprørerne i Donbas.
«I mellomtiden har Kievs væpnede styrker vokst til godt over 250 000 aktive soldater, og til mer enn 900 000 reservister,» bemerker SWP. «NATO bistår med å forbedre kommando- og kontrollevner og kapasiteter; USA har besørget rekognoseringsmidler, artilleriradarer og – i likhet med Storbritannia – panservernmissilsystemer. Kiev mottok Bayraktar TB2-kampdroner fra Tyrkia. ... Canada, Storbritannia, Polen, Litauen og USA har stasjonert 470 militærinstruktører i den vest-ukrainske regionen Lviv.»
Under disse betingelsene har USA og deres NATO-allierte nå begynt å oppildne til en krig med Russland, med påstander om en forestående russisk invasjon av Ukraina som påskudd. Steinmeiers tale forrige søndag tjente til å forsikre Washington og NATO om Tysklands ukvalifiserte støtte i dette, som det gang på gang var blitt uttrykt tvil om.
Den tverrpolitiske støtten Steinmeier nyter – Die Linke (Venstrepartiet), AfD og die Freien Wähler (Frie Velgere) gratulerte ham også varmt etter valget – er fordi han har forsvart tysk imperialismes internasjonale interesser, og de siste 25 årene, som ingen annen politiker, har støttet alle angrep på befolkningens sosiale oppnåelser.
Han meldte seg inn i SPD i 1975, 19-år-gammel, og ledet fra 1993 kontoret til Gerhard Schröder, den gangen premierminister i Bundesland Niedersachsen. Da Schröder ble valgt til Bundeskansler, flyttet Steinmeier med ham til Berlin og ledet der kanselliet – kanslerkontoret – fra 1999 til 2005.
I egenskap av denne rollen var Steinmeier den virkelige arkitekten bak «Agenda 2010», den mest omfattende sosiale kontrarevolusjonen siden grunnleggingen av Den tyske føderale republikk – Bundesrepublik Deutschland (BRD) – etter krigen, og skapte med den en enorm lavtlønnssektor. Han ledet også «reformen» av pensjons- og helsevesenet, som dramatisk har redusert alderspensjoner og helsetjenester.
Som sjef for kanselliet var Steinmeier også ansvarlig for de hemmelige tjenestene. Under ham signerte utenlandsetterretningstjenesten Bundesnachrichtendienst (BND) en avtale om intensiv utveksling av etterretningsdata med det amerikanske signaletterretningsagenturet NSA, som det i 2013 ble avslørt av varsleren Edward Snowden. Steinmeier var også ansvarlig for at BND forsynte USA med viktig informasjon relatert krigen i Irak, selv om Tyskland offisielt motsatte seg den.
Det var også Steinmeier, i samarbeid med Hans-Georg Maaßen, daværende avdelingssjef i innenriksdepartementet og seinere president for Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV) – Kontoret for Forfatningens beskyttelse (benevnelsen for Tysklands den innenlandske hemmelige etterretning) som sørget for at Murat Kurnaz, som vokste opp i Bremen, ikke fikk komme tilbake til Tyskland og i fem år ble sittende uskyldig i fangeleiren Guantánamo.
Etter Schröder-regjeringens tidlige avgang ble Steinmeier utenriksminister i Angela Merkels første administrasjon. Han stilte i 2009 som SPDs kanslerkandidat under Bundestag-valget, og måtte gå i opposisjon i fire år etter valgnederlaget. Fra 2013 til 2017 var han igjen utenriksminister under Merkel.
Steinmeier ble i 2017 valgt til Bundespresident, som Joachim Gaucks etterfølger. Også den gangen ble han støttet, ikke bare av regjeringspartiene i storkoalisjonen [‘GroKo’], sammensatt av SPD og CDU/CSU, men også av FDP og De Grønne. Embetet som Bundespresident, som i all hovedsak ivaretar representasjonsoppgaver, påtok seg stadig større politisk betydning, i og med de politiske partienes tilbakegang.
Det var Steinmeier som i 2017 overtalte SPD og CDU/CSU til å videreføre den forhatte storkoalisjonen etter det vesentlige valgnederlaget, og etter månedvis med resultatløse forhandlinger. Resultatet var at det høyreekstremistiske AfD ble leder av den offisielle Bundestag-opposisjonen, fikk enorm medieeksponering og ble systematisk styrket.
Steinmeier opptrådte i hans tale sist søndag som en presidentfigur som står over partiene og holder nasjonen sammen. «Forbundspresidentens kontor er et ikke-partipolitisk kontor, og jeg lover dere: Det er slik jeg vil fortsette å lede det,» erklærte han. Han snakket om de «dype sårene» pandemien hadde påført samfunnet, som nå måtte «heles», men ofret ikke ett ord på regjeringens koronaviruspolitikk, eller på pandemies ofre – de 120 000 menneskene som så langt bare i Tyskland har dødd av Covid-19 – eller til deres etterlatte.
Steinmeiers tale minnet i en viss grad om Kaiser Wilhelm, som ved begynnelsen av den første verdenskrigen sa at han ikke lenger anerkjente noen av landets partier, bare tyskere. Fire år seinere ble Tyskland rystet av November-revolusjonen, den største revolusjonen i landets historie.