Arbeidere i Storbritannia er i en sterk posisjon til å starte en offensiv for bedre lønninger og arbeidsbetingelser, men blir de blir hemmet av fagforeningene.

Avisa The Sunday Times innrømmet akkurat det samme i en artikkel publisert 17. april, som viste at den britiske styringsklassen er svært klar over den sosiale eksplosjonen som truer av dens sammenfallende krig mot Russland i utlandet og dens innstrammingskrig på hjemmebane, som utløser et historisk fall i levestandarder midt under den pågående pandemien.

Artikkelen spør: «Er Storbritannia på vei mot ‘en misnøyens sommer?’» Referansen er til årene 1978 og 1979, som ble kalt «Winter of Discontent», Misnøyens vinter, og så millionvis av dager med streikeaksjoner over lønnsbetingelser, under Labour-regjeringen ledet av PM James Callaghan.

Times er del av Murdochs medieimperium og artikkelforfatterne var Jill Treanor, redaktør for avisseksjonen City of London, sammen med reporteren Laith Al-Khalaf, og deres tekst gjenspeilte åpenbart bekymringene som hjemsøker Conservative-ministere like mye som businessdirektører.

Treanor og Al-Khalaf beskriver den nåværende rekordhøye inflasjonen og det stramme arbeidsmarkedet (det er nå én ledig stilling for hver arbeidsledige arbeider), og de sier at situasjonen «reiser spørsmål om hvorvidt arbeidere kommer til å bli kraftige nok til å kunne vri inflasjonsskjermende lønnsøkninger ut av arbeidsgivere». De legger til: «Det er en fornemmelse av at maktbalansen som i flere tiår har vært vektet til fordel for ledelsen nå begynner å endre seg.»

Store deler av arbeiderklassen presser for tiden på for aksjon, deriblant 40 000 jernbanearbeidere som som for tiden stemmer over aksjon, som ville bety en nasjonal streik, et tilsvarende antall BT-arbeidere (British Telecom) gjør det samme, og renholdsarbeidere er engasjert i lokale arbeidskonflikter over hele landet. Titusenvis av universitetsarbeidere har i år gått til ukevis med streikeaksjoner og fornyet nylig deres autoriseringsavstemminger. Utdanningsarbeidere har på deres årlige konferanser stemt for å slåss for lønnshevinger over inflasjonen. Den 3. mai er rundt tusen arbeidere ved Storbritannias 114 postavdelinger – Crown Post Offices – satt for arbeidsnedlegger i opposisjon mot Royal Mails nekting av å innvilge en lønnsheving for 2021 og 2022.

Times reiser sine advarsler med henvisning til fagforeningene. Forfatterne bemerker: «[Sentralorganisasjonen] The Trades Union Congress (TUC) har allerede registrert det høyeste antallet arbeidslivskonflikter (300) på fem år – etter en periode med rekordlav strid i arbeidslivet». Artikkelen inkluderer et interaktivt kart over streikeaktiviteter, som identifiserer hver eneste arbeidslivstvist på tvers av hele landet.

Men den samme artikkelen avslører at fagforeningenes rolle ikke er å lede en militant arbeiderklasse i et stormløp, men faktisk å få avverget det. Forfatterne forklarer at «gitt så mange arbeidsgiveres høye etterspørsel etter arbeidere har økonomer forventet at lønningene ville stige over hele linja – og de er forvirret over hva som faktisk finner sted. Det er en merkelig situasjon der økonomer forventer at lønnsinflasjonen på nåværende tidspunkt ville ta av, og at folk i lønnsarbeid faktisk skulle begynt å se økte lønninger. ‘Men det ser vi ikke – prisene stiger fortsatt raskere enn lønningene,’» siterte forfatterne [seniorforeleser i økonomi på Open University] Alan Shipman med.

Times' økonomikorrespondent Arthi Nachiappan besørget mandag i forrige uke de dystre detaljene i helhetsbildet, i en artikkel med headingen «Lønnshevinger satt på vent til tross for inflasjon». Hun rapporterte: «Førtiåtte prosent av selskapene innvilger ikke lønnsøkninger, ifølge forskning fra Chartered Management Institute. Av de 52 prosent av selskapene som gjør det er den gjennomsnittlige hevingen på 2,8 prosent – mindre enn halvparten av inflasjonsraten CPI (Consumer Price Index).» Denne raten forventes å stige opp mot 10 prosent i løpet av året – inflasjonen i prisindeksen for detaljvarehandelen RPI (Retail Price Index) er allerede på 9 prosent.

Dette ville forverre en allerede lammende situasjon for arbeideres husholdningsbudsjetter. Den årlige lønnsveksten fram til februar, uten bonuser medregnet, var på 4 prosent, mindre enn halvparten av RPI-veksten over samme periode. I offentlig sektor, der graden av fagorganisering er betydelig høyere (52 prosent) enn hva den er i privat sektor (13 prosent), var lønnsveksten langt lavere, kun på 2,1 prosent. To av de verste ratene for årlig lønnsvekst fram til februar, medregnet bonuser, var for utdanningsarbeidere (1 prosent) og for ansatte i offentlig administrasjon (1,4 prosent); de to sektorene med den høyest graden av fagorganisering, henholdsvis rundt fem av 10, og fire av 10 arbeidere.

