Etter ei uke med brasilianske stålverksarbeideres voksende streikebevegelse, uavhengig av fagforeningene, pålegger nå CSN (Companhia Nacional Siderúrgica) massive permitteringer i et forsøk på å få slutt på opprøret ved stålverket Presidente Vargas Steelworks i Volta Redonda, i delstaten Rio de Janeiro.

Til nå har rundt 120 arbeidere allerede mottatt deres permitteringsvarsler. Brevene sendes uten deres sjefers underskrifter, som øker mistanken om illegale permitteringer.

I et angrep mot arbeidernes rett til å streike, og med den klare intensjonen å ta ut bevegelsen ved Volta Redonda i knoppfasen, rettet selskapet de første oppsigelsene nettopp mot medlemmer av kommisjonen som ble valgt av grunnplanarbeiderne for å forhandle på deres vegne. CSN uttalte i deres pressemeldinger at de bare ville forhandle med fagforeningen Metallarbeidernes Fagforening (tilknyttet det høyreorienterte fagforbundet Força Sindical), og at selskapet ikke anerkjenner «legitimiteten til parallelle bevegelser som oppstår under pågående fagforeningsforhandlinger».

En CSN-arbeider, som foretrakk å bli identifisert bare som Den anonyme blåkragen, sa til World Socialist Web Site: «Arbeidernes styrke er alt vi har. Vi organiserte kommisjonen med 10 personer, men det er som i en krig, og de har tatt ut generalene.»

WSWS og Socialist Equality Group i Brasil krever den umiddelbare gjeninnsettingen av medlemmene av grunnplankommisjonen, og alle de sparkede arbeiderne, og oppfordrer arbeidere over hele landet og internasjonalt til å føre kampanjer i solidaritet med de streikende CSN-arbeiderne. Denne kampen er en av hovedbastionene i et voksende arbeideropprør, som strekker seg ut forbi Brasil, og rundt om i verden fra Sri Lanka til Spania, Tyrkia, Irak og Peru, så vel som i USA og Europa, som respons på kapitalismens universelle ødeleggelse av arbeiderklassens levestandarder.

I tillegg til permitteringer straffer CSN arbeidere med utelukkelser, forhindrer dem fra å bruke selskapets kafeteria, gir ut interne pressemeldinger som angriper streikebevegelsen, og setter avdelingsledere under direkte press. Til tross for alle disse bestrebelsene forblir imidlertid kommisjonen og de andre sparkede arbeidere med i bevegelsen.

«De fortsetter på Juarez Antunes-plassen, som er vårt landemerke fra 1988,» sa Den anonyme blåkragen. På torget er det et monument som hedrer tre arbeidere som ble drept av den brasilianske hæren da de i1988 deltok i en sitt-ned-streik ved CSN. I en video lagt ut på internett sier et medlem av arbeiderkommisjonen: «Vi er her sammen med dere, foran torget [til hyllest] for de tre arbeiderne som ble drept for å bygge vår styrke. Vi har nettopp fått sparken. ... Vi har en arbeidslivssak, og CSN prøvde nok en gang å lukke munnen på arbeiderne. De er livredde.»

Grunnen til at selskapet insisterer på bare å forhandle med fagforeningen er åpenbar. Ifølge Den anonyme blåkragen ble streiken innkalt etter et forsøk på å komme til enighet bak arbeidernes rygg. Fagforeningen etablerte på to år ingen kommunikasjon med arbeiderne, og så «kom en forhandling ut av det blå, de gjorde det helt uten at vi visste det. ... Dette skapte enda mer raseri.»

Siste gang CSN-arbeiderne hørte fra deres fagforening var i 2020, da den garanterte selskapet en langsiktig konsesjonskontrakt [engelsk tekst]. «Den [fagforeningen] avslørte innholdet i den toårige avtalen, og alle du snakket med sa at de var misfornøyde. Men plutselig dukket det opp et ‘ja’ for selskapets forslag,» sa den intervjuede arbeideren.

