Debatten mellom nyfascistkandidaten Marine Le Pen og den sittende presidenten Emmanuel Macron viser den voksende faren for fascistisk diktatur i Frankrike.
Debatten var relativt dempet. Macron, en bankmann med en stab som har advart ham mot å virke arrogant, og Le Pen, som har brukt et tiår på å «av-demonisere» hennes nyfascistparti, bestrebet seg begge synlig for å unngå utbrudd eller manérer som kunne fremmedgjøre velgere. Begge gjorde det klart at de respekterer hverandre, der spesielt Macron gjentok det ved å si til Le Pen: «Du har rett.» I siste instans viste debatten framfor alt den svært begrensede karakteren av meningsforskjeller som skiller Macron fra en politisk etterkommer av nazi-kollaboratørene i Frankrike.
Parti de l’égalité socialiste (PES) har insistert på at kampen mot faren for høyreekstremt styre bare kan føres fram ved den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, med avvising av begge kandidatene og en boikott av valget. Dette er den beste måten å forberede kampene som vil oppstå mot de voldsomme angrepene som vinneren av valget vil igangsette – det være seg Le Pen eller Macron – mot arbeiderne.
Debatten begynte med spørsmålet om inflasjon og arbeideres kjøpekraft, som har kollapset midt under en stigning av prisene for energi og matvarer. Le Pen sa hun «bare møtte franskmenn som sa de ikke lenger får endene til å møtes» og hun kritiserte den svimlende økningen av prisene på naturgass internasjonalt og i Frankrike, der NATO-land innfører sanksjoner mot russisk gasseksport.
Macron angrep Le Pens sosialdemagogi stort sett fra høyre, og hevdet at ethvert forsøk på å adressere folkelige beklagelser mot hans politiske orienteringer var urealistiske. Han beskyldte henne for å ha stemt mot regjeringens tiltak, som de midlertidige frysingene av enhver ytterligere økning av prisene på naturgass. Etter at Le Pen beskyldte Macron for å brakt ytterligere 400 000 mennesker under fattigdomsgrensa i løpet av hans embetsperiode, beskyldte han henne for å stille spørsmål ved business-privilegier: «Du vil ikke beslutte for arbeidsgiveren, Mdm. Le Pen. Du vil ikke diktere hva lønningene skal være.»
Begge kandidatene innordnet seg til krigen NATO fører mot Russland i Ukraina, og var tause om Bidens kommentarer om at Pentagon vurderer muligheten for 45 til 60 millioner døde. Mens Macron applauderte NATOs politikk for krigføring mot Russland i Ukraina, repliserte Le Pen: «Bestrebelsene du har gjort for å prøve å finne, i Frankrikes navn, måter og midler for fred, de fortjener støtte.»
Under betingelser der betydelige sjikt av arbeidere i Frankrike vurderer en Le Pen-stemme på grunn av raseri mot Macron, må man fastslå at denne tilslutningen til Macrons Russland-politikk er ett punkt blant mange som viser at Le Pen også er et redskap for de franske bankene og for finansaristokratiet.
Da Le Pen kalte Macrons dypt upopulære oppfordring til å heve pensjonsalderen til 65 år for en «utålelig urettferdighet», og Macron reagerte med å angripe Le Pens planer for finansieringen av pensjonene, framprovoserte dette en kort meningsutveksling om pandemien. «Ikke belær meg om finansieringen av mine planer,» sa Le Pen, der hun kritiserte Macrons «€ 600 milliarder i ekstra statsgjeld» satt opp i løpet av hans embetsperiode.
Macron repliserte med å forsvare hans morderiske politikk for masseinfeksjon under Covid-19-pandemien, som allerede har kostet 144 000 liv bare i Frankrike. Billioner av euro i pandemi-redningspakker har beriket bankene enormt, der formuen til milliardæren Bernard Arnault skøyt opp fra $ 70 milliarder til $ 167 milliarder. Men Macron hevdet hyklersk at det var et forsvar for liv, helse og småbedrifter: «Hvordan våger noen å si at vi hjalp big business? Spør småbedriftene, håndverkerne ... Disse tallene, vi reddet liv sammen med dem.»