Sløyingen av reallønningene har ikke blitt oppnådd gjennom noe knusende nederlag for fagforeningene, men tvert imot med deres samspill. Påfølgende bølger av kampaksjoner har blitt stykket opp, utsatt, demobilisert og forrådt [engelsk tekst], med ei rekke påtvungne oppsigelser som resultat, begrunnet med overtallighet, og med lønnsavtaler under inflasjonsraten.

Det som kunne blitt en nasjonal streik hos Stagecoach, den største private bussoperatøren, ble stykket opp i en serie separat utkjempede og vekksolgte tvister, besørget av fagforbundet Unite. Buss-sjåfører i hovedstaden, som er ansatt av mange forskjellige operatører, så kamper bli stykket opp på akkurat samme måte. Tusenvis av transport- og distribusjonsarbeidere, for noen av Storbritannias største supermarkedskjeder, møtte samme skjebne i hendene på fagforbundene Unite, USDAW og GMB. Universitetsarbeideres aksjoner ble slitt ned av UCUs nekting av å føre noen effektiv kamp for å forsvare deres lønninger og pensjoner, med brutale kutt vedtatt tidligere i år.

Fagforeninger i den offentlig sektoren, deriblant UNISON, sykepleierfagforbundet Royal College of Nursing, lærerfagforbundet National Education Union og Unite, førte tilsyn med innføringen av lønnshevinger under inflasjonsraten for arbeidere annsatte i NHS og i det offentlige utdanningsvesenet, og i lokalmyndighetenes adminstrasjoner, uten at det engang ble iverksatt noen streik – enten ved at det ble nektet å organisere en autoriseringsavstemming, eller ved at de ikke oppnådde tilstrekkelig resultat for et mandat fra medlemmer som avskyr dem etter årevis av svik og bedrag. I privat sektor avverget fagforbundet Communication Workers Union en nasjonal streik ved Royal Mail, og det som ville vært den første nasjonale streiken ved British Telecom siden 1987.

Angrep på lønninger og betingelser ble tillatt presset gjennom med trusler om «fire and rehire» [‘oppsigelse og gjeninnsetting’] hos British Gas, Go North West, British Airways og Jacobs Douwe Egberts, for bare å nevne de mest prominente nederlagene.

Gjennom disse bestrebelsene har fagforeningene holdt arbeidslivskamper trygt innenfor grensene for de historiske lavnivåene som har vært opprettholdt siden slutten av gruvearbeiderstreiken i 1984 og 1985, med det gjennomsnittlige antallet dager tapt for streikeaksjoner hvert år i perioden fra 1990 til 2019 som har lavere enn en tiendedel av antallet streikedager i perioden fra 1960 til 1989. Intet smigger skal antydes for fagforeningene på 1970-tallet – der deres pro-Labour Party, nasjonalistiske politikk ikke klarte å besørge noen vei framover for arbeiderklassen, og faktisk banet vei for Margaret Thatchers valgseier i 1979 – mens det samtidig må sies at de moderne framtoningene er korporatistiske skall i sammenligning.

Det er disse kreftene som anvendes for å håndheve det beryktede forlangendet [engelsk tekst] fra Andrew Bailey, sentralbanksjefen [Governor] i Bank of England, om lønnstilbakeholdenhet, som refereres av Times’ tekstforfatterne Treanor og Al-Khalaf. De siterer også den avslørende responsen Bailey fikk fra Paul Novack, visegeneralsekretær for [sentralorganisasjonen] TUC: «Finansministeren selv sa at inflasjonen har vært drevet fram av det som skjer med energiprisene; det dreier seg ikke om at lønningene spinner ut av kontroll.»

Novack og TUC ser på de 300 arbeidslivstvistene som Times henviser til som ei hit-liste, hvor hver og én av dem skal strupes etter tur. Tallet ble først rapportert av Guardian under headingen «Streiker i Storbritannia på høyeste nivå på fem år, der inflasjonen rammer lønna». Avisa ble tvunget til å melde en korrigering, «Headingen på denne artikkelen ble endret ... for å referere korrekt til arbeidslivskonflikter, ikke streiker.»

Dette er status for klassekampen i Storbritannia. Arbeidere anstrenger seg for en kamp mot arbeidsgiverne og Tory-regjeringen; fagforeningene på deres side jobber på overtid for å forhindre at ei streikebølge utvikler seg; og de delene av den velstående middelklassen som bemanner aviser som Guardian, og som anerkjenner denne innsatsen, de gjør det de kan for å styrke fagforeningenes oppfrynsede renomméer.

Spaltisten Owen Jones besørget det mest skamløse og ugjennomtenkte eksempelet, ved slutten av mars der han advarte: «Utbyttere som P&O», som nettopp på dagen hadde sparket 800 fergearbeidere og erstattet dem med et utenlandsk mannskap på slavelønninger, «Pass opp — det er ei ny bølge av fagforeningsfolk som kommer for dere».

