Erdoğan-regjeringen har besluttet å returnere 1 million flyktninger til Syria, der NATOs stedfortrederkrig for regimeskifte fortsetter å rase, samtidig som en høyreekstrem antiflyktningkampanje de siste ukene har skutt fart i Tyrkia.

Erdoğan talte via videolink til en konferanse i Idlib, den nordvestlige provinsen i Syria som er okkupert av tyrkiske styrker og deres islamistiske stedfortredere, der han sa: «Vi forbereder et nytt prosjekt for å muliggjøre den frivillig tilbakeføringen av 1 million syriske brødre og søstre som vi har vært vertskap for i vårt Land. Vi vil implementere dette prosjektet med støtte fra nasjonale og internasjonale ikke-statlige organisasjoner.»

Han la til: «Anslagsvis 500 000 syrere har returnert til de trygge sonene som har blitt opprettet siden 2016, da Tyrkia lanserte sine grenseoverskridende operasjoner, midt under den stadig dypere humanitære tragedien i Syria.»

Den «humanitære tragedien» Erdoğan snakker om er faktisk resultatet av USA-NATOs imperialistkrig, som den tyrkiske regjeringen har støttet siden 2011, for å velte regjeringen til Syrias president Bashar al-Assad, som er støttet av Russland og Iran. Tyrkia invaderte Syria, ikke for å få en slutt på den humanitære katastrofen landet hadde bidratt til å skape der, men for å forhindre framveksten av en USA-støttet kurdisk nasjonalistisk enklave.

Stikk i strid med Erdoğans påstander vil ikke deportasjonen være basert på et «frivillig» valg, men vil bli pålagt flyktningene, på grunn av den høyreekstreme antiflyktningkampanjen og de skitne avtalene med EU. De aller fleste av flyktningene ønsker seg forståelig nok ikke tilbake til Syria, der krigen fortsatt pågår. Flyktninger som ønsker å krysse videre inn i Europa blir blokkert ved grensene til Hellas og Bulgaria, og sendt tilbake til Tyrkia.

I Tyrkia har de har ikke engang en juridisk status som «flyktninger». De lever i elendighet, fratatt grunnleggende rettigheter, de blir utsatt for ukontrollert utbytting og er målrettet av det ytre høyre. World Socialist Web Site avviser denne kampanjen og understreker at det er avgjørende for den internasjonale arbeiderklassen å forsvare alle flyktningers demokratiske rettigheter, i kamp mot borgerskapet. For Tyrkias tilfelle betyr dette fulle statsborgerskapsrettigheter for flyktninger og tilgjengeliggjøringen av utdanning for arabere, så vel som den kurdiske befolkningen, på deres egne morsmål.

Tyrkia innkvarterer det høyeste antallet flyktninger i verden, som resultat av over 30 år med USA-ledede imperialistkriger over hele regionen, siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen. Ifølge en rapport fra interesseorganisasjonen Forbundet for flyktninger i Tyrkia levde per 24. mars 3,75 millioner syrere i Tyrkia. Ifølge Erdoğans uttalelse fra desember i fjor er det totalt mer enn 5 millioner flyktninger i Tyrkia.

Den høyreekstreme kampanjen mot flyktninger i Tyrkia har eskalert de siste ukene, med politikere og mediekommentatorer som på Twitter promoterer emneknagger mot flyktninger. Sjåvinistiske kommentarer er stadig vanligere i borgerlige media og pseudo-venstre-pressen.

Helheten av det politiske etablissementet og deres medier gjør syndebukker av flyktninger og immigranter i Tyrkia, og internasjonalt, fordi borgerskapet og den velbeslåtte middelklassen ikke har noen progressiv respons på den tiltakende økonomiske og sosiale krisen. Styringsklassen styrker fascistiske bevegelser ved å ta opp sjåvinismens gamle, reaksjonære våpen for å splitte arbeiderklassen og avlede en voksende sosial opposisjon.

Det store flertallet av Tyrkias befolkning lever under en høy og stigende inflasjon, med arbeidsledighet og økende fattigdom, samtidig som pandemien fortsetter og faren for verdenskrig tiltar. Samtidig beriker styringsklassen seg på bekostning av arbeidernes helse, liv og lave lønninger.

Gjennom hele pandemien, og nå krigen i Ukraina der NATOs sanksjoner mot Russland har forpurret de globale forsyningskjedene, steg de allerede uutholdelige prisene for matvarer og omfanget av fattigdommen i Tyrkia enda raskere. Protester og streiker som brøyt ut i januar og februar var bare de første uttrykkene for en voksende sosial uro.

Nå sprer etablissementspartier løgna at årsaken til alle problemene, som stammer fra kapitalistsystemet og det borgerlige styret, er flyktningene. Kemal Kılıçdaroğlu, lederen av det kemalistiske partiet CHP, Det republikanske folkepartiet, støttet av landets pseudo-venstre, kritiserte fra høyre Erdoğans plan om å deportere 1 million flyktninger til Syria. Han anvendte en høyreekstrem retorikk, der han sa: «Kutt ut! Det kommer fortsatt strømmer av flyktninger fra grensa. Vi sender ut resten av dem om to år, og vi har alle fått nok av de falske prosjektene dine.»

Høyreorienterte partier som det fascistiske MHP, Nasjonalistbevegelsens parti, Erdoğans Rettferdighets- og utviklingspartis (AKP) viktigste allierte, så vel som CHPs partnere – Det gode partiet DEVA, Framtidspartiet og Lykkepartiet – oppfordrer også til å utvise flyktninger fra Tyrkia.

Dette tverrpartipolitiske angrepet på forsvarsløse flyktninger, som utgjør en integrert del av arbeiderklassen, er et klart bevis for at CHP og partiets pseudo-venstre-allierte ikke er mindre reaksjonære og fiendtlige til arbeiderklassen enn hva Erdoğan-regjeringen er.

Det mest prominente partiet i den nylige antiflyktningkampanjen har imidlertid vært Seierspartiet (Zafer Partisi). Dette middelklassepartiet, grunnlagt av Ümit Özdağ, som forlot det høyreekstreme Det gode parti, stempler flyktninger som Tyrkias hovedproblem, og bedriver en hysterisk kampanje for deportering. Partiet hevder det blir borgerkrig i Tyrkia dersom flyktninger forblir i landet, og partiet har begynt å samle høyreekstreme kretser rundt seg med sin hetsende kampanje.

Özdağ annonserte 19. april et «Festning Anatolia»-prosjekt for å sende flyktninger tilbake til deres opphavsland. Dette er en referanse til EUs Festning Europa-politikk, som tar sikte på å forhindre flyktninger fra Midtøsten og Afrika fra å komme inn i Europa. Denne politikken har allerede besørget tusenvis av flyktningers drukningsdød i Middelhavet, og har gjort Tyrkia og Hellas til fengsler for flyktninger.

En kortfilm med tittelen Den stille invasjon, tilgjengeliggjort og kringkastet siden 3. mai fra journalisten Hande Karacasus YouTube-kanal, som Özdağ personlig finansierte, har dessuten eskalert antiflyktningkampanjen ytterligere. Karacasus fascistiske film, full av forvrengninger og løgner, steg raskt til topps i pressen og på de sosiale mediene. Over 3 millioner så filmen på YouTube i løpet av tre dager.

Ifølge filmens manus, som forsøker å utnytte den velbeslåtte middelklassens rasefordommer, vil arabere bli i majoritet i Tyrkia innen år 2043. Den tyrkiske minoriteten vil da bli utsatt for undertrykkelse, diskriminering og vold. De fleste tyrkiske ungdommer er da arbeidsledige, og et lite antall av dem anser seg som heldige siden de fortsatt har arbeid. Statsadministrasjonen har gått over på arabiske hender, med arabisk gjort til et offisielt språk. Tyrkisk språk og kultur blir ødelagt.

Kort tid etter at filmen var sluppet sendte det tyrkiske nasjonalpolitiet ut en pressemelding, i frykt for at situasjonen skulle eksplodere ut av kontroll. Pressemeldingen kunngjorde at Hande Karacasu og brukeren av Twitter-kontoen «Militer Doktrin» var arrestert, og at rettslige prosesser var innledet mot dem for manipulasjon. Karacasu ble løslatt dagen etter.

Slike høyreekstreme provokasjoner har tidligere ført til drap på flyktninger og pogromforsøk fra høyreekstreme elementer. Tre syriske flyktninger ble i november i fjor brent ihjel i Izmir, og i august raidet en høyreekstreme mobb et syrisk nabolag i Ankara.

Begivenhetene 1. mai i Doğankent, et distrikt i den sørlige byen Adana, er nok en alvorlig advarsel. Etter at det brøyt ut en krangel mellom syriske flyktninger og tyrkiske statsborgere, ble det angivelig utført angrep på syreres hjem, og fire personer ble skadet.

Veien videre mot den voksende høyreekstreme og antiflyktningekampanjen går gjennom kampen for arbeiderklassens internasjonale sosialistiske enhet, som avviser alle former for sjåvinisme og nasjonalisme. Dette betyr å bygge Socialist Equality Party som den tyrkiske seksjonen av Den internasjonale komitéenav Den fjerde internasjonale (ICFI), den eneste politiske tendensen i verden som kompromissløst motsetter seg antiflyktningkampanjen.