Pianokonkurransen The Cliburn inntar et prinsipielt standpunkt, i møte med antiRussland-gift

Den giftige antiRussland-kampanjen når nye høyder. På daglig basis kommer skuespillere, forfattere, historikere, journalister og forskere ut med uttalelser som synes å overgå hverandre i deres avhengslede karakter. En del av den øvre middelklassen globalt har bukket under for krigsfeber av en intens og sykelig variant. De har oppdaget «mørkets hjerte», Vladimir Putin og hans regime.

Bicocca-universitetet i Milano foreslo å kansellere en forelesningsserie om den russiske 1800-tallsforfatteren Fjodor Dostojevskij, men det skapte et slikt ramaskrik og en sånn latterliggjøring at institusjonen ble nødt til å trekke seg. Litteraturkursets instruktør, forfatteren Paolo Nori, kommenterte på sosiale medier: «Ikke bare er det galt å være en levende russer i Italia i dag, men også å være en død russer, en som i 1849 ble dømt til døden fordi han hadde lest noe som var forbudt.»

I møte med den uopphørlige og nådeløse demoniseringen, innrettet på å forgifte opinionen mot det russiske folket og tilrettelegge for USAs og NATOs krigsdriv, har holdningen inntatt av Van Cliburn International Piano Competition (The Cliburn) i Fort Worth, Texas, en spesielt prinsipiell karakter.

Den første konkurransen ble avholdt i 1962, fire år etter den amerikanske pianisten Van Cliburns seier ved den første avholdt internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva i april 1958, et vesentlig event under den kalde krigens periode.

The Cliburn ga 3. mars ut en uttalelse der pianokonkurransen fordømte den russiske invasjonen av Ukraina som «forkastelig og hjerteskjærende» og den uttrykte sitt faste standpunkt mot «dette tyranniet». Stiftelsen fortsatte imidlertid med å forklare at «de russiskfødte pianistene som har søkt opptak for deltakelse i den sekstende Van Cliburn International Piano Competition er ikke embetsrepresentanter for deres regjering, og deres deltakelse i The Cliburn er heller ikke statsstøttet.» I henhold til «Van Cliburns visjon, vår navnebror og opphavsmannen for vår stiftelse, og vår inspirasjon, vårt mandat er å støtte unge artister ... de russiskfødte pianistene vil få lov til å prøvespille for Cliburn-konkurransen.»

Presseuttalelsen kommenterte at Cliburns seier i 1958 «inspirerte verden som et vitnesbyrd for kunstens transcendens, selv under de mest spente av tider mellom to supermakter». Uttalelsen henviste til pianistens egen observasjon, at «de evige sannheter, som er den klassiske musikkens inherente egenskaper … forblir et åndelig fyrtårn for mennesker over hele verden».

The Cliburn forklarte at 15 av de 72 pianistene invitert til å delta i innledende auditions for 2022 Cliburn Competition er russiskfødte, og «åtte av dem er for tiden bosatt i Moskva. Disse unge strålende artistene har jobbet seg gjennom en intens og komplisert situasjon for å sikre at de skulle være i stand til å konkurrere på en av den klassiske musikkens største scener.»

Stiftelsen siterer et notat sendt av én av de russiske søkerne: «Jeg håper den store positive innvirkningen maestro Van Cliburn hadde på forløpet av den kalde krigen kan være et utmerket eksempel for alle utøverne.»

Det gjenstår å se hvilket press som vil bli lagt på The Cliburn for å trekke seg fra dens beslutning.

Van Cliburns suksess i Tsjaikovskij-konkurransen i 1958 var en ganske ekstraordinær begivenhet.

Van Cliburn i Moskva i 1958

Harvey Lavan «Van» Cliburn jr. ble født i Shreveport, Louisiana i 1934, som sønn av Rildia Bee O’Bryan og Harvey Lavan Cliburn sr. Hans mor hadde ambisjon om å bli konsertpianist, men ble tvunget av hennes foreldre til å gi opp tanken. Hun studerte seriøst i New York med Arthur Friedheim, Franz Liszts fremste elev og seinere hans sekretær. Van Cliburn begynte å spille piano i en alder av tre år. Han gikk til slutt på Juilliard School, og debuterte som 20-åring i Carnegie Hall.

Cliburns gryende karriere sammenfalt med endringer i den internasjonale politiske og kulturelle situasjonen, som inkluderte voksende utveksling mellom Vesten og Sovjetunionen. Emil Gilels ble i oktober 1955 den første sovjetiske musikeren som besøkte USA etter den andre verdenskrigen. Nigel Cliff skriver i boka Moscow Nights: The Van Cliburn Story — How One Man and His Piano Transformed the Cold War (2016): «Gilels debuterte i Carnegie Hall med Philadelphia Orchestra og Eugene Ormandy, Rakhmaninovs favorittdirigent. Da han spilte den uunngåelige Piano Concerto No. 1 av Tsjaikovskij, ble tilhørernes stemning forvandlet fra innledningsvis urolig og til ekstatisk.»