Le Pen for hennes del, med et parti som fordømte Covid-19-vaksineringene, som var svært populære i Frankrike, var taus om massedøden som beriket Macrons milliardærvenner og støttespillere. Hennes forsøk på å utnytte «de gule vestenes» protester for sosial likhet mot Macron, falt også til jorden da hun samtidig applauderte Macrons politi, som voldelig angrep dem. «‘De gule vestene’ bestrebet seg for demokrati, de ble ikke lyttet til,» beklaget Le Pen, før hun la til at politiet burde ha en rett til «en antakelse om legitimt selvforsvar», i tilfeller av politibrutalitet.
Macron tok Le Pens heving av politiet som en anledning til å angripe henne fra høyre. Han fordømte Le Pen for å ha kritisert «politiet til Monsieur Darmanin», mannen som var Macrons innenriksminister, etter at de brutalt kastet ut en demonstrant fra av en av Le Pens pressekonferanser.
Da debatten gikk mot slutten vendte de seg til angrep på immigrasjon og islam. Le Pen fordømte immigranter heftig: «Vi står overfor ekte barbari, en vending til villskap. Vi er såret, vi blir brutalisert, folk springer i strupen på oss, og de prøver å myrde oss. Sånn kan det ikke fortsette.» Hun fordømte også det islamske hodesløret, som en «uniform påtvunget av islamister».
Macron responderte med å advare Le Pen: «Du vil utløse borgerkrig», og med et uovertruffent hykleri utga han seg som en forsvarer av «det universelle Frankrike». Han erklærte at det ville være «å forråde Republikken» dersom Frankrike ble «det første landet i verden til å forby et religiøst symbol i det offentlige rom».
Faktisk innførte Macron, etter utbruddet av Covid-19-pandemien, en «antiseparatis-lov» som tillot den vilkårlige oppløsingen av muslimske foreninger, og statsundertrykkingen av deres funksjonærer. Denne loven ble pålagt av Gérald Darmanin, en sympatisør av det høyreekstreme monarkistpartiet Action française, som siden fordømte Le Pen som «myk» overfor islam. Det vil si, Macron forsøkte å avlede fra de voksende klassespenningene, ved å oppfordre til xenofobi og nasjonalisme, og ved å underbygge fascistiske krefter i politi-stat-maskina.
Mot Macron må det tillegges at Frankrike allerede har blitt et land som i 2010 totalt forbød religiøse symboler, både burka og niqab. Om Macron virkelig mente at dette forrådte Republikken og demokratiet, da kunne han helt klart ha fordømt dette antidemokratiske tiltaket da han tiltrådte sitt embete i 2017. Men det gjorde han ikke, og hans «demokratiske» posering opp mot Le Pen det er politisk sjarlataneri.
Debatten bevitnet en reaksjonær konsensus som har vokst fram i styringsklassen, i perioden siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. NATOs imperialistkriger, fra Gulfkrigen mot Irak i 1991, og mot Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, Mali og nå Russland, har fått stadig dypere støtte i de styrende kretser. På samme måte har finansaristokratiets plyndring av samfunnet og den permanente oppfordringen til xenofobisk hat, flyttet hele styringsklassen langt til høyre.
Den gjenværende forpliktelsen til demokratiske rettigheter som måtte ha eksistert i de franske styringskretser, den har fordunstet etter å ha implementert en politiske orientering for massedød på Covid-19 og med innordningen med NATOs pådriver for krig mot Russland.
Der Macron avsluttet debatten onsdag kveld, sa han til Le Pen: «Jeg slåss mot ideene dine, jeg slåss mot partiet ditt, [men] jeg respekterer deg som person.» Dette er et entydig og klart signal om at det franske borgerskapet er beredt til å akseptere en nyfascist i Elysée-presidentpalasset, og at Macron selv er på en høyreekstreme kurs.
Alternativet til styringsklassens ville forflytning til høyre er, som PES forklarer, å slåss for en aktiv boikott av valget, og en avvising av både Macron og Le Pen. Dette har som mål politisk å mobilisere arbeiderklassen, for å smi blant arbeidere uavhengige kamporganisasjoner, og forberede arbeiderne til å bygge en mektig bevegelse mot både Macron og Le Pen, i en kamp for sosialisme.