Millioner av filippinere samlet seg for 36 år siden, i februar 1986, på Edsa, Manilas hovedgjennomfartsåre, i en åpen trossing av det brutale regimet til Ferdinand og Imelda Marcos. Med enormt mot sto de opp og holdt stand mot diktaturets stridsvogner og militærmakt, som i nyere minne hadde åpnet ild mot demonstranter. De forlangte innsettingen av den demokratisk valgte Corazon Aquino som president, og fjerningen av de forhatte Marcosene, som i fjorten år hadde styrt landet med et militærdiktatur. En del av militæret trakk sin støtte til presidenten, og Washington fjernet sin oppbakking. Familien Marcos flyktet fra landet. Edsa-eventet ble kjent som People Power – Folkemakt – og var kilde til enorm stolthet.

På mandag ble Ferdinand Marcos jr. valgt til president på Filippinene, og beseiret hans nærmeste utfordrer med mer enn 12 millioner stemmer. Han førte en valgkamp dedikert til å få rehabilitert hans foreldres diktatoriske arv, og framstilte epoken med krigsrett som en «gullalder» i filippinsk historie. På hans frakkeskjøter følger åpne fascistkrefter, deriblant et politisk parti operert av tidligere politisjefer dedikert til å opprette grupper av regjeringsfinansierte antikommunistiske vigilanter. Et ytterligere parti, Duterte Youth, er åpent utformet etter mønster av de tyske nazistenes ungdomsorganisasjon Hitler Jugend – med svarte uniformer, røde armbånd og en fascisthilsen – og forpliktet til voldelig undertrykkelse av antatte kommunister.

Millioner av filippinere – der mange av dem hadde stemte på den liberale opposisjonskandidaten Leni Robredo – så på valgresultatene med en fornemmelse av nasjonal skam, blandet med forundring: Hvordan var det mulig at Marcosenes forhatte arv hadde blitt omfavnet av et tilsynelatende flertall av deres landsmenn?

Valgutfallet er resultat av amerikansk imperialismes innvirkning på landets historie, uttrykt i en konsentrert form under betingelsene av kapitaliststyrets nåværende globale krise.

Det siste halvannet århundre av filippinsk historie har vært en slående, men tragisk bekreftelse på Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon. Trotskijs påstand var at kapitalistklassen ikke lenger kunne spille en progressiv rolle i en demokratisk revolusjon i land med en forsinket kapitalistisk utvikling. Denne demokratiske revolusjonens oppgaver omfattet omveltingen av kolonistyret, nasjonal forening, og løsningen på landbruksproblemet. Kapitalistklassen, tett forbundet med imperialistmarkeder og store gods og landeiendommer, og fiendtlig innstilt til den voksende arbeiderklassen, ville snu seg mot revolusjonen og forråde arbeiderne og småbøndene. Kampen for demokrati fordret en kamp mot kapitalistene, og det å føre en slik kamp ville kreve sosialistiske tiltak. Enhver sosialistisk revolusjons skjebne var betinget av dens spredning internasjonalt.

Den første demokratiske revolusjonen i Asia ble tilkjempet på Filippinene, som styrtet den spanske kolonialismen og etablerte den kortlivede Republikken Filippinene, med dens egen konstitusjon, et vidtrekkende sett av borgerrettigheter og en uavhengighetserklæring. På forskjellige stadier av denne revolusjonens utvikling snudde kapitalistklassen seg mot den, myrdet dens ledere og solgte ut kampen, først til spanierne og deretter til amerikanerne.

Denne nydannede Republikken Filippinene ble knust under amerikansk imperialismes jernstøvel, i en brutal erobringskrig som drepte over 200 000 filippinere. Det filippinske demokratis gryende organer, som inkluderte massenes stemmerett og en offentlig utdanning, ble druknet i blod. Amerikansk imperialisme hevdet at filippinere ikke var modne for demokrati og trengte USAs «velmente assimilering». Den filippinske eliten sluttet raskt fred med sine nye styrere, mens de filippinske massene kjempet med nebb og klør, i en tapende krig som varte til 1907.

Revolusjonen og dens forsvar plantet en demokratisk tradisjons dype røtter i de filippinske massene, framfor alt en forpliktelse til ytringsfrihet og en tro på likhet. Denne tradisjonens ånd ble imidlertid aldri juridisk manifestert. Amerikanerne stabiliserte styret til deres allierte i den filippinske eliten, ved å utarbeide en konstitusjon som nedfelte militærdiktatur i den juridiske koden og utelot rettssak med jury.

Det postkoloniale Filippinene var et land av to demokratier – massenes demokratiske tradisjon og elitens formelle parlamentariske institusjoner – overhodet uten noen organisk, historisk forbindelse mellom dem. Massetradisjonen uttrykte seg i Huk-bondeopprøret på begynnelsen av 1950-tallet, som forlangte landreformer og en løsning på landbruksproblemet. De formelle institusjonene var maktapparatet for elitestyret, besluttsomt forskanset på bevaring av eksisterende landeiendommer. Washington stabiliserte gjentatte ganger de formelle institusjonene, ved å knuse massebevegelsen.