Han fortsatte: «Det man kan konkludere fra avtalen de sluttet for to år siden er at det var korrupsjon. Fagforeningen snudde ryggen til oss. Den representerer oss ikke; den er en mafia. Selv fagforeningspresidenten etterforskes nå, fordi hans eiendeler ikke samsvarer med det han tjener.»

Denne avtalen var ansvarlig for frysing av lønningene, som allerede har lidd et reelt tap på 30 prosent, gitt den økte inflasjonen i løpet av perioden. I mer enn to år var gjennomsnittslønna til arbeiderne ved CSN 1 635 reais (NOK 3 094) i måneden.

Arbeideren kritiserte også selskapets medieblackout om den ekstremt betydelige streikebevegelsen. «Bevegelsen som finner sted er veldig stor. Det burde presenteres i Jornal Nacional [Brasilis viktigste fjernsynsnyhetsprogram], men media er totalt likegyldige. Det som finner sted er et menneskerettighetsanliggende. Og folk lukker øynene.»

Kampen mot utbyttingen ved CSN og for gjeninnsettingen av de sparkede arbeiderne kan bare garanteres med en utvidelse av streiken, med tilslutning fra alle sektorer av Volta Redonda-stålverket og de andre CSN-enhetene over hele landet. Arbeidernes organisasjons uavhengighet av fagforeningene er en kritisk viktig faktor for utviklingen av denne bevegelsen.

Ved CSN-anleggene i delstaten Minas Gerais begravde fagforeningen streiken, anført av pseudo-venstre-gruppa CSP-Conlutas, og isolerte Volta Redonda-arbeiderne. I havna i Itaguaí gjorde arbeiderne også opprør mot deres fagforening og gjennomførte en uavhengig streik. I alle tilfeller er det et presserende behov for å etablere permanente grunnplankomitéer, som ikke bare er medvirkende til at arbeidere kan kontrollere og bestemme kampen på hver og en arbeidsplass – påbegynt av Volta Redonda-kommisjonen – men også for å koordinere streiken nasjonalt, i en kompromissløs bevegelse til forsvar for arbeidernes interesser.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) lanserte i fjor Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). ICFI skrev: «IWA-RFC skal arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante grunnplanorganisasjoner av arbeidere i fabrikker, på skoler og alle arbeidsplasser, på en internasjonal skala. Arbeiderklassen er klar til å slåss. Men den er lenket av reaksjonære byråkratiske organisasjoner som undertrykker ethvert uttrykk for motstand.»

For å frigjøre arbeiderbevegelsen fra fagforeningenes mafialedelse og de bankerotte såkalte opposisjonspartiene, er det nødvendig å trekke lærdommen fra de siste 30 årenes erfaringer av fagforeningssvik. For å bryte isolasjonen pålagt av de korporatistiske fagforeningene og forene arbeidernes kamper over hele Brasil, og med andre deler av den internasjonale arbeiderklassen, må det etableres demokratiske organisasjoner av arbeidere på grunnplanet.

Den anonyme blåkragen minnet om den historiske streiken i 1988, der han påpekte:

«Faren min var der [ved Volta Redonda stålverksokkupasjonen], han holdt seg på taket av verket, for dersom han gikk ned ville han bli fanget av hæren. ... Den streiken revolusjonerte ting, den endret ting til det bedre, for alle. Problemet er at det som streiken vant, det påførte fagforeningen oss i tap igjen, litt etter litt. I 1988-streiken, på bekostning av blod, for det var tre arbeidere som døde der, da vant vi 6-timersskiftet. Så, i 2017, forhandlet fagforeningen tilbake 8-timersskiftet. Den solgte våre kameraters død, for engangsbetalingen 4 000 real (NOK 7 513). Det var arbeideres blod i bytte mot en bonus på 4 000 real.»