Cliburn var blant den kveldens Carnegie Hall-publikum. «Innen uker fulgte den sovjetiske fiolinisten David Oistrakh, og han forbløffet amerikanere med sin virtuose intensitet,» legger Cliff til. Den kanadiske pianisten Glenn Gould foretok i mai 1957 en svært vellykket konsertturné i Sovjetunionen, og ble den første nordamerikanske musikeren som spilte bak «Jernteppet».

Den sovjetiske oppskytingen av Sputnik 1, verdens første kunstige satellitt, i oktober 1957, kastet amerikanske myndigheter, vant som de var av å skryte av amerikansk industriell og teknologisk overlegenhet, ut i en krise. «Romkappløpet» [‘The Space Race’] var i gang. Den amerikanske regjeringen responderte nervøst, med ei rekke initiativer, deriblant i juli 1958 med opprettelsen av romfartsadministrasjonen NASA – National Aeronautics and Space Administration.

Tsjaikovskij-konkurransen, våren 1958, fant sted i en spent og tilspisset atmosfære.

Gilels’ og Oistrakh’s opptredener i USA demonstrerte den store betydningen, og til-og-med ærbødigheten som klassisk musikk, og kunst generelt, var til del i Sovjetunionen. Som Cliff påpeker,

Sovjetrepublikkene støttet 503 permanente helårlige teaterkompanier, 314 ungdomsskoler og 48 videregående skoler viet kunst, og 43 avanserte konservatorier og teater- og kunstinstitutter, mens kulturdepartementet hadde direkte ansvar for 900 000 kunstarbeidere. Mange var ansatt i det berømt tøffe systemet for musikkopplæring, som ledet barn helt ned til syv-årsalder over til spesialskoler for musikk, der de beste ble forberedt for åtte års videre studier ved et konservatorium.

Den første Tsjaikovskij-konkurransen hadde forbløffende kunstneriske legitimasjoner. Organisasjonskomitéen ble ledet av komponisten Dmitri Sjostakovitsj. Hva dommerne angår hevder Cliff, at «de utgjorde kanskje den mest formidable pianojuryen noen gang samlet. Ved siden av den grunnsolide Gilels og den dystert affekterte [Svjatoslav] Richter, var deres lærer Heinrich Neuhaus; og Vladimir Ashkenazijs lærer Lev Oborin. Russeren Dmitri Kabalevskij og engelskmannen sir Arthur Bliss representerte komponister, og de andre dommerne kom fra Østerrike, Belgia, Brasil, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Frankrike, Ungarn, Italia, Polen, Romania og Sovjetunionen.»

Da konkurransen nærmet seg,

Navnene Sjostakovitsj, Gilels og Richter var overalt. Et nasjonalt publikum peilet deres radioapparater inn på en programserie kalt På vei mot konkurransen, som satte søkelys på deltakerne og deres innspillinger, forklarte hvordan eventet ville forløpe, og intervjuet ledende sovjetiske musikere, som delte deres håp om eventets suksess. Avisene Pravda og Izvestiya viet spaltevis av trykksverte til den store begivenheten, og publiserte biografier om deltakerne ved siden av deres fotografier: Femten den ene dagen, femten den neste.

Cliburns framføringer av Russian Concertos, Tsjaikovskij No. 1, Rakhmaninov No. 3, mottok en henrykt respons fra Moskva-publikummet. Lina Baranov, den gangen i 1958 student ved Sentralskolen for begavede barn i Moskva, fortalte nylig til Los Angeles Times at hun hadde lyttet «til en av Van Cliburns generalprøver, der han spilte Rakhmaninovs klaverkonsert No. 3». Hun fortsatte: «Det var utrolig. Folk gråt. En pianist sa hans spill minnet ham om Sergei Rakhmaninov. På den tiden hørte vi aldri Rakhmaninov No. 3 i Russland. Det var så vakkert, så inspirerende.»

Spesielt Richter insisterte på Cliburns overlegenhet, og ga ham i hver runde de høyeste karakterene.

Cliff beskriver atmosfæren under arrangementet, og Cliburns respons:

Konkurransens presseansvarlige svevde rundt, intervjuet deltakerne og spurte om deres syn på Sovjetunionen. Van holdt seg diplomatisk til musikk. «Jeg har gått der Tsjaikovskij, Rakhmaninov, Skrijabin og andre store musikere har gått,» dikterte han. «Jeg er rørt over den hjertelige mottakelsen jeg har fått. Det er en stor glede å få spille for russerne som er så flotte musikkelskere. Vennligheten til publikumet inspirerte meg, og man følte det som man spilte bedre enn vanlig. Dette er min første tur utenfor USA, og jeg er veldig glad for å være i hjemlandet til fantastiske russiske komponister, opphav for slike verk jeg har stor respekt for.»