Det formelle demokratiets institusjoner på Filippinene oppsto ikke ut fra massenes store kamper, men i opposisjon til dem. Vareoppbudet forevist i USAs utstillingsvindu for «demokrati» i Asia var kunstig og uten konsistens.

Da bøndene i det sentrale Luzon gjorde opprør førte CIA-sjefen for Asia, Edward Lansdale, tilsyn med gjennomføringen av krigføringen, både militært og psykologisk, for å knuse opprøret. Han håndplukket Ramon Magsaysay til å stille som president og koordinerte effektivt hans valg. Magsaysay overvåket den blodige prosessen med å beseire bondeopprøret.

Massene bestrebet seg for å utføre revolusjonens oppgaver. Kapitalistklassen tok, igjen og igjen, parti for amerikansk imperialisme og storgodseiernes interesser. Her spilte stalinismen en kritisk rolle. I tjeneste for det privilegerte Moskva-byråkratiets nasjonale interesser instruerte stalinismen Kommunistpartier over hele kloden, om at en seksjon av kapitalistklassen ville spille en progressiv rolle i den demokratiske revolusjonen, og at arbeidernes oppgave var å alliere seg med denne seksjonen. Med anvendelsen av dette programmet handlet de vekk arbeiderklassens støtte for gunstige relasjoner og forbedrede handelsbetingelser med kapitalister over hele kloden. Dette var et fundamentalt svik mot arbeiderklassen.

Partido Komunista ng Pilipinas (PKP) ble grunnlagt i 1930 på stalinismens program. PKP, i tråd med Moskva-byråkratiets Folkefront-politikk, instruerte filippinske arbeidere og bønder til å støtte amerikansk kolonistyre på Filippinene, fordi Washington ble ansett å være en alliert i kampen mot fascisme. Det var på instrukser fra PKP at Huk-bondehæren, som hadde kjempet heltemodig mot den japanske okkupasjonen, overleverte sine våpen til det amerikanske militæret da MacArthur kom tilbake til Filippinene. Mange av de avvæpnede småbøndene ble arrestert, noen ble henrettet og gravlagt i massegraver. Eliten som hadde samarbeidet med den japanske okkupasjonen ble rehabilitert, og deres landeiendommer ble tatt fra småbøndene og gitt tilbake til dem.

Ferdinand Marcos innførte i 1972 krigsrett, med henvisning til klausulene skrevet inn i konstitusjonen utarbeidet av USA, for å knuse den enorme veksten av sosiale kamper blant arbeidere og ungdommer, som truet kapitaliststyret. Det var et felles samtykke fra nesten alle deler av det filippinske borgerskapet, inkludert Marcos’ motstandere, om at diktatur var nødvendig. USAs president Richard Nixon informerte Marcos på forhånd om at USA ville støtte – «og det til skaftet» – Marcos’ innføring av militærstyre. Da Marcos erklærte krigsrett tredoblet Washington sin militærbistand til Filippinene.

Krigsrett-apparatets karakter, finansiert og trent av Washington, ble etset inn i en eldre generasjons minne: Militæret dumpet rutinemessig lik av ihjeltorturerte på ubebygde plasser rundt [storbyen] Metro Manila, milliarder av dollar ble stjålet fra statskassa, 70 000 personer ble arrestert uten arrestordre, ytterligere tusener forsvant – fedre eller mødre som en dag bare aldri kom hjem igjen.

Da massebevegelsen People Power i februar 1986 kastet ut den forhatte tyrannen, intervenerte Washington i siste øyeblikk. Reagans Hvite hus erkjente at dersom de ikke bisto til å fjerne Marcos ville de miste grepet om sin tidligere koloni. Reagan informerte Marcos om at det var på tide å forlate, og Marcos-familien, med deres stjålne milliarder intakt i sveitsiske banker, ble brakt med helikopter fra presidentpalasset og besørget et komfortabelt eksil på Hawaii.

Dette var et vendepunkt i Filippinenes historie. Det var en revolusjonær situasjon. Ingenting var enda stabilisert. Massestreiker brøyt ut over hele landet. Det var stalinistene i Filippinenes Kommunistparti (CPP), som på 1960-tallet hadde brutt med PKP for å følge Mao Zedongs linje, som dyrket illusjoner i Aquino-administrasjonen og stabiliserte elitestyret. Den 1. mai 1986 sto Jose Maria Sison, lederen av CPP, på en scene foran tusenvis av arbeidere sammen med president Aquino og Fidel Ramos, Aquinos militærsjef og sjefarkitekten for Marcos-diktaturets torturregime, mens bandet spilte «Internasjonalen».

Aquino, eier av landets største sukkerplantasje, hadde ingen intensjon om å gjennomføre noen ekte landreform. Da bønder tidlig i 1987 demonstrerte og appellerte til henne for en landreform, fikk hun hennes militær til åpne ild mot demonstrantene, og drepte rundt tjue av dem.

Ingen substantielle reformer ble oppnådd fra gjenopprettingen av institusjonene for formelt demokrati. Landet ble åpnet opp for de første bølgene av kapitalistglobalisering. Reallønninger falt. I løpet av et tiår ble utenlandsarbeid en nødvendig løsning for arbeiderklassen, for å kunne forsørge deres familier. Familier ble revet fra hverandre og livsvilkårene forverret seg.

