Madeleine Albrights bortgang sist onsdag var anledning til en utgytelse av lovord og hyllester fra det amerikanske politiske etablissementet og korporative medier, som forherliget hennes rolle som USAs første kvinnelige utenriksminister og dekket over hennes nære identifikasjon med noen av de verste imperialistforbrytelsene fra 1990-tallet – og i dag.

I kontekst av de pågående påstandene at USA og NATO leder en verdensomspennende kampanje mot russiske krigsforbrytelser i Ukraina, er feiringen av Albrights blodige historikk en demonstrasjon av groteskt hykleri. Albright var en forfekter og apologet for langt mer brutale handlinger enn noen så langt utført av Vladimir Putin i Ukraina.

Den kanskje mest beryktede episoden i hennes karriere kom i 1996, da hun på CBS-programmet «60 Minutes» ble spurt om 500 000 irakiske barns død på grunn av de rigorøse økonomiske sanksjonene pålagt landet som del av bestrebelsen for å undergrave Saddam Husseins regime. Flere barn hadde dødd i Irak enn i Hiroshima, sa intervjueren Lesley Stahl. «Den prisen var det verdt,» svarte Albright.

Det er bemerkelsesverdig at ingen av de beundrende nekrologene om Albright, som har blitt presentert i korporative medier, nevner denne kommentaren eller i det hele tatt omtaler Albrights rolle i å håndheve og promotere en politikk som resulterte i dødsfall av en så massiv skala.

Det kolossale antallet døde irakiske barn skulle gjentatte ganger bli sitert av islamske fundamentalister som Osama bin Laden, som en grunn for deres veksling fra en allianse med USA – under den USA-støttede geriljakrigen mot sovjetiske militærstyrker i Afghanistan – til å rette deres sikter mot USA med terrorangrepet 11. september 2001 (9/11). Den amerikanske massakren av uskyldige ble påskuddet for Al Qaidas.

Denne kommentaren ble ei politisk blåveis for Clinton-administrasjonen da den i februar 1998 startet en kampanje på college-campuser for å bygge opp støtte for amerikanske luftangrep mot Irak. En trio av toppfunksjonærer for amerikansk utenrikspolitikk, utenriksminister Albright, nasjonal sikkerhetsrådgiver Sandy Berger og forsvarsminister William Cohen, dro til Ohio State University, hvor de henvendte seg til et stort publikum – som de trodde – var grundig og gjennomgående forhåndssjekket og klarert for deres deltakelse.

Albright ble imidlertid utfordret av noen dissentere. Hun ble spurt om hvordan hun kunne rettferdiggjøre USAs støtte til diktatorer som Suharto i Indonesia og Israels undertrykkelse av palestinerne, for deretter å hevde hun opponerte mot Saddam Hussein på grunnlag av hennes bekymringer for universelle menneskerettigheter. Var ikke dette rett og slett dobbeltmoral, som unnskyldte amerikanske alliertes forbrytelser, samtidig som dem i USAs sikter ble framhevet?

Albright prøvde å banke ned kritikerne og spurte dem, på typisk McCarthy-aktig vis, hvorfor de var så opptatt av Saddam Husseins rettigheter. Hun ble buet ned av mengden, som responderte entusiastisk på eksponeringen av hykleriet i USAs utenrikspolitikk. Det ble slutten på det som hadde blitt kalt «ABC»-turnéen, etter de tre embetsfunksjonærenes initialer. Denne episoden ble rapportert av WSWS, men er heller ikke nevnt i noen nekrologer om Albright i media.

Albright er mest tett identifisert med USAs politikk i det tidligere Jugoslavia, som ble oppstykket under presset fra tysk og amerikansk imperialisme, da Tyskland i 1991 anerkjente utbryterrepublikkene Slovenia og Kroatia, etterfulgt av den tyske og amerikanske anerkjennelsen av Bosnias løsrivelse.

