Denne artikkelen ble opprinnelig lagt ut på Twitter.
Gilbert Achcar, pabloist-leder og pseudo-venstre-opponent av «refleksive antiimperialisme» [‘knee-jerk anti-imperialism’] besørger leserne nok et eksempel på hans egen instinktive proimperialisme, der han legger ut sine grunner for å støtte en NATO-seier i alliansens stedfortrederkrig [‘proxy war’] mot Russland.
Achcar definerer Russland som «imperialistisk», med en merkelapp uten det minste seriøst økonomiske innhold. Men selv om den var korrekt (som den ikke er), berettiger ikke det hans støtte for NATO. Sosialistisk «defaitisme» [o. anm.: motløshet og nederlagsstemning] gjelder alle sider i en interimperialistisk konflikt.
Achcar motsetter seg bare russisk «imperialisme», mens han favoriserer en seier for USA-NATO-imperialismen. Dette gjør ham til en politisk lakei av hans egen styringsklasse. Han forsvarer denne posisjonen med absurde argumenter.
En russisk seier «ville oppmuntre USA til å vende tilbake til kursen for å erobre verden med makt...» «Vende tilbake»? Når forlot USA kursen for militær erobring? Hvor har Achcar vært de siste 30 årene?
Han skriver at Russlands nederlag, oppnådd gjennom NATOs massive bevæpning av alliansens ukrainske stedfortredere [‘proxies’], «ville tilby langt bedre betingelser for vår kamp for generell nedrusting og oppløsingen av NATO».
Et absurd og svikefullt argument. Den beste måten å oppnå avvæpning av NATO det er å støtte den massive veksten av alliansens militærutgifter og intervensjon i Ukraina! Dette er pabloist-versjonen av «Fred gjennom Krig».
Achcar innrømmer at «Dersom Ukraina skulle lykkes med å avvise det russiske åket, er det mer enn sannsynlig at landet vil bli en vasallstat av de vestlige makter.» Men dette begrunnes med argumentet at det å være en imperialistvasall er bedre enn å være en russisk livegen! Så tenksomt!
Alle Achcars argumenter består av kyniske sofisterier av denne typen. Det verste av dem er påstanden at det er legitimt å støtte NATO fordi krigen enda ikke er en fullverdig interimperialistisk konflikt.
«Foreløpig», skriver han, «erklærer NATO-medlemmer at de ikke vil krysse den røde linja med å sende tropper for å slåss mot Russlands væpnede styrker på ukrainsk jord, eller å skyte ned russiske fly i ukrainsk luftrom – til tross for Volodymyr Zelenskyjs formaninger.»
Det viser seg altså at Achcars støtte for NATO er betinget av alliansens påstander, som han har full tiltro til, om at NATO ikke vil krysse ei raskt eroderende rød linje.
Men bortsett fra å engasjere de russiske styrkene i selve Ukraina, er Achcar «for forsyningen av Ukraina med luftvern- og panservernvåpen, samt alle våpen som er uunnværlige for forsvaret av et territorium».
Achcar og pabloist-bevegelsen han representerer fungerer som politiske agenter for imperialistmilitarisme. WSWS’ opposisjon mot den russiske invasjonen er basert på prinsippene og programmet for sosialistisk internasjonalisme.
Vi forklarer at krigen er resultatet av den katastrofale oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, som ryddet veien for det uhemmede utbruddet av amerikansk imperialismes streben etter globalt hegemoni, innen konteksten av en ny oppdeling av verden.
Putins invasjon er en desperat og reaksjonær respons fra et kapitalistisk-oligarkisk regime på farene skapt av restaureringen av kapitalisme i hele det tidligere Sovjetunionen. Denne faren kan ikke overvinnes gjennom brutalt forsvar av Stor-russiske nasjonale interesser.
Den eneste levedyktige opposisjonen til amerikansk imperialismes og dens NATO-alliertes globale appetitt er sosialistisk verdensrevolusjon. De som er enige i dette perspektivet bør slutte seg til kampen for å bygge en mektig global antikrigbevegelse av arbeiderklassen.