I løpet av tre tiår ble råten ved kjernen av det liberale demokratiet stadig mer åpenbar. Stalinistene stabiliserte kapitaliststyret gjentatte ganger, og promoterte illusjoner i den ene eller den andre fraksjonen av eliten. I 2016 besørget de entusiastisk støtte til den fascistiske Rodrigo Duterte, og hevdet at hans vulgære, flyktige, brutale politikk var venstresidens politikk.

Valget av Ferdinand Marcos jr. er kulminasjonen av denne prosessen og en markant manifestasjon av de globale utviklingstrekkene. Rundt om i verden ser vi famveksten av høyreekstreme og autoritære krefter, og den demokratiske liberalismens forvitring i en situasjon av enorm sosial krise.

Dette er en sammenflettet global prosess. Valget av Rodrigo Duterte i mai 2016 var et halvt år forut for Donald Trumps valg; begge mennene foreviste en vulgær forakt for de grunnleggende normene for demokrati, og aspirerte til å bli tyranner. Et år før valget av Marcos jr. forsøkte Trump å forbli ved makten ved hjelp av et fascistkupp. Ved begynnelsen av dette året erklærte Joe Biden at han ikke var sikker på om det amerikanske demokratiets institusjoner ville overleve tiåret.

Den demokratiske liberalismens partier har vært essensielle i denne utviklingen. Med åpne fascistkrefter som hamrer på demokratiets dør har liberalismen lagt ut velkomstmatta. Det var Det Liberale Partiet, som Robredo er styreleder for, som gjorde Duterte til en nasjonal politisk figur på Filippinene.

De foregående seks årene med Rodrigo Duterte-presidentskapet har vært år med voldelig reaksjon, framfor alt karakterisert av drap på nesten 30 000 fattige filippinere, under påskudd av en krig mot narkotika. Robredo kunngjorde i hennes valgkamp at hun hadde til hensikt å videreføre Dutertes narkotikapolitikk, men at hun ikke ville fokusere utelukkende på drap. Hun erklærte på tilsvarende måte hennes intensjon om å opprettholde den antikommunistiske spesialstyrken opprettet av Duterte, et apparat for morderisk McCarthyisme. Til slutt lovet hun en moderert, en mer høflig versjon av forgjengerens undertrykkende politiske orienteringer.

Demokratene i USA har gjort alt hva de kan for å normalisere relasjonene til Republikaner-konspiratørene i fascistkuppforsøket den 6. januar 2021. Donald Trump, mannen som forsøkte å styrte det amerikanske demokratiet, reiser landet rundt og holder taler og Biden-administrasjonen har gjort absolutt ingenting. Demokratene er satt til å møte et knusende valgnederlag i 2022-midtperiodevalgene, og likevel vil de ikke gjøre noe for å vekke en massevelgerbasis.

TIlsvarende utviklingstrekk utspiller seg i Frankrike, Brasil, Storbritannia, India og Tyskland. Underliggende for denne globale prosessen er den framskredne krisen i verdenskapitalismen. Inflasjon og krig har sendt prisene på essensielle forbruksvarer til himmels. Over 20 millioner mennesker har dødd i pandemien fordi deres regjeringer, fast bestemt på å forsvare profitter, har nektet å beslutte de grunnleggende folkehelsetiltakene som er nødvendige for å stoppe spredningen. Livsbetingelsene har blitt uutholdelige for et flertall av verdens befolkning.

Mobiliseringen av massestøtte vil fordre å snakke substantielt om disse sosiale problemene, som de liberale demokratene ikke har noen løsning på. I USA snakker de ikke om annet enn hudfarge og kjønn og krig i Ukraina; på Filippinene er det rein regjering.

Det er dette som underbygger framveksten av det ytre høyre. Marcos’ populistiske løgner, hans løfter om en gjenkomst av en gullalder, fikk fotfeste blant den lavere middelklassen og de fattige som er avhengige av pengeoverføringer fra utlandet – markedskremmere, hjørnebutikkeiere – fordi de ikke øynet noe alternativ som seriøst adresserte de grufulle betingelsene de står overfor. Marcos besørget dem en syndebukk, det liberale demokratiet, og en utvei, krigsrett.

Det kapitalistiske demokratiets liberale partier har ikke lenger noe progressivt å tilby, ikke engang forsvar av fortidens vinninger. I USA strippes retten til abort vekk; andre rettigheter vil snart følge.

Vi er vitner til demokratiets dødskramper. Sosial ulikhet har uthulet det så mye at den formelle likheten ikke lenger kan opprettholde seg. Valget av Marcos er en milepæl i denne globale prosessen. Han representerer reaksjonens nakne styre, som lover diktatur og i sitt kjølvann trekker til seg fascister og politisk avskum.

Demokratiske rettigheter kan bare bærbart forsvares av et program som tar for seg de sosiale kreftsvulstene som har tæret på dets fundamenter. Kampen for å forsvare demokrati må nå bli kampen for sosialisme.