Serbere, den største etniske gruppa i Jugoslavia ble fra en dag til den neste forvandlet til forfulgte minoriteter, spesielt i Kroatia og Bosnia. Spenningene skøyt i været da de stalinistiske byråkratene i hver av republikkene raskt forvandlet seg til nasjonalistiske demagoger, og til slutt til fascistiske forfektere for «etnisk rensing», der flertallet i hver av republikkene forsøkte å undertrykke eller drive ut andre med «feil» etnisk bakgrunn.

Albright, USAs daværende ambassadør til FN, var en ivrig forfekter for USAs og FNs intervensjon i de forskjellige borgerkrigene som brøyt ut i Jugoslavia. Hun lyktes i utgangspunktet ikke med å overbevise hennes kolleger i Clintons Hvite hus og i Pentagon, om at amerikanske militærstyrker måtte utplasseres i regionen, og da spesielt luftstyrker.

I en notorisk konfrontasjon med general Colin Powell, den gang styreleder for felleskommandoen [Joint Chiefs of Staff], erklærte hun: «Hva er vitsen med å ha dette fantastiske militæret du alltid snakker om dersom vi ikke kan bruke det?»

I siste instans intervenerte USA med både luftangrep og økonomiske sanksjoner, og tvang den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic og de bosniske serbernes ledere til å akseptere Dayton-avtalen, og en oppsplitting av Bosnia i tre soner, én dominert av muslimer, én av kroater og én av serbere, under tilsyn av en fredsbevarende FN-styrke.

Clinton utnevnte i 1997 Albright til utenriksminister for hans andre periode i presidentvervet. Så høyreorientert og militaristisk var hennes historikk at Senatet bekreftet henne med avstemmingsresultatet 99 for og ingen imot, en enstemmig tverrpartienighet som inkluderte reaksjonære figurer som Jesse Helms, Strom Thurmond og erkemilitaristen John McCain.

Én av Albrights hovedprioriteringer var utvidelsen av NATO, som i 1999 tillot tre tidligere medlemmer av sovjetblokka, Polen, Ungarn og Albrights fødested, Den tsjekkiske republikk, inn i alliansen. Dette var en åpen avvising av de forpliktelser Washington hadde gitt Mikhail Gorbatsjov under oppløsingen av Sovjetunionen, om at NATO ikke skulle ekspandere inn på den tidligere Warszawa-paktens territorium.

Da det i 1999 brøyt ut en ny krise i Kosovo, med sammenstøt mellom albanere og serbere, gikk Albright i spissen for en kampanje for militær intervensjon, der hun skildret den etniske striden som et folkemord regissert av Milosevic, i det som skulle vise seg å være en grov overdrivelse. Under en konferanse på Château de Rambouillet i Frankrike mobbet hun den serbiske delegasjonen med trusselen om USA-NATO-bombing, samtidig som hun presenterte et ultimatum som inkluderte å akseptere 30 000 NATO-tropper retten til å dra hvor som helst i det som var igjen av Jugoslavia, som i all hovedsak gjorde landet til en koloni av imperialismen.

Da serberne og russerne reiste seg og forlot konferansen utropte Albright de albanske delegatene – hentet fra den bevæpnede militsen Kosovos Frigjøringshær (KLA), en gangsterbande med tilknyttinger til narkotika- og organsmugling – til å være frihetskrigere som fortjente internasjonal støtte. Innen dager startet en intensiv bombekampanje, som varte i 78 dager og drepte tusener.

Skadene som ble påført store jugoslaviske byer, spesielt hovedstaden Beograd, ble seinere estimert til å utgjøre mer enn $ 30 milliarder, og inkluderte mer enn 20 000 hjem, mange regjeringsbygninger, dusinvis av sykehus og andre helsetjenestefasiliteter, og mye av landets grunnleggende infrastruktur – veier, broer, vannrensing- og avløpsanlegg og flyplasser.

USA-NATO-angrepet på Serbia, både i råskapen og de blatante bruddene på folkeretten, gjør et hån av dagens påstander om at Putins reaksjonære angrep på Ukraina er et brudd uten presedens av de internasjonale normer som har rådet i Europa siden slutten av andre verdenskrig.