Da dømmingen var sluttført skal, i det minste ifølge legenden, regjeringsrepresentanter bekymret ha henvendte seg til den sovjetiske premieren Nikita Khrusjtsjov, og fortalt ham at en amerikaner hadde spilt veldig bra. «Hva sier de andre om ham? Er han best?» skal Khrusjtsjov angivelig ha spurt. «Ja, han er best.» Premieren sa: «I så fall, gi ham førstepremien.»

Cliburn ble øyeblikkelig enormt populær i Sovjetunionen. Cliff beskriver «de hundrevis av brev og esker med rosa blomstertelegrammer» som samlet seg på hans hotellrom i Moskva, «noen rett og slett adresserte til «Konservator, Vanya Kleeburn.» Mange kom fra studenter: ikke bare musikere, men fra hele klasser ved Fakultet for historie og filologi ved Ivanovo Statspedagogiske Institutt, og fra Fakultet for jordvitenskap og biologi ved Moskva Statsuniversitet, der de signerte for seg med: «Dine venner for alltid.» Av andre gratulasjoner kom en fra en skogingeniør, en fra en geograf og en fra en telegrafist ved navn Saida Nurmukhamedova, der hun spurte Van: ‘På vegne av alle sovjetiske telegrafoperatører, overbring våre vennlige hilsener til de amerikanske telegrafoperatørene. Våre telegrafoperatører vil alltid være glade for å få høre ditt eksepsjonelle spill.’ Hun la til: ‘Når jeg får en sønn, da skal jeg definitivt oppkalle ham etter deg.’»

Cliburns varme mottakelse og hans like varme reaksjon på den sovjetiske offentligheten skremte J. Edgar Hoover og FBI, og andre amerikanske myndighetspersoner. En hemmelig kabel fra utenriksdepartementet rapporterte at noen av Cliburns medarbeidere var bekymret for at han «har blitt ganske hyllende, av mottakelsen han ble til del og av oppholdet i Sovjetunionen. Under visse omstendigheter er de spesielt bekymret for hva som vil kunne skje når Cliburn først vender tilbake til USA og møter pressen. De mener han kan komme med noen svært ukloke uttalelser, dersom han blir spurt om politiske spørsmål, som er ting han vet svært lite om, spesielt med tanke på hans rapporterte holdningsendring. De spekulerer i så fall om Cliburn kan ha blitt ‘tilnærmet’ av sovjetere.»

Van Cliburn, 1966 [Foto: Jac. de Nijs/Anefo]

Magasinet Time satte ham på deres forside, som «Texaneren som erobret Russland», og Cliburn ble 28. mai 1958 hedret med en ticker-tape-parade i New York City [o. anm.: konfetti kastet ut fra høyhusene på begge sider, som dalende snø over opptoget på gata], den eneste gangen en klassisk musiker har mottatt et slikt traktement. Etter paraden, i New York City Hall, sa Cliburn til publikumet:

Jeg setter mer pris på at dere hedrer meg enn dere noen gang vil vite, men det som begeistrer meg mest er at dere hedrer klassisk musikk. For jeg er bare én av mange. Jeg er bare et vitne og en budbringer. Fordi jeg tror så mye på skjønnheten, konstruksjonen, den usynlige arkitekturen, betydningen for alle generasjoner, for det at unge mennesker kommer til den vil hjelpe deres sinn, utvikle deres holdninger og besørge dem verdier. Det er derfor jeg er så takknemlig for at dere har hedret meg i den ånden

Responsene både fra sovjetborgere og amerikanere besørget et mer nøyaktig bilde av den faktiske tilstanden av følelser mellom de to befolkningene. Til tross for amerikanske propagandisters iherdige bestrebelser var ondskapsfullt antiRussland-hat på 1950- og 1960-tallet i vesentlig grad forbeholdt «den gale utkanten», den ekstreme høyresiden, «John Birchers» og slike. Nå har det infisert en betydelig del av den «respektable» middelklassen, som har blitt rike på grunnlag av økonomisk parasittisme. Disse elementene har forkastet sosialt progressive synspunkter og har valgt egoistiske politiske orienteringer basert på hudfarge- og kjønnsfiksering. De har forflyttet seg langt til høyre, og føler nå ingen motvilje mot å la seg begeistre over USAs og NATOs krigsdriv og framstilling av ukrainske nasjonalister og fascister som modige «demokrater».

Loading