USA og landets NATO-allierte forbereder seg intenst på en tredje verdenskrig. Ser vi tilbake på den første verdenskrigen blir det sagt at stormaktene skal å ha «sklidd» inn i krigen, mens nå derimot raser de med åpne øyne i full fart rett inn i katastrofen.

Påstanden om at Ukraina-krigen handler om å forsvare demokrati og nasjonal uavhengighet viser seg å være mer tvilsom for hver dag som går. I realiteten handler det om kontroll over Russlands enorme landmasser og rike mineralforekomster, og de store imperialistmaktenes omfordeling av verden. Ukraina-krigen slutter seg til dem på Balkan, i Midtøsten og Nord-Afrika, som USA og landets allierte har forsøkt å sikre sitt verdensherredømme med.

Den reaksjonære og kortsynte beslutningen truffet av Russlands president Vladimir Putin, om å angripe Ukraina militært som respons på NATOs omringing av hans land, besørget sistnevnte det velkomne – og imøtesette – påskuddet for en massiv militær eskalering.

USA oversvømmer Ukraina med våpen, og lover det ikke vil bli noen stopp før Russland er «beseiret» og landets «ryggrad er brutt». Tyskland bruker krigen til å fjerne alle forhindringer som tidligere har stått i veien for en uhemmet opprusting.

Det som ble ansett som ei «rød linje» den ene dagen krysses den neste. Først økte den tyske regjeringen våpenbudsjettet med € 100 milliarder i ett jafs, uten forutgående konsultasjoner, og snudde så ryggen til det lengestående prinsippet om ikke å levere våpen til krigssoner. Ukraina ble først forsynt med lette og deretter med tunge våpen. I mellomtiden trenes ukrainske soldater også på tysk jord, selv om dette ifølge en ekspertuttalelse fra Forbundsdagens Vitenskapsråd i henhold til folkeretten utgjør deltakelse i krig.

Den tyske regjeringens forberedelser for en tredje verdenskrig er ikke begrenset til å bevæpne (den tyske hæren) Bundeswehr og besørge militær støtte til Ukraina. Økonomi-, utenriks- og til-og-med klimapolitikken blir nå satt i tjeneste for krigspolitikken.

Gabor Steingart, den tidligere sjefredaktøren for finansavisa Handelsblatt, uttalte seg i klare ord om dette i hans spalte Pioneer-Briefing på tirsdag. Uten de minste betenkeligheter diskuterte han spørsmålet om hva som fordres for å gjøre en verdenskrig «håndterbar»:

«Det å føre en tredje verdenskrig er ikke bare et militært anliggende,» proklamerte han. Det er «først og fremst et økonomisk anliggende. For uten den økonomiske frakoblingen langs skillene mellom makt- og militærblokkene, er en effektiv krigføring som kan opprettholdes over en lengre periode umulig, som vi allerede kan se av Tysklands avhengighet av russisk naturgass.»

«Den som måtte ønske å gjøre verdenskrig håndterbar må først flette fra hverandre verdenshandelen», understreker Steingart. «Økonomisk uavhengighet er viktigere enn milliarder mer for Bundeswehr. Derfor er det ikke bare soldatene og deres militære utstyr som må samles inn i en offensiv formasjon, men også de økonomiske ressursene.»

Så sa han: «Sett med dette økonomiske øyet er forberedelsene for å gjøre en tredje verdenskrig håndterbar i full gang.»

Det har Steingart dessverre helt rett i. Selv om en tredje verdenskrig vil bety slutten på menneskeheten er den tyske regjeringen travelt opptatt med å gjøre de økonomiske og geopolitiske forberedelsene til den, så vel som de militære. De siste ukene har regjeringen satt kursen for å reorganisere relasjonene hva angår handelsforbindelser og økonomiske relasjoner for en krig mot Russland og Kina.

Kansler Olaf Scholz foretok eksempelvis et demonstrativt besøk til Japan, som hans første reise til Øst-Asia etter å ha tiltrådt. I motsetning til hans forgjenger Angela Merkel, som avla tolv besøk til Kina og bare fem til Japan i løpet av hennes 16 år i embetet, dro ikke Scholz til Beijing. Tysklands handelsvolum med Kina, på € 246 milliarder, er seks ganger så høyt som det med Japan. Verdien av tyske direkteinvesteringer i Kina, på € 96 milliarder, er også mange ganger høyere enn Japans € 16 milliarder.