Imperialistmaktene oppløste det suverene landet Jugoslavia, og trakk opp grensene på nytt, og anerkjente Kosovos uavhengighet – lenge en del av Serbia – og støttet tvangsfjerningen av hundretusenvis av serbere, først fra Kroatia, så fra Bosnia, og seinere fra Kosovo. Det uprovoserte militærangrepet på en stor europeisk by begynte ikke med Kiev i 2022, men i Beograd i 1999 (for å bli fulgt opp av Donetsk i 2014, der ukrainske styrker i åtte år har beskutt prorussiske separatister med artilleri).

Det er ikke plass og tid nok til å utforske hver en forbrytelse som dette «feministiske ikonet» til amerikansk imperialisme er knyttet til. Hun var en iherdig forsvarer av blodstenkte diktatorer innordnet med USA, som Egypts Hosni Mubarak og Indonesias Suharto. I hennes periode som FN-ambassadør, anvendte hun USAs veto mot enhver ekstern intervensjon for å stoppe folkemordet i Rwanda. Som utenriksminister tok hun til orde for amerikansk overherredømme på verdensbasis, og beskrev USA som «den uunnværlige nasjonen», som måtte bli fokuspunktet for alle vesentlige globale forehavender.

Albright var produkt av en utenrikspolitisk elite skjønt forent over partigrensene, og var dedikert til å promotere amerikansk imperialismes verdensherredømme. Etter å ha forlatt Tsjekkoslovakia etter den stalinistiske maktovertakelsen foreleste hennes far om internasjonale relasjoner ved University of Denver, der en av hans uteksaminerte studenter var Condoleezza Rice, nasjonal sikkerhetsrådgiver og seinere utenriksminister for George W. Bush, og en av hovedarkitektene for Irak-krigen.

Albright selv studerte ved Wellesley og deretter Columbia University, hvor hun i 1976 fikk hennes doktorgrad (Ph.D.) under veiledning av Zbigniew Brzezinski. Da Brzezinski i 1977 ble Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, tok han Albright med seg til Det nasjonale sikkerhetsrådet, hvor hun var hans bindeledd med Kongressen.

Madeleine Albright, som ble selvstendig velstående gjennom ekteskapet med forlagsmillionæren Joseph Albright, ble en topp-fundraiser for Det demokratiske partiet og rykket opp i Det demokratiske partiets utenrikspolitiske kretser, der hun først var rådgiver for president Carter og deretter for presidentkandidatene Walter Mondale i 1984, Michael Dukakis i 1988 og Bill Clinton i 1992. Clinton utnevnte henne i 1993 til hans FN-ambassadør, og i 1997 til utenriksminister.

Etter at hun i 2001 forlot Det hvite hus grunnla hun Albright Stonebridge Group, et konsulentforetak for selskapsledelse, som spesialiserte seg på utenlandske risikovurderinger, og ble gudmor for ei rekke utenrikspolitiske operatører for framtidige Demokrat-administrasjoner. Som spaltisten David Ignatius observerte sist torsdag: «Vi er omgitt av personer som har kommet til prominens under Albrights beskyttende hånd. Wendy Sherman, hennes hengivne kollega i flere tiår, er viseutenriksminister, og nesten hvert eneste medlem av Biden-administrasjonens utenrikspolitiske team kan spore en herkomst tilbake til Albright.»

Enda mer betydelig er at Albright i 2001 ble styreleder for organisasjonen National Democratic Institute (NDI), og opprettholdt den stillingen til hennes død. NDI er ei arm av kapitaliststaten, som er CIA-finansiert for å promotere politiske proimperialistkrefter, spesielt fokusert på utviklingsland, og for å undergrave enhver radikal eller opposisjonell trend som kan true amerikanske selskapsinteresser rundt om i verden.

I den egenskapen var Albright gjennom de to første tiårene av det 21. århundre dypt involvert i enhver av det amerikanske militæretterretningsapparatets forbrytelser, fra Afghanistan til Irak til Ukraina. Korporative mediers feiring av hennes liv og virke, i like stort monn både av Det demokratiske og Det republikanske partis politikere, er en demonstrasjon av tverrpartikonsensusen om at alt går, uansett hvor udemokratisk og blodig, for forsvaret av det amerikansk finansaristokratiets profitter og verdensomspennende globale interesser.