Den tyrkisk legefagforeningen Hekimsen, med nesten 20 000 medlemmer, gikk torsdag og fredag til landsdekkende streik med krav om bedre lønninger og rettigheter. Denne streiken, som omfattet alle legetjenester «bortsett fra akuttmottak og poliklinikker, fødestuer, Covid- og onkologiavdelinger, hematologiske poliklinikker og alle innlagte på sykehus», vil i to etapper bli etterfulgt av to-dagsstreiker, 17. og 18. mai, og deretter 26. og 27. mai.

Denne viktige legestreiken, i all vesentlig grad ignorert av hovedstrømsmedia og også av pseudo-venstre-pressen, er del av en større internasjonal bevegelse som nå oppstår i arbeiderklassen og helt spesielt blant helsetjenestearbeidere.

Streikebølga i Tyrkia fortsetter å vokse mot president Recep Tayyip Erdoğans manglende evne til å imøtekomme leger og helstjenstearbeideres krav. Det har tidligere vært holdt nasjonale streiker i desember, januar, februar og mars. Legestreiken følger også opp bølga av spontanstreiker fra ulike deler av arbeiderklassen i januar og februar i år. Bare i løpet av disse to månedene ble det holdt minst 106 uanmeldte spontanstreiker.

Levekostnadene som følge av pandemien, krigen i Ukraina og sanksjoner mot Russland driver i økende grad arbeidere ut i kamp i Tyrkia og internasjonalt. Ifølge det offisielle tyrkiske statistikkbyrået nådde den offisielle årlige inflasjonen i Tyrkia per april 70 prosent, mens inflasjonsraten var på 105 prosent i transportsekstoren og 89 prosent for mat og alkoholfrie drikkevarer. Den reelle inflasjonsraten har imidlertid steget til 156 prosent, ifølge en rapport utarbeidet av uavhengige økonomer og akademikere fra Gruppa for inflasjonsforskning.

Ifølge det regjeringsorienterte fagforbundet Türk-İş var i april fattigdomsgrensa for en familie på fire i Tyrkia en månedsinntekt på 17 340 tyrkiske lira (p.t. NOK 10 948). «Sultegrensa» (nødvendige månedlige utlegg for mat for at en familie på fire har et sunt, balansert og tilstrekkelig kosthold) steg til 5 323 tyrkiske lira (NOK 3 360), 1 070 lira mer enn den offisielle minstelønna (TL 4 250, eller NOK 2 683).

Ifølge Hekimsen får «spesialiserte leger lønninger fra TL 12 000 til 13 000 (NOK 7 576 til 8 208) og andre leger fra TL 9 500 til 10 000 (NOK 5 998 til 6 314), med et fast tillegg». Leger protesterer blant annet mot at regjeringen ikke holder løftet om å betale dem pandemiebonuser.

Legene krever at Covid-19 skal regnes som en «yrkessykdom», da helsetjenestepersonell har blitt syke av Covid-19 i antall som er 10 ganger høyere enn den bredere befolkningen, og dødsfall for leger er fire ganger høyere enn for landsgjennomsnittet. Til dags dato har over 500 helsetjenestearbeidere i Tyrkia blitt ofre for Covid-19.

Erdoğan-regjeringen har imidlertid opphevet de siste tiltakene for å forhindre spredning av pandemien. Ved slutten av april ble plikten til å bruke munnbind i alle innendørsområder fjernet, unntatt på kollektivtransporten og i helseinstitusjoner.

Regjeringen, som har redusert antallet daglige tester til 100 000, refererer til nedgangen i det offisielle daglige antallet infeksjonstilfeller, som har falt til under 2 000, som bevis for at «pandemien er over». Gjenoppblomstringen i USA og europeiske land, som i likhet med Tyrkia også opphever restriksjoner, viser imidlertid at et oppsving i Tyrkia er så godt som uunngåelig.

Leger forlanger også at «feilbehandlings»-avgjørelser mot dem stoppes, og sier: «Fjern erstatningsstraff fra legers liste av bekymringer. I komitéen som skal nedsettes for vurdering og vedtak om feilbehandlinger må det være et tilstrekkelig antall leger som har medisinsk kunnskap til å kunne fatte vedtak på det aktuelle feltet, og som er juridisk kompetente i anliggender relatert helsetjenester.»

Legene er også imot å måtte arbeide ut over 36 timer non-stop. Hekimsen påpekte at antallet leger i Tyrkia er en tredjedel av gjennomsnittet i OECD-land. Legene er også imot å skulle redusere undersøkelsestiden per pasient, ned til fem minutter.

Foruten bedre rettighet, pensjoner og arbeidsvilkår krever legene juridiske tiltak for å forhindre at de utsettes for overgrep i helseinstitusjonene. Hver dag begås det et gjennomsnitt av 40 tilfeller av voldshandlinger mot helsepersonell i Tyrkia.

Legene som gikk til streik oppfordrer offentligheten om støtte, og uttaler: «Støtt oss for deres helses del. Si: ‘Voldsutøvere forringer mine helsetjenester, straff dem.’ Si: ‘Jeg ønsker ikke å bli operert av en lege som har jobbet i timevis, og som ikke har lagt seg nedpå før samme morgen.’ Si: ‘Gi landets mest utmerkede mennesker, som har flere tiår med studier, arbeidserfaring og erhvervet kunnskap, de lønningene de fortjener.’ Si: ‘Utvid undersøkelsestiden vår.’»

Legenes kamp er en del av den vokende uroen blant alle arbeidere, på grunn av stadig mer uutholdelige levekår, midt under stigende inflasjon. Ifølge avisa Karar fant en Ipsos-rundspørring at 82 prosent av tyrkerne sier den tyrkiske økonomien er «elendig».

Rundspørringen ble gjennomført internasjonalt fra 25. mars til 3. april, og totalt ble 19 000 personer i 27 forskjellige land intervjuet, der 78 prosent av deltakerne fra Tyrkia sa «landet går i feil retning». Forøvrig sa 58 prosent av de tyrkiske deltakerne at det største problemet var inflasjonen.

Voksende misnøye blant brede sjikt av befolkningen og den tiltakende streikebevegelsen foruroliger i økende grad næringslivsledere, som de siste tiårene har ansamlet seg enorme rikdommer, og spesielt under pandemien. Dette underbygger også spenninger innen selve styringseliten.

Orhan Turan, president for næringslivsorganisasjonen Forbundet for tyrkisk industri og business (TÜSİAD), som representerer de dominerende seksjonene av det tyrkiske borgerskapet, kritiserte ved slutten av april regjeringen for «ikke å ta opp kampen mot inflasjon». Han sa: «Det er inflasjon rundt om i verden, men den er på 9 til 10 prosent. Forbrukerinflasjonen i Tyrkia er over 60 prosent.»

Turan ga også grønt lys til å heve minstelønna igjen i år, for å forhindre veksten av en arbeiderklassebevegelse mot stadig stigende inflasjon. Som en speiling av borgerskapets frykt for en sosial eksplosjon i arbeiderklassen, sa han: «Vi må tenke på dette [hevingen] for arbeidsfreden, og om mulig for å komme igjennom denne prosessen uten å knuse dem [arbeiderne] med inflasjon.»

President Erdogan reagerte skarpt på dette. Han erklærte: «TÜSİAD bryr seg ikke om spørsmålet ‘Hvordan kan vi bidra til landets framtid?’ Tvert imot, de bryr seg bare om ‘Hvordan kan vi fjerne den nåværende regjeringen? Og hvordan kan vi få en regjering som vi kan anvende komfortabelt?’» Erdoğan innrømmet også effektivt sett å ha vært i borgerskapets tjeneste i nesten 20 år, der han sa: «Over de 20 siste årene i Tyrkia har de [TÜSİAD] tjent penger med oss, fikk de vekst med oss.»

Den offisielle institusjonen Bankregulering og tilsynsbyrå (BDDK) bevitnet det Erdoğan sa om selskaps- og finanselitens berikelse. Byrået kunngjorde at banksektorens nettoresultat økte med 295,1 prosent over fjorårets, og var per utgangen av mars TL 63,25 milliarder (NOK 39,94 milliarder). I 2021 var profitten for samme tidsperiode TL 16,01 milliarder (NOK 10,11 milliarder).

Disse enorme profittene er produkt av «profitt før liv»-politikken som under pandemien har blitt implementert i tett samarbeid mellom regjeringen, de borgerlige opposisjonspartiene og fagforeningene. Med hundretusener som døde i Tyrkia av en sykdom som kunne vært forhindret av vitenskapelig baserte folkehelsetiltak, ble titalls millioner smittet, og står nå overfor langtidseffekter av sykdommen. Denne kriminelle politikken har globalt ført til nærmere 20 millioner dødsfall.

Det å kunne forsvare helsetjenestearbeideres og hele arbeiderklassens helse, liv og sosiale interesser fordrer et frontalangrep på finansoligarkiets rikdom og makt, som beriker seg på bekostning av det overveldende flertallet av verdens befolkning. Dette betyr å utvikle en bevegelse innenfor den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalismen, og for sosialisme.