Men Scholz, som reiste til Tokyo ledaget av en stor næringslivsdelegasjon, ville demonstrere at Tyskland igjen er forpliktet til et nært samarbeid med Japan. Han sa seg der enig i et tettere samarbeid i den strategisk viktige høyteknologisektoren, og i produksjon og forsyning av flytende hydrogen som en alternativ energikilde. Regelmessige regjeringskonsultasjoner med Japan, som tidligere bare ble holdt med Kina, ble også avtalt.

De eskalerende konfliktene med Russland og Kina spilte en sentral rolle i samtalene som ble ført av Scholz og den japanske regjeringssjefen Fumio Kishida. Tyskland og Japan ønsker nå også å samarbeide tettere militært. Etter at den tyske fregatten Bayern i fjor gjennomførte øvelser med japanske styrker skal til høsten seks tyske Eurofightere delta i manøvrer i Australia, hvorpå de også skal fly til Japan.

Med hans orientering mot Japan følger Scholz slette historiske tradisjoner. Japan var alliert med Nazi-Tyskland i andre verdenskrig, og var sammen med Italia en av de såkalte aksemaktene. Mens Tyskland førte en morderisk utryddelseskrig i Sovjetunionen, begikk Japan forferdelige krigsforbrytelser i Kina og andre asiatiske land, noen av dem som de fortsatt nekter ansvar for i dag.

Mens kansler Olaf Scholz (Det tyske sosialdemokratiske parti, SPD) og utenriksminister Annalena Baerbock (De Grønne) er opptatt av å styrke den internasjonale krigsfronten mot Russland, har økonomiminister Robert Habeck (De Grønne) tatt på seg oppgaven med å avskjære Europa fra russisk energiforsyning, som dateres tilbake til Willi Brandts Ostpolitik tidlig på 1970-tallet.

Etter i april allerede å ha innført et importforbud på russisk kull forventes EU denne uka også å beslutte om en oljeembargo, takket være Habecks bestrebelser. Fordi andelen russisk olje i Tysklands oljeforbruk har falt fra 36 til 12 prosent har den tyske regjeringen gitt grønt lys for en embargo. Land som Ungarn og Hellas, som er langt mer avhengige av russisk olje, skal innvilges en overgangsperiode.

I 2021 kjøpte EU fortsatt 3,4 millioner fat olje og oljeprodukter daglig, rundt en fjerdedel av behovet, fra Russland. Hvordan disse skal erstattes er ikke klartgjort. Sanksjoner er også på plass mot Venezuela og Iran, to store oljeprodusenter. OPEC, som Russland er medlem av, har så langt nektet å øke produksjonen tilsvarende.

Det er klart at embargoen vil føre til en ytterligere stigning av energiprisene, som allerede er på rekordnivåer og er blant de viktigste driverne for inflasjon. Det er følgelig befolkningen som skal betale regningen. Selv Habeck måtte innrømme at et slikt tiltak ikke ville etterlate Tyskland uskadd. Han anser imidlertid embargoen som viktig «fordi vi frigjør oss fra noe av den moralske skylden for å holde Putin-regimet i live med våre betalinger».

Denne vanvittige politikken med å forberede en tredje verdenskrig, og å gjøre den «håndterbar», støttes av alle partier representert i Forbundsdagen, helt opp til og inkludert Venstrepartiet (Die Linke), som kun uttrykker forbehold på sekundære anliggender.

Kristelig-demokratene i unionspartiene (CDU/CSU), nå ikke lenger i regjering, har mistet alle deres hemninger. Onsdag publiserte de en «Köln-erklæring», som forfekter uhemmet militarisme, under tittelen «Sikkerhet i nye tider».

Tyskland må «raskt definere landets nasjonale interesser mot bakteppet av den nye virkeligheten» og «vedta en nasjonal styrkedemonstrasjon for å implementere og sikre dem,» heter det. «For å møte denne utfordringen er det nødvendig med omfattende militære evner og kapasiteter, som også vil innebære mang en oppofrelse og byrde.»

I tillegg til en «ny sikkerhetsstrategi» som adresserer ikke bare eksterne, men også interne trusler – «som målrettede desinformasjonskampanjer og alle former for ekstremisme» – tar dokumentet også til orde for en «ny globaliseringsstrategi» med fokus på Europa, USA og Afrika, og som «revurderer avhengigheten av andre stater [les Russland og Kina].»

«Globaliseringsstrategi og sikkerhetsstrategi er to sider av samme sak, og gjør det klart at Tyskland må ta mer ansvar i verden,» heter det videre. Sagt på godt norsk: De globale interessene til tysk big business og bruken av militære midler er to sider av samme sak, som Tyskland må anvende mer av over hele verden.