Jean-Luc Mélenchon kunngjorde fredag kveld i forrige uke på nyhetsstasjonen France2, alliansen Ny Folkelig Økologisk og Sosial Union (NUPES) [Nouvelle union populaire écologique et sociale], mellom hans parti Ukuelige Frankrike (LFI) [La France Insoumise], og Sosialistpartiet (PS) [Parti socialiste]. Han erklærte at det var en varig allianse mellom LFI og de tradisjonelle kapitalistiske regjeringspartiene i Frankrike: De Grønne [Les verts], det stalinistiske Franske Kommunistpartiet (PCF) [Parti communiste français] og Sosialistpartiet (PS).

Mélenchon prøvde å presentere NUPES som et redskap for å slåss mot de sosiale angrepene lansert av Macron. Han definerte det som en «samlende respons i møte med sosial overgrep: 20 timer tvangsarbeid per uke for dagpenger, pensjonering ved 65 år, og så videre». Men han bekreftet samtidig av formålet med NUPES var å gjøre en permanent allianse med PS, pro-EU-partiet som Macron selv kom fra.

Mélenchon forklarte at forskjellene mellom PS og LFI ikke var dype nok til å forhindre dem fra å jobbe tett sammen. På spørsmål fra France2 om foreningen med PS ville være bærekraftig, svarte han: «Ja, det er det vi alle ønsker å få til. Den gode nyheten er at da vi begynte å diskutere, da innså vi raskt at den andre parten ikke stemte overens med karikaturen vi hadde av hverandre.»

Ved å danne en allianse med PS, et borgerlig parti, der Macron var økonomiminister under presidentskapet til François Hollande, snur Mélenchon ryggen til løftene han ga sine velgere. I første runde av presidentvalget fikk han 22 prosent av stemmene, eller oppslutning fra nesten 8 millioner velgere, spesielt blant unge mennesker i arbeiderklassenabolagene rundt de store byene. Han fordømte Macron, kritiserte hans undertrykkelse av muslimer og postulerte populære slagord som pensjonering ved 60 år, og heving av minstelønna.

Parti de l'égalité socialiste (PES) [den franske seksjonen av ICFI] har forklart at Mélenchon er i en kraftfull politisk posisjon på grunn av den massive stemmeoppslutningen han fikk. Dersom et trotskistparti var i Mélenchons posisjon ville det ført en aktiv politikk, innrettet på å mobilisere arbeidere til kamp for å overvinne det nasjonale fagforeningsapparatet. En streik av LFI-velgerne mot krig og mot de drakoniske innstrammingene Macron har forfulgt, ville stanse den franske økonomien og kunne ansporet arbeidere til en internasjonal mobilisering mot NATO-krigen mot Russland.

Men Mélenchon har avvist denne politikken og har siden den første valgrunden jobbet for å demobilisere sine styrker. Han uttalte at han var beredt til å tjene som statsminister under den neste presidenten, om det ble Macron eller Le Pen, hvilket betydde å akseptere den kommende presidentens diktat på utenrikspolitikken, uansett hvem av dem. Alle de viktigste spørsmålene arbeidere står overfor er imidlertid internasjonale: NATO-Russland-krigen, Covid-19-pandemien og en ublu prisvekst rundt om i verden.

Ved å danne en union med PS, bekrefter Mélenchon på nytt hans beslutning om å vende ryggen til hans velgere og innordne seg med EU. På France2 understreket Mélenchon at grunnlaget for forhandlingene med PS hadde vært hans støtte til EU og euroen. Han sa: «Vi innså for eksempel at i Europa er vi alle enige om at det ikke er snakk om å forlate Europa eller euroen, i et mandat som dette og i den nåværende konteksten. Det er ikke noe saksanliggende. På den andre siden, dersom vi forplikter oss til den franske befolkningen på et program, da holder vi oss til det.»

Disse utsiktene er ikke annet enn ei politisk felle for arbeiderne. Mélenchon har i realiteten liten sjanse til å bli statsminister: Meningsmålinger indikerer at NUPES, med en velgeroppslutning som er sterkt konsentrert i de store byene, høyst ville vinne hundre av de 577 setene i Nasjonalforsamlingen. Men framfor alt, selv om LFI-PS-alliansen vant flertall i Nasjonalforsamlingen, den ville den uunngåelig skuffe sine velgere.

LFI-PS-avtalen som produserte NUPES støtter faktisk en politikk for militarisme og innstramminger. For det første innretter denne foreningen seg med NATO i alliansens krig mot Russland i Ukraina, som innebærer enorme utgifter og truer verden med atomvåpenkonflikt. Den sier at «i en internasjonal kontekst av spenning og krig på det europeiske kontinentet, og i møte med grusomheter besluttet av Vladimir Putin, forsvarer vi Ukrainas suverenitet og frihet».

Ved å innrømme at «europeiske traktater (er) uforenlige med vår sosiale og økologiske ambisjon legitimert av folket,» erklærer avtalen sin støtte til EU: «Som et stifterland av Den europeiske union (EU), vil Frankrike påta seg sitt ansvar innen dette rammeverket. Regjeringen som vi vil danne for denne nasjonalforsamlingperioden vil ikke ha som politikk en exit fra EU, heller ikke EUs oppløsing eller en slutt på den felles valutaen.»

