Europeiske regjeringer responderer på Moskvas anerkjennelse av uavhengighet for deler av Øst-Ukraina med sanksjoner, trusler og en eskalering av krigspådrivet mot Russland.

Europarådets president Charles Michel og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen fordømte mandag i en offisiell uttalelse «russisk aggresjon mot Ukraina».

«Den russiske føderasjonens beslutning om å anerkjenne visse områder av Ukrainas oblaster Donetsk og Luhansk som uavhengige enheter, og å sende russiske tropper dit, er illegalt og uakseptabelt», heter det i uttalelsen. «Det bryter folkeretten, Ukrainas territoriale integritet og suverenitet, Russlands egne internasjonale forpliktelser, og det eskalerer krisen ytterligere.»

Begge presidentene ønsket velkommen «medlemsstatenes standhaftige enhet og deres besluttsomhet for å reagere med robusthet og hurtighet på Russlands illegale handlinger, i nær koordinering med internasjonale partnere.»

EUs utenriksministre vedtok på et ekstraordinært møte i Paris ei pakke med sanksjoner mot Russland. Tiltakene inkluderer å sette de 351 medlemmene av det russiske parlamentet, Dumaen, som stemte for anerkjennelsen av Folkerepublikkene Luhansk og Donetsk. Ytterligere 27 individer og enheter som bidrar til å undergrave «den territorielle integriteten, suvereniteten og uavhengigheten» til Ukraina, er også utsatt for sanksjoner.

I tillegg vil den russiske statens tilgang til EUs finansmarkeder bli begrenset og EUs handel med utbryterregionene begrenses. Enkeltpersoner og enheter plassert på EUs sanksjonsliste vil få alle eiendeler holdt i EU frosset. I tillegg vil de listede personene ikke lenger bli tillatt å komme inn i EU, og ingen forretningsvirksomhet kan drives med de berørte. Ifølge Frankrikes nåværende formannskap i EU-rådet skal de nye EU-sanksjonene mot Russland tre i kraft allerede i dag, onsdag.

«Denne sanksjonspakka har blitt godkjent med enstemmighet,» sa Josep Borrell, EUs høye representant for utenriksaffærer og sikkerhetspolitikk, etter møtet med utenriksministerene. «Den vil være smertelig for Russland og vil gjøre veldig vondt, og det gjør vi i sterk koordinering med våre partnere, USA, Storbritannia og Canada, som jeg har vært i nær kontakt med.»

Von der Leyen ønsket velkommen den tyske regjeringens beslutning om å sette godkjenningsprosessen for gassrørledningen Nord Stream 2 på vent. «Nord Stream 2 må nå vurderes helt nytt, fra et synspunkt om hele Europas forsyningssikkerhet,» sa hun. Hun la til at, tross alt, så viser krisen at Europa fortsatt er altfor avhengig av russisk gass.

Som andre europeiske ledere har gjort truet også von der Leyen med ytterligere skritt. «Dersom Kreml fortsetter å eskalere denne krisen, da vil vi ikke nøle med å treffe ytterligere tiltak,» sa hun. «EU står samlet og er beredt til å handle raskt.»

EU diskuterer tilsynelatende mulige sanksjoner mot den russiske presidenten selv. «Mr. Putin er ikke på lista over de sanksjonerte, sa Borrell tirsdag kveld, etter spesialmøtet med EUs utenriksministre i Paris. Han sa avgjørelsen ble truffet fordi det var behov for å ha ytterligere tiltak i bakhånd.

Samtidig øker EU støtten til det antirussiske regimet i Ukraina, og øker NATOs utplasseringer i Øst-Europa. Flere EU-stater kunngjorde tirsdag planer om å mobilisere deres fellesenhet for cybersikkerhet. «Som respons på Ukrainas forespørsel aktiverer vi et litauisk-ledet cyber-hurtigresponsteam, som vil hjelpe ukrainske institusjoner med å takle økende cybertrusler,» tvitret det litauiske forsvarsdepartementet.

EUs cybersikkerhetsteam for rask respons ble etablert i 2019, og består av Estland, Kroatia, Litauen, Polen og Romania.

Den tyske forsvarsministeren Christine Lambrecht besøkte tirsdag tyske NATO-tropper i Litauen, som de siste dagene har blitt forsterket med 350 soldater og rundt 100 kjøretøy og våpensystemer. «Russland opptrer som en aggressor her. Og det er foreløpig usikkert hvor langt den russiske siden vil presse deres aggresjon. Vi står her årvåkne og klare til å forsvare oss», truet hun. «Dessverre har ikke diplomatiet de siste ukene og månedene vært i stand til å forhindre dette åpenbare bruddet på vår europeiske fredsorden.»

Argumentene fremmet av EU-ledere for å forfølge en eskalerende militærkonfrontasjon med Russland er gjennomsyret av løgner og hykleri. Framfor alt er det ikke Russland, men NATO-maktene som fører en aggressiv global militær og økonomisk politikk, som søker å få isolert Russland og få redusert landet til en semi-koloni-status, totalt underordnet NATO-imperialistmaktenes politiske og militære anliggender.