Der Jones beskrev en «eksistensiell trussel mot fagforeninger», bemerket han: «Organiseringsnivået er rundt halvparten av hva det var på toppnivået i 1979,» og «selve konseptet» med fagorganisering «er fremmed for mange yngre mennesker». Men, insisterte han: «Fagforeninger er de eneste gangbare utfordrerne for alle P&O-er i denne verden – dét faktum blir så visst stadig mer åpenbart.»

Ei uke seinere hadde transportfagforeningen Rail, Maritime and Transport (RMT), ansvarlig for P&O-arbeiderne, ført tilsyn med det totale nederlaget, der ikke én eneste arbeidsplass var reddet, og ikke én dag med noen solidaritetsaksjon var kalt, og der RMT tilsluttet seg Labour Party for å melde nasjonalistiske og alltid like fåfengte appellerer til Toryene om å «redde Storbritannias ferger».

Dette er organisasjoner som ikke forsvarer noe som helst. Langt fra å bevise fagforeningenes gjenoppdagede militans, var hendelsene ved P&O en fordømmende bekreftelse på at arbeidsgiverne ikke kan få lansert noe angrep så brutalt at det ville tvinge byråkratene til seriøs opposisjon.

Jones’ latterlige forsøk på å framkalle en «fagforeningenes oppblomstring» er del av en bredere bestrebelse for å forhindre arbeidere fra å trekker den nødvendige konklusjonen fra denne situasjonen, at det sårt trengs nye organer for klassekamp. Når Times skriver at «noen eksperter ser muligheter for fagforeningene til å bevise deres hensiktsmessighet», eller Financial Times om «en test for Storbritannias fagforeninger, i den mest intense perioden med arbeideruro siden 2016-loven Trade Union Act påla nye, tyngende restriksjoner for deres aktiviteter», er det som faktisk bekymrer dem, hvorvidt fagforeningene kan få kommet seg ut i front for den massebevegelsen av arbeiderklassen som de vet kommer, for bedre å kunne få den under kontroll.

En absurd myte [engelsk tekst] har derfor blitt bygget opp rundt Unite-generalsekretær Sharon Graham – en «ny kost ... som flytter fokuset ... til det sentrale innholdet av det fagforeninger pleide å gjøre: Å besørge bedre avtaler for arbeidere» (Times) og «den største potensielle trusselen hittil mot Thatchers antifagforeningsoppgjør» (Guardian) – for å besørge belegg for fagforeningenes anivelige vitalitet.

Graham oppsummerer faktisk den moderne fagbevegelsen bedre enn Jones og hans like gjerne vil se. En politisk nonsagt som har tilbrakt sitt liv i bakromsdiskusjoner med direktører, aksjonærer og investorer som del av Unites «leverage»-avdeling [‘brekkstang’], stemt fram av færre enn 50 000 av fagforbundets 1,2 millioner medlemmer, der hun svever som mannen med ljåen over enhver streik.

Under hennes lederskap har Unite-funksjonærer vært de framste av brannslukkerne som har demmet opp for utbrudd av arbeiderklassekamp, og bare framforhandlet lønnshevinger over inflasjonen i de kritisk viktige delene av økonomien der det er akutt mangel på arbeidskraft, som for trailersjåfører. Det store flertallet av arbeidslivstvistene ble solgt vekk i avtaler under inflasjonraten, som helt feilaktig blir framstilt som «seiere» av Grahams mange vedheng fra pseudo-venstre.

At det nest-mest-refererte beviset på fagforeningsdynamikk er det lille forbundet Independent Workers’ Union of Great Britain (IWGB), en organisasjon som rekrutterer hovedsakelig blant superutbyttede migrantarbeidere som er ignorert av de store fagforeningene, og som har mindre enn 7 000 medlemmer, men som likevel er orientert til TUC, det sier alt om realiteten av en «fagforeningenes gjenoppblomstring».

Fagforeningene forekommer knapt i livene til de fleste arbeidere i Storbritannia, hvorav tre fjerdedeler ikke er organiserte og medlemmer av noen fagforening, og derfor heller ikke er dekket av noen tariffavtale på deres arbeidsplass. De som er medlemmer, konfronterer i disse organisasjonene en fiendtlig styrke, ledet av generalsekretærer med inntekter som plasserer dem blant samfunnets topp fem prosent, og som står på arbeidsgivernes og regjeringens side. Et byråkrati som gjennom sin undertrykkelse av arbeidskamp har lagt til rette for ulikhet som har skutt til værs over flere tiår, og med stagnerende lønninger siden 2008-finanskrakket, og nå kraftig fallende lønninger for å betjene britiske imperialismes pådriver for krig.

Som kampene for lønninger, arbeidsplasser og vilkår vil utvikle seg denne sommeren og videre utover, står arbeiderklassen stilt overfor den vanskelige, men helt nødvendige oppgaven å bygge nye organisasjoner for å lede klassekampen – grunnplankomitéer uavhengig av fagforeningene, styrt av arbeideres behov, ikke av selskapsrelasjoner. Veksten av støtte for Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – representerer det initielle uttrykket for en framvoksende massebevegelse av arbeiderklassen, i Storbritannia og over hele verden.