Mens Mélenchon lover å «misakte» europeiske traktater godkjenner han trusselen om krig med Russland og rammeverket for EUs innstramminger. Den franske staten påtok seg gjeld opp til 115 prosent av landets bruttonasjonalprodukt for å besørge finansaristokratiet med hundrevis av milliarder euro under pandemien. Det å implementere reformene Mélenchon nevner ville derfor fordre et angrep på de superrikes rikdommer, som PS og NUPES vil avvise.

Den massive velgeroppslutningen for Mélenchon fra arbeidere og ungdom i storbyene har blåst i lufta mytene i fransk politikk om at arbeiderklassen forflytter seg massivt til det ytre høyre. Over hele verden er det et dypt raseri og en radikalisering blant arbeidere. Men overalt setter styringselitens fram partier som ikke tilbyr dem annet enn intensiverte politiske orienteringer for krig, masseinfeksjon av koronavirus og innstramminger.

Blant de etablerte partiene i Frankrike står arbeidere som er misfornøyd med Macron overfor det giftige valget mellom på den ene siden partier som mediene presenterer som «det radikale»-venstre, men som faktisk står nært PS; og på den andre siden, spesielt for byenes og landsbygdas arbeidere som er fulle av forakt for PS’ innstrammingspolitikk, sosialdemagogien til Marine Le Pen.

Mélenchons rolle i disse valgene har avslørt mekanismene som styringseliten anvender for enda å klare å blokkere en mobilisering av arbeidere, men bare foreløpig, til tross for en eksplosiv politisk krise. Den fremmer partier som media presenterer som «folkelige» eller «venstre», men som avviser en mobilisering av arbeiderklassen og forflytter seg i retning av høyreorienterte kompromisser med de borgerlige partiene.

Ei klassekløft skiller politikken til PES, den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), fra Mélenchon og NUPES og dens forskjellige satellitter. PES forfekter en internasjonal mobilisering av arbeiderklassen, dannelsen av aksjonskomitéer uavhengige av de nasjonale fagforeningsapparatene, og en Internasjonal Arbeiderallianse av Grunnplankomitéer, og en revolusjonær kamp for å overføre statsmakten til arbeiderne. Mot en trotskistlinje kapitulerer LFI og hele NUPES til imperialistkrig og EU.

Dette er forbundet med avvisningen av trotskismen, av krefter som kommer fra den småborgerlige ungdommen fra generalstreiken i mai 1968. Mélenchon sluttet seg først til Pierre Lamberts l’Organisation communiste internationaliste (OCI), kort tid etter at OCI brøyt med ICFI i 1971. OCI støttet Venstreunionen mellom PS og PCF, på det nasjonalistiske perspektivet om å danne en PS-kapitalistregjering i Frankrike. Mélenchon sluttet seg i 1976 til PS, som kom til makten i 1981 og i 1982 foretok sin «innstrammingsvending»; han ble senator i Nasjonalforsamlingen, og deretter PS-minister i perioden fra 1997 til 2002.

Mélenchon meldte seg ut av PS i 2009, men uten å forlate det kapitalistiske perspektivet om en forening med PS, selv etter PS’ ultrareaksjonære vending under presidentskapet til Hollande. Det var Hollande som innførte arbeidsloven som ligger til grunn for innstrammingene planlagt av Macron, og unntakstilstanden med militariseringen av politiets undertrykkelse. Ved også å forsøke å konstitusjonalisere statens makt til å frata definerte nasjonaliteter borgerrettigheter – et tiltak som berettiget deportasjonen av jøder og undertrykkelsen av motstanden under Vichy – avslørte Hollande hans sympatier for det ytre høyre.

Hollande befinner seg i dag som Mélenchons allierte i NUPES, som forsøker å kvele arbeideres og ungdommens motstand mot styringselitens høyredreining. Mélenchons erklæring mellom de to valgrundene om at han ville akseptere å tjene som statsminister for en president Marine Le Pen, representerer hans deltakelse i forehavendet om å gjenopprette imaget til det ekstreme høyre ledet av Le Pen.

PES førte, på sin side, valgkamp blant arbeidere under presidentvalget for en boikott av den andre runden mellom Le Pen og Macron. Partiet avviste det falske argumentet at Macron ville være en barrikade mot det ytre høyre, og opprettholdt en kompromissløs opposisjon mot begge kandidatene. Partiet fokuserte på raseriet som har vokst blant arbeidere internasjonalt mot uutholdelige prisstigninger, massedød under pandemien og den tiltakende faren for åpen krig mellom Russland og NATO.

En mektig arbeiderbevegelse er i støpeskjea. Mens Mélenchon gjør alt for å kvele et utbrudd av klassekamp, skaper han også forutsetninger for at arbeiderne kan forflytte seg utenfor rammeverket til alle de antimarxistiske partiene som nå er gruppert i NUPES. Alternativet til blindgata produsert av Mélenchon og PS er byggingen av ICFI som arbeiderklassens revolusjonære fortropp, og i Frankrike av ICFIs franske seksjon, PES.