Den nåværende krisen representerer kulminasjonen av krigspådrivet som NATOs imperialistmakter responderte på det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 med. Befridd fra den militærpolitiske hindringen Sovjetunionen utgjorde angrep NATO-maktene Irak, Jugoslavia, Somalia, Afghanistan, Irak igjen, og så Libya og Syria. Krigene etterlot disse landene knust, og kostet billioner av dollar og millioner av liv.

Etter at russiske krigsskip med base i havnebyen Sevastopol på Krim ble utplassert utenfor den syriske kysten for å forhindre amerikanske, franske og andre NATO-krigsskip fra å bombe Syria i september 2013, vendte NATO-maktene seg voldsomt mot Russland. De støttet Maidan-protestene i 2013 og bidro til et pusch anført av ukrainske nyfascister i Kiev, for å få installert et NATO-marionettregime i Ukraina. Separatistene i Donetsk og Luhansk gjorde opprør mot høyreekstreme, antirussiske militser, sendt av Kiev-regimet for å angripe og terrorisere russisktalende innbyggere.

Der Ukrainas væpnede styrker, anført av fascistiske enheter som Azov-bataljonen, nå beskyter Donetsk og Luhansk, har denne konflikten igjen brutt ut, og NATO-maktene forfølger den nå i en langt større målestokk, og jobber for å bryte de diplomatiske relasjonene med Russland og få skapt grunnlag for krig.

Den franske dagsavisa Le Monde fordømmer i sin lederartikkel dem som ikke støtter en større opptrapping av sanksjonene mot Russland, og skriver: «De ønsker å tro, der Russland de facto har vært til stede i Donbas siden 2014, at det strengt tatt ikke er en invasjon. Denne reaksjonen er ikke i stand til å møte aggresjonen som nå utspiller seg. Den legitimerer 2014-intervensjonen. Den tar ikke med i betraktning den russiske presidentens dype ambisjoner: Å få gjenopprettet en inndeling av det europeiske kontinentet i innflytelsessfærer, basert på hans egne kriterier.»

De eksterne maktene som i 2014 intervenerte i Ukraina var imidlertid ikke først og framst Russland, men derimot Washington og Berlin. Når Le Monde fordømmer «2014-intervensjonen», angriper avisa den russiske bistanden til styrker i Donetsk og Luhansk, men behandler feilaktig Kiev-regimet som en fullstendig legal juridisk enhet, ved ganske enkelt i all stillhet å forbigå det faktum at regimet ble installert gjennom et illegitimt ytrehøyrekupp.

Basert på denne politiske forvrengningen tolker Le Monde den russiske intervensjonen i Øst-Ukraina på den mest mulig oppflammende måten, som en totalinvasjon. Ut fra dette konkluderes det med at russiske bekymringer ikke kan spille noen rolle i delingen av militær innflytelse mellom kapitalistmaktene i Europa, det vil i praksis si at NATO-maktene ikke vil akseptere noen som helst russiske innvendinger mot at NATO utplasserer våpen og tropper på landets grenser.

NATO-stormaktenes geopolitiske appetitt krysser i denne krisen med deres forsøk på å påtvinge reaksjonær helse- og sosialpolitikk midt mot voksende arbeiderklasseopposisjon på hjemmebane.

Ved kjernen av EU-stormaktenes krigspådriv mot Russland er en politisk kampanje for å begrave rapporteringen om Covid-19-pandemien. Med 6 millioner mennesker i Europa som hver uke blir syke og med mer enn 20 000 som dør, jobber regjeringer over hele kontinentet for å eliminere alle gjenværende folkehelsetiltak for å stoppe spredningen av viruset, en politisk orientering som allerede er vedtatt i Storbritannia. Samtidig faller pandemien i tiltakende grad ut av nyhetsbildet, der embetsfunksjonærer og kommentariatet insisterer på at den nå må ta plass i baksetet, og underordnes krigskrisen NATO oppildner til mot Russland over Ukraina.

Dette ble krasst utlagt sist helg på Sikkerhetskonferansen i München, av institusjonens leder Wolfgang Ischinger, som oppfordret til å droppe folkehelsetiltak mot Covid-19 og fokusere på krig: «Vi kan ikke bare utsette verdenspolitikken. Sikkerhetsutfordringer gjør ikke sosial distansering.»

Slike bemerkninger bevitner europeisk kapitalismes totale politiske fallitt. Den krigen som må utkjempes er krigen for å stoppe Covid-19-pandemien, ikke en global krig med Russland, en atomvåpenstormakt. Det kritiske spørsmålet reist for arbeidere over hele Europa og internasjonalt, av EUs trusler mot Russland, er byggingen av en internasjonal antikrigbevegelse i arbeiderklassen.