Trykket bygges på Den europeiske sentralbanken (ECB) for å avslutte dens pengepolitiske orienteringer med lettvinte penger – easy money – og at den samkjører seg med andre store sentralbanker ved å begynne å heve rentene, der bankstyret i dag samles i Frankfurt.

James Bullard, presidenten for St Louis-avdelingen av [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve og stemmeberettiget medlem av Feds politiske beslutningsorgan, sa denne uka til Financial Times (FT) at det var «fantasi» å tro at Fed kunne få ned inflasjonen uten å heve rentene til et punkt der de legger klare begrensninger på økonomien.

Som en annen indikasjon på sentralbankspolitikk, Reserve Bank of New Zealand hevet i går sin styringsrente med 0,4 prosentpoeng, den største enkelthevingen på 22 år.

Formålet med denne globale agendaen er ikke å få ned prisene – ingen heving av rentene ville gjøre det. Det er snarere et anliggende om å pålegge resesjonsbetingelser med det formål å forhindre arbeidere fra å presse på for lønnsøkninger, for å kompensere for fallende levestandarder der prisene raser på, ute av kontroll.

ECB har begrunnet sin politiske retningslinje med easy money, som har stilt milliarder av euro til rådighet for finanskapitalen, med at det har vært nødvendig å forsøke å løfte inflasjonen opp til 2 prosent. Men dette inflasjonsmålet har forlengst blitt passert, uten ende i sikte på prisstigningene.

I eurosonen steg den årlige inflasjonsraten i mars til 7,5 prosent, opp fra en årlig rate på 5,9 prosent måneden før. ECB erkjente på deres forrige møte at «inflasjonen ble mer bredbasert og mer vedvarende». I utgangspunktet, i tråd med uttalelser fra US Fed, insisterte ECB på at inflasjonen var «forbigående».

Otmar Issing, ECBs første sjeføkonom da sentralbanken ble opprettet i 1998, uttalte seg til FT under opptakten til dagens ECB-møte, og fordømte bankens «villedende» respons på inflasjon.

Der Issing uttalte seg på vegne av de delene av finanspolitiske beslutningstakere i de nordeuropeiske landene som er mer «hauker», da spesielt Tyskland og Nederland, sa han ECB hadde «feildiagnostisert» inflasjonen, og indikerte at den pengepolitiske linja med easy money var en vesentlig faktor.

«ECB har bidratt massivt til denne fella som den nå er fanget i, fordi vi er på vei mot risikoen for et miljø med stagflasjon,» sa han.

ECB var for seint ute med å heve rentene. «Inflasjonen var den sovende dragen; denne dragen er nå vekket.»

Han fortalte FT at ECBs beslutningstakere stolte på en prognosemodell som ikke lenger er gyldig. Dette var fordi pandemien og forstyrrelsen som følge av krigen i Ukraina ville holde inflasjonen høyere, ved å reversere globalisering midt under stigende handelsspenninger.

Issing sa at ECB hadde «levd i en fantasi» ved å opprettholde sin pengepolitiske retningslinje med easy money, «uten noen negative konsekvenser». Nå sto ECB overfor en «stagflasjonær» situasjon med stigende priser og avtagende vekst.

FT siterte også Christian Swing, administrerende direktør i den tyske nasjonalbanken Deutsche Bank, som sa at stigende inflasjon var «gift for stabiliteten i økonomien og vårt samfunn», og at det var «tvingende nødvendig» at ECB handlet.

Påtrykket for høyere lønninger blir underbygget av reallønnskutt. Timelønningene i eurosonen de tre siste månedene av 2021 var 1,5 prosent høyere enn året før, mens den gjennomsnittlige inflasjonsraten var på 4,7 prosent. Siden den gang har gapet økt betydelig, og inflasjonen blir drevet av den kraftige stigningen av energikostnadene.

