Gjenvalget av den upopulære franske presidenten Emmanuel Macron mot nyfascistkandidaten Marine Le Pen har ikke løst noen av de politiske problemene som ble reist for arbeidere og ungdommen i valget. Resultatet vil ikke stoppe den tiltakende faren for høyreekstremt diktatur; det vil heller ikke stoppe arbeiderklassens forflytning til venstre, og inn i kamp.
Som en indikasjon på fransk kapitalismes antidemokratiske utvikling bærer de 42 prosent av stemmene for Le Pen langt større tyngde enn den «liberale» etiketten anvendt av media på Macron. Le Pen vant den største oppslutningen for det ytre høyre i fransk historie, opp nesten 9 prosent fra hennes resultat mot Macron i 2017, ved det forrige presidentvalget for fem år siden. Dersom hun øker hennes stemmeandel like mye i løpet av Macrons andre presidentperiode som hun gjorde over hans første, da ville hun bli valgt i 2027.
Framfor alt, Macron baserer seg i siste instans på de samme ytrehøyrekreftene fra bankene og politi-militær-styrkene som Le Pen. Macron, den første franske presidenten som offentlig hyllet nazikollaboratør-diktatoren Philippe Pétain der han sendte opprørspolitiet ut for å angripe «gul vest»-protestene, utnevnte Gérald Darmanin, en sympatisør for den rojalistiske og høyreekstreme organisasjonen Action française, som sin innenriksminister som ble satt til å implementere hans antimuslimske «antiseparatist-lov».
Der han forfølger den drakoniske innstrammingsagendaen han nå legger fram for sin andre periode, vil Macron ytterligere forsøke å oppildne ytrehøyrekrefter og nasjonalisme. Han har som siktemål å heve pensjonsalderen med tre år, opp til 65, tvinge velferdsmottakere til å jobbe for ytelsene, heve gebyrene for universitetsutdanningen og sløye arbeidsledighetsforsikringen. Aviser melder nå at opprørspolitiet forbereder seg på en voldelig konfrontasjon på søndag, med 1. mai-protester; Frankrikes politiprefekter leser den originale versjonen av direktivene for et voldelig angrep på arbeiderne, rett fra Elysée-presidentpalasset.
Dette berettiger oppfordringen fra Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), for en aktiv boikott av andre valgrunde. PES forklarte at bare en uforsonlig avvising av både Macron og Le Pen, mobiliseringen av arbeidere og ungdom mot et uredelig valg mellom to høyreekstreme kandidater, ville forberede arbeiderklassen på kampene mot den neste presidenten, om det skulle bli Macron eller Le Pen. Macron forbereder nå for lanseringen av angrepet mot arbeiderklassen.
PES foreslo, til de titalls millioner av velgere som hater både Macron og Le Pen, en aktiv politikk og en vei framover, for å tale til de utbredte sentimentene blant arbeidere. Det er bemerkelsesverdig at over 3 millioner velgere innfant seg i valglokalene den 24. april for å avgi deres blanke eller skjemte stemmesedler.
Et dypt sosialt raseri vokser i arbeiderklassen, som stammer fra en krise i kapitalistsystemet som er av internasjonalt omfang. Sosiale innstramminger og den ruinerende globale stigningen av inflasjon, den fascistiske vendingen i offisielle politiske orienteringer, Covid-19-pandemiens ukontrollerte herjinger, og nå den tiltakende frykten for atomkrig samtidig med NATOs intervensjon mot Russland i Ukraina, alt av det skyver arbeidere til venstre. Nøkkelanliggendet er hvordan man kan forene arbeidere i Frankrike med deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, mot klassekreftene som i Frankrike er representert av både Macron og Le Pen.
I presidentvalgets første runde, den 10. april, forsøkte 22 prosent av velgerne å registrere deres venstreorientert opposisjon mot det politiske etablissementet ved å stemme på Jean-Luc Mélenchon. Der resultatet var at han kom inn like bak Le Pens oppslutning på 23 prosent ble Mélenchon eliminert fra andrerunden. Det ble imidlertid klart at hans oppslutning, som var konsentrert blant ungdommen og de lavtlønnede arbeiderne, og etter at han vant arbeiderklassedistrikter i de store byene, objektivt sett plasserte Mélenchon og hans parti La France unsoumise (LFI) [Ukuelige Frankrike], i en veldig kraftfull posisjon.
Da protester brøyt ut på universiteter og videregående skoler på tvers av hele Frankrike mot Macron-Le Pen-duellen, skisserte PES en venstreorientert politiske retningslinje. Mélenchon kunne ha appellert til hans velgere om å protestere og gå til streik mot Macron-Le Pen-duellen, mot polititilslaget Macron iverksatte mot ungdomsprotestene, og mot den overhengende faren for krig. Med LFI som bar arbeiderklassedistrikter i landets storbyer, kunne slike streiker ikke bare ha stengt ned Frankrikes økonomi, men også ha samlet arbeidere internasjonalt mot inflasjon og krig.
Mélenchon reagerte i stedet med bestrebelser ikke for å mobilisere, men for å demobilisere arbeiderne. Sjokkert over den sterke støtten han ble til del, som hadde skutt i været bare i løpet av de to siste ukene, sa Mélenchon på valgkvelden etter første valgrunde at han aldri igjen ville stille som presidentkandidat; der han stilltiende støttet Macron, og sang ut at ikke én LFI-stemme måtte gå til Le Pen. Noen få dager seinere gjorde han helomvending, og oppfordret til LFI-stemmer i juni-valgene til den lovgivende Nasjonalforsamlingen, slik at han kunne tjene som statsminister, enten under Macron eller Le Pen. Han hevdet han ville slåss mot den vordende presidenten for en progressiv politikk.
PES avviste kategorisk den politiske løgna at arbeidere kan forsøke å implementere en progressiv agenda under en nyfascistregjering. Mélenchons forslag om å implementere en progressiv «folkets revolusjon»-agenda, enten under Macron eller Le Pen, motsier marxismen og alle fundamentale lærdommer fra det 20. århundres historie.
Frankrikes Femte republikks korrupte institusjoner, som Mélenchon tidligere har hevdet å opponere mot, innvilger presidenten eksklusive fullmakter over landets utenrikspolitikk. Man kan imidlertid ikke forsvare arbeiderne på den nasjonale grunn samtidig som man aksepterer og føyer seg for reaksjonær politikk internasjonalt. Forsvaret av arbeideres liv og levebrød betinger å stoppe de superrikes massive bankredninger, den stilltiende offisielle aksepten av masseinfeksjon med Covid-19, og pådriveren til krig mot Russland som forfølges internasjonalt av alle imperialistmaktene.
En kamp for sosialistisk revolusjon, og ekspropriering av finansaristokratiet, er den eneste måten å forene arbeidere i Frankrike med deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, mot denne politikken.
PES avviser Mélenchon og hans LFI-partis politikk, som erstatter den internasjonale arbeiderklassens kamp for sosialisme med et nasjonalistisk program for «folkets revolusjon». Dette er et forsøk på å mobilisere mot arbeiderklassens bevegelse av i dag, med den reaksjonære politiske arven fra stalinismen og dens politiske allierte i den franske arbeiderklassen. Dette fører i dag til en innordning ikke bare med Macron, men også med Le Pens sjåvinistiske sosialdemagogi.
Mot Mélenchons flørting med fransk kapitals ytrehøyrerepresentanter er man tvunget til å sitere Trotskijs presserende advarsler mot stalinistkreftene i Det tyske kommunistpartiet (KPD) ledet av Ernst Thälmann, i årene før naziregimet kom til makten:
Man finner det vanskelig å forestille seg en overgivelse av prinsipper mer skammelig enn det faktum at det stalinistiske byråkratiet har erstattet slagordet ‘for den proletariske revolusjonen’, med slagordet ‘for folkets revolusjon’. … Det er vel forstått at enhver stor revolusjon er et folks, eller at det er en nasjonal revolusjon i den forstand at den forener rundt den revolusjonære klassen alle nasjonens virile og kreative krefter, og at den rekonstruerer nasjonen rundt en ny kjerne. Men dette er ikke et slagord, det er en sosiologisk beskrivelse av revolusjonen, som forøvrig fordrer en presis og konkret definisjon. Som et slagord er det tomt og tåpelig sjarlataneri, markedskonkurranse med fascistene, betalt for med kostnaden av å injisere forvirring inn i arbeidernes sinn. Fascisten Strasser sier at 95 prosent av befolkningen er interessert i revolusjonen, følgelig er det ikke en klasserevolusjon, men en folkets revolusjon. Thälmann synger samstemt i dette koret.
Mot Mélenchons populistiske demagogi har PES full tillit til arbeiderklassens revolusjonære kapasiteter og evner, i Frankrike og internasjonalt. Ei klassekløft skiller arbeiderne fra kandidater som Mélenchon og Le Pen, som de oftest stemte på med mistillit og i frustrasjon. Nøkkeloppgaven i Frankrike er å avklare de kritisk viktige politiske og historiske anliggender involvert i det å vinne arbeidere og ungdommen til kampen for sosialisme, og byggingen av PES som alternativet til Mélenchon og pseudo-venstre-partier som Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA) som allierer seg med ham.
På dette grunnlaget peker PES på betydningen av ICFIs internasjonale feiring av 1. mai 2022 med online-stevnet kommende søndag, kl. 21:00 norsk tid. Talere fra land rundt om i verden vil diskutere grunnlaget for trotskistbevegelsens kamp mot imperialistkrig og dens grunnårsak, kapitalistsystemet. PES appellerer til arbeidere og ungdom i Frankrike og internasjonalt om å delta.