Den vitenskapelige samarbeidsorganisasjonen Event Horizon Telescope (EHT) Collaboration ga torsdag ut bildene av det supermassive svarte hullet Sagittarius A* (Sgr A*), ved sentrum av vår galakse Melkeveien. Det er en direkte påvisning av en av de mest unnvikende typer av astronomiske objekter, og kulminasjonen av mer enn et århundre med teoretiske og eksperimentelle astronomistudier. Resultatene er også en strålende demonstrasjon av mulighetene som skapes av menneskelig arbeid koordinert på internasjonalt og vitenskapelig grunnlag.

Mer enn 300 astronomer og hundrevis av ingeniører og støttepersonell, fra 60 institusjoner på tvers av 20 land og regioner på alle syv kontinenter, foretok observasjonene, prosesserte dataene og vedlikeholdt den tekniske infrastrukturen som trengtes for et så enormt forehavende. Etter at observasjoner av Sgr A* ble gjort i 2017, ble tusenvis av terabyte med data overført til MIT Haystack Observatory, ved Massachusetts Institute of Technology i USA, og til Max Planck Institutt for Studier, i Tyskland for prosessering og analyser på noen av verdens kraftigste superdatamaskiner. Fem år med intenst arbeid viste seg nødvendig for å karakterisere, tolke og forstå resultatene.

Det umiddelbare resultatet er produktet av mer enn to tiår med planlegging av samarbeidet, som ble lansert i 2009 med det primære mål å observere de to største svarte hullene på himmelen, som de er sett fra jorda, Sagittarius A* (Sgr A*) og det svarte hullet i sentrum av galaksen Messier 87. For å kunne gjøre dette inkorporerte samarbeidet radioteleskoper fra hele verden, og kombinerte deres observasjonsevner for å betrakte astronomiske objekter som aldri før hadde vært direkte sett.

Teleskopene involvert i å fange dataene som trengtes for å produsere den endelige grafiske avbildningen inkluderer Atacama Large Millimeter Array og Atacama Pathfinder Experiment i Chile, Heinrich Hertz Submillimeter Telescope i Arizona, IRAM 30m teleskopet i Spania, James Clerk Maxwell Telescope og Submillimeter Array på Hawaii, Large Millimeter Telescope i Mexico og South Pole Telescope i Antarktis.

Den grafiske avbildningen som er produsert er også et rungende slag mot alle former for irrasjonalistisk tenkning, enten det er den religiøs obskurantismens mystikk, eller postmodernismen og dens påstand at alle «narrativer» er like valide. Det er faktisk en objektiv, materiell virkelighet, som er styrt av fysiske lover, og som med kunnskap kan begripes.

Ytterligere og mer dyptgående resultater forventes å følge i løpet av de kommende månedene og årene. EHT fullførte i mars sin siste observasjonskampanje, som inkluderte tre nye teleskoper som vil tillate enda bedre avbildninger. Og nå som data er innsamlet og utgitt om samarbeidets to hovedmål, skal det videre utforskes andre og enda mer esoteriske regioner av universet, spesielt energi-jetstrømmene av galaktisk skala som er produsert av supermassive svarte hull når store mengder gass og støv strømmer inn i dem.

Som med enhver vitenskapelig oppdagelse er selve EHT-arrayet av radioteleskoper resultat av mer enn et århundre av banebrytende arbeid innen teoretisk astrofysikk og avansert ingeniørvitenskap. Einsteins generelle relativitetsteori, som den moderne forståelsen av svarte hull er basert på, ble utviklet i 1915. Den første detekteringen av radiobølger fra galaksens kjerne fant sted på 1930-tallet, og astronomiteknikkene som trengtes for å oppdage materie som spant inn i et svart hull ble utviklet på 1960-tallet. Det var først på 1980-tallet at Sgr A* først ble antatt å være et svart hull, og observasjoner på 1990- og 2000-tallet utelukket de aller fleste andre muligheter.

Samtidig er det å produsere slike avbildninger en inherent internasjonal prosess. For å kunne oppnå den nødvendige oppløsingen for å se det svarte hullet (i virkeligheten den ekstremt varme gassen som omgir det usynlige objektet), må radioteleskoper bygges og vedlikeholdes på motsatte ender av jordkloden, som effektivt sett gjør selve jorda til ei gigantisk radioantenne i stand til å oppdage ekstraordinært svake signaler.

Slike enorme vitenskapelige forehavender blir stadig mer rutinemessige. The Large Hadron Collider, deteksjonen av gravitasjonsbølger, IceCube-eksperimentet for å oppdage nøytrinoer, så vel som praktisk talt alle romfartsoppdrag, fordrer en internasjonal innsats for å kunne lykkes. Som et eksempel i det negative, ExoMars-oppdraget til Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, som etter planen skulle skytes opp i år, skal nå i hvert fall ikke lanseres før 2028, etter at Russland trakk sin deltakelse fra prosjektet, som følge av sanksjoner pålagt landet etter at det ble provosert av USA og NATO inn i krig med Ukraina.

Nødvendigheten av internasjonalt samarbeid ble kommentert av Xavier Barcons, generaldirektøren for European Southern Observatory, som på en pressekonferanse for kunngjøringen av funnene sa: «Dette ekstraordinære resultatet ville ikke vært mulig å oppnå med ett enkelt anlegg, eller engang med det nasjonale astronomifellesskapet i ett enkelt land. Det tok åtte radioobservatorier rundt om i verden, og dette nettverket har allerede i dag blitt utvidet til 11, mange bygget, finansiert, operert og støttet gjennom internasjonale organisasjoner på tvers av mange land rundt om i verden.»

Barcons følte seg så nødsaget til å bemerke at oppdagelsen «viser hva vi kan oppnå når vi samarbeider, når vi jobber sammen. Dette er det veldig viktig å huske på, i denne tiden vi nå lever i, hvor verden dessverre ikke går i den retningen.»

Nei, faktisk ikke. Man kunne ane at Barcons refererte til den spinnende konflikten mellom NATO og Russland, som truer menneskeheten med nukleær utslettelse. Eller kanskje Covid-19-pandemien, som har drept anslagsvis 20 millioner mennesker på tvers av verden og hvor velstående land har hamstret vaksiner og andre terapeutiske virkemidler.

Barcons kunne også ha referert til den pågående og akselererende klimakatastrofen, som verdens regjeringer ikke har gjort noe for å få hånd om, og som truer med å drukne verdens kyster innen utgangen av dette århundret. Og til tross for advarsler i mer enn et halvt århundre om den truende katastrofen, har nasjoner konsekvent nektet å redusere deres klimagassutslipp, av hensyn til deres nasjonale kapitalistinteresser.

Denne tilstanden er produkt av bestemte sosiale og politiske relasjoner og objektive økonomiske prosesser. Det er oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater som konkurrerer på et globalt kapitalistmarked som produserer slike uhyrligheter, for ikke å nevne den knusende ulikheten og fattigdommen som milliarder av mennesker hver dag møter.

Seriøst vitenskapelig samarbeid innebærer en viss bevisst innsats fra de involvertes side, for å få avvist de sjåvinistiske og nasjonalistiske mantraene som hver regjering spyr ut, regjeringer som mye heller ville se disse forskerne produsere stadig mer forferdelige masseødeleggelsesvåpen, enn at de jobber sammen for å forstå naturen og vår plass innen den.

Disse samme regjeringene har overvåket en astronomisk omfordeling av rikdom under pandemien, og overlevert billioner av dollar til Wall Street og andre finansmarkeder, mens de tvinger arbeidere tilbake i arbeid midt i en pandemi for å betale for redningspakkene. Krigen i Ukraina har skapt mangler på grunnleggende livsnødvendigheter, mat og morsmelkerstatning, mens inflasjonen har skutt i været og tvinger flere og flere av verdens befolkning ut i nød.

Men ruvende vitenskapelige prestasjoner som avbildningen av Sagittarius A* gir et glimt av et annet grunnlag for sosial organisering. Dersom prinsippene for vitenskapelig planlegging og internasjonalt samarbeid som førte til denne triumfen ble anvendt på det moderne samfunnet, da ville det bli mulig å få slutt på krig, fattigdom, sykdom som kan forebygges og alle andre former for sosial elendighet.

Kapitalistklassen har bevist at den bare er fast besluttet for fortsatt akkumulering av privat profitt, uansett konsekvensene for jordas økologi eller kostnadene i menneskeliv. Det er dermed overlatt til arbeiderklassen, den objektivt revolusjonære og internasjonale sosiale kraften i samfunnet, å styrte kapitalismen som helhet, og bane vei for en ny og høyere sosial orden, sosialisme.