Energiprisene i eurosonen steg med 12,5 prosent bare i mars, og var allerede i februar 44 prosent høyere enn året før. Alle sentralbankfolks frykt er at dette blir den drivende kraften for en lønnsbevegelse på tvers av hele kontinentet. Greske arbeidere holdt tidligere denne måneden en nasjonal streik mot stigende priser, og forlangte en økning av minstelønna.

Inflasjonen vil fortsette å stige de kommende dagene og ukene. I USA var den samlede inflasjonsraten for mars på 8,5 prosent, opp fra 7,9 prosent i februar. I et forsøk på å få dreid inflasjonen om til amerikansk krigspropaganda, sa Jen Psaki, Det hvite hus’ pressesekretær, mandag kveld at inflasjonstallet ville bli «ekstraordinært høyt på grunn av Putins prisheving».

Inflasjonsoppsvinget begynte imidlertid i god tid før den russiske invasjonen av Ukraina, som ble provosert fram av USAs og NATOs avslag på engang å ta i betaktning, enn si forhandle om Moskvas krav om sikkerhetsgarantier, og at Ukraina ikke skulle bli medlem av NATO.

En artikkel i Wall Street Journal på tirsdag, om det avisa kalte «kaotisk handel» med grunnleggende råvarer som olje, gass, metaller og mat, bemerket at stigningen i råvareprisene var «mer intens enn noe man har sett i den moderne handelsæraen».

Artikkelen gjorde det klart at mens prisøkningene har blitt framskyndet av Ukraina-krigen begynte inflasjonsoppsvinget langt tidligere.

Et av de første tegnene på oppsvinget var i tømmermarkedet, der futures-kontraktene forflyttet seg så kraftig opp at tømmerhandlere ikke klarte å sluttføre deres avtaler.

«Andre, større råvaremarkeder så også temperaturen gå opp i 2021, og startet deres egne brå runder av kaotisk handel,» bemerket artikkelen.

Den refererte kommentarer fra Tracey Allen, råvarestrateg for [den amerikanske banken] JPMorgan Chase, som bemerket: «Beholdninger på tvers av energi, landbruksvarer og metaller, er kritisk lave overalt», og det «ser ikke ut til at det er noe trylleformular».

En av hovedårsakene til krisen var at kapitalistregjeringer, spesielt den i USA, nektet å treffe noen meningsfulle folkehelsesikkerhetstiltak for å hanskes med pandemien. De fulgte i tiltakende grad det morderiske «la det rase»-programmet, for at ikke de nødvendige folkehelsetiltakene skulle ha noen negativ innvirkning på aksjemarkedet, i kjølvannet av markedskrakket i mars 2020, ved starten av pandemien.

Denne passiviteten, der Fed støttet finanskapitalen ved å pøse ytterligere $ 5 billioner inn i finanssystemet, traff realøkonomien, som førte til innsnevringer i forsyningskjeden på grunn av den raske spredningen av Covid-19-infeksjoner rundt om i verden.

Etter å ha skapt en inflasjonskrise ved deres nekting av å håndtere Covid er styringsklassene og deres sentralbanksjefer nå fast bestemt på å få arbeiderklassen rundt om i verden til å betale, ved å heve rentenivåene for å skape resesjonstendenser innrettet på å undertrykke dere lønnsforlangender.

Med inflasjonen som når nye høyder i USA er det så godt som sikkert at Fed kommer til å heve bankens basisrente med 0,5 prosentpoeng på dens neste møte i mai, med ytterligere hevinger som vil følge. Dette vil legge grunnlaget for tilsvarende handling fra andre sentralbanker, deriblant ECB.

Mer strenge tiltak vil kunne følge. Feds styreleder Jerome Powell og Lael Brain, nå nominert til stillingen som sentralbankens nestleder og tidligere vurdert å være ei «due», har begge uttrykt deres beundring for tidligere Fed-styreleder Paul Volcker. De har indikert at de er beredt på å ta den samme veien Volcker slo inn på, på 1980-tallet, da store rentehevinger ble brukt til å skape en dyp resesjon for å knuse en bevegelse mønstret av amerikanske arbeidere med krav om høyere lønninger.