Der resultatene av valget avholdt mandag 9. mai på Filippinene fortsatt var under opptelling ble det etterhvert klart da nesten alle distriktene hadde rapportert inn at Ferdinand Marcos jr., sønn av landets tidligere diktator, var valgt til president med et betydelig forsprang på hans nærmeste rival.
Over 50 millioner velgere sto i skoldende hete i lange køer for å avgi deres stemmer. Problemer med stemmeautomater gjorde at mange måtte stå opp til fire og flere timer i kø for å få tilgang til stemmeurnene. Det ble rapportert om valgvold og ødelagte stemmemaskiner, men ikke mer enn det som er standard for nasjonale valg i landet.
Valgkommisjonens (Comelec) preliminære resultater på tirsdag, etter at 93 prosent av distriktene hadde rapportert inn, viste at Marcos hadde fått 29,8 millioner stemmer. Hans nærmeste rival, nåværende visepresident Leni Robredo, hadde fått 14,2 millioner, mens Manny Pacquiao, bokseren som ble senator, fulgte langt etter på tredjeplassen, med 3,3 millioner.
På Filippinene stemmes det separat for president og visepresident, og Sara Duterte-Carpio, Marcos’ vispresidentkandidat, og datter til sittende president Rodrigo Duterte, var tirsdag på vei til å vinne med enda større margin. Hun hadde per tirsdag fått 30,1 millioner stemmer mot de 8,8 millioner for hennes ledende konkurrent, Kiko Pangilinan, parkamerat for Marcos’ rival Robredo.
Senatorkandidatene på Marcos’ og hans allierte politiske krefters lister, ser ut til å sikre et betydelig flertall av de 12 setene som var til valg. Det var tirsdag for tidlig å si, men det så ut til at så mange som tre av Robredos kandidater skulle vinne seter i Senatet. Blant kandidatene som sikret plasser er Robin Padilla, filmstjerne og høyrepopulist, og Raffy Tulfo, en fascistiske radio-sjokkjournalist.
Partiet ACT-CIS (Anti-Crime and Terrorism through Communist Involvement and Support) var den beste stemmefangeren på partilistene i konkurransen om seter i Kongressen, med over 2 millioner stemmer, og dobbelt så mange som noe annet parti. ACT-CIS er et fascistisk parti, tilknyttet Tulfo-familien, som ble grunnlagt av tidligere politisjefer. Det er dedikert til opprettelsen av antikommunistiske vigilanteorganisasjoner, med statlig finansiering.
Duterte Youth – en organisasjon bevisst modellert etter nazi-ungdomsorganisasjonen Hitler Jugend, med svarte uniformer, røde armbånd og Dutertes hevede knyttneve-fascisthilsen, som forfekter voldelig antikommunisme og obligatorisk militæropplæringing – fikk over 500 000 stemmer. Organisasjonens valgerklæringen fra 2019-valget, da partiet fikk 350 000 stemmer, advarte angivelige «kommunistiske» ungdommer: «Vi gjør det av med dere på gatene, sammen med deres voldtektsmenn, kriminelle og terroristkamerater».
Utfallet av 2022-valget på Filippinene representerer en udiskutabel seier for de mest reaksjonære kreftene i filippinsk politikk.
Hva er utsiktene med et Marcos-presidentskap?
For det første, hva angår geopolitikk har Marcos eksplisitt uttalt hans intensjon om å videreføre den avtroppende Duterte-administrasjonens politikk for å forbedre relasjoner med Beijing på det diplomatiske plan og for handelsforbindelser. Denne strategien skjærer på tvers av Washingtons åpenlyst krigerske trekk mot Kina, og har plassert Manila i vesentlig grad på utsiden av det geostrategiske rammeverket til Filippinenes tidligere kolonimakt.
Da Duterte tiltrådte i 2016 hadde president Benigno Aquino IIIs avtroppende administrasjon inngått en forsvarsavtale med Washington, kjent som Enhanced Defense Cooperation Agreement, som effektivt sett gjenopprettet amerikanske militærbaser i landet, etter mer enn 20 års fravær. Rettskjennelsen avsagt av Den internasjonale havrettsdomstolen (ITLOS) i Haag, som besluttet at mange av Kinas fordringer på små øyer og atoller i Sør-Kinahavet var ugyldige, var satt til å bli et våpen i hendene på en amerikansk stedfortreder, for å øke presset på Kina.
Dutertes geopolitiske reorientering betydde at disse forberedte våpnene for de neste seks årene var tatt ut av Washingtons hender. Valget av Marcos konsoliderer nå Washingtons svinnende grep over sin tidligere koloni.
Dette kommer til uttrykk i innordningen av styringsklassens krefter bak Marcos’ kandidatur. Tidligere president Gloria Macapagal-Arroyo var den politiske kingmaker, som meklet avtalen som førte til at Sara Duterte inntok plassen som visepresidentkandidat for Marcos’ kandidatur. Arroyo står nå som den desidert mest innflytelsesrike politiske kraften bak kulissene, under Marcos-presidentskapet. Det var under hennes presidentskap Filippinene begynte å reorientere landets bånd i retning av Kina.
I dette har hun selskap av en mann som lenge var hennes dødelige fiende, tidligere president Joseph Estrada. Arroyo tiltrådte presidentembetet etter å ha skjøvet ut Estrada gjennom et konstitusjonelt kupp, med støtte fra militæret. De to deler imidlertid den felles tilpasningen til Kina, og deres felles relasjoner med Marcosfamilien, og Estrada har offentlig sverget hans entusiastiske støtte til Arroyo.
Det er tiltakende tegn på at et flertall av den filippinske styringsklassen favoriserer landets orientering mot Kina, på bekostning av Washington. De har uttrykt bekymring over Washingtons pådriver for krig i Ukraina, og frykter at lignende trekk mot Kina kan føre til at Filippinene blir fanget opp i en blodig global krig. Betydelige deler av landets næringsliv, spesielt dem som er basert utenfor hovedstaden Manila, favoriserer relasjoner med Kina, da de ser for seg mulige infrastrukturinvesteringer fra Kina, som et middel til å forbedre deres tilgang til verdensmarkedet.
For det andre, Marcos representerer framskredne politiske forberedelser innen styringsklassen for å gjennomføre undertrykkelse av en voksende sosial uro i landet, inkludert opphevelsen av grunnleggende konstitusjonelle rettigheter, og den mulige påleggingen av et åpent militærdiktatur.
Ferdinand Marcos sr. innførte for femti år siden, i 1972, krigsrett i landet med henvisning til faren for «kommunisme», for å undertrykke en enorm sosial krise – demonstrasjoner i gatene, og en voksende streikebølge i arbeiderklassen. Det overveldende flertallet av styringsklassen støttet Marcos i dette, til-og-med hans politiske motstandere.
Marcos sr. brukte hans militærdiktatur til å forby alle streiker. Under krigsretten ble over 70 000 mennesker arrestert uten arrestordre; nesten 4 000 ble drept, og mange tusen ble torturert av militæret. Dette brutale diktatoriske styret fortsatte fram til 1986, da Marcos ble kastet ut i en folkelig oppstand, kombinert med et forsøk på militærkupp, som førte til installasjonen av Corazon Aquino, den borgerlige opposisjonens kandidat. Marcos og hans familie, deriblant Ferdinand jr., ble av den amerikanske regjeringen besørget et komfortabelt liv i eksil på Hawaii, da USA hadde støttet Marcos sr.’s diktatur fra den dagen det ble erklært.
Marcos jr. har gjort påstanden om at krigsrett-perioden var en «gullalder» i Filippinenes historie til den sentrale saken under hans valgkamp. Dette er ikke bare et løgnaktig forsøk på å bruke hans familienavn for å sikre seg stemmer, det er samtidig også et løfte. Marcos forteller styringsklassen at han stiller som diktaturets kandidat.
Da Ferdinand og Imelda Marcos i 1986 ble kastet ut var deres styre avskydd. De var korrupte, de var brutale. De var skyldige i massedrap og tyveri av milliarder av dollar. Dette ble symbolisert i den folkelige bevisstheten av Imeldas tusenvis av par sko, i et land der de fleste er heldige som har råd til ett enkelt par, og som da behandler dem med ytterste forsiktighet.
Hvordan er det så mulig at Ferdinand Marcos jr., 36 år seinere, har vunnet valget på grunnlag av den absurde løgna at foreldrenes diktatur var en gullalder?
Marcos kjøpte en god del av hans støtte, der han anvendte deler den stjålne formuen hans familie fortsatt besitter. Det er åpenbart, fra tallrike grasrotberetninger over hele landet, at folkemengdene som var samlet på hans valgstevner ble hentet inn med løfter om konvolutter med kontanter. Den gjennomsnittlige summen på 500 pesos (92 kroner) per person er bredt rapportert. Det er en lang og etablert tradisjon for stemmekjøp på Filippinene, og det kan ikke være tvil om at Marcos engasjerte seg i denne praksisen.
Kjøp av støtte strakk seg til bruk av online-trollfarmer. Marcos ble støttet av et systematisk nettverk av desinformasjon, og laget videoer og innlegg som ble sirkulert på TikTok og Facebook, som hevdet å demonstrere at Marcos’ rivaler i hemmelighet var kommunister, at perioden med krigsretten forbedret de sosiale betingelsene på Filippinene, at Marcos jr. personlig er i besittelse av en enorm rikdom han hadde til hensikt å omfordele skulle han bli valgt, og så videre.
Stemmekjøp og produksjonen av desinformasjon kan ikke aleine forklare valgresultatet. Spørsmålet må stilles angående desinformasjonen, spesielt, hvorav mye var ganske så grovt, hvorfor spredte den seg? Hvorfor fant den et massepublikum, som anså den troverdig?
Da Corazon Aquino tiltrådte presidentembetet i 1986 var det enorme illusjoner om de sosiale endringene som hennes regjering skulle gjennomføre. Etter to tiår med Marcos styre skulle ting endelig endre seg til det bedre. Aquino, som var en av de største grunneierne i landet, endret på fint lite. Hun innlemmet mange av de ledende kriminelle fra krigsrettregimet i hennes kabinett. Ved slutten av hennes seks år i embetet fant hun det hensiktsmessig å la Marcosene returnere til landet.
Det ble aldri satt ned noen sannhetskommisjon; ingen etterforskning av diktaturets natur ble utført. Aquino dekket over forbrytelsene til dem som nå er hennes allierte. Lærebøker i historie ble skrevet på dette grunnlaget. Ingen ble lært hva krigsretten hadde vært. I mange år gjentok folk uttrykket «aldri igjen», men det mistet gradvis sin betydning.
Store deler av landet lider nå av en systematisk dyrket historisk analfabetisme. Duterte-administrasjonen har helt fjernet historieundervisningen fra de videregående skolene, og har erstattet den med det abstrakte og stort sett tomme ‘Araling Panlipunan’ (Sosialstudier).
Denne historiske analfabetismen muliggjør påvirkningen av desinformasjon, men den forklarer ikke dens appell.
Levestandardene til de filippinske arbeidermassene har i løpet av de tre siste tiårene falt, som har vært tilfelle for arbeidere over hele verden. Reallønningene har falt. Den enorme sosiale krisen som rir landet kommer til uttrykk i masseeksporten av arbeidsmigranter. Hele 10 prosent av landets befolkning har blitt tvunget til å søke arbeid i utlandet. Familier er revet fra hverandre. Det er svært få arbeiderfamilier som ikke har en far eller ei mor, ei søster eller en sønn revet fra seg, for å arbeide i Singapore eller Hong Kong, Saudi-Arabia eller på Taiwan.
Illusjonene i det liberale demokratiet under styret til etterfølgerne av krigsretten ble uopprettelig knust. Leni Robredo, Marcos’ ledende rival i valget og partileder for Liberal Party, lenge assosiert med Aquinos og avsettingen av Marcos, var arvingen av disse knuste illusjonene. At hun var vel vitende at hennes eget banner var fillete og tilsmusset, kom til uttrykk i hennes beslutning om å stille som uavhengig kandidat, og offentlig unngå enhver tilknytning til hennes eget parti.
Det er en nedrig karakter over mye av det offisielle demokratiet på Filippinene. Valg gjennomføres som offentlige forestillinger, og ikke noe mer. De er preget av sang, dans, fyrverkeri og fravær av sammenhengende politisk tankegang. Elitepolitikere gjør seg med vilje selv til narr, i jakten på stemmer.
Robredo brøyt ikke med denne tradisjonen, men iscenesatte innenfor dens rammer en bevisst konservativ, til-og-med høyreorientert kampanje. Hun presenterte demokrati som et spørsmål framfor alt om høflighet, og motarbeidet seg selv, som den anstendige, vennlige opponenten til Marcos. Dag etter dag arrangerte hun valgstevner med samlinger på hundretusener, som var kledd i rosa og danset til valgkampens musikk.
De millionene som stemte på Robredo gjorde det utvilsomt av fiendtlighet mot Marcos og alt han representerer, men hun hadde ingen konkret appell til de titalls millioner som ikke søkte høflighet, men derimot en slutt på deres fattigdom.
Og samtidig som hun presenterte seg selv som en rolig demokratisk kraft møtte Robredo de ledende generalene og lovet støtte for videreføringen av det antikommunistiske McCarthyist-apparatet NTF-ELCAC, National Task Force to End Local Communist Armed Conflict, som ble opprettet under Duterte.
Det stalinistiske Filippinenes Kommunistparti (CPP) spilte en integrert rolle i Marcos’ seier. De forskjellige legale organisasjonene som følger partiets politiske linje, og opererer under paraplyorganisasjonen BAYAN, aksjonerte sammen med Marcos i 2010, da han stilte til valg for Senatet, og de delte valgliste bak eiendomsmilliardæren Manny Villar. CPP promoterte entusiastisk Rodrigo Duterte som president og hevdet at den fascistiske politiske lederen var en «sosialist». Den høyreekstreme atmosfæren som henger over landet i dag har blitt muliggjort av stalinistenes rolle.
Stalinistene kastet seg i dette valget inn i støtten for Leni Robredo, og aksjonerte for henne med en intensitet uten presedens i partiets historie. Den 1. mai 2022 instruerte ‘Kilusang Mayo Uno’ (1. mai-bevegelsen), stalinistenes fagforeningsparaplyorganisasjon, deres medlemmer til at de ikke skulle vifte med røde flagg, og heller ikke fordømme NTF-ELCAC. De ville ikke fornærme deres borgerlige allierte.
Det er en demokratisk tradisjon på Filippinene, med dype historiske røtter i de arbeidende massenes revolusjonære kamper, men den har ingen sammenheng med landets konstitusjon og valgene. Disse demokratiske tradisjonene ble hardt tilkjempet i nasjonens formative kamper mot kolonistyret under først Spania og siden USA.
Den demokratiske tradisjonen som vedvarer i de filippinske massene består av et lidenskapelig engasjement for ytringsfrihet, en modig beslutsomhet for å håne de mektige, og framfor alt en høyt utviklet tro på nødvendigheten av sosial likhet.
Filippinenes konstitusjon og parlamentariske politikk ble imidlertid satt opp av USA, i et forsøk på å stabilisere deres elitepartneres styre i landet. Representantene for amerikansk imperialisme skrev inn krigsretten som en utøvende fullmakt i landets juridiske kode, og holdt rettssak med jury utenfor. Formelt demokrati har vist seg å være ikke annet enn elitestyrets apparat.
Stalinistene gjør ingen bestrebelser for å bygge videre på den filippinske arbeiderklassens demokratiske tradisjon; de søker derimot å støtte opp under det formelle demokratiske styret til deres borgerlige allierte.
Marcos’ valgseier på Filippinene er en sterk manifestasjon av en global trend. Marcos har politiske kolleger over hele verden: Donald Trump, Jair Bolsonaro, Marine Le Pen, Narendra Modi. Deres framgang uttrykker det faktum at det formelle demokratiet har blitt uthulet av sosial ulikhet. I møte med den voksende veksten av sosial uro, drevet fram av en enorm krise som nå er forverret av pandemien, vender styringsklassen seg til autoritære former for styre.
I mer enn fire tiår har borgerskapets tradisjonelle liberale partier ikke hatt noe å tilby, ingen progressive sosiale tiltak av noe substans. Etter hvert som den sosiale krisen forsterket seg i løpet av disse tiårene, bykset de stadig lenger og lenger mot høyre. Det er dennne borgerlige liberalismens patenterte bankerott, hjulpet og støttet av pseudo-venstreog i kontekst av en intens sosial krise, som muliggjør framveksten av høyreekstreme krefter som baserer seg på populistiske løgner.
Bygg en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale på Filippinene! Fyll ut skjemaet under for å ta opp kampen